Besteforeldre som tar initiativ?

[AnonymBruker]

Før jeg skriver hva jeg tenker på så vil jeg påpeke helt fra start at dette ikke handler om krav eller forventninger til besteforeldre! 
 

jeg er selv vokst opp med to typer besteforeldre. Et hjem som alltid var åpent, som vi kom og gikk som vi ville. Ei mormor som alltid lagde ekstra middag i tilfellet noen stakk innom (som var omtrent hver dag). Som tok oss med på lekeplasser, på ferier, på tur i skogen. Som alltid hadde ei oppredd seng og to til de som ville sove over. Som alltid var opptatt av livet vårt, og hva vi var interessert i. 
Og på andre siden et besteforeldrepar som aldri hadde tid. Som en måtte avtale lang tid i forveien om vi skulle på besøk, og som oftest skulle de videre på noe annet rett etterpå. Som jeg aldri kan huske at spurt hvordan skolen er, hva jeg holder på med, eller spørsmål om Noenting i grunnen. 
 

nå har jeg egne barn, og ser at barna våre også har et par av hver. Men de besteforeldrene som er engasjerte bor dessverre et annet sted i landet. Vi bor nærme det besteforeldreparet som er mye opptatt pga jobbmuligheter i området. Jeg syntes det er veldig trist at barna mine ikke får oppleve det samme som jeg gjorde med min mormor, og vet at det ikke er så mye jeg kan gjøre med det (igjen det handler ikke om forventninger og krav, men det oppleves trist allikevel). 
 

jeg skulle ønske barna opplevde besteforeldre som tok initiativ til å tilbringe tid sammen med dem. Som var opptatt og engasjerte i dem. Som visste hva de likte å leke med, hva de liker å spise, og hva de drømmer om. Dette får de gjennom mange facetimetimer med de engasjerte besteforeldrene, men de opplever ikke det åpne hjemmet og at noen bare kommer å henter dem for å ta en time på lekeplassen feks. 
 

vi klarer oss godt uten hjelp av besteforeldre, men for barnas del skulle vi ønske at de hadde besteforeldre som ØNSKET å tilbringe tid med dem (og ikke bare når det er avtalt hvis vi skal noe spesielt). 
 

vet egentlig ikke hvor jeg vil med dette, et hjertesukk kanskje? 

Anonymkode: 7f71f...c4d

[AnonymBruker]

Nå er det jo dere som har valgt hvor dere skal bo. 
Søsteren min og mannen tok med barna og flyttet til andre siden av landet, for å bo der familien som ville være en del av hverdagen  bodde. De opplevde det du skriver, og gjorde noe med situasjonen. Nå møtes vi hver uke, og søskenbarna får vokse opp sammen og har engasjerte besteforeldre. 

Anonymkode: 23688...7ee

[AnonymBruker]

Må si meg enig i siste innlegg. Det er jo dere som velger hvor dere vil bo. Dere kunne også valgt å bo i utlandet, uten noe familie. 

Og når man først har tatt et slik valg (sikkert fordi andre fordeler veier tyngre) så må man bare leve i det. For det har ingen verdi å gå rundt å være trist over noe som ikke her, og som man heller ikke kan eller vil gjøre noe med. 

Anonymkode: ebfe2...c5a

[AnonymBruker]

Vi har aldri vært i helt samme situasjon.  Delvis fordi også vi som familie periodevis har et hektisk program, og uavtalte besøk fra besteforeldre hvor de forventer at barna er tilgjengelige sjelden vil være en suksess. Vi omgås likevel ofte, synes jeg, nesten ukentlig. Etter hvert som barna ble eldre og mer selvgående, har de tatt bussen til besteforeldre på egenhånd og gjerne overnattet. Barn og besteforeldre omgås hjemme hos oss/dem og på hytta, de spiser sammen, går turer osv. I det hele tatt helt ordinære ting. Skal vi noe spesielt er det sjelden med besteforeldre.  Barna møter gjerne besteforeldre for en tur på kino, teater eller kafé uten oss.

Jeg vet ikke om mine eller mannens foreldre engasjerer seg så mye I våre barns liv, men de hygger seg iallfall når de er sammen. 

Anonymkode: 7c6d8...fe5

[Tubaluba]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Før jeg skriver hva jeg tenker på så vil jeg påpeke helt fra start at dette ikke handler om krav eller forventninger til besteforeldre! 
 

jeg er selv vokst opp med to typer besteforeldre. Et hjem som alltid var åpent, som vi kom og gikk som vi ville. Ei mormor som alltid lagde ekstra middag i tilfellet noen stakk innom (som var omtrent hver dag). Som tok oss med på lekeplasser, på ferier, på tur i skogen. Som alltid hadde ei oppredd seng og to til de som ville sove over. Som alltid var opptatt av livet vårt, og hva vi var interessert i. 
Og på andre siden et besteforeldrepar som aldri hadde tid. Som en måtte avtale lang tid i forveien om vi skulle på besøk, og som oftest skulle de videre på noe annet rett etterpå. Som jeg aldri kan huske at spurt hvordan skolen er, hva jeg holder på med, eller spørsmål om Noenting i grunnen. 
 

nå har jeg egne barn, og ser at barna våre også har et par av hver. Men de besteforeldrene som er engasjerte bor dessverre et annet sted i landet. Vi bor nærme det besteforeldreparet som er mye opptatt pga jobbmuligheter i området. Jeg syntes det er veldig trist at barna mine ikke får oppleve det samme som jeg gjorde med min mormor, og vet at det ikke er så mye jeg kan gjøre med det (igjen det handler ikke om forventninger og krav, men det oppleves trist allikevel). 
 

jeg skulle ønske barna opplevde besteforeldre som tok initiativ til å tilbringe tid sammen med dem. Som var opptatt og engasjerte i dem. Som visste hva de likte å leke med, hva de liker å spise, og hva de drømmer om. Dette får de gjennom mange facetimetimer med de engasjerte besteforeldrene, men de opplever ikke det åpne hjemmet og at noen bare kommer å henter dem for å ta en time på lekeplassen feks. 
 

vi klarer oss godt uten hjelp av besteforeldre, men for barnas del skulle vi ønske at de hadde besteforeldre som ØNSKET å tilbringe tid med dem (og ikke bare når det er avtalt hvis vi skal noe spesielt). 
 

vet egentlig ikke hvor jeg vil med dette, et hjertesukk kanskje? 

Anonymkode: 7f71f...c4d

Vi ønsker alle at våre barn hadde engasjerte besteforeldre, tanter, onkler og familie ellers. 

Dessverre er det ikke slik for mange av oss. Det må man bare lære seg å leve med. Min erfaring.