Verste dagen i mitt liv

[AnonymBruker]

Har vært sammen med min kone i 33 år . For litt siden satt vi oss ned for å prate om forholdet og ble enige om han hun skulle ta litt Husmorferie for å finne seg selv. De neste 14 dg gikk kjempefint og jeg fikk nyforelsket følelse og jeg trodde genuint at dette skulle vi klare å fikse isammen. Nå etter at hun har vært borte en stund så treffes vi igjen. Jeg ble veldig satt ut da hun var temmelig sikker på at det var over.Verden raste sammen for min del . Jeg er fryktlig glad i kona mi og vil ikke miste henne. Jeg har vært langt nede en del år og ikke vært istand til å være den jeg vil være ovenfor henne og denne perioden har nok tappet henne . Jeg legger for all del ikke skylden på henne da det alltid er 2 stk i ett forhold. Vi har jo også gått i den klassiske fella, sier til andre som sliter at kommunikasjon er viktig men glemmer det i eget forhold. Jeg er nå  å faktiskt en liten stund før vår samtale kommet dit jeg vil være og villig til å kjempe som faen for min store kjærlighet. Idag da jeg sto opp kom reaksjonen til de grader. Knakk sammen på kjøkkengulvet å ble liggende å skjelve og grine i lang tid. Er så fremmed å være i en sånn setting. Vil sorgen gå over? Hvordan skal man klare å gå videre hvis det blir ett faktum at hun vil forlate meg. Masse tanker og føelser i spill 

 

Anonymkode: 22c36...0c6

[Snublefot62]

Det går over om du lar det.

Vi er ganske mange mennesker på jorden. Ideen om at det finnes kun en rett for oss er laget av Hollywood og kjærlighetshistorier.

Du kan og finne deg ny du vil like, bli glad i og ikke «klare deg uten». Den personen kan aldri ta plassen til eksen - men dere kan fint skape egen plass, eget liv og egne minner.

Om du lar det skje.

[AnonymBruker]

Huff, jeg føler med deg. Samlivsbrudd er tøft og kan tenke meg at det er ekstra tøft etter så mange år sammen. Du nevner at du har vært langt nede, kan det kanskje være en ide å oppsøke hjelp og arbeide med deg selv om du allerede ikke har gjort det? Min ekskjæreste fikk en depresjon og ville ikke få profesjonell hjelp, så etter 2 år var jeg så sliten at jeg måtte kaste inn håndkleet fordi jeg hadde ikke mer å gi. Nå er det 5 år siden det ble slutt og han sliter dessverre fremdeles. Av erfaring kan jeg si at det er beintøft å være nærmeste pårørende til en som sliter og særlig hvis den person ikke vil ha hjelp. Hadde han oppsøkt hjelp så hadde kanskje situasjonen vært annerledes. Jeg håper du tar vare på deg selv og tar en dag om gangen. Det vil bli bedre med tiden, det kan jeg love deg. Det vil kanskje sannsynligvis gå lettere om du mottar hjelp på veien enten profesjonelt eller snakke med noen du stoler på. Det er tungt og det er helt greit å gråte og få ut alle følelsene kjenner på. 

Anonymkode: 19beb...29d

[RaulAngelsk]

Når kvinnfolk først har bestemt seg, er det bare å la henne fare.

Det nytter ikke å oppføre seg som om man er 3 år og forsøke å endre på dette.

Det er over, ta deg sammen, begynn å trene og finn deg ei annen ei når du er på rett sted i livet.

[Tiuren]

Føler med deg, det kan være fortvilende å se et  langt samliv rase sammen. Det er jo ofte en følelse av at hele ens voksne liv som forsvinner. 

Men som Snublefot sier, det går over om man lar det. Selv ble jeg alene etter mer en 25 år som gift, og hele verden raste... Men livet er mye bedre nå. 

Ta godt vare på deg selv og de du er glad i, tråkk opp nye stier og bryt ut av dårlige vaner (om du har slike). Åpne øynene for nye opplevelser i livet. 

[gammelmann]

AnonymBruker skrev (På 31.8.2025 den 8.39):

Huff, jeg føler med deg. Samlivsbrudd er tøft og kan tenke meg at det er ekstra tøft etter så mange år sammen. Du nevner at du har vært langt nede, kan det kanskje være en ide å oppsøke hjelp og arbeide med deg selv om du allerede ikke har gjort det? Min ekskjæreste fikk en depresjon og ville ikke få profesjonell hjelp, så etter 2 år var jeg så sliten at jeg måtte kaste inn håndkleet fordi jeg hadde ikke mer å gi. Nå er det 5 år siden det ble slutt og han sliter dessverre fremdeles. Av erfaring kan jeg si at det er beintøft å være nærmeste pårørende til en som sliter og særlig hvis den person ikke vil ha hjelp. Hadde han oppsøkt hjelp så hadde kanskje situasjonen vært annerledes. Jeg håper du tar vare på deg selv og tar en dag om gangen. Det vil bli bedre med tiden, det kan jeg love deg. Det vil kanskje sannsynligvis gå lettere om du mottar hjelp på veien enten profesjonelt eller snakke med noen du stoler på. Det er tungt og det er helt greit å gråte og få ut alle følelsene kjenner på. 

Anonymkode: 19beb...29d

.

 

Snublefot62 skrev (På 31.8.2025 den 8.32):

Det går over om du lar det.

Vi er ganske mange mennesker på jorden. Ideen om at det finnes kun en rett for oss er laget av Hollywood og kjærlighetshistorier.

Du kan og finne deg ny du vil like, bli glad i og ikke «klare deg uten». Den personen kan aldri ta plassen til eksen - men dere kan fint skape egen plass, eget liv og egne minner.

Om du lar det skje.

.

 

Tiuren skrev (På 31.8.2025 den 9.07):

Føler med deg, det kan være fortvilende å se et  langt samliv rase sammen. Det er jo ofte en følelse av at hele ens voksne liv som forsvinner. 

Men som Snublefot sier, det går over om man lar det. Selv ble jeg alene etter mer en 25 år som gift, og hele verden raste... Men livet er mye bedre nå. 

Ta godt vare på deg selv og de du er glad i, tråkk opp nye stier og bryt ut av dårlige vaner (om du har slike). Åpne øynene for nye opplevelser i livet. 

.

Endret 13. september av gammelmann

[Tradegy]

Så ufattelig vondt å lese det du står i 💔 Når et forhold er på vei til å rakne etter så mange år sammen, er det en krevende ventesorg. En sorg man ikke akkurat  sender blomster til.

Den er like fullt knusende vond, for mange.

Hele tilværelsen snus på hodet, og det er ikke rart at kroppen reagerer så sterkt som du beskriver.

Det er tydelig at du er oppriktig glad i kona di og at du ønsker å kjempe for kjærligheten.

Samtidig; sterkt at du ser ærlig på din egen rolle i dette, og at du nå har funnet en styrke i deg selv. Den innsikten kan uansett bety mye for deg, enten veien videre blir sammen eller hver for seg .

I forskningen er tallene ganske tydelige: når kvinner først sier at de vil ut, har de ofte bestemt seg. Noen er allerede "på overtid". Det betyr at selv om det føles brutalt, så er dette noe hun sannsynligvis har båret på en stund.

Dersom det blir sånn at du må gi slipp, kan du også se på det som en form for kjærlighetserklæring; at du lar henne gå fordi du ønsker det beste for henne, selv om det knuser deg.

Når man står midt i en sånn livskrise, er kroppen i full alarmberedskap. Du kan kjenne deg helt utslitt uten å ha gjort noe som helst. Da gjelder det å tenke helt enkelt: få i deg litt mat, ta en kjapp dusj, og om du ikke får sove – prøv i det minste å hvile. Disse bittesmå, basale tingene hjelper deg å stå i det som er ekstra krevende.

Følelsene du kjenner akkurat nå føles overveldende, men den vil gradvis forandre seg. Den vil alltid være sårbar å tenke tilbake på, men den blir mindre altoppslukende og lettere å bære med tiden.

Du er ikke alene i dette, selv om det føles sånn akkurat nå. Vær raus med deg selv – usikkerhet er kanskje noe av det verste 💛

Du er mye sterkere enn det føles ut, og husk; det finnes hjelp å få!

Endret 31. august av Tradegy

[gammelmann]

Tradegy skrev (2 minutter siden):

Så ufattelig vondt å lese det du står i 💔 Når et forhold rakner etter så mange år sammen, er det en "sorg man ikke sender blomster til". Den er like fullt knusende vond.

Hele tilværelsen snus på hodet, og det er ikke rart at kroppen reagerer så sterkt som du beskriver.

Det er tydelig at du er oppriktig glad i kona di og at du ønsker å kjempe for kjærligheten.

Samtidig; sterkt at du ser ærlig på din egen rolle i dette, og at du nå har funnet en styrke i deg selv. Den innsikten kan uansett bety mye for deg, enten veien videre blir sammen eller hver for seg .

I forskningen er tallene ganske tydelige: når kvinner først sier at de vil ut, har de ofte bestemt seg. Noen er allerede "på overtid". Det betyr at selv om det føles brutalt, så er dette noe hun sannsynligvis har båret på en stund.

Dersom det blir sånn at du må gi slipp, kan du også se på det som en form for kjærlighetserklæring; at du lar henne gå fordi du ønsker det beste for henne, selv om det knuser deg.💔 💔

Når man står midt i en sånn livskrise, er kroppen i full alarmberedskap. Du kan kjenne deg helt utslitt uten å ha gjort noe som helst. Da gjelder det å tenke helt enkelt: få i deg litt mat, ta en kjapp dusj, og om du ikke får sove – prøv i det minste å hvile. Disse bittesmå, basale tingene hjelper deg å stå i det uutholdelige.

 

Følelsene du kjenner akkurat nå føles overveldende, men den vil gradvis forandre seg. Den vil alltid være sårbar å tenke tilbake på, men den blir mindre altoppslukende og lettere å bære med tiden.

Du er ikke alene i dette, selv om det føles sånn akkurat nå. Vær raus med deg selv – det du står i er kanskje noe av det vondeste man kan oppleve 💛

Du er mye sterkere enn det føles ut, og husk; det finnes hjelp å få!

Tusen takk for fine ord. Ja det er helt jævlig å få føelsedusj hele dagen. Ikke lett å få tanker over på noe annet . Jeg er som sagt helt sikker på at dette kunne vi ha løst sammen, men det er nok mest min tro.  Dette har nok gått over for lang tid og mest sannsynlig ikke mulig å fikse. Er så mye tanker om hvorfor? hva kunne jeg gjort annerledes? Mest bedritene opp i allt dette er at hadde jeg innsett alvoret i min tilstand  så hadde nok sjansene vært vesentlig høyere for at dette hadde løst seg.Depresjon er noe fobanna herk. Alt blir liksom likegyldig. Kan ikke annet enn å være irritert på meg selv som "tillot " at dette skulle skje

[gammelmann]

RaulAngelsk skrev (På 31.8.2025 den 8.50):

Når kvinnfolk først har bestemt seg, er det bare å la henne fare.

Det nytter ikke å oppføre seg som om man er 3 år og forsøke å endre på dette.

Det er over, ta deg sammen, begynn å trene og finn deg ei annen ei når du er på rett sted i livet.

.

Endret 13. september av gammelmann

[Tradegy]

gammelmann skrev (1 minutt siden):

Tusen takk for fine ord. Ja det er helt jævlig å få føelsedusj hele dagen. Ikke lett å få tanker over på noe annet . Jeg er som sagt helt sikker på at dette kunne vi ha løst sammen, men det er nok mest min tro.  Dette har nok gått over for lang tid og mest sannsynlig ikke mulig å fikse. Er så mye tanker om hvorfor? hva kunne jeg gjort annerledes? Mest bedritene opp i allt dette er at hadde jeg innsett alvoret i min tilstand  så hadde nok sjansene vært vesentlig høyere for at dette hadde løst seg.Depresjon er noe fobanna herk. Alt blir liksom likegyldig. Kan ikke annet enn å være irritert på meg selv som "tillot " at dette skulle skje

Det er hèlt etter boka. Man blir desperat etter forklaring. Da er man seg selv nærmest og skyldfølelsen gnager en i biter.

Hva hvis, om, hvis bare, skulle bare, tenk om, osv. Man blir egen skyteskive fordi man tror man er verdens verste menneske. 

Du vet bedre innerst inne

[gammelmann]

Tradegy skrev (1 minutt siden):

Det er hèlt etter boka. Man blir desperat etter forklaring. Da er man seg selv nærmest og skyldfølelsen gnager en i biter.

Hva hvis, om, hvis bare, skulle bare, tenk om, osv. Man blir egen skyteskive fordi man tror man er verdens verste menneske. 

Du vet bedre innerst inne

Problemet er jo bare å se så langt inn akkurat nå. Åja beksrivelsen er passende. Jeg føler meg som verdens verste menneske akkurat nå selvom min kone sa at ansvaret ligger på oss begge. At det ikke hadde noe med meg å gjøre. At det var så mye grums som hadde satt sine spor. Jeg ønsker kun det beste for min kone i fremtiden, være seg med eller uten meg, men fortsatt jævlig vondt

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Har vært sammen med min kone i 33 år . For litt siden satt vi oss ned for å prate om forholdet og ble enige om han hun skulle ta litt Husmorferie for å finne seg selv. De neste 14 dg gikk kjempefint og jeg fikk nyforelsket følelse og jeg trodde genuint at dette skulle vi klare å fikse isammen. Nå etter at hun har vært borte en stund så treffes vi igjen. Jeg ble veldig satt ut da hun var temmelig sikker på at det var over.Verden raste sammen for min del . Jeg er fryktlig glad i kona mi og vil ikke miste henne. Jeg har vært langt nede en del år og ikke vært istand til å være den jeg vil være ovenfor henne og denne perioden har nok tappet henne . Jeg legger for all del ikke skylden på henne da det alltid er 2 stk i ett forhold. Vi har jo også gått i den klassiske fella, sier til andre som sliter at kommunikasjon er viktig men glemmer det i eget forhold. Jeg er nå  å faktiskt en liten stund før vår samtale kommet dit jeg vil være og villig til å kjempe som faen for min store kjærlighet. Idag da jeg sto opp kom reaksjonen til de grader. Knakk sammen på kjøkkengulvet å ble liggende å skjelve og grine i lang tid. Er så fremmed å være i en sånn setting. Vil sorgen gå over? Hvordan skal man klare å gå videre hvis det blir ett faktum at hun vil forlate meg. Masse tanker og føelser i spill 

 

Anonymkode: 22c36...0c6

Jeg forstår veldig godt det du sier, og føler med deg 100%. Det er veldig vondt, men jeg tror at menn ville hatt mer godt av å ha en tankegang om at en kone i disse crazy tider ikke er annet enn å ha tilgang til en kvinnelig kropp. Hvis du er en mann som ønsker barn, så må man ha tilgang til en kvinnelig kropp. Det er det som er stressende for menn og jeg vil si at en kone kan aldri bli en større "kjærlighet" enn dine egne barn.

Så hvis du har barn, sønn eller datter eller begge deler, så er du ekstremt heldig der om dette er friske barn som du ellers har et veldig godt forhold til. Det er barna dine (uansett deres alder) som er og skal være den store kjærligheten når man er en far. Det er de eneste du kan regne med er der for deg og som du har en "connection" med resten av livet. Og jeg vil tro at det å ha sine egne barn i sine siste stunder er langt viktigere og mer givende enn å ha en kjerring nå til dags og hvordan mange kvinner er blitt nå om dagen, som gjør at en del menn radikaliseres og jeg forstår veldig godt den reaksjonen. 

Men det er viktig å minne seg selv på at om du har barn, så er det de som er og bør være nr 1. Ingen kone noe sted i verden bør kunne matche barna sitt nivå når det gjelder kjærlighet og hvor viktige de er. 

Om du ikke har barn, da forstår jeg mye mer at det er vondt å miste ei kone etter så lang tid. Da er hele livet borte, 33 år rett ned i dass uten noen konkrete resultater. 33 år man aldri får igjen. 

Anonymkode: 98881...03b

[gammelmann]

AnonymBruker skrev (På 31.8.2025 den 10.57):

Jeg forstår veldig godt det du sier, og føler med deg 100%. Det er veldig vondt, men jeg tror at menn ville hatt mer godt av å ha en tankegang om at en kone i disse crazy tider ikke er annet enn å ha tilgang til en kvinnelig kropp. Hvis du er en mann som ønsker barn, så må man ha tilgang til en kvinnelig kropp. Det er det som er stressende for menn og jeg vil si at en kone kan aldri bli en større "kjærlighet" enn dine egne barn.

Så hvis du har barn, sønn eller datter eller begge deler, så er du ekstremt heldig der om dette er friske barn som du ellers har et veldig godt forhold til. Det er barna dine (uansett deres alder) som er og skal være den store kjærligheten når man er en far. Det er de eneste du kan regne med er der for deg og som du har en "connection" med resten av livet. Og jeg vil tro at det å ha sine egne barn i sine siste stunder er langt viktigere og mer givende enn å ha en kjerring nå til dags og hvordan mange kvinner er blitt nå om dagen, som gjør at en del menn radikaliseres og jeg forstår veldig godt den reaksjonen. 

Men det er viktig å minne seg selv på at om du har barn, så er det de som er og bør være nr 1. Ingen kone noe sted i verden bør kunne matche barna sitt nivå når det gjelder kjærlighet og hvor viktige de er. 

Om du ikke har barn, da forstår jeg mye mer at det er vondt å miste ei kone etter så lang tid. Da er hele livet borte, 33 år rett ned i dass uten noen konkrete resultater. 33 år man aldri får igjen. 

Anonymkode: 98881...03b

.

 

Endret 13. september av gammelmann

[AnonymBruker]

gammelmann skrev (7 minutter siden):

Jeg/Vi er så heldige å ha to barn, riktig nok i voksen alder nå. Selvfølgelig er disse viktige i vårt liv og gode samtalepartnere 

Det er det eneste som teller - dine to, voksne barn. De er nr 1 og de bør være nr 1 i hodet ditt - alltid. Ingen kone skal være i nærheten av hvor viktige de to barna er. Ferdig og punktum. Det er sånn du bør tenke. 

Med to voksne barn som ellers er friske går jeg ut fra, så er du priviligert og det er de som alltid bør være nr 1 for deg. 

Kone er ingenting annet enn nettopp bare kone, og kan juridisk sett med en underskrift bli en EX-kone. Dine barn, de er ditt avkom resten av livet ditt. Ditt kjøtt og blod. Fokuser på det. 

Koner kommer og går. Barna Are Forever til siste pust. 

 

Anonymkode: 98881...03b

[AnonymBruker]

Du kan gi et forsøk å snakke med henne. Det sikkert er flere årsaker hvorfor hun vil skilles. Og hvis du er villig til å endre seg, å jobbe med de tingene som  er årsaken hvorfor hun er ferdig, kanskje å gå i parterapi, mulig hun ville gi deg en sjanse. 
Jeg var gift i 20 år, da kom det bristepunkt og jeg sa at jeg ville gå. Vi hadde dårlig kommunikasjon, jeg var sliten, irritert, følte meg undervurdert. Min mann knakk også sammen, jeg ga ham 3 måneder på å bevise at han kan endre seg. Jeg jobbet også med saken, vi ble mye bedre å kommunisere. Nå er det gått 1,5 år, vi er fortsatt gift. Selvfølgelig har vi dårlige dager innimellom, men jeg vurder ikke lenger å avslutte forholdet. Man vet aldri hva skjer med oss om 1 eller 5 år, men det er ingen som vet.

Anonymkode: df7a9...edb

[gammelmann]

AnonymBruker skrev (På 31.8.2025 den 12.25):

Du kan gi et forsøk å snakke med henne. Det sikkert er flere årsaker hvorfor hun vil skilles. Og hvis du er villig til å endre seg, å jobbe med de tingene som  er årsaken hvorfor hun er ferdig, kanskje å gå i parterapi, mulig hun ville gi deg en sjanse. 
Jeg var gift i 20 år, da kom det bristepunkt og jeg sa at jeg ville gå. Vi hadde dårlig kommunikasjon, jeg var sliten, irritert, følte meg undervurdert. Min mann knakk også sammen, jeg ga ham 3 måneder på å bevise at han kan endre seg. Jeg jobbet også med saken, vi ble mye bedre å kommunisere. Nå er det gått 1,5 år, vi er fortsatt gift. Selvfølgelig har vi dårlige dager innimellom, men jeg vurder ikke lenger å avslutte forholdet. Man vet aldri hva skjer med oss om 1 eller 5 år, men det er ingen som vet.

Anonymkode: df7a9...edb

.

Endret 13. september av gammelmann

[Tiuren]

gammelmann skrev (51 minutter siden):

Takk for oppløftende ord.

Som sagt tidligere så  har jeg gjennomgodt en endring til det bedre når jeg kom ut av depresjonen. Hun har også sagt at tiden etter dette har vært mye bedre, men at det fortsatt er ting som hun ikke klarer å slippe. Ting som har blitt sagt og ikke sagt om gjennom tiden.Vi har pratet endel og det som går igjen er at hun føler at hun har mistet seg selv og ikke har noe mer å gi. Jeg har sagt at jeg er villig til å gi henne tid samt at jeg mener at dette kan vi løse i sammen og ikke hver for oss. Hun har ikke gitt sitt endelige svar ennå, men jeg har en uggen følelse på hvor dette ender. Min mening er at vi har veldig mange år i sammen og at det fortjener en siste sjanse hvor vi begge kan gå inn for det i sammen. Tidligere har ikke jeg vært i stand til dette samt at hintene ikke har nådd inn til meg på grunn av depresjonen ( likegyldig til hele livet ). Jeg skjønner henne godt da det i den perioden og i tida før jeg var helt i kjelleren kun har vært henne som har jobbet for forholdet, men igjen jeg mener vi kunne gitt det en sjanse hvor vi begge drar i samme retning. Har jo tross alt levd sammen i 33 år. Hun må jo på en måte finne ut om hun vil gi det en siste sjanse noe jeg inderlig ønsker at hun gjør

Det du skriver kunne jeg skrevet for to år siden, og jeg står for det jeg sa da. Jeg mente det var for mye å tape, om ikke for oss så for de i rundt oss. Jeg prøvde alt jeg kunne for å få henne til å fortsette, å jobbe med "oss" videre. 

Faktum var at etter den første korte perioden så ble livet mitt mye bedre, de tunge tankene slapp taket for første gang på mange år. Jeg sov jeg bedre en noen gang fra den dagen hun flyttet ut.  

[gammelmann]

Tiuren skrev (På 31.8.2025 den 13.50):

Det du skriver kunne jeg skrevet for to år siden, og jeg står for det jeg sa da. Jeg mente det var for mye å tape, om ikke for oss så for de i rundt oss. Jeg prøvde alt jeg kunne for å få henne til å fortsette, å jobbe med "oss" videre. 

Faktum var at etter den første korte perioden så ble livet mitt mye bedre, de tunge tankene slapp taket for første gang på mange år. Jeg sov jeg bedre en noen gang fra den dagen hun flyttet ut.  

.

 

Endret 13. september av gammelmann

[Tiuren]

gammelmann skrev (1 minutt siden):

Vanskelig å se så langt fram akkurat nå, fordi nå er det bare mine følelser for henne, å det er ikke rent lite som er der. Har alltid vært stormforelska i henne , selv om jeg ikke har vist det hele tiden, Er så mye anger som ruller gjennom skallen , knyter seg i magen. Dette er absolutt noe som jeg ikke ønsker, Hadde nok vært lettere om dette er noe som vi begge mente var til det beste. Jeg er ikke der , ikke fordi  jeg på død å liv vil ha henne her bare for å ha henne her men fordi jeg oppriktig mener at vi hadde kommet oss igjennom dette, kall det gjerne en fresh start hvis du vil. Har jo sefølgelig innsett at dette er utenfor min kontroll men alikvel helt for jævlig. Dette unner jeg ikke min værste fiende engang 

Håper det ordner seg for dere

 

Om det ikke gjør det, så husk at det blir bedre. Hev hodet og fokuser på å leve, det finnes et godt liv å leve etter et brudd også. 

[gammelmann]

Tiuren skrev (18 minutter siden):

Håper det ordner seg for dere

 

Om det ikke gjør det, så husk at det blir bedre. Hev hodet og fokuser på å leve, det finnes et godt liv å leve etter et brudd også. 

Takk for oppmuntrende ord