Er det kjærlighet, eller bare trygt?

[AnonymBruker]

Jeg er en kvinne i 40-årene som har et spørsmål jeg synes er vanskelig å finne ut av alene. Jeg har aldri egentlig vært i et sunt forhold – de relasjonene jeg har hatt har ofte vært preget av drama, uro, psykisk vold, og mye fokus på om den andre faktisk ville ha meg. Jeg har kjent på intens forelskelse før, men alltid i kombinasjon med usikkerhet, sjalusi eller en følelse av å måtte "jage". De gangene jeg har vært intenst forelsket har det heller aldri vært gjensidig. De forholdene jeg har vært i har vært mer preget av at jeg var redd for at ingen andre ville ha meg, og jeg hadde ikke troen på at jeg var elskbar.. 

Nå har jeg møtt en mann som er snill, rolig og trygg. Han gir meg ingen grunn til å tvile på at han liker meg, han spiller ikke spill, og jeg føler meg både sett og ivaretatt når vi er sammen. Jeg kan slappe av med ham, og jeg opplever en ro jeg ikke visste fantes. Samtidig kjenner jeg ikke på den samme «Disney-forelskelsen» eller det konstante suget etter han når vi ikke er sammen.

Jeg lurer derfor:

Hvordan skiller man mellom ekte kjærlighet og bare en følelse av trygghet/vennskap?

Er det normalt å ikke savne partneren hele tiden, men likevel trives og ha det godt sammen når man møtes?

Kan kjærlighet se annerledes ut når den faktisk er sunn, sammenlignet med de mer utrygge relasjonene?

Jeg merker at jeg ofte er redd for andres blikk og meninger, og det gjør det ekstra vanskelig for meg å kjenne hva som egentlig er mine følelser. Jeg vil så gjerne finne ut om dette kan være et sunt og godt forhold, men er redd for å overse noe viktig.

 

Hvordan har dere kjent at dere faktisk er i et forhold som er riktig for dere? Jeg er sikker på at mange tenker at dette bør være en enkel sak for en voksen kvinne, men tidligere erfaringer har ødelagt meg litt tror jeg. 

Anonymkode: 0924b...312

[AnonymBruker]

Om jeg ikke kan se for meg å ha sex med en fyr, er det ikke liv laga. 
Du nevner ikke noe om det? 

Anonymkode: da9e8...709

[AnonymBruker]

Det er ikke kjærlighet. Du tror bare det er det fordi du ikke ser for deg at du kan bli forelska i en du er trygg på. Men det kan du. Hvordan man kjenner på at man er i et forhold som er riktig? Det bare vet man. Man lurer ikke.

Anonymkode: ee42a...493

[AnonymBruker]

Tenner du på mannen? Tenner du på litt destruktive forhold eller menn?

Hvorfor har du havnet i flere forhold som du beskriver  i første innlegg?

Det jeg umiddelbart legger merke til er at du er en velartikulert kvinne. Da antar jeg du har tenkt steget videre. Hva er det som gjør at jeg liker de mennene jeg liker? 

Det er ikke usannsynlig at det er en viss grad biologi inn i bildet. Kroppen, og hodet via underbevisstheten, velger de menn som mest sannsynlig fører slekten videre. 

Er det kjærlighet du føler nå? Du vet det sikkert selv, du vil bare ha bekreftelse fra «flokken». 
Tenk gjerne også hvordan mannen tiltrekker deg i løpet av syklusen. Skriv dine ærlige vurderinger i en privat dagbok. Legg merke til dagen i syklusen. Eggløsning kan gi primale virkninger, mens du kanskje søker ting som trofasthet i andre deler av syklusen.

Anonymkode: ff9a9...7cc

[AnonymBruker]

Kjærlighet føles ikke likt for alle mennesker. 

Anonymkode: e2a21...690

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Tenner du på mannen? Tenner du på litt destruktive forhold eller menn?

Hvorfor har du havnet i flere forhold som du beskriver  i første innlegg?

Det jeg umiddelbart legger merke til er at du er en velartikulert kvinne. Da antar jeg du har tenkt steget videre. Hva er det som gjør at jeg liker de mennene jeg liker? 

Det er ikke usannsynlig at det er en viss grad biologi inn i bildet. Kroppen, og hodet via underbevisstheten, velger de menn som mest sannsynlig fører slekten videre. 

Er det kjærlighet du føler nå? Du vet det sikkert selv, du vil bare ha bekreftelse fra «flokken». 
Tenk gjerne også hvordan mannen tiltrekker deg i løpet av syklusen. Skriv dine ærlige vurderinger i en privat dagbok. Legg merke til dagen i syklusen. Eggløsning kan gi primale virkninger, mens du kanskje søker ting som trofasthet i andre deler av syklusen.

Anonymkode: ff9a9...7cc

Jeg tror mye av grunnen til at jeg har havnet i dårlige forhold tidligere handler om lavt selvbilde. Jeg har aldri hatt følelsen av å være "nok" i meg selv, og derfor har jeg nok vært villig til å akseptere ting som egentlig ikke er greit. Eksene mine var egentlig ikke spesielt attraktive eller gode for meg - jeg var ikke engang forelsket,  men likevel føltes de "verdifulle" når de valgte meg. Det ble som en  bekreftelse jeg lengtet etter. Problemet var at de også behandlet meg dårlig. Jeg ble værende fordi jeg var mer redd for å miste dem enn for å miste meg selv. Jeg tror jeg forvekslet jag, utrygghet og den følelsen av å "kjempe for noe" med kjærlighet. 

De jeg faktisk VAR forelsket i ble aldri ordentlige kjærester. Det var menn jeg fant svært fysisk attraktive, men som også veklset heftig mellom å være kalde og varme, snille og nedlatende. 

Nå har jeg vært singel noen år, prøvd å jobbe med meg selv og forsiktig prøvd meg på dating igjen. Og nå står jeg et sted hvor jeg møter en mann som faktisk behandler meg fint.  Han er snill, trygg, oppmerksom og får meg til å føle fullstendig ro - han gir meg ingen bekymringer. Ingen nedlatende kommentarer. Han respekterer meg og behovene mine. Det føles merkelig at han bruker timer på å snakke med meg og faktisk er interessert i MEG og mine ting, det er noe jeg aldri har opplevd. Når vi er sammen vil jeg ikke dra, men jeg kan fint være uten han uten noe stort savn også.

Og plutselig vet jeg ikke hva som er kjærlighet og hva som bare er trygghet. Kanskje fordi jeg aldri har kjent på det sunne før. Derfor er jeg usikker på om jeg "føler nok", eller om dette faktisk er det jeg har lengtet etter hele tiden. Jeg tar meg i å lure på om forelskelse og kjærlighet skal være så rolig. Så trygt og uten bekymringer. Hvor er spenningen og og jaget? 

Anonymkode: 0924b...312

[AnonymBruker]

Jeg har vært i en lignende situasjon nylig. Tidligere valgte jeg alltid menn som ikke var bra for meg, men jeg følte meg viktig fordi de valgte meg til slutt etter mye frem og tilbake. Det savnet etter å bli sett føltes som forelskelse, gleden når han endelig svarte på melding etter et døgn.

Så begynte jeg å date en som er helt motsatt. Nå visste jeg heldigvis at jeg var interessert fra start fordi vi møttes gjennom felles aktivitet, var bekjente en stund og jeg var avstandsforelska og ba ham ut, men da det begynte, så lot han meg aldri tvile. Han svarte på meldinger umiddelbart nesten hver gang, han ville møtes hver gang jeg spurte, han har bare vært trygg hele veien, og i begynnelsen så visste jeg ikke hva det var, for jeg trodde forelskelse var det samme som lettelsen og kriblingen ved å få melding fra en fyr som hadde ignorert meg i to døgn.

Men vi fortsatte å møtes, ble sammen, nå har det gått fire måneder, og forelskelsen vokser mer og mer sammen med tryggheten. Jeg manglet det ekstreme adrenalinet av å være redd hele tiden, og jeg tror jeg tidligere blandet det med kjærlighet, men den følelsen jeg har nå er mye bedre.

I begynnelsen savnet jeg ham heller ikke ekstremt. Jeg skulle bort i tre uker ganske tidlig i datingen, og jeg kjente ikke noe ekstremt savn da. Nå er han borte i en uke på jobbtur, og det er uutholdelig, så den delen kommer.

Så jeg synes du skal gi det et forsøk. Ikke la en mann tape på å gi deg trygghet.

Anonymkode: 5f65d...9c4

[AnonymBruker]

Kjenner meg så alt for godt igjen i det TS skriver. Er ca likedan. 

Jeg heller vet ikke hvordan det føles når man møter en trygg god mann. Jeg har og tenkt at kan jeg ikke se for meg å ha sex med vedkommende er det jo ikke liv laga. Selv om de er snille gode og trygge som dagen er lang. Men har man blitt ødelagt på noe vis etter å ha vært forelsket i menn man måtte sloss for å få oppmerksomhet fra?? Det er det som har blitt det trygge lissom det utrygge. Ser jo at det er helt feil for min egen del. 

Tror du må bare ta litt tid.. det verste er nå de begynner å si de er glade i deg og planlegger framtidige ting og man selv er usikker på hva man føler. Det er vanskelig å vite hva en skal svare da uten at den andre part skal bli såret på noen måte. 

Ikke enkelt det der. Alle de jeg har vært forelsket i har aldri vært gjensidig. Så noe gjør jeg feil. Jeg er felles nevneren. 

Nå møtte jeg en før ferien og han har holdt kontakten hele tiden mens jeg har vært borte.. noen dager mer og andre dager litt mindre. Men han har alltid noe positivt å si om meg og det setter jeg pris på. Men som sagt bare møtt han en halvtime så vet for lite om han. Han syns jeg er både sjarmerende og morsom type. Fantasifull og oppfinnsom og ja og virker smart.  Men tiden vil vise. 

Eller du får bare la deg flyte med er han interessert så venter han vel med det intime til du er klar tenker jeg. Hvis du ikke allerede har testa det ut da 

Anonymkode: d9433...79a

[AnonymBruker]

Den urolige magen mange forbinder med forelskelse er egentlig resultat av utrygghet. Å vurdere et forhold ut fra det sender deg ofte inn i feil type forhold hvis du har et litt feil kjærlighetsmønster. Det er trygghet man bør søke.

Samtidig er det viktig at man har fysisk tiltrekning også. Om den er helt fraværende så er det nok ikke noe å gå videre med. Men om du er tiltrukket der så bør du absolutt gi det en sjanse.

Anonymkode: 61cb1...a9f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Den urolige magen mange forbinder med forelskelse er egentlig resultat av utrygghet. Å vurdere et forhold ut fra det sender deg ofte inn i feil type forhold hvis du har et litt feil kjærlighetsmønster. Det er trygghet man bør søke.

Samtidig er det viktig at man har fysisk tiltrekning også. Om den er helt fraværende så er det nok ikke noe å gå videre med. Men om du er tiltrukket der så bør du absolutt gi det en sjanse.

Anonymkode: 61cb1...a9f

Det er sant. Så må man reflektere over hvor denne utryggheten stammer fra.

Er det denne relasjonen, eller tidligere relasjoner?

Det tar tid å bli kjent og trygge på hverandre. 

Anonymkode: 04ab1...e36

[AnonymBruker]

Aner ikke. Jeg tenker litt på det samme som deg TS. 

Kjæresten min sier at jeg er så usikker og stressa i forholdet fordi jeg ikke kan akseptere at det vi har er bra, at jeg vet at han er stabil og trofast og investert, men at jeg ikke er vant med det og derfor leter etter noe galt hele tiden. Det høres nok veldig manipulativt ut men det er veldig enkelt og kort fortalt etter flere timers samtaler over noen år, ikke noe han sier uten kontekst (hvor jeg har snakket om fortiden min osv).

Jeg sliter når det er rolig og stille. Jeg sliter når det ikke er uttalt fysisk tiltrekning og seksuell tenning mesteparten av tiden vi er sammen. Men det er jo ikke det jeg VIL ha hele tiden. Jeg vil ha det han er og har, men jeg forstår ikke hvordan det kan være eller hvordan det er når det ikke er konstant stress og press....

Å slappe av og senke skuldrene i et forhold er vanskelig for meg.

Elsker jeg han? Ja. Har jeg lyst på han? Ja. Så det er det ingen tvil om. 

Anonymkode: 240db...702

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 30.8.2025 den 22.03):

Jeg er en kvinne i 40-årene som har et spørsmål jeg synes er vanskelig å finne ut av alene. Jeg har aldri egentlig vært i et sunt forhold – de relasjonene jeg har hatt har ofte vært preget av drama, uro, psykisk vold, og mye fokus på om den andre faktisk ville ha meg. Jeg har kjent på intens forelskelse før, men alltid i kombinasjon med usikkerhet, sjalusi eller en følelse av å måtte "jage". De gangene jeg har vært intenst forelsket har det heller aldri vært gjensidig. De forholdene jeg har vært i har vært mer preget av at jeg var redd for at ingen andre ville ha meg, og jeg hadde ikke troen på at jeg var elskbar.. 

Nå har jeg møtt en mann som er snill, rolig og trygg. Han gir meg ingen grunn til å tvile på at han liker meg, han spiller ikke spill, og jeg føler meg både sett og ivaretatt når vi er sammen. Jeg kan slappe av med ham, og jeg opplever en ro jeg ikke visste fantes. Samtidig kjenner jeg ikke på den samme «Disney-forelskelsen» eller det konstante suget etter han når vi ikke er sammen.

Jeg lurer derfor:

Hvordan skiller man mellom ekte kjærlighet og bare en følelse av trygghet/vennskap?

Er det normalt å ikke savne partneren hele tiden, men likevel trives og ha det godt sammen når man møtes?

Kan kjærlighet se annerledes ut når den faktisk er sunn, sammenlignet med de mer utrygge relasjonene?

Jeg merker at jeg ofte er redd for andres blikk og meninger, og det gjør det ekstra vanskelig for meg å kjenne hva som egentlig er mine følelser. Jeg vil så gjerne finne ut om dette kan være et sunt og godt forhold, men er redd for å overse noe viktig.

 

Hvordan har dere kjent at dere faktisk er i et forhold som er riktig for dere? Jeg er sikker på at mange tenker at dette bør være en enkel sak for en voksen kvinne, men tidligere erfaringer har ødelagt meg litt tror jeg. 

Anonymkode: 0924b...312

Jeg er enig med mange her.!  Det er en ting du ikke svarer på. Sex og tiltrekning! Føler du sterk fysisk tiltrekning og tenner på denne mannen? Hvis JA er det nok kjærlighet.  Hvis NEI er det ikke kjærlighet, men et trygt vennskap. 

Jeg kan sammenligne det med min kjæreste og han før det... Han før var snill,trygg og virkelig tiltrukket av meg. Jeg som deg med mye heavy dårlig bagasje bak meg vedr menn lot meg påvirke av denne gode tryggheten han gav meg,MEN jeg tente ikke på fyren. Jeg gjorde det slutt etter 6 mnd. Han ble knust,men det var det beste for begge. Jeg kunne ikke leve med en jeg ikke var seksuelt tiltrukket av. 

1år senere møtte jeg en ny mann. Følte om ikke enda mer at denne mannen bare var trygg og god. Jeg var ekstremt tiltrukket av han fra dag 1, sexen var noe helt spesielt og jeg kan fremdeles få frysninger langt inni sjelen av å bare bli berørt av han. Konklusjon: Jeg fant en som hadde alt for meg.

Så hvis du ikke tillegg til tryggheten du føler på er veldig fysisk tiltrukket av han så kan dette fort bli fantastisk,  hvis du ikke føler på dem fysiske tiltrekningen nå så vil du aldri gjøre det senere heller! Da er dette en venn. Ikke noe mer.

Anonymkode: 157a0...8aa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Aner ikke. Jeg tenker litt på det samme som deg TS. 

Kjæresten min sier at jeg er så usikker og stressa i forholdet fordi jeg ikke kan akseptere at det vi har er bra, at jeg vet at han er stabil og trofast og investert, men at jeg ikke er vant med det og derfor leter etter noe galt hele tiden. Det høres nok veldig manipulativt ut men det er veldig enkelt og kort fortalt etter flere timers samtaler over noen år, ikke noe han sier uten kontekst (hvor jeg har snakket om fortiden min osv).

Jeg sliter når det er rolig og stille. Jeg sliter når det ikke er uttalt fysisk tiltrekning og seksuell tenning mesteparten av tiden vi er sammen. Men det er jo ikke det jeg VIL ha hele tiden. Jeg vil ha det han er og har, men jeg forstår ikke hvordan det kan være eller hvordan det er når det ikke er konstant stress og press....

Å slappe av og senke skuldrene i et forhold er vanskelig for meg.

Elsker jeg han? Ja. Har jeg lyst på han? Ja. Så det er det ingen tvil om. 

Anonymkode: 240db...702

Det er fordi du har en usikker tilknytning. Sikkert grunnet fortid. Du må jobbe med det selv. Jeg har det likt. Min kjæreste er bare trygg,god,støttende. Jeg kan bli kjempe stressa om det blir stille, vi ikke koser eller han la oss si er tankefull en dag gjerne pga stress på jobb. Jeg tenker umiddelbart at nå er "forholdet dårlig" "han elsker meg ikke mer" krise tekning, redsel,frykt fordi det er det man er vant til i livet, ustabilitet. Det er mye jobbing bli trygg. Mye. Mange kamper. 

Anonymkode: 157a0...8aa

[AnonymBruker]

Takk for svar alle. 

Vi har sex, det intime blir bedre for hver gang vi er sammen, og jeg synes det er deilig å være med han. Men, det er ikke vilt og fyrverkeri av lidenskap slik jeg har opplevd før (i relasjoner med menn som ikke er så snille utenfor senga).

Han her er mer.. Øm. Og når jeg ligger i armene hans vil jeg ikke gå og jeg kjenner meg enormt trygg og rolig. Jeg elsker lukten av han og det har jeg aldri kjent på med noen før.

Når det gjelder utseende vil jeg si at han er helt alminnelig. Ikke en jeg vanligvis ville bli tiltrukket av. Jeg glemmer det når vi er sammen, men jeg kan innrømme at jeg grubler på det når jeg er alene. 

Jeg har vel landet på at jeg trenger å utforske dette mer. Jeg er redd for å gi slipp på noe som kan bli fantastisk, og jeg er redd for å gå for langt inn i noe som kanskje ikke er rett, både for hans og min skyld. 

Ts

Anonymkode: 0924b...312

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Det er fordi du har en usikker tilknytning. Sikkert grunnet fortid. Du må jobbe med det selv. Jeg har det likt. Min kjæreste er bare trygg,god,støttende. Jeg kan bli kjempe stressa om det blir stille, vi ikke koser eller han la oss si er tankefull en dag gjerne pga stress på jobb. Jeg tenker umiddelbart at nå er "forholdet dårlig" "han elsker meg ikke mer" krise tekning, redsel,frykt fordi det er det man er vant til i livet, ustabilitet. Det er mye jobbing bli trygg. Mye. Mange kamper. 

Anonymkode: 157a0...8aa

Ja dette vet vi begge. Jeg er anxious og han er avoidant. Men vi er begge veldig klare over dette nå så det er mønstre vi kjenner igjen. Spesielt han kjenner igjen mønstrene mine, og klarer ofte å lande meg selv om han ofte vil rømme (var værre før men han vil jo ikke rømme fra meg, derfor har han begynt å stå i det helt stille og fortelle meg at nå skjer det igjen). 

Det er helt ekstremt. Det tar overhånd og spiser meg opp fullstendig. På tross av hans problemer og hans mørke sider så klarer han å lande meg.

Anonymkode: 240db...702

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Takk for svar alle. 

Vi har sex, det intime blir bedre for hver gang vi er sammen, og jeg synes det er deilig å være med han. Men, det er ikke vilt og fyrverkeri av lidenskap slik jeg har opplevd før (i relasjoner med menn som ikke er så snille utenfor senga).

Han her er mer.. Øm. Og når jeg ligger i armene hans vil jeg ikke gå og jeg kjenner meg enormt trygg og rolig. Jeg elsker lukten av han og det har jeg aldri kjent på med noen før.

Når det gjelder utseende vil jeg si at han er helt alminnelig. Ikke en jeg vanligvis ville bli tiltrukket av. Jeg glemmer det når vi er sammen, men jeg kan innrømme at jeg grubler på det når jeg er alene. 

Jeg har vel landet på at jeg trenger å utforske dette mer. Jeg er redd for å gi slipp på noe som kan bli fantastisk, og jeg er redd for å gå for langt inn i noe som kanskje ikke er rett, både for hans og min skyld. 

Ts

Anonymkode: 0924b...312

Det du mener med forelskelse, er ikke noe å hige etter. Det er trygghet man trenger, og selvfølgelig at du føler at du har "lyst" på ham i senga. Hvis du ikke følte at du klarte å være intim med han, så hadde det ikke vært liv laga. Jeg kjente ikke på forelskelse når jeg møtte mannen min, men jeg var tiltrukket av han. Har nå vært sammen i 27 år, gift i 21 år, og han er min store kjærlighet. Aldri følt på noen vill forelskelse, men noe mye mer verdifullt....trygghet og lykke som er en mye dypere følelse enn det forbigående adrenalinet av den berusende forelskelsefølelsen (som uansett vil gå over)

Anonymkode: 41da0...b16