Vond barndom = uklare grenser eller forståelse på hva som er greit og ikke greit?

[AnonymBruker]

Har en venninne som opplevde alvorlige overgrep i barndommen. Jeg har lagt merke til at når hun forteller om dette, eller når jeg deler mine erfaringer, så virker det som om grensene for hva som er “normalt” og “ikke normalt” blir uklare. Det er som om det som burde vært tydelige grenser, har blitt flyttet på fra barndommen, og at det preger hvordan hun møter andres erfaringer i dag.

Jeg opplever for eksempel at når jeg deler noe som har vært veldig alvorlig for meg, så kan hun fort bagatellisere eller skifte fokus, nesten som om hun ikke orker å ta inn alvoret. Eller skjønner alvoret. Er det flere som har erfart dette? At folk med egne traumer har vanskeligere for å anerkjenne andres, nettopp fordi deres egne grenser ble skadet tidlig? Også veldig kritisk.... kritiserer andre veldig enkelt...  går rett bort til hunder i bånd uten å spørre eieren om det er greit å få hilse. Jeg stusser mer og mer.... 

Anonymkode: 0d9c3...d0f

[AnonymBruker]

Det kan være at hun ikke er i kontakt med egne følelser, og dermed ikke andres heller. 

Anonymkode: 9774b...d24

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det kan være at hun ikke er i kontakt med egne følelser, og dermed ikke andres heller. 

Anonymkode: 9774b...d24

Dette tenkte jeg også. Veldig vanlig. 

Og det er klart at vi som ble "programmert" fra barndommen til å flytte grenser til laaaangt forbi det normale, vil ha vanskeligere for å se hvor grensene EGENTLIG burde gå. Så når andre forteller om kjipe ting, kan det føles som en bagatell for oss.

Iallfall fram til vi har lært oss verktøy for bearbeidelse, og å få kontakt med følelser osv. 

Anonymkode: d21e9...05e

[AnonymBruker]

Jeg har aldri blitt utsatt for overgrep, men jeg har opplevd andre traumatiske ting i barndommen og jeg må ærlig innrømme at jeg ikke klarer å føle like mye sympati ovenfor de som snakker om kjipe opplevelser som om det har vært traumatisk. Ordet traume har mistet mye betydning og blitt et ord som veldig mange bruker på helt feil måte. Om f.eks. en arbeidstvist har vært traumatisk så tenker jeg at man har levd et veldig beskyttet og privilegert liv. 

Anonymkode: 91ce1...965

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Det kan være at hun ikke er i kontakt med egne følelser, og dermed ikke andres heller. 

Anonymkode: 9774b...d24

Dette tenkte jeg også. Veldig vanlig. 

Og det er klart at vi som ble "programmert" fra barndommen til å flytte grenser til laaaangt forbi det normale, vil ha vanskeligere for å se hvor grensene EGENTLIG burde gå. Så når andre forteller om kjipe ting, kan det føles som en bagatell for oss.

Iallfall fram til vi har lært oss verktøy for bearbeidelse, og å få kontakt med følelser osv. 

 

Hvordan håndterer man en slik person mens hun fortsetter å bruke meg som hakkekylling? 

Anonymkode: 0d9c3...d0f