Hvorfor liker han ikke å se meg glad?

[AnonymBruker]

Jeg vil gjerne høre om dette er noe verdt å ta opp med han. 
Vi har hatt et forhold 9 år snart, og det er i noen øyeblikk jeg synes det skurrer litt. 
Kan gi et eksempel der jeg snakket om barndommen, om jeg husker rett så kjørte vi forbi en plass som betydde mye. Endte kanskje opp med å snakke litt mye, og det er litt ulikt meg. Men allikevel så var jeg i min egen verden, bablet, men det var fordi jeg var ganske entusiastisk og ville dele.

Vil også legge til med at han selv hadde snakket i 1-2t i telefonen hele kjøreturen. Så ja, jeg ble litt paff da han plutselig lo og sa «Du prater ikke litt for mye nå?» og smilte. 
Og jeg husker det så tydelig for det var som å bli stikket i hjertet. Jeg prate for mye? Han hadde jo nettopp pratet i nesten to timer. 
 

I kveld var vi i stuen. Og latterkramper er sjeldne, men så gode. Jeg ser noe kjempe morsomt på telefonen, begynner å ler. Han sitter ved siden av på telefonen sin. Er ikke interessert. Bare sender et blikk. 
«herregud se her» i håp om at han skjønner hva som er så morsomt. Jeg greier hvertfall ikke å stoppe å le. 
Plutselig sier han «hva faen er greia? Hva er galt med deg?» det høres litt kvassere ut skriftlig enn det var fra han, for igjen gjorde han det med litt humor. Men igjen så stakk det. Jeg ville egentlig ikke bli påvirket, latterkrampen var borte og jeg kjente meg mer rar som lo. 
 

Dette er så klart bare to eksempler. Over lang tid, men jeg ser at han kanskje reagerer sånn når jeg faktisk er GLAD, entusiastisk og viser det med kroppen. 
Han var heller ikke sur eller gretten, og gjør det med et smil som gjør det vanskelig å skjønne om han håner eller ikke. 
 

 

Anonymkode: 16fce...a9c

[AnonymBruker]

Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, det er likegyldighet. 

Jeg synes ikke det høres bra ut. Dere må snakke om dette. Kanskje han er deprimert også? Det vet jeg ikke men eksen min var deprimert og han ble veldig "flat" følesesmessig da. Det var ikke grunnen til at vi slo opp da. Men det er noe her som ikke er som det skal.

  

Anonymkode: 643b6...534

[jente-23]

Har dere det gøy sammen da? Ler og tuller? Jeg har vært sammen med mannen min i mange år og vi tuller og ler av ting vi ser på tv sammen. Hvis man ikke kan le og tulle og tøyse sammen blir det trist. 

[AnonymBruker]

Du er hårsår. 

Anonymkode: bdbea...a24

[AnonymBruker]

Du er hårsår. 
Det er immari kjedelig å høre om andres «gamle dager» over lengre tid. 
Ikke alle har lik humor heller. 

Anonymkode: fd498...f61

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg vil gjerne høre om dette er noe verdt å ta opp med han. 
Vi har hatt et forhold 9 år snart, og det er i noen øyeblikk jeg synes det skurrer litt. 
Kan gi et eksempel der jeg snakket om barndommen, om jeg husker rett så kjørte vi forbi en plass som betydde mye. Endte kanskje opp med å snakke litt mye, og det er litt ulikt meg. Men allikevel så var jeg i min egen verden, bablet, men det var fordi jeg var ganske entusiastisk og ville dele.

Vil også legge til med at han selv hadde snakket i 1-2t i telefonen hele kjøreturen. Så ja, jeg ble litt paff da han plutselig lo og sa «Du prater ikke litt for mye nå?» og smilte. 
Og jeg husker det så tydelig for det var som å bli stikket i hjertet. Jeg prate for mye? Han hadde jo nettopp pratet i nesten to timer. 
 

I kveld var vi i stuen. Og latterkramper er sjeldne, men så gode. Jeg ser noe kjempe morsomt på telefonen, begynner å ler. Han sitter ved siden av på telefonen sin. Er ikke interessert. Bare sender et blikk. 
«herregud se her» i håp om at han skjønner hva som er så morsomt. Jeg greier hvertfall ikke å stoppe å le. 
Plutselig sier han «hva faen er greia? Hva er galt med deg?» det høres litt kvassere ut skriftlig enn det var fra han, for igjen gjorde han det med litt humor. Men igjen så stakk det. Jeg ville egentlig ikke bli påvirket, latterkrampen var borte og jeg kjente meg mer rar som lo. 
 

Dette er så klart bare to eksempler. Over lang tid, men jeg ser at han kanskje reagerer sånn når jeg faktisk er GLAD, entusiastisk og viser det med kroppen. 
Han var heller ikke sur eller gretten, og gjør det med et smil som gjør det vanskelig å skjønne om han håner eller ikke. 
 

 

Anonymkode: 16fce...a9c

Jeg hadde lett tatt opp dette. Forklart at jeg har hatt et par opplevelser av ham som gjorde meg litt lei meg rett og slett, og at jeg har behov for at vi snakker om det som foregikk. Dersom jeg da blir møtt med likegyldighet i så fall, så har jeg egentlig svaret mitt - han bryr seg ikke om meg. Er han derimot villig til å snakke sammen og vi kan komme til en forståelse av hverandre (kan være misforståelser, kan være at han var litt urimelig og ber om unnskyldning, kan være sider jeg ikke vet om som f.eks. hodepine eller vanskelig trafikk).

Jeg mener man MÅ være villig til å lytte til det partner går omkring og kjenner på dersom et forhold skal fungere. Begge veier. Du har ekstreme tilfelle der folk overreagerer, for noen mennesker er needy, noen er helt frakoblet... men de aller fleste er et sted midt i mellom og har fullstendig gyldige grunner til å ta opp ting som gnager. Det synes jeg absolutt at du har når kjæresten din ved flere anledninger viser tendenser til å nærmest finne deg irriterende og avviser det som gleder deg.

Er det andre ting som spiller inn fra hans ståsted, som f.eks. at han er sliten eller trenger å konsentrere seg i et øyeblikk, så må han faktisk være voksen nok til å formidle det på den måten i stedet - ikke drepe gleden hos deg ved å tegne deg som problemet  og et irritasjonsmoment, for det går jo ut over selvfølelsen din. Om hensikten er at han trenger fred og ro, er det fullstendig unødvendig å snakke til deg på den måten.

Anonymkode: 4b42b...964

[AnonymBruker]

Sorry, men andres mimring er ufattelig kjedelig og uintressant. At folk ikke skjønner det fatter jeg ikke.

Om du vil mimre så tar du noe han har deltatt i.

Anonymkode: 46a78...09b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Sorry, men andres mimring er ufattelig kjedelig og uintressant. At folk ikke skjønner det fatter jeg ikke.

Om du vil mimre så tar du noe han har deltatt i.

Anonymkode: 46a78...09b

Ja, selvfølgelig, ikke krev at partneren viser interesse for noe av det du bryr deg om. Bry deg bare om hva de partner bryr seg om og la deg forsømme 😴

Anonymkode: 0b933...857

[got2go]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg vil gjerne høre om dette er noe verdt å ta opp med han. 
Vi har hatt et forhold 9 år snart, og det er i noen øyeblikk jeg synes det skurrer litt. 
Kan gi et eksempel der jeg snakket om barndommen, om jeg husker rett så kjørte vi forbi en plass som betydde mye. Endte kanskje opp med å snakke litt mye, og det er litt ulikt meg. Men allikevel så var jeg i min egen verden, bablet, men det var fordi jeg var ganske entusiastisk og ville dele.

Vil også legge til med at han selv hadde snakket i 1-2t i telefonen hele kjøreturen. Så ja, jeg ble litt paff da han plutselig lo og sa «Du prater ikke litt for mye nå?» og smilte. 
Og jeg husker det så tydelig for det var som å bli stikket i hjertet. Jeg prate for mye? Han hadde jo nettopp pratet i nesten to timer. 
 

I kveld var vi i stuen. Og latterkramper er sjeldne, men så gode. Jeg ser noe kjempe morsomt på telefonen, begynner å ler. Han sitter ved siden av på telefonen sin. Er ikke interessert. Bare sender et blikk. 
«herregud se her» i håp om at han skjønner hva som er så morsomt. Jeg greier hvertfall ikke å stoppe å le. 
Plutselig sier han «hva faen er greia? Hva er galt med deg?» det høres litt kvassere ut skriftlig enn det var fra han, for igjen gjorde han det med litt humor. Men igjen så stakk det. Jeg ville egentlig ikke bli påvirket, latterkrampen var borte og jeg kjente meg mer rar som lo. 
 

Dette er så klart bare to eksempler. Over lang tid, men jeg ser at han kanskje reagerer sånn når jeg faktisk er GLAD, entusiastisk og viser det med kroppen. 
Han var heller ikke sur eller gretten, og gjør det med et smil som gjør det vanskelig å skjønne om han håner eller ikke. 
 

 

Anonymkode: 16fce...a9c

Du er virkelig altfor hårsår ass.

[AnonymBruker]

Ts, jeg levde litt med det her, men orket bare noen måneder. Det hender det er en form ubevisst manipulasjon. Det var det i mitt tilfelle. Spørsmålet er hvor hyppig dette er. Er dette en normal når du deler av deg og ditt?

Han jeg datet snakket og delte, jeg lyttet og spurte. Men delte jeg noe jeg brydde meg om, videoer av noe fint eller gøy, viste han noe jeg hadde laget og var stolt av, viste en video av noen jeg var glad i, så avfeide han det gjerne med generelle bemerkninger om at det var kjedelig å høre eller se på, eller med ok, fremtvunget latter for så å se bort eller stillhet og likegyldighet før han vendte seg vekk. Ved konfrontasjon om total likegyldighet, fikk jeg: "Ingen synes det er givende å se videoer av folk de ikke kjenner selv." "På hvilken måte angår det meg?". "Hva bil du jeg skal si da?". Og ja, gjerne med et avvergende smil. Eller jeg sa min mening om noe med engasjement, og han påpekte da noe ved språket mitt, ordene mine, hvordan jeg ordla meg eller noe. "Jøss. Nå ble du engasjert." "Du snakker veldig mye om dette."

Noen ganger er det en irritasjon til bunn, en passiv aggresjon og et atferdsmønster med tilbakeholdelse av omsorg. Det er helt riktig at han jeg datet gjerne ville "jekke meg ned" når jeg var glad, engasjert eller stolt over noe. De får en ofte til å føle seg liten, energiløs og for noen kan en føle seg uverdig.

Anonymkode: 0b933...857

[AnonymBruker]

Jeg tenker at hvis man ikke er interessert i å lytte til partneren og hva denne har opplevd i livet eller hva som gjør partner glad - da har man selv distansert seg så ut av dette forholdet at man heller burde vært ærlig og avsluttet forholdet.

Tidligere erfaringer og opplevelser samt barndom og oppvekst har vært med på å forme oss til nettopp de personene vi er. Jeg ville ikke falt for mannen om han ikke hadde utviklet seg til den han er nettopp pga. alt dette. 

Skal man opprettholde et godt og varig forhold så må man fortsette å være interessert i partneren, hva som interesserer partneren, hva som har formet partneren, hva som former partneren nå, hva som gjør partner lei seg, sint, glad, hva som får partneren til å le. For i alt dette finnes fellesskapet og limet videre i forholdet - og det må være gjensidig om forholdet ikke bare skal fortsette å vare, men at begge to skal ha det godt i forholdet.

Det samboeren til Ts nå gjør, det er å kneble henne, få henne til å skamme seg, få henne til å ikke dele noe om hva som har gjort at hun ble den han en gang falt for, få henne til å ikke vise følelser og glede. Da vil det være umulig for Ts å ha det godt i dette forholdet videre.

Ts - få samboer med i parterapi. Noe gjorde at dere en gang falt for hverandre og valgte å bli sammen og samboere. Da kan det være noe å bygge videre på også. Men skal dere redde dette forholdet, så trenger dere å snakke ordentlig sammen om dette sammen med en nøytral tredjepart. For om dette mønsteret dere nå er i, hvor samboeren din nærmest latterliggjør deg, det vil gjøre at du mister både deg selv og følelsene for ham. Det er alvoret i det du forteller! Det virker ikke å være verre nå enn at det er fullt mulig å reparere og bygge et langt sterkere forhold for dere, hvor begge to har det godt - men skal dere få til det så trenger dere nok hjelp i parterapi, samt at han må ha et ønske om å repsere og få et sterkere og bedre forhold enn hva dere har i dag. Stå opp for deg selv, få ham med i parterapi!

 

Anonymkode: b3748...19a

[AnonymBruker]

Har man en partner skal h*n respektere deg som person, din fortid, hva du liker, humor osv. Hadde ikke samboeren min satt pris på min entusiasme og glede rundt ulike ting, både store og små, hadde jeg ikke villet være i et forhold med han. Han må tåle at jeg koser meg med minner og forteller om ting som har skjedd før jeg traff han (til en viss grad, selvfølgelig, ikke prat om ekser osv). Heldigvis gjør han det og han blir selv glad fordi jeg er glad, selv om humoren min noen ganger er koko. Ts, ta dette opp med kjæresten din. Man må tåle hverandre ❤️

Anonymkode: 6aae1...6de

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Sorry, men andres mimring er ufattelig kjedelig og uintressant. At folk ikke skjønner det fatter jeg ikke.

Om du vil mimre så tar du noe han har deltatt i.

Anonymkode: 46a78...09b

Å høre om en persons fortid, er å forstå hvem de er i dag. Jeg elsker å høre venner, partner, familie fortelle om livet deres, både før jeg ble en del av det og etter. Selvfølgelig, ikke alle historier er like interessante, og ikke alle er like gode på å fortelle. Men det finnes MYE snillere måter å forandre samtalen på enn det TS beskriver at hennes mann gjør. 

Anonymkode: 5b4d1...5d3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Å høre om en persons fortid, er å forstå hvem de er i dag. Jeg elsker å høre venner, partner, familie fortelle om livet deres, både før jeg ble en del av det og etter. Selvfølgelig, ikke alle historier er like interessante, og ikke alle er like gode på å fortelle. Men det finnes MYE snillere måter å forandre samtalen på enn det TS beskriver at hennes mann gjør. 

Anonymkode: 5b4d1...5d3

Enig! Og selv om alt ikke er så interessant; man må jo tåle hverandre uansett. Alt kan ikke være gøy hele tiden.

Anonymkode: 6aae1...6de

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Å høre om en persons fortid, er å forstå hvem de er i dag. Jeg elsker å høre venner, partner, familie fortelle om livet deres, både før jeg ble en del av det og etter. Selvfølgelig, ikke alle historier er like interessante, og ikke alle er like gode på å fortelle. Men det finnes MYE snillere måter å forandre samtalen på enn det TS beskriver at hennes mann gjør. 

Anonymkode: 5b4d1...5d3

Å respondere på det partner snakker om med "du prater ikke litt mye nå" er selvfølgelig en hersketeknikk uansett hva det er partner sier. Det er shaming. I stedet for å svare på noe av innholdet, velger man å fremstille partneren negativt, ber dem liksom tenke over hvordan de fremstår når de ønsker å dele og bånde. Utrolig stygt. For meg får jeg automatisk vibber av personlighetsproblematikk. De fleste mennesker snakker ikke sånn til andre.

Anonymkode: 0b933...857

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Sorry, men andres mimring er ufattelig kjedelig og uintressant. At folk ikke skjønner det fatter jeg ikke.

Om du vil mimre så tar du noe han har deltatt i.

Anonymkode: 46a78...09b

Dette er toppen av egoisme. Håper du er klar over det?

Anonymkode: d33d7...f17

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke du er hårsår ❤️

Noen spørsmål:
Har han lett for å vise glede og entusiasme selv? Eller er han en mer dempet type?

Har dere noe humor til felles? For eksempel interne vitser, morsomme TV-serier eller lignende som gjør at dere ler sammen?

Føler du at du kan være hele deg sammen med ham, eller føler du at du må dempe deg for å unngå kritikk/følelse av å være «dum»?

Jeg spør fordi ofte har vi med oss ubevisste oppfatninger om hvilke følelser som er «lov» eller ikke fra barndommen vår. Hvis han ble møtt med latterliggjøring da han viste glede eller entusiasme som barn er det veldig sannsynlig at hans nervesystem oppfatter disse følelsene som farlige, og derfor ubevisst vil beskytte både deg og seg selv i møte med de. 

Selv vokste jeg for eksempel opp med at sinne ikke er lov, og må i dag jobbe med meg selv for å akseptere sinne hos samboer og barna.

Hvis det jeg sier kan stemme så synes jeg ikke du skal finne deg i det, men ta det opp på en fin måte. Fortell hvordan det påvirker deg at han reagerer på den måten når du er glad. Forhåpentligvis vil han se det og være villig til å jobbe med det, men for mange er det vanskelig å innrømme/ta tak i slike ubevisste mønstre.

Håper på det beste for dere ❤️

 

Anonymkode: 752ba...4a2

[anon01]

Det er umulig for ukjente mennesker å vite konkret hva din kjæreste tenker når han uttaler seg slik han gjør til deg.

Du skriver at over tid så ser du at han ikke reagerer så positivt når du er glad. Har han det bra med seg selv? Når man er deprimert/lei seg/opplever å stå i noe vanskelig over tid, så kan man bli "lettere" irritert på andre når de viser entusiasme eller positive følelser. Når jeg er voldsomt deprimert, kan jeg bli sur på at andre har det bra. Det er vel og merke ikke okei å dra de som har det bra, ned i depresjonsbøtta sammen med meg. 

Så jeg stiller spørsmål tilbake til deg trådstarter; har kjæresten din opplevd noe som er vanskelig i det siste? Eller kanskje han bare er litt lei av deg. I ett forhold på 9 år, så er det jo vanlig å ha perioder hvor man er litt "fed up" av partneren sin. Det betyr ikke at han ikke liker å se deg glad, men bare synes det er "slitsomt/irriterende/frustrerende" som igjen er en sekunder følelse. Trolig kjenner han på andre ting, som går utover deg når du er glad.

 

Enten jobber dere med det, eller så har du ett fritt valg til å gå. Jeg tror uansett du stiller feil spørsmål når du skriver "Hvorfor liker han ikke å se meg glad" - for jeg tror oppriktig ikke at kjæresten din misliker at du er glad. Jeg tror tho at det er noe underliggende som går utover deg når du utviser en positiv energi. 

[AnonymBruker]

anon01 skrev (1 minutt siden):

Det betyr ikke at han ikke liker å se deg glad, men bare synes det er "slitsomt/irriterende/frustrerende" som igjen er en sekunder følelse. Trolig kjenner han på andre ting, som går utover deg når du er glad.

 

Hvis dette er et mønster, er resultatet det samme. Ingen skal være hensatt til en rolle hvor man skal forstå ihjel en partner som ikke behandler en bra. Selv om det er noe underliggende, så liker denne typen (hvis det er et mønste) faktisk ikke å se partneren glad, om det så er pga. noe underliggende ved HAM. Det er veldig langt mellom små dårlige perioder og et mønster, og det er også langt fra å oppleve det vanskelig at andre er glade og stolte som vanskelig fordi man ikke selv er det, til å rakke ned på omgivelsene for at man skal føle seg bedre. Det siste er atferd, ikke bare følelser, og det er en problematisk atferd, spesielt når det er et mønster. For de fleste er ikke dette en naturlig følge av underliggende følelser.

Anonymkode: 0b933...857

[anon01]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hvis dette er et mønster, er resultatet det samme. Ingen skal være hensatt til en rolle hvor man skal forstå ihjel en partner som ikke behandler en bra. Selv om det er noe underliggende, så liker denne typen (hvis det er et mønste) faktisk ikke å se partneren glad, om det så er pga. noe underliggende ved HAM. Det er veldig langt mellom små dårlige perioder og et mønster, og det er også langt fra å oppleve det vanskelig at andre er glade og stolte som vanskelig fordi man ikke selv er det, til å rakke ned på omgivelsene for at man skal føle seg bedre. Det siste er atferd, ikke bare følelser, og det er en problematisk atferd, spesielt når det er et mønster. For de fleste er ikke dette en naturlig følge av underliggende følelser.

Anonymkode: 0b933...857

Som jeg skrev: Enten jobber dere med det, eller så har du ett fritt valg til å gå.