Hva er det som skjer ?

[Gjest Hilde]

I det siste har det vært flere diskusjoner her på sidene om det å få barn. Jeg må si at jeg synes det er trist å lese at så mange kommende mødre er mest engstelige for at kroppen skal forfalle under svangerskapet, at man havner helt på sidelinjen i yrkeslivet, at man som mor må ta mer av arbeidet med barnet siden man ammer ... ol.

Da jeg fikk min eldstesønn i 1986 var jeg enslig mor og var helt avhengig av å komme i arbeid rett etter permisjonen. Permisjonen den gang var 4 1/2 måned. Heldigvis så var min mor ung og frisk og trådde til som dagmamma for meg til jeg fikk ham inn i barnehagen da han var 14 måneder. Jeg unner ingen den følelsen det er å gå på jobb etter å ha levert fra seg en liten som skriker seg blå fordi han tror du forlater ham for godt hver dag.

Fem år senere fikk jeg mitt andre barn - da var jeg gift og jeg kunne prioritere å være hjemme de første årene. Det var et helt annet liv og jeg skulle så gjerne ha tilbudt min førstefødte det samme.

Når jeg ser meg rundt i nabolaget her hvor jeg bor - det er et villaområde, med masse dyre eneboliger. Og i nesten hvert hus bor det unge mennesker, 30 +/-, alle har barn, alle barna går i barnehage og begge foreldrene er i full jobb.

Selvfølgelig må alle få lov til å prioritere som de selv vil - men jeg tenker mange ganger over hvilket samfunn vi er i ferd med å skape for oss selv og ikke minst for barna våre. For å ha råd til å bo i disse flotte villaene, ha råd til to biler, flotte møbler og tipp-topp klær, så krever det at begge foreldre MÅ jobbe full tid og dermed får minimal tid sammen med barna sine. Det snakkes mye om kvalitetstid - men jeg har aldri opplevd oppkavede ettermiddager foran komfyren med hylende unger i helene som særlig kvalitetstid.

Jeg sier ikke at det er på tide å få kvinnene tilbake til kjøkkenbenken - men er vi tjent med den fokuseringen det har vært på å få alle ut i arbeid ?Som om det å være hjemme med barna ikke er et fullverdig liv ?

[Gjest Dawna]

Jeg skjønner til en viss grad hva du mener, Hilde.

Kroppsdebatten er et kapittel for seg, kan komme inn på den senere...

Dette med hjemmeværende mødre engasjerer meg mer.

Hva med de kvinnene som ser på det som en selvfølge å få jobbe ute av hjemmet, på lik linje med mennene? De finnes.

Er de egoistiske?

Hvorfor er det sånn at man automatisk vurderer hjemmetilværelse for mor, men ikke far?

Hvorfor er det ikke like naturlig at far er hjemme, og mor er ute og tjener pengene som forsørger familien? (Ser nå bort fra de første månedene der man ammer og må være hjemme på grunn av det.)

Jo, fra gammelt av er det vanlig at mennene har de best betalte jobbene, men har ikke likestillingen nådd barneomsorgen enda?

Dawna

[Gjest Hilde]

Nei, jeg mener at ansvaret for barna ligger vel så mye hos mannen som hos kvinnen. Men det beste var jo om man ikke følte det som et offer å gå hjemme med barna - men tvert imot som en kjærkommen tid som man vil tenke tilbake på med glede.

Vi har i lange perioder delt på å være hjemme med barna, jobbet og studert litt "om hverandre", slik at en av oss alltid var hjemme. I den tiden bodde vi billig, det var helt klart nødvendig.

[Gjest Helge]

Har ikke fått med meg debatten om ødelagte kropper etter svangerskap.Hvor er de hen?

[Gjest Zalomine]

Vel, jeg mener at "kvalitetstid" nok er et begrep funnet opp av foreldre med dårlig samvittighet. Tid er tid, og tid trenger barn mye av. Får du en unge, så er det et ansvar i 20 år. Det må man tenke på. Men, jeg vil ha barn, og det "offeret" er jeg villig til å ta. Selv om jeg har planer om å begynne å jobbe igjen. Barn tar ikke skade av barnehage/dagmamma, dersom foreldrene er flinke ellers, trur nå jeg. Selv er jeg oppvokst med hjemmeværende mamma (uføretrygdet pga revmatisme) og det var veldig deilig å komme hjem fra skolen og vite at mamma var der for å høre om alt jeg hadde opplevd i løpet av dagen.

Men det jeg mener er, dersom man setter av tiden fra man kommer hjem og frem til barna legger seg til "ungetid" så rekker man å få være sammen med ungene, selv om de er hos dagmamma/barnehage, eller i SFO etter skolen. Forutsetter selvsagt at man da er ferdig på jobb og kan dra hjem til "middagstid". Felles middag for hele familien, tid til å snakke sammen. Tid der ungene vet de kan snakke med foreldrea, uten å forstyrre dem i tv-titting eller avis-lesing, det mener jeg man må gi ungene. De VOKSNE veger å få unger, da må de også ta ansvaret for dem. Ungene har ikke valgt å komme til verden...

To utearbeidene kan ta godt vare på ungen sin, dersom de forsøker. Men om de bare prioriterer jobb og seg selv... ja da burde de ikke fått unger, rett og slett. Jeg har ikke brukt så mye tid og penger på en utdannelse for så å forlate arbeidsmarkedet straks jeg får en unge, og ikke begynne påigjen til de har flyttet hjemmefra. Da ville studeiene vært bortkastet. Men ungene mine, som jeg håper vi i fremtiden får, de skal likevl få oppleve tilstedeværende foreldre som elsker dem og har tid til dem. For det mener jeg er kjempeviktig for en unge!

Penger er ikke alt. Men vi trenger jo dem også...

Jaja, ha ei fortsatt fin helg alle sammen

[Gjest Frøken Dings]

Jeg er en av dem som gjerne vil ha i pose og sekk. Jeg vil ha min karriere, på lik linje med min partner og barnas far, og jeg vil ha et familieliv.

Vi har løst litt av dette "problemet", om jeg får kalle det det, ved å dele fødselspermisjonen mellom oss. I utgangspunktet tenkte vi at han skulle ha 3 måneder, nå har det blitt til at han tar 4,5 måneder og jeg går tidligere tilbake til jobb. Etter at jeg har jobbet full stilling til han er ferdig med permisjon går vi etter planen begge ut i redusert stilling ett år framover, med fri en dag hver i uka slik at sønnen vår er hos dagmamma 3 dager i uka i stedet for hver dag.

Hovedpoenget mitt er at man må prioritere, men jeg er ikke med på at det er kun kvinnens ansvar å gjøre nettopp det. Fikk jeg bestemme, ble permisjonen for kvinner redusert til 6 måneder, og så kunne mannen ta ut de påfølgende 6 månedene. Vi må være flinkere til å få fedrene på banen!

[Gjest Zalomine]

Ja, fedre kan definitvt være hjemme med ungen sin, uten tvil. Aktiv bruk av pappapermisjon er bra. Det burde vært mer enn de 4 ukene som han MÅTTE ta, for mange tar dessverre ikke mer enn de MÅ!

[Usikker]

"står med lua i hånda nå"...... :-?

Er jeg meningsberettiget selv om jeg er barnløs??? Iflg. noen så er jeg nemlig ikke det - men jeg tar sjansen allikevel jeg

Vil bare få si at jeg er veldig enig i det Hilde skriver innledningsvis! 8)

[Bettie]

Jeg hører til de som har fått barn OG har hatt en yrkeskarriere samtidig. Det er klart at det er mye jeg ikke fikk gjort sammen med barna da de var små, som en hjemmeværende mor/far fikk gjort. Men jeg har faktisk ikke dårlig samvittighet, og jeg synes det er helt greit å ha fått to barn selv om jeg altså valgte å fortsette yrkeslivet.

Og siden mine krapyler er ganske så store nå, var det kort fødselspermisjon og ingen pappakvote.

Jeg er enig i at man må ta et valg. Men jeg er sterkt uenig i at valget består av:

a) få barn og vær hjemme med dem slik at de får en god oppvekst

B) vær yrkesaktiv, men da bør du ikke ha barn, for de får ingen god

oppvekst når du ikke er hjemme.

Jeg vil ha alternativ c) både barn og jobb!!!!! Og sikre barna en god

oppvekst samtidig.

Jeg tror nesten mine barn ville fått en dårligere oppvekst hvis jeg hadde vært hjemme, for jeg trives ikke med å være husmor. Det er bare ikke meg.

Kvalitetstid er et tullete begrep - det er jeg helt enig i, og jeg tror også at det brukes for å dekke over en dårlig samvittighet. Samtidig - dårlig samvittighet har man som foreldre nesten uansett, for det er alltid noe man kunne gjort annerledes eller bedre.

En ting som det kanskje er utidig å trekke inn i debatten er forholdet hjemmeværende og pensjon. Det er jo fortsatt slik at det i hovedsak er kvinnen som velger å være hjemme med små barn, og det valget er lettere nå med kontantstøtteordningen.

Men det går ut over opptjeningstiden din, den tiden det tar å opparbeide full pensjon. Du må være i jobb i 40 år før du har opparbeidet full pensjon. Og det er de "beste" 20 årene som gir deg grunnlaget. Dette er en grei ordning for menn i det tradisjonelle systemet. Mannen jobber og opparbeider seg høyere lønn men kvinnen er hjemme og taper både opptjeningsår og taper i lønnskampen/lønnsveksten.

Hvis kvinnene deretter går tilbake i en deltidsjobb for å kunne ta vare på barne, taper hun ytterligere, + at hvis utvalgets innstilling går gjennom, må man ha en viss inntekt FØR man begynner å opparbeide pensjonspoeng, og deltidsarbeidende kvinner risikerer å jobbe UTEN å få et eneste pensjonspoeng for det.

I tillegg vil utvalget at pensjonen skal settes ned - det blir for mange gamle folk i 2010 til at det nåværende systemet klarer å fange det opp.

Så når man tenker langsiktig - er det med dagens system ulønnsomt for kvinner å få barn og ta vare på det selv. Men - det handler jo ikke bare om langsiktig økonomi, selv om det er viktig å tenke på den biten også når man er tjue.

En løsning på problemet er selvfølgelig at kone og mann blir enige om å opprette en privat pensjonsordning for den som er hjemme, slik at man er sikret noe å leve av som gammel.

[Gjest Zalomine]

Synes Bettie har mange fornuftige tanker jeg. Jeg er helt klart tilhenger av alternativ c her! Jeg vil ha unger, og karriere, og det trur jeg vi klarer. Det er snakk om samarbeide mellom mor og far, kommunikasjon, og både langsiktig og kortsiktig tankegang. Mener nå jeg. Og dette trur jeg vi skal klare.

Forsåvidt mener jeg at både jeg og "usikker" har rett til en mening her, selv om vi enda ikke har barn! for meg er i alle fall dette et tema jeg har tenkt på i mange år allerede. Lenge før jeg traff min samboer. Så jeg har en mening på området. selv om det for meg er noe som ligger litt inn i fremtida.

[Usikker]

Men det går ut over opptjeningstiden din' date=' den tiden det tar å opparbeide full pensjon. Du må være i jobb i 40 år før du har opparbeidet full pensjon. Og det er de "beste" 20 årene som gir deg grunnlaget. Dette er en grei ordning for menn i det tradisjonelle systemet. Mannen jobber og opparbeider seg høyere lønn men kvinnen er hjemme og taper både opptjeningsår og taper i lønnskampen/lønnsveksten./quote']

Enig! Og her tror jeg mye er ugjort - hvorfor skal ikke det å være hjemme og ta seg av barna (gjelder begge kjønn) godskrives den som er hjemme?? Er ikke omsorgsrollen og oppdragerrollen noe av det viktigste som er?? Jeg har aldri skjønt hvorfor dette ikke skal godskrives med pensjonspoeng og ansinitet jeg............. dette er da en av de viktigste jobbene som finnes! 8)

[Ann Forup]

først vil jeg sige at jeg er meget enig i hvad hilde skriver..

Jeg er av den mening at jeg ville ikke give fra mig et minut av min tid med mine unger, permitiones tiden er min, jeg har aldrig været en særlig god husmor, bage, gøre ret mm men jeg har nydt at være hjemme og se mine unger vokse op se det først skridt, tand, ord mm ville ikke bytte det med verdens guld...

mener helt klart at det er kvinder tilbage til hjemmet, vil man ha barn ta ansvar for det.. al det snak om kønsroller og om at være gammeldags, de stakkels mænd må da snart være total fustret over al det de skal være og gøre men det er en anden historie..

selvom jeg går hjemme og arbejder når jeg har lyst ( som selvfølgelig er et luxus priviligium ) så tager samboer da en hånd med i hjemmet, og det er jeg da taknemlig for men når jeg er hjemme så er det jo hjemmet som er min arbejdsplads.

nok mange af jer herinde som ikke er enig med mig og det er 2003 snart, men jeg kan altså godt li den gamle form for rolle fordeling, er ikke typen som gidder at knække min negle for at skifte et dæk når jeg har en mand som synes det er gøy...

[Bettie]

Hvis det passer for deg, Anne, har vel ingen rett til å kritisere ditt valg.

Jeg respekterer at man har valg og tar valg, og forventer respekt for mine valg.

Vi er ulike, og derfor tar vi ulike valg. Og vi kan sikkert være svært uenig i hvem som har tatt det "beste" valget.

Jeg bare håper at før man velger, så ser man et stykke inn i framtiden også, slik at valget blir tatt ut fra både et kortsiktig og et langsiktig perspektiv.

[Gjest Hilde]

Jeg har lest innleggene her med stor interesse og er enig i mye av det som kommer fram i diskusjonen.

Tror nok at vi har et stykke igjen før samfunnet er mer tilrettelagt for yrkesaktive foreldre enn det er idag. Bl.a. som Bettie nevner her, pensjonen. Arbeidsgiverne kan også legge mer til rette for yrkesaktive foreldre bl.a. med hensyn til arbeidstid og frynsegoder, f.eks. vaskehjelp ol. ....

Skulle gjerne ha skrevet mer - men det får bli senere - nå skal jeg ut..

[Linemor]

Når jeg gikk gravid i sommer så fortalte jeg jordmor at jeg skulle ønske jeg hadde økonomisk mulighet til og bli hjemme et år til utover den vanlige permisjonen, et snaut år skal deles på to foreldre. jeg har lyst til og amme lenge men det kan bli vanskelig når man er på jobb hele dagen. nå har jeg en svigermor som er hjemme, så vi håper at hun kan trå til noen timer. ellers så håper vi at jeg kan jobbe mye kvelder, sånn at vi puzzlespillet til og gå opp uten barnehage.

For det er jo grusomt og måtte reise fra disse små som ikke har noe tidsperspektiv, når mamma eller pappa reiser er det for alltid, og dette må jo gi de små mange bekymringer.

Jeg forstår ikke foreldre som faktisk har økonomi som tilsier at en av de kan gå hjemme kankskje et år eller to til ikke gjør det, evntelt jobber bare en dag i uka eller noe sånt. hvis man jobber litt så kommer man jo litt ut av huset og holder kontakten samtidig som man får tid til barna, de er jo små bare en gang, og de utvikler seg så fort. de første skrittene er bare en gang.