Flere her som blir særere med årene?

[AnonymBruker]

Jeg har nå bikket 35 år. Hele studietiden og tidlig karriere var preget av veldig mye sosialt, og mye kundekontakt og kundeservice. Jeg har brukt store deler av livet på å sørge for at folk er fornøyd med meg og min service, og har levd av bekreftelser og beundring på at jeg er "supermenneske".

Det er jeg totalt ferdig med nå, og har også innsett at jeg har presset meg selv til å være ekstrovert i lang tid, selv om jeg egentlig er introvert som person. 

Nå lever jeg en livsstil der jeg driver mye med dyr, og kjenner på et ønske om å være minst mulig sammen med folk. Jeg fungerer helt normalt sosialt sett når jeg må - men jeg ønsker bare å være i fred. Jeg unngår mer prat enn jeg absolutt må, jeg orker ikke svare på henvendelser med mindre det er et aktivt spørsmål der, jeg unngår å bruke tid på venner og familie og er veldig sær på hvilke folk som gir meg energi eller som tar energi. Takker nei til stort sett alle invitasjoner.

Generelt kjenner jeg på et enormt ønske om å bare få være i fred, og at jeg vil bruke tiden min sammen med dyra enn med folk. Jeg føler meg ikke deprimert eller nedfor på noen måte. Jeg føler jeg har mye overskudd når jeg slipper å forholde meg til folk og kan gjøre det jeg vil uten forventninger til noe. 

Er det flere som har hatt en sånn utvikling i livet? Jeg føler jeg har brukt opp den sosiale kvoten min på en måte... 

Anonymkode: a7199...218

[Tabris]

Jeg blir også mer og mer "sær" med årene. Dvs blir mer og mer introvert.

De siste ti årene har jeg vært aktiv med hund - holdt kurs som instruktør flere dager i uken og en helg i måneden, gått på kurs selv nesten uavbrutt, vært med på fellesturer, fellestreninger og konkurranser i helgene. Var aktiv i gjerne to styreverv om gangen.

Nå sa det plutselig stopp. Jeg måtte si farvel til hunden min og er nå uten hund. Ønsker ikke ny og har sagt fra meg alle plikter, kurs og verv. Har kontakt med noen gode venner og vi møtes innimellom, men ellers vil jeg helst være hjemme etter jobb og i helgene. Nyter å ikke ha planer og faste plikter (utenom jobb).

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen. Mange ganger jeg har bare lyst å pakke sekken, dra ut i villmarken jeg garantert ikke skal møte på folk, og bli der i et par uker. 

Anonymkode: e6a36...2a9

[piggrokken]

Tror de fleste har det sånn. Se på livet som nyfødt som et tomt lerret, med årene blir fler og flere detaljer (særheter) lagt til, mens hjernen og livet utvikles. Til slutt sitter man på gamlehjemmet fordi man snart skal dø, og man er sint på de andre, unge.

Og dette er livet i et nøtteskall, selvsagt satt på spissen.

[AnonymBruker]

Du er ikke alene. Har kuttet ut mange energityver som jeg hadde som venner i 20-årene. Har fungert som en terapeut-venn for samtlige og satt alle andre foran meg selv. Jeg kom til et punkt hvor jeg ble dritt lei. Nå har jeg kun kvalitetsmennesker i livet mitt, det er få, men jeg har en helt annen ro. Har innsett at de aller fleste er egoister og sånne mennesker vil jeg ikke ha i livet mitt. Jeg har også blitt mer tilfreds med å være alene. Blir sliten av folk. Går turer, passer hund, studerer, trener, gjør ulike kreative aktiviteter ilp uken. Det holder for meg. 

Anonymkode: 55705...c8a

[AnonymBruker]

Jeg har alltid vært introvert, men har nok blitt flinkere til å stå på mitt med årene, og ikke bli tvunget over i en ekstrovert form av de som synes det skal være fasiten. Jeg finner ikke lenger på unnskyldninger for ting jeg ikke har lyst til å delta på, men sier fra at jeg ikke har tid, ork eller lyst, ut fra hva som er sant i situasjonen.

Anonymkode: a6133...f86

[AnonymBruker]

Det er vel noe med at man orker ikke å skusle bort tiden når man har levd en god del år (46 for min del)? I 20-årene var jeg åpen, søkende, tolerant og kunne ''smalltalke'' med hvem som helst. Det kan jeg kanskje enda, men gidder ikke bruke tiden min på ting som ikke gir meg noe selv (før du antar at det er egoistisk: det gir meg noe å hjelpe nær familie). Sosiale ting, enten det er via jobb eller privat gir meg bare ikke noe lengre, så da tar jeg konsekvensen av det, og har kuttet ut sosiale ting på jobben 100%, og kuttet sosiale venne- og/eller storfamilietreff med sikkert 80%. 

En annen ting jeg bare blir særere og særere på, målt mot samfunnet ellers, er når jeg lever livet mitt på døgnet. Mens folk flest stadig lever et mer B-menneske liv, der de jobber langt utover ettermiddag, og lever livet sitt på sene kvelder. Så står jeg opp klokken 5, og synes den beste tiden på døgnet er fra 05-08. Å trene synes jeg er best på den tiden. Noen ganger prioriterer jeg jobben tidlig, god følelse når klokken er 0900, og jeg er ferdig med 80% av arbeidsoppgavene mine for den dagen. 

Anonymkode: 24a6c...0c7

[AnonymBruker]

Absolutt. 

Det handler vel mye om at jeg både er blitt flinkere til å forstå egne behov, ønsker og verdier og at jeg står tryggere i å leve etter det uavhengig av hva andre måtte mene.

Anonymkode: b7064...6f3

[AnonymBruker]

Ja. Ønsker å stå ganske på siden av samfunnet. Har en hytte på et rimelig øde sted, der jeg holder meg mye mai-okt. Har også leil på et mindre tettsted, der alt jeg trenger av tilbud er innenfor 150 meter.

Veksler mellom disse 2 stedene, og er i Spania 1-2 mnd på svarteste vinteren. Leier en leil på La Zenia, der trives jeg godt.

Anonymkode: dc0f3...715

[AnonymBruker]

Jo, jeg kjenner meg igjen. Jeg orker ikke å bli kjent med folk bare for å bli kjent med folk, og jeg er elendig til å danne nettverk, fordi jeg er så lite glad i folk og å snakke med ukjente.

Men jeg merker også at jeg er rundere i kantene når det gjelder andre ting, det tror jeg er på grunn av mer livserfaring. Jeg er ikke så rask til å dømme, jeg tilgir diverse feil og mangler lettere enn før.

Anonymkode: fbf22...bfa

[AnonymBruker]

Ja, jeg er også sånn. Jeg har kanskje alltid levd litt sånn som du beskriver, men av og til likevel prøvd å presse meg inn i andres sosiale normer og forventninger. Jeg jobber tett på mennesker, over lang tid, og har hverken behov eller overskudd til småprat med venner og bekjente. Jeg bryr meg om dem, man klarer ikke å vise det ved å ta kontakt hyppig nok, osv. Jeg får ikke noe påfyll av det sosiale, jeg vil heller lese bok, være i naturen, og gjøre mine egne greier. Takker nei til mye og blir vel en einstøing til slutt, men det plager meg ikke.

Anonymkode: b35df...e1c

[AnonymBruker]

Er også veldig obs på hvem som gir og tar energi i livet mitt. Har mye å gi, men orker ikke å gi og gi når det kun går én vei lenger. Tror mange med mye empati kjenner på det, man blir fort tappet for energi og kan fort bli utbrent, spesielt hvis man har et omsorgsyrke i tillegg. Elsker fred og ro, stillhet og natur. i 20-årene reiste jeg mye rundt om i verden og var med på mye sosialt, men når 40 nærmet seg hadde jeg behov for å roe ned. 

Anonymkode: f711f...822

[AnonymBruker]

Føler ikke jeg blir mer "sær", men at jeg blir mer sikker på meg selv og hva jeg mener og foretrekker og aksepterer mindre "okselort" fra andre. Blitt mindre opptatt av hva andre mener om meg og mindre redd for å si meg uenig med andre i ting. I tilfeller der jeg har merket at folk prøver å manipulere meg på et eller annet vis (f.eks. kollegaer som prøver å legge arbeidsoppgavene sine over på meg eller bruker samvittighetsnag som manipulasjonsteknikk når de ønsker fri på diverse dager som er viktige for alle) så er jeg tydelig og bestemt og setter grenser uten dikkedarer. Mens da jeg var yngre så hadde jeg en tendens til å være "people pleaser" og sa ja til for mye på egen bekostning og følte meg slem om jeg måtte ytterst taktfullt si nei til noe - selv når det er frekke og storforlangende ting som bes om.

Hvis det er sært, så er jeg vel i så fall blitt sær! Men jeg føler ikke det. Jeg føler jeg er mer definert. 😄

Anonymkode: 4ef4a...cff

[Udyrisk]

Sær og stolt av det! Ingen skal pirke ei moden kjerring på nesa. 

[AnonymBruker]

Er også blitt særere men må gå motsatt vei, fra ekstremt usosial til normalt sosial.

Anonymkode: 063db...709

[AnonymBruker]

For meg handler mest om at jeg har begynt å gi mer blaffen i forventninger og bryr meg ikke om hvordan andre tenker om meg lengre. Tror ikke jeg er mer sær, men mer meg selv.

Anonymkode: 33894...476

[AnonymBruker]

Jeg har blitt veldig mye mer introvert og blir faktisk sliten av sosiale events og mye folk. Å reise ut på lørdag og handle er nok for hele helga.

 

Anonymkode: 85443...723

[Trolltunge]

Særere OG rausere med årene her. Betydelig mindre fleksibel på hva jeg gidder å forholde meg til av negative holdninger og slikt, men betydelig mindre fordommer ovenfor ulikheter som bare er ulikheter, uten at det er til plage for andre. 

Så prioriterer jeg venner og vennskap høyere, fordi det gir meg glede og positiv energi, og jeg har så store barn nå at det er mulig. 

Endret 30. august av Trolltunge

[AnonymBruker]

Jo eldre man blir, jo mer skrumper verden inn. Som ungdom og ung voksen ønsker man å se verden og å være med på alt som skjer. Og man bryr seg mye om hvordan andre ser en.

Med alderen blir de fleste mindre og mindre interessert i andre mennesker og verden rundt dem. Pensjonister bryr seg mest om frisøren og timen hos fysioterapeuten, de enser ikke verden utenfor det. Og selv den minste sosiale tilstelning blir en påkjenning.

For de aller eldste, som ikke har lenge igjen, består verden av rommet de er i og muligens neste måltid. Man går nesten tilbake til babystadiet i så måte.

Anonymkode: 8f821...87a