Dere kvinner som fikk ADHD-diagnose i voksen alder - har det hjulpet deg?

[AnonymBruker]

Jeg er 40 år gammel og har "hele livet" hatt det litt vanskelig. Tilsynelatende uten grunn da jeg ikke har noen store traumer eller god grunn for at jeg skal ha det sånn. Jeg har store humørsvingninger, sliter med emosjonsregulering, har hatt søvnvansker hele livet, sliter med å konsentrere meg, har et konstant tankekjør, er mye negativ og ofte deppa, lavt selvbilde, uro ++++++. Har prøvd meg litt hos psykolog med jevne mellomrom, men aldri følt at jeg har klikket helt med dem og har ikke hatt råd til å fortsette. For noen år siden bestemte jeg meg for å gå til en privat ADHD-utredning da jeg flere ganger har vært innom tanken på at det kan være det som ligger bak en del av utfordringene mine. Hver gang jeg har lest om eller snakket med kvinner som har fått påvist ADHD så har jeg ofte kjent meg igjen i deres beskrivelse av hvordan de har det og hvordan de håndterer hverdagen. Etter utredningen kom de frem til at jeg ikke har ADHD så da la jeg den ballen dø og gjorde ikke noe mer.

Etter at jeg fikk barn har jeg hatt det veldig tungt og utfordringer jeg har hatt tidligere har forverret seg, jeg bestemte meg derfor for å prøve terapi igjen og bestilte time hos en privat psykolog med gode skussmål. Den andre timen vi hadde nevnte jeg selv at jeg hadde vært til utredning og da sa hun at hennes umiddelbare tanke da hun snakket med meg var at jeg kunne ha en ADHD-diagnose. Hun var selvsagt tydelig på at man ikke kan diagnostisere folk på den måten, men mente jeg huket av på såpass mange punkter at hun mente det kunne være hensiktsmessig å undersøke det igjen. 

Jeg synes det er krevende å gå gjennom en sånn utredning og det er selvsagt kostbart i tillegg. Har også skjønt at man ikke nødvendigvis får noe hjelp av det offentlige om man får diagnosen. Mitt inntrykk er også at mange som får diagnosen ikke nødvendigvis får det noe lettere. Hadde en kollega som fikk diagnosen for fem år siden og hun har det ikke noe bedre nå, men samtidig har hun slitt med mye mer enn det og har hatt et tøft liv så det er ikke sikkert hun er det beste eksempelet.

Jeg lurer rett og slett på om det er verdt det for meg å gå gjennom utredningen på nytt, derfor spør jeg følgende til deg som har fått en diagnose i voksen alder - har det hjulpet deg?

Anonymkode: 98cc9...dca

[AnonymBruker]

For meg gjorde det det. Var 30 da jeg ble utredet. jeg brukte medisiner i noen år, men nå er det 15 år siden jeg brukte dem. Det var ikke så mye informasjon lett tilgjengelig da. 
Den tiden brukte jeg på å strukturere og legge meg nye vaner på endel adferder jeg ville endre. Fikk meg en utdannelse og bra jobb. Men om medisinene gjorde så mye vet jeg ikke, jeg har alltid klart meg i livet - men å få kunnskap om hvorfor jeg gjorde som jeg gjorde, og hvorfor enkelte ting ble  vanskelig - ga meg  muligheten til å legge en plan for å endre på det. Det kostet mye å gjennomføre planen, men det fungerte. 

Hadde jeg skulle gjort det på nytt hadde jeg nok heller valgt å bruke penger på å hatt en coach eller lignende for oppfølging og en til å gå igjennom ulike senarioer med for å få hjelp til hvordan jeg rasjonelt burde tenke i situasjonene, og for å få trent nye mønster, uavhengig av diagnose. Men det var jo meg, mange har god hjelp av medisinering for å få litt ro. 

Anonymkode: 2a32b...363

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er 40 år gammel og har "hele livet" hatt det litt vanskelig. Tilsynelatende uten grunn da jeg ikke har noen store traumer eller god grunn for at jeg skal ha det sånn. Jeg har store humørsvingninger, sliter med emosjonsregulering, har hatt søvnvansker hele livet, sliter med å konsentrere meg, har et konstant tankekjør, er mye negativ og ofte deppa, lavt selvbilde, uro ++++++. Har prøvd meg litt hos psykolog med jevne mellomrom, men aldri følt at jeg har klikket helt med dem og har ikke hatt råd til å fortsette. For noen år siden bestemte jeg meg for å gå til en privat ADHD-utredning da jeg flere ganger har vært innom tanken på at det kan være det som ligger bak en del av utfordringene mine. Hver gang jeg har lest om eller snakket med kvinner som har fått påvist ADHD så har jeg ofte kjent meg igjen i deres beskrivelse av hvordan de har det og hvordan de håndterer hverdagen. Etter utredningen kom de frem til at jeg ikke har ADHD så da la jeg den ballen dø og gjorde ikke noe mer.

Etter at jeg fikk barn har jeg hatt det veldig tungt og utfordringer jeg har hatt tidligere har forverret seg, jeg bestemte meg derfor for å prøve terapi igjen og bestilte time hos en privat psykolog med gode skussmål. Den andre timen vi hadde nevnte jeg selv at jeg hadde vært til utredning og da sa hun at hennes umiddelbare tanke da hun snakket med meg var at jeg kunne ha en ADHD-diagnose. Hun var selvsagt tydelig på at man ikke kan diagnostisere folk på den måten, men mente jeg huket av på såpass mange punkter at hun mente det kunne være hensiktsmessig å undersøke det igjen. 

Jeg synes det er krevende å gå gjennom en sånn utredning og det er selvsagt kostbart i tillegg. Har også skjønt at man ikke nødvendigvis får noe hjelp av det offentlige om man får diagnosen. Mitt inntrykk er også at mange som får diagnosen ikke nødvendigvis får det noe lettere. Hadde en kollega som fikk diagnosen for fem år siden og hun har det ikke noe bedre nå, men samtidig har hun slitt med mye mer enn det og har hatt et tøft liv så det er ikke sikkert hun er det beste eksempelet.

Jeg lurer rett og slett på om det er verdt det for meg å gå gjennom utredningen på nytt, derfor spør jeg følgende til deg som har fått en diagnose i voksen alder - har det hjulpet deg?

Anonymkode: 98cc9...dca

Men nå er det jo sånn at man ikke får en ADHD diagnose om symptomene ikke var til stede før 12 så så selv om du føler at du har blitt verre etter at du fikk barn jeg har ikke det noe å si i forhold til en eventuell utredning for ADHD. Og når de mente at du ikke hadde det under forrige utredning så lurer jeg på hva/hvorfor du tenker at en eventuelt ny utredning skal gi et annet svar?

Anonymkode: 8756e...abe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Men nå er det jo sånn at man ikke får en ADHD diagnose om symptomene ikke var til stede før 12 så så selv om du føler at du har blitt verre etter at du fikk barn jeg har ikke det noe å si i forhold til en eventuell utredning for ADHD. Og når de mente at du ikke hadde det under forrige utredning så lurer jeg på hva/hvorfor du tenker at en eventuelt ny utredning skal gi et annet svar?

Anonymkode: 8756e...abe

Plagene mine ble verre etter at jeg fikk barn og derfor bestemte jeg meg for å gå til psykolog igjen for å få hjelp til hva enn det er som plager meg. Jeg dro ikke dit for å få ny utregning. Det var psykologen som sa at hennes umiddelbare tanke etter første time var at dette kunne være Adhd. Hun sa ikke det da, men kommenterte det da jeg fortalte at jeg hadde vært til utredning. Hun sa at det ikke er unormalt at kvinner får forverret symptomene sine etter at de får barn, så det kan forklare hvorfor det har blitt verre.

Flere av symptomene var på plass da jeg var liten, emosjonsregulering, temperament, jeg pleide å slosse med guttene i skolegården og husker selv på sinnet jeg kunne føle. Jeg var "mye" som barn og slet med søvn og konsentrasjon, men var "flink pike" på barneskolen, jeg var god i norsk og god skriftlig så da fanget de ikke opp at jeg slett litt i en del andre fag. Utover ungdomskolen og videregående fikk jeg større problemer på skolen og gikk ut av vgs med mange toere.

Noe av utredningen gikk jo på hva moren min sa om min oppvekst. Det er jo ikke nødvendigvis sånn at man husker så godt hvordan ting var for over 30 år siden så det er rom for feil. 

Det var ikke jeg som tok opp dette og heller ikke jeg som da at det kan gi et nytt svar. Har gått til en psykolog med mange års erfaring, men hun kan selvsagt ta feil hun også. 

Anonymkode: 98cc9...dca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

For meg gjorde det det. Var 30 da jeg ble utredet. jeg brukte medisiner i noen år, men nå er det 15 år siden jeg brukte dem. Det var ikke så mye informasjon lett tilgjengelig da. 
Den tiden brukte jeg på å strukturere og legge meg nye vaner på endel adferder jeg ville endre. Fikk meg en utdannelse og bra jobb. Men om medisinene gjorde så mye vet jeg ikke, jeg har alltid klart meg i livet - men å få kunnskap om hvorfor jeg gjorde som jeg gjorde, og hvorfor enkelte ting ble  vanskelig - ga meg  muligheten til å legge en plan for å endre på det. Det kostet mye å gjennomføre planen, men det fungerte. 

Hadde jeg skulle gjort det på nytt hadde jeg nok heller valgt å bruke penger på å hatt en coach eller lignende for oppfølging og en til å gå igjennom ulike senarioer med for å få hjelp til hvordan jeg rasjonelt burde tenke i situasjonene, og for å få trent nye mønster, uavhengig av diagnose. Men det var jo meg, mange har god hjelp av medisinering for å få litt ro. 

Anonymkode: 2a32b...363

Takk for svar. Godt å høre at du har blitt bedre ❤️

Den planen du la, gjorde du det alene eller i samråd med fagfolk?

Personlig er jeg skeptisk til medisinering fordi jeg har hørt skrekkhistoriene om folk som endrer personlighet av det. Det er helt sikkert en overdreven frykt og som du sier, sikkert mange som får bedre liv av det.

Synes det er vanskelig å lete i jungelen av coacher og lignende. Er det i det hele tatt en beskyttet tittel? Brukte mye tid på å velge meg ut en psykolog denne gangen.

Anonymkode: 98cc9...dca

[AnonymBruker]

Ja og nei. Jeg tok store grep i forbindelse med diagnosen, de har hjulpet mye. Men dette er grep man kan ta uavhengig av diagnose. Man jobber da med symptomene, som er de samme uansett. Medisiner har hjulpet på gjennomføring og utholdenhet ved start av oppgaver. Men utfordringen med medisiner er at du etter hvert vil utvikle toleranse. Å få en diagnose fikser ikke livet. Det er også mye VED livet som kan bidra til at symptomene blir verre. Å jobbe med logistikk og organisering feks, som mange kvinner gjør, inkludert flere kvinner med adhd vil jeg tro, spesielt udiagnostiserte, er oppskriften på å bli stressa, kjede seg, bli utmatta av oppgaver man egentlig ikke har forutsetninger for  potensielt sykmeldt etc. Så for meg er det først og fremst alle grepene jeg tok som har vært vesentlige. Jeg kunne ha gjort det uten diagnose, men det ga en kickstart. Jeg vet også om folk som har fått diagnosen og som ikke får noe driv til å fikse noe, men som heller begynner å se seg selv som delvis arbeidsuføre. Alt blir enda mer vanskelig, nå pga. adhd. De "klarer ikke ting", og medisinene fikset ikke "dette, dette og dette". De leker seg på medisinene. Jeg tror det er veldig personavhengig om en diagnose hjelper eller ikke.

Anonymkode: 3031b...84d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Ja og nei. Jeg tok store grep i forbindelse med diagnosen, de har hjulpet mye. Men dette er grep man kan ta uavhengig av diagnose. Man jobber da med symptomene, som er de samme uansett. Medisiner har hjulpet på gjennomføring og utholdenhet ved start av oppgaver. Men utfordringen med medisiner er at du etter hvert vil utvikle toleranse. Å få en diagnose fikser ikke livet. Det er også mye VED livet som kan bidra til at symptomene blir verre. Å jobbe med logistikk og organisering feks, som mange kvinner gjør, inkludert flere kvinner med adhd vil jeg tro, spesielt udiagnostiserte, er oppskriften på å bli stressa, kjede seg, bli utmatta av oppgaver man egentlig ikke har forutsetninger for  potensielt sykmeldt etc. Så for meg er det først og fremst alle grepene jeg tok som har vært vesentlige. Jeg kunne ha gjort det uten diagnose, men det ga en kickstart. Jeg vet også om folk som har fått diagnosen og som ikke får noe driv til å fikse noe, men som heller begynner å se seg selv som delvis arbeidsuføre. Alt blir enda mer vanskelig, nå pga. adhd. De "klarer ikke ting", og medisinene fikset ikke "dette, dette og dette". De leker seg på medisinene. Jeg tror det er veldig personavhengig om en diagnose hjelper eller ikke.

Anonymkode: 3031b...84d

Takk for svar ❤️ 

Jeg håper jo at jeg i så fall ikke trenger medisiner. Jeg ønsker å jobbe med symptomene, men trenger veiledning.  Jeg jobber med koordinering/organisering så er nok ikke optimalt, har hatt mange sammenbrudd på jobb de siste årene. For min del er jeg veldig klar for å jobbe med meg selv, det var derfor jeg tok kontakt med psykolog. Jeg har følt meg ganske ubrukelig store deler av livet og sliter med lavt selvbilde og er veldig hard mot meg selv. Merker også at familien min synes jeg er vanskelig og det gjør ikke ting bedre. Det er ikke sånn at jeg vil ha en diagnose, men kjenner jo også at skulle jeg få den vil nok en del biter falle på plass. 

 

Anonymkode: 98cc9...dca

[AnonymBruker]

hjalp ikke en dritt

Anonymkode: 0710d...c3b

[AnonymBruker]

For min del hjalp diagnosen i den forstand at noen brikker falt på plass, og jeg forstår meg selv og samboer(som også har adhd) bedre. Jeg er ikke lat, egosentrisk og dum, men hjernen min fungerer annerledes og noen eksekutive funksjoner er svekket. Medisiner hjelper meg med noen av utfordringene(som det å gå i gang med en oppgave i stedet for å prokrastinere, filtrere bort "bråket" i hodet, og bedre flyt når jeg snakker), men de er egentlig mer å regne som støtte enn kur. Eller litt som armringer/flytevester etc når du skal lære å svømme. De hjelper deg å holde deg flytende, men innsatsen med å jobbe med vannet og svømmeteknikk må du gjøre selv. Målet er jo å kunne svømme uten armringene. Det samme med medisiner og adhd, målet er å finne og innarbeide strategier og kompenserende tiltak for å holde symptomene i sjakk.

 

Samtidig er det jo en kronisk/livsvarig ting, da, på samme måte som flere fysiske kroniske diagnoser. Å få konstatert pollenallergi kurerer ikke allergien, du vet bare mer om hvorfor nesa alltid klør og renner i pollensesongen og hva du kan gjøre for å lindre plagene. (Antihistaminer, redusere/unngå eksponering av pollen etc.) Så man må jo fortsatt håndtere hverdagen som best man kan.

Anonymkode: 4f6e6...2b3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 28.8.2025 den 16.13):

Takk for svar. Godt å høre at du har blitt bedre ❤️

Den planen du la, gjorde du det alene eller i samråd med fagfolk?

Personlig er jeg skeptisk til medisinering fordi jeg har hørt skrekkhistoriene om folk som endrer personlighet av det. Det er helt sikkert en overdreven frykt og som du sier, sikkert mange som får bedre liv av det.

Synes det er vanskelig å lete i jungelen av coacher og lignende. Er det i det hele tatt en beskyttet tittel? Brukte mye tid på å velge meg ut en psykolog denne gangen.

Anonymkode: 98cc9...dca

Medisiner vil på en måte endre personligheten ja. 

Jeg var ett surrehue som skravlet i munnen på meg selv tilogmed, jeg holdt alltid på med flere ting på en gang, og ingen evne til å fullføre noe som helst. Medisiner endret meg til å bli roligere, gjennomføre ting jeg startet på, og ha en balanse i livet. Jeg endret meg til å bli en god venn som kan lytte uten å avbryte, og jeg husker mer hva som blir sagt. 

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Takk for svar ❤️ 

Jeg håper jo at jeg i så fall ikke trenger medisiner. Jeg ønsker å jobbe med symptomene, men trenger veiledning.  Jeg jobber med koordinering/organisering så er nok ikke optimalt, har hatt mange sammenbrudd på jobb de siste årene. For min del er jeg veldig klar for å jobbe med meg selv, det var derfor jeg tok kontakt med psykolog. Jeg har følt meg ganske ubrukelig store deler av livet og sliter med lavt selvbilde og er veldig hard mot meg selv. Merker også at familien min synes jeg er vanskelig og det gjør ikke ting bedre. Det er ikke sånn at jeg vil ha en diagnose, men kjenner jo også at skulle jeg få den vil nok en del biter falle på plass. 

 

Anonymkode: 98cc9...dca

Hvis du har vært utredet før, uten å få diagnosen, og uansett bare vil jobbe med symptomer nå, så kan du gjøre det i samråd med en psykolog, psykiater eller terapeut uten å ha diagnosen. 

Anonymkode: 558ef...c34

[AnonymBruker]

Fikk diagnosen da jeg var 33 år, og ja, det har hjulpet meg. Aller mest fordi jeg nå forstår meg selv, og er snillere og mindre streng mot meg selv. Når jeg sliter med å få til ting som «alle» andre klarer, så vet jeg at det ikke er fordi jeg er dum, men fordi hjernen ikke klarer å stable ting i rett rekkefølge.

Har god effekt av medisin. Uten medisinen vet jeg ikke om jeg ville hatt kapasitet til å gjøre de nødvendige endringene i livet mitt.

Har høyere utdanning, som jeg ble ferdig med som 21 åring. Og en godt betalt jobb. Dette taler i grunn i mot at jeg skulle fått utredning, men fordi jeg ble skikkelig utbrent som 30 åring, kom utredning opp som et alternativ. Trodde ikke selv at ADHD kunne være årsaken til problemet, men så feil tok jeg.

Anonymkode: 2b346...551

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Takk for svar ❤️ 

Jeg håper jo at jeg i så fall ikke trenger medisiner. Jeg ønsker å jobbe med symptomene, men trenger veiledning.  Jeg jobber med koordinering/organisering så er nok ikke optimalt, har hatt mange sammenbrudd på jobb de siste årene. For min del er jeg veldig klar for å jobbe med meg selv, det var derfor jeg tok kontakt med psykolog. Jeg har følt meg ganske ubrukelig store deler av livet og sliter med lavt selvbilde og er veldig hard mot meg selv. Merker også at familien min synes jeg er vanskelig og det gjør ikke ting bedre. Det er ikke sånn at jeg vil ha en diagnose, men kjenner jo også at skulle jeg få den vil nok en del biter falle på plass. 

 

Anonymkode: 98cc9...dca

Uansett om du har adhd eller ikke, så er jobben din vanskelig for deg. Uansett diagnose, ta deg en runde og prøv å se på hva som gjør det vanskelig. Jeg anbefaler bedriftshelsetjeneste (de jobber med psykisk helse knyttet til jobb og kan hjelpe deg å se på hvilken måte du sliter og hvordan det kan bli bedre eller om det vil bli for utfordrende (det ser du om grepene feiler). Jeg anbefaler deg også vanestabling, habit staking, det er en metode for folk med adhd. Alt arbeid med fungering ut fra forutsetninger tar tid. Du må gi deg selv tid, uansett. Jobb med symptomene, google, besøk forumer for adhd (hvis symptomene ligner, kan du finne masse tips fra deres erfaringer). Gå for ulike taktikker, prøv dem ut, finn det som funker for deg, og gi deg tid ❤ klapp deg selv på skuldra for at du prøver, del med andre så de kan støtte deg. Mennesker gjør en stor jobb hver dag for å funke og for å øke livskvaliteten sin, diagnose eller ikke, og fortjener skryt og støtte i det. Ønsker deg lykke til på veien. Anbefaler deg å gjøre dette uansett hva du velger. Det er altfor tungt å "vente på å få hjelp". Du trenger mestring allerede i dag. Begynn i det bittesmå.

Anonymkode: 3031b...84d

[AnonymBruker]

Det har hjulpet meg og andre å forstå hvorfor jeg er og gjør noen av de tingene som viker fra A4 normen. Det har også bidratt til at folk legger all skyld på diagnosen: "du er så gira, du snakker så mye, du er så sånn-og-sånn, men du har jo ADHD så"... 

Det har ikke endret meg, min hverdag, min personlighet eller noe nevneverdig, men det skaper rom for forståelse og tilrettelegging. Det hjalp guttungen min mest mtp veien videre for hans del.

Når du er voksen og får diagnosen er din personlighet og din ADHD blitt såpass sammensmeltet at det er umulig å vite hva som er hva. Du kjenner den versjonen av deg selv og medisinering som voksen er ikke like enkelt som det er for barna (som ikke er ferdig utviklet enda. De blir kjent med sin roligere versjon av seg selv og for dem er umedisonert kanskje "det rare").

Anonymkode: 661c4...8fa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.8.2025 den 14.14):

Takk for svar ❤️ 

Jeg håper jo at jeg i så fall ikke trenger medisiner. Jeg ønsker å jobbe med symptomene, men trenger veiledning.  Jeg jobber med koordinering/organisering så er nok ikke optimalt, har hatt mange sammenbrudd på jobb de siste årene. For min del er jeg veldig klar for å jobbe med meg selv, det var derfor jeg tok kontakt med psykolog. Jeg har følt meg ganske ubrukelig store deler av livet og sliter med lavt selvbilde og er veldig hard mot meg selv. Merker også at familien min synes jeg er vanskelig og det gjør ikke ting bedre. Det er ikke sånn at jeg vil ha en diagnose, men kjenner jo også at skulle jeg få den vil nok en del biter falle på plass. 

 

Anonymkode: 98cc9...dca

Herregud, klart du skal prøve medisiner. Kanskje de hjelper.De hjelpet meg, livet mitt er helt annerledes nå. 

Skjønner ikke skammen med å ta medisiner.Forævrig vil jeg anbefale deg å sette deg godt inn i adhd før neste utredning. Jeg forsto ikke at jeg hadde adhd og kunne derfor ikke uttrykke min adhd  som er add, flink pike som barn, redd, få venner, stille etc etc

Anonymkode: 166d0...3b5

[AnonymBruker]

Jeg kan lettere forstå meg selv, og det kan de som skal hjelpe også. 

Min lave motivasjon og utfordring med igangsetting er ikke depresjon, men kan hjelpes med ulike teknikker 

Symptomer på overbelastning trenger skjerming og hvile, ikke flere krav og flere aktiviteter.

Når jeg er overbelastet av inntrykk må jeg hvile, men når jeg har kommet meg er jeg klar til å gå igang igjen med friskt mot.

Hvis jeg lærer meg å finne balanse i livet slik at jeg unngår utbrenthet så kan jeg ha en mer forutsigbar helse.

Testene viser at jeg er smart, men det hender jeg kan fremstå som dum fordi jeg er impulsiv og uoppmerksom

Anonymkode: 95159...158

[AnonymBruker]

Jeg er ikke utredet, men vet jeg har ADHD.

Jeg trenger ikke det på et papir for å jobbe med det.

Det som var deilig med å innse at jeg har ADHD er at jeg forstår meg selv mye bedre.

Jeg har lest meg opp masse og det ga meg masse svar om hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde helt tilbake i barndommen.

Jeg har alltid følt meg annerledes. Men klarte å "passe inn". Utad var jeg hun høye, slanke, pene vellykkede. Inni var jeg totalt kaos.

Jeg ble syk med kronisk utmattelse da jeg ble gravid. Ingen klarte å finne ut av hva som feilet meg. 

Jeg ble varig ufør i 30 årene.

Først etter jeg ble 40 begynte det å demre med ADHD. Spesielt da en venninne av meg med ADHD påpekte det om meg. 

Nå er jeg 44, skilt, men forlovet med en nydelig mann som har vært fantastisk i denne reisen med å bli kjent med meg selv på nytt.

Nå kan jeg omfavne hele meg. Når ting oppi hodet blir kaotisk og jeg får tankekjør så gir jeg meg tid til å la det flyte og la meg gå litt inn i boblen min, reflektere og sortere tanker og følelser. Forloveden gir meg da rom for det. Så prater jeg med forloveden om alt når alt føles klarere.

Jeg har i tillegg to bonusbarn, så blir hektisk her til tider som 3 barnsmor. Men jeg har klart å bli ekstremt strukturert og systematisk, så som mor blomstrer ADHD'en da jeg får adrenalinkick av å organisere mht barna og huset.

Men jeg får fremdeles burnouts og til tider er mørke inni meg. Men jeg fryktet det ikke lenger.

 

Anonymkode: 3798f...565