Blir gal av å bo så trangt, er jeg bortskjemt?

[AnonymBruker]

Elle Melle skrev (4 minutter siden):

Akkurat det med å bli forstyrret på jobb, kan man jo enkelt løse med å lage regler. "Vil du noe, må du sende melding akkurat slik som du hadde måttet om jeg var på kontoret. Jeg svarer når og hvis jeg får tid. Ellers snakkes vi etter arbeidstid."

At du ikke ellers får alenetid er verre. Har du egentlig tid og kapasitet til å ha en kjæreste akkurat nå? VIL du ha en kjæreste? 

Han gjør jo egentlig ikke så mye galt annet enn å eksistere og ha lyst til å være med deg, noe som burde være en positiv ting. Når det ikke er det, er det kanskje et tegn på at du er fanget i noe du ikke egentlig liker?

Det som passer meg slik livssituasjonen er, tror jeg er å ha kjæreste annenhver uke. Og det vil ikke han, noe som er svært forståelig.

Anonymkode: 38e6f...48f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

(...) Barna legger seg, så er det "kvalitetstid" med samboer, så legger vi oss og jeg sover i en time før han begynner å snorke og en av oss må ut på sofaen.

Anonymkode: 38e6f...48f

Dropp kvalitetstiden med samboer og gå rett i seng. Du på soverommet, han i stuen. Hans snorken skal ikke forstyrre din søvn. 

 

 

Anonymkode: 72c30...6a1

[AnonymBruker]

Kan hende det beste er at dere blir særboere.

Jeg hadde aldri orket det. Nå er jeg ufør selv, men jeg gjør jo husarbeid, lager middag osv. Skulle jeg fått meg samboer, så ville jeg hatt god nok plass. Jeg bor i bolig med 4 soverom, nå bor mine unge voksne her. Men de blir jo ikke i mange år. Så her kunne jo jeg fått et kontor, og han sitt eget kontor. Men jeg ville vært skeptisk til å bo med en annen ufør. Og det grunnet at da får man sjelden tid for seg selv. Og jeg går tur alle dager jeg orker, går jevnlig på senior kino, og møter venner på cafe. Så jeg prøver å komme meg ut alle dager jeg orker.

Anonymkode: 8b717...40a

[GammelKaktus]

Jeg og min tenåring bor på rundt 70 kvm og jeg hadde ikke orket å bo med en kjæreste i vår leilighet med to soverom. Måtte minst hatt et ekstra rom til da som vi kunne hatt som "kontor" slik at man kan trekke seg unna for jobb og gaming. 

Og du er i tillegg sammen med en som ikke er i jobb og derfor er hjemme hele tiden, jeg hadde blitt sprø. Er selv hjemme mye og hadde ikke orket å gå på en kjæreste hele tiden, men nå er jeg kanskje ikke motivert for et forhold heller, setter for stor pris på å være alene. 

Hvis han ikke ser problemet så er han vel heller ikke motivert for å finne en løsning? Og hvis han heller ikke driver med noe på dagene så skjønner jeg jo hvorfor han er på deg som en klegg på kvelden og vil ha det koselig...ser hans side og men...han gjør vel noe på dagtid? Tur, trening, sosialisering osv? 

Uff, jeg kjenner jeg blir stresset bare av tanken.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg har to barn og kjæreste. Nå har kjæresten flyttet inn, og jeg misliker livet. Leiligheten er på 70 kvadratmeter. Smart løst, med tre soverom. Inne på soverommet mitt har jeg skrivebord, så jeg kan jobbe der når jeg har hjemmekontor, noe jeg har en del fordi sønnen min er skolevegrer og jeg må være hjemme utover morgenen for å motivere ham av sted. Barna er ofte på rommene sine, eller i stua med oss. Kjæresten min er ufør og hjemme hele tiden. Jeg får aldri fred. Det er noen i rommet med meg konstant. Sover kjæresten lenger, kan jeg ikke sitte ved skrivebordet, men ute på stua der barna holder på. Det er konstant kø på badet. Spørsmål om hva vi skal ha til middag mens jeg jobber. Jobb og fritid blander seg inn i hverandre og jeg har aldri noe tid alene med mindre jeg går ut. I blant snorker kjæresten så jeg ikke får sove. Jeg synes livet mitt har blitt et mareritt. Selv mener han at dette er noe som går seg til, og at en fireroms leilighet burde være tilstrekkelig.

Hadde dere taklet dette? Jeg vurderer å gjøre det slutt selv om han er en fin fyr ellers. Det er rett og slett ingen mennesker utover barna mine jeg tåler å ha innpå meg absolutt hele tiden.

Anonymkode: 38e6f...48f

Problemet er jo den uføre kjæresten din som henger hjemme konstant hadde du hatt en i jobb hadde du nok ikke følt det sånn slå opp! 

Anonymkode: f5bdb...ca4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Problemet er jo den uføre kjæresten din som henger hjemme konstant hadde du hatt en i jobb hadde du nok ikke følt det sånn slå opp! 

Anonymkode: f5bdb...ca4

Man kan nesten ikke være sur eller overrasket over at en person med kronisk sykdom grundig vurdert til null arbeidsevne er mye hjemme. Det er liksom sånn det er å være syk, man har ikke overskudd til å farte mye rundt.

Når det er sagt, i mitt forhold er jeg den uføre med en mann med alltid hjemmekontor, og jeg synes det er dødsslitsomt. Jeg føler liksom at jeg bør være mer produktiv hele tiden, som selvsagt er stressende, det gjør meg enda mer utmattet og ubrukelig.

Hadde jeg kunnet velge ville jeg valgt å være særboer. Og jeg tror særboer er løsningen for dere også. Du må i alle fall lage nok husregler til at du overlever, at han tilpasser seg livet deres og ikke motsatt. Krev at han (og alle i boligen) står opp til normal tid. Han kan sove på sofaen etter at barna er dratt. Det er ikke lov å forstyrre deg mens du jobber (er på soverommet med døra igjen). Han må bruke hodetelefoner hvis han vil se Netflix midt på dagen. Middager kan dere kanskje planlegge for hele uka søndag kveld?

Anonymkode: d48c4...8c5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 28.8.2025 den 8.35):

Jeg har to barn og kjæreste. Nå har kjæresten flyttet inn, og jeg misliker livet. Leiligheten er på 70 kvadratmeter. Smart løst, med tre soverom. Inne på soverommet mitt har jeg skrivebord, så jeg kan jobbe der når jeg har hjemmekontor, noe jeg har en del fordi sønnen min er skolevegrer og jeg må være hjemme utover morgenen for å motivere ham av sted. Barna er ofte på rommene sine, eller i stua med oss. Kjæresten min er ufør og hjemme hele tiden. Jeg får aldri fred. Det er noen i rommet med meg konstant. Sover kjæresten lenger, kan jeg ikke sitte ved skrivebordet, men ute på stua der barna holder på. Det er konstant kø på badet. Spørsmål om hva vi skal ha til middag mens jeg jobber. Jobb og fritid blander seg inn i hverandre og jeg har aldri noe tid alene med mindre jeg går ut. I blant snorker kjæresten så jeg ikke får sove. Jeg synes livet mitt har blitt et mareritt. Selv mener han at dette er noe som går seg til, og at en fireroms leilighet burde være tilstrekkelig.

Hadde dere taklet dette? Jeg vurderer å gjøre det slutt selv om han er en fin fyr ellers. Det er rett og slett ingen mennesker utover barna mine jeg tåler å ha innpå meg absolutt hele tiden.

Anonymkode: 38e6f...48f

Synes han burde stå opp såpass tidlig at du kan jobbe på kontorpulten når du har hjemmekontor. Han kan vel bidra med å hjelpe barna på morgenen/dagen når du jobber? Eller har han flyttet inn til deg og tenkt at han ikke skal hjelpe med noe? Selv om han er ufør, så finnes det vel mange ting han kan gjøre gjennom dagen? F.eks en tur på kino, kjøpesenter, gå seg en tur eller noe sånn? Ikke sunt for hverken deg eller barna. Jeg ville revurdert hele samboerskapet om situasjonen er så dårlig. MEN, det er fullt mulig at ting går seg til. Men det betyr jo at du, han og dere begge må lære dere hvordan dere skal tilpasse dere.

Har selv nettopp flyttet sammen med kjæresten, dog uten barn involvert. Men vi har også ting vi må lære oss å gjøre om på/tilpasse for at det skal bli “vår” hverdag og at vi trives sammen. Men det betyr innsats fra begge parter, ikke bare én. 

Anonymkode: 94e89...2d9

[ChrisTønn]

Nei, jegvhadde ikke taklet det.
Jeg er hjemme (aap), men spør samboer om han trenger alenetid. 
Jeg trenger nemlig mye alenetid pga helsa, men klarer jo å skjønne at andre kan ha behiv for dette også.

Selv om han ikke er far til barna så har han valgt å bli kjæreste med en mor og flytte inn til en småbarnsfamilie, som i tillegg har et barm som krever litt ekstra.
Han er voksen og bør stille opp for deg og barna.
Han er ufør, ikke et barn.

Du skulle ha tenkt deg mer om før du lot han flytte inn.
Da jeg ble sammen med min nåværende samboer hadde jeg to barn. Før vi i det hele tatt ble kjærester så forklarte jeg han at jeg var en "pakke" som inkluderte to barn. Derfor fikk han beskjed om at han måtte tenke seg godt om. For ble gan. Sammen med meg så ble han automatisk bonus pappa. Om han ikke ville det så var det helt greit, men i og med at mine barns far ikke var involvert så måtte min fremtidige kjæreste fingere som en farsfigur.
Den rollen tok han med glede, selv om han sikkert har angret ett par ganger 😅

Du må prate med kjæresten din om dette. 
Om det betyr brudd så er det sånn det blir.
 

Det er jo ikke rart du er utslitt. 

[Amy71]

Hvorfor lot du kjæresten flytte inn? Si som det er til han og foreslå at dere blir særboere. 

[AnonymBruker]

Jeg hadde aldri orket å bo sånn. 

Jeg syntes det var mer enn nok da jeg og mannen bodde sammen på 75 kvm (2 soverom). For oss var det uaktuelt å bo der med barn. 

Vi trenger begge egentid, og hater å måtte være "oppi" folk hele tiden. 

Folk er forskjellige. Noen har ikke noe imot liv og leven og det å være nær andre hele tiden. Men mange trenger litt mer alenetid og plass. 

Anonymkode: 46562...c7c

[Seff]

Kjæresten din må jo ta hensyn til at du må ha fred når du har hjemmekontor. Synes du selv det er greit at han flytter inn i din leilighet, og det ender opp med at det er du som må ta hensyn til ham?

Nå har det så vidt jeg har sett ikke vært nevnt noe om hvordan det fungerer ellers, altså med husarbeid og ev. felles/delt økonomi, men ut fra det du faktisk beskriver, høres dette samboerskapet ikke ut som noen god løsning for din del.

[AnonymBruker]

Aner ikke hvorfor dere flyttet sammen. Det høres ut som en bedre løsning å bo hver for dere.

Anonymkode: 7abc6...d64

[Taffel]

Du har det ikke bra, og har jammen mye på deg. Er det egentlig slik at dette er et forhold du bør ende? Behovet for alenetid HJEMME, bør ikke undervurderes, og du er bare nødt til å ta praten. Jo mer du fjerner deg, jo mer intens vil han nok bli. Som ufør har han vel ikke allverdens inntekt og kvir seg sikkert på særboerskap, han er tydelogvis veldig glad i deg. Skal dere få til noe så må du være dønn ærlig slik som du er her, og spille ballen litt over til ham. Han blir sikkert både såret og lei seg, men et forhold består av kompromiss. Soverommet forvandles til kontor når du begynner på jobb, da må han stå opp og forflytte seg. Snorking er et mareritt, min gjør det også, men etter å ha kvittet seg med litt overvekt har det blitt bedre. Om han ikke har hobbyer eller nettverk, så burde han skaffe seg det, og skal han leve som familie, så må man tilpasse. 

Det er lett å sitte på utsiden og komme med gode råd, men om du skal få det bra, og ønsker å beholde ham, så må du altså være helt ærlig, si hvordan du føler det og spørre hvordan han kan tenke seg en løsning. Da får han også en autonom rolle og kanskje blir løsningsorientert. Håper det løser seg uten totalbrudd, eller kanskje det er det du innerst inne ønsker? 

[Rødvinsfilosofen]

Siden din første umiddelbare tanke er å gjøre det slutt - ikke å kjøpe en større bolig - så har du kanskje allerede bestemt deg?

[knooters]

Særboerskap virker mest fornuftig. Utover det, den som snorker får pent flytte på seg, tenker jeg. "Kan ikke noe for det" er ikke noe argument, om den kommer. Din snork, ditt ansvar. Og, selvsagt må et hjemmekontor betraktes som et stengt område i arbeidstiden. Det sier seg selv.

[AnonymBruker]

Jeg har stor forståelse for at du føler deg «innestengt». Med en slik livssituasjon, der du ikke får noe alenetid❤️                          Men hvordan reflekterte du rundt dette, før dere bestemte at dere skulle flytte sammen? 

Visste du ikke hva det innebar for din kjæreste å være ufør? Hvordan dagsformen hans kan være? Om han var mye hjemme? Eller om han hadde aktiviteter og nettverk, som gjorde at han hadde noe tid ute, sammen med andre mennesker? 
 

Jeg er klar over at det er altfor sent, å tenke på dette for deg nå, når du bor sammen med ham! 
Så jeg skriver det litt for å minne andre på, at dette er viktige ting å tenke på og snakke om, før man velger å flytte sammen. 
 

Jeg er selv ufør. Så jeg vet så altfor godt, hvordan det er å leve med kroniske lidelser, og hvordan det preger hverdagen. 
Og dersom jeg var i den situasjonen, at jeg vurderte å flytte sammen med en kjæreste nå. Så hadde det vært veldig viktig for meg at vedkommende, fullt ut forstår hva det innebærer for meg, og det livet vi skal leve sammen. 
Jeg kan ikke tenke meg noe verre følelse, enn at en kjæreste føler seg «kvelt» av å bo sammen med meg💔 Så jeg håper flere bruker god tid på å reflektere, og snakke mye om realitetene i livet. Og hvordan det vil påvirke livet sammen❣️

Jeg tror ikke du kommer utenom, å være helt ærlig med ham om hvordan du føler deg. Og at han får tenkt seg om, og sagt hvordan han har det, og føler seg i livssituasjonen. 
 

Når det er sagt:

Har han helse til å gjøre noe utenfor hjemmet, regelmessig eller av og til?                             Finnes det aktiviteter, som er rettet mot de som av ulike årsaker har falt utenfor arbeidslivet, der dere bor? 
Har han noen interesser/Hobbyer som han har mulighet til å gjøre/være med på, de dagene helsa tillater det? Har han venner, han kan finne på noe med, så du får litt tid alene etter arbeidstid? 
 

Når man blir ufør, mister man dessverre mye nettverk og det sosiale man har, når man er i jobb. 
Mange beskjente/venner trekker seg dessverre også litt unna. Noen pga. at de ikke vet helt hva de skal si, og hvordan de skal forholde seg til deg. Og andre fordi de ikke har nok forståelse, for hvordan det er å leve med kronisk sykdom. Og blir lei av at du sjelden kan takke ja, til å være med på ting. 
 

Jeg har selv mistet flere «venner». Men vet nå hvem som er mine nærmeste: )

Men jeg er heldig som bor i en kommune, som har flere tilbud til oss som har havnet helt/delvis utenfor arbeidslivet. Så jeg er i hvert fall ute på noe fast 1 gang i uka, når helsa tillater det😊 Selv om jeg kanskje må bli liggende, både dagen før og dagen etter. 
Det er så viktig, å kunne komme seg ut litt, og sosialisere med andre mennesker, i tillegg til de man bor sammen med❣️

Jeg vet at slike tilbud ikke finnes alle steder, spesielt ikke på mindre steder. Men slike tilbud er heldigvis ikke forbeholdt, de som bor i storbyer heller. I byen jeg bor i, så bor det 25 000 mennesker.
*Så undersøk i hvert fall om det finnes et tilbud, samboeren din kan delta på på dagtid, en eller flere ganger i uka. Enten i regi av kommunen/inter-kommunalt, eller gjennom andre organisjoner. 
Kanskje kan det gjøre hverdagen til samboeren din litt rikere, og din litt lettere følelsesmessig❤️ Jeg hadde også følt meg trengt opp i et hjørne, dersom det er slik at du er den eneste relasjonen samboeren din har regelmessig. Kan godt forstå at han klynger seg litt ekstra og er ekstra intens. Dersom han kun venter på at du skal bli ledig for kvelden, og han endelig kan være sosial.. 
Så snakk litt om hva han selv kan gjøre, utenfor hjemmet. Og hvor viktig det er å komme seg ut litt, ha noen faste aktiviteteter/sosiale impulser i hverdagen, de dagene dagsformen tillater det❣️ 

Og er han ikke villig til å ta noen skritt i den retningen. (det kan føkes skummelt, spesielt dersom man har levd lenge, uten å tilhøre noe fellesskap utenfor hjemme).
Så vet du vel best hva du selv må gjøre, for at du skal få det bedre i hverdagen din.

Anonymkode: 7b8a5...7ee