Er dette vanlig sjenanse eller sosial angst hos barnet?

[AnonymBruker]

Han er 7 år og veldig redd for å få fokus rettet mot seg, feks i klassen. I noen situasjoner sammen med andre barn han ikke kjenner eller kjenner så godt kan han bli så usikker dersom han får mange spørsmål og oppmerksomhet at han kan begynne å gråte. Feks dersom noen stiller et spørsmål han ikke vet hva han skal svare på og alle, feks i  klassen ser på ham. Når han kommer hjem og forteller om episoden er det tydelig at han skammer seg. Han har et veldig godt ordforråd og flink til å kjenne igjen og sette ord på følelser.

Nå skal de snart ha en fremvisning i klassen og vise foran alle barna i klassen et arbeid de har gjort. Det sa han tydelig til læreren at han ikke ville. Læreren sa han ikke trengte å være blant de første, men måtte gjøre det senere. Men har derimot aldri lyst sier han. Han trives på skolen og har mange venner som han er trygg på og leker godt med uten å være usikker og sjenert. Nå har han derimot begynt å grue seg til skoledagene fordi han er redd for å måtte stå foran klassen.

Vi er usikre på om vi bør ta opp dette med læreren eller tenke læreren har en plan og erfaring med usikre elever og vet hva han gjør.
Vi lurer også på om dette er noe som bør tas opp med helsesøster eller bare se an om det går seg til. Vi er redde for å gjøre om vanlig sjenanse og sosial usikkerhet til et større problem enn det er så lenge han tross alt fungerer greit sosialt sammen med dem han kjenner godt og er trygg på. 
 

Hva ville dere gjort? Og dere andre med sjenerte, sosialt usikre barn. Har dere noen erfaringer å dele?

Anonymkode: 4b63e...200

[Elleven]

Jeg ville diskutert det med helsesykepleier.  Trenger ikke gjøre et stort nummer ut av det ovenfor barnet- men kanskje kan det hjelpe både for barnet og dere å få litt støtte rundt dette. Helsespl ( og dere foreldre) kan hjelpe med å finne barnets ressurser, bygge opp selvtilliten og få tro på seg selv. Barn er veldig forskjellige- noen er utadvendte mens andre er mer selvbevisste og usikre. Har dårlig erfaring med å unngå vanskelige situasjoner da det ofte forsterker problemet senere. 

[AnonymBruker]

Elleven skrev (5 timer siden):

Har dårlig erfaring med å unngå vanskelige situasjoner da det ofte forsterker problemet senere. 

Det er også min erfaring + at barnet i mindre og mindre grad opplever mestringsfølelse.

TS: Snakk gjerne med skolen om hvordan de kan hjelpe barnet å ha fremlegg. Samtalen bør ikke handle om hvordan barnet kan slippe fremlegget. Og snakk med barnet om det å prøve og det å øve, også på ting man ikke er så god på og øve på ting man egentlig ikke har så lyst til å gjøre. 

Anonymkode: 8cfa5...46f

[AnonymBruker]

Elleven skrev (7 timer siden):

Jeg ville diskutert det med helsesykepleier.  Trenger ikke gjøre et stort nummer ut av det ovenfor barnet- men kanskje kan det hjelpe både for barnet og dere å få litt støtte rundt dette. Helsespl ( og dere foreldre) kan hjelpe med å finne barnets ressurser, bygge opp selvtilliten og få tro på seg selv. Barn er veldig forskjellige- noen er utadvendte mens andre er mer selvbevisste og usikre. Har dårlig erfaring med å unngå vanskelige situasjoner da det ofte forsterker problemet senere. 

Dette leste jeg nylig en artikkel om (husker ikke hvor). 
At barn som få unngå situasjoner de syns er ubehagelige i skolen, får forsterket problemene sine. Og at det lærere da ofte gjør for å være snille - som at de får slippe å fremføre ting, sitte på gruppetimer etc bare forsterker problemene for disse barna. 

Anonymkode: 7df7c...9ad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Dette leste jeg nylig en artikkel om (husker ikke hvor). 
At barn som få unngå situasjoner de syns er ubehagelige i skolen, får forsterket problemene sine. Og at det lærere da ofte gjør for å være snille - som at de får slippe å fremføre ting, sitte på gruppetimer etc bare forsterker problemene for disse barna. 

Anonymkode: 7df7c...9ad

https://www.nrk.no/sorlandet/engstelige-elever-slipper-fremforinger-og-gym-_-strider-mot-forskning-1.17529083

 

 

Anonymkode: f5367...933

[AnonymBruker]

Synes det høres helt normalt ut! Usikker og utrygg, redd for at andre skal le. Selvbevisst og usikker - helt vanlig. 
 

Han trenger mange erfaringer med at vanlige ting som han må gjøre i skolehverdagen går helt fint selv om det er skummelt, ville ikke gjort det noe større enn å støtte læreren i at det var fint å kunne gjøre det ikke først, og så heldig han er som får øve på dette i ung alder. Snakk med han om at følelsene hans er normale - for det er de jo. Mange voksne også som blir invalide av frykt dersom de må si noe høyt foran andre. Men det er en viktig ferdighet å øve på, ved å øve vil han bli mindre usikker. Til og med hvis det går dårlig, så vil det være en god erfaring. Det aller meste handler om å ha voksne rundt seg som står trygt i at det han opplever bare er normale følelser - det er jo ikke en reell fare han skal ut i, men kroppen tror det og utløser frykt. 

Opplever han skolemiljøet som trygt, opplever han venner og trygghet i klassen? Om nei, så er det der støtet bør settes inn. 

Anonymkode: 6a166...484

[AnonymBruker]

Man får ikke angst helt ut av det blå. Det er ikke noe man er født med. (Noen veldig få er født med hjerneskade som kan gi vansker som videre fører til angst). Man kan være et ekstra engstelig barn, vi har alle ulik personlighet. Men det er enten å tilrettelegge for denne usikkerheten eller å påføre barnet traumer som skaper angst. Jeg regner med at barnet ditt ikke har noen traumer?

Uansett er det beste å bare øve. Det gjelder både engstelige barn, lære seg å lese, sykle, svømme, etterhvert kjøre bil osv. Mange barn synes det er skummelt å sykle eller svømme, men vi lar dem ikke slippe for det om?? Vi oppmuntrer dem, tilpasser for dem, støtter og er tålmodige. 

Men er du et engstelig barn som skal lære å svømme og drukner for så å bli gjenopplivet igjen. Ja da kan du få angst og man bør være veldig varsom i videre svømmeundervisning. Da kan det være best for barnet å få en god pause fra svømming.

Fremføringer og sosiale interaksjoner er ikke traumatiske, om barnet ikke blir mobbet eller plaget. Noe det ikke høres ut som ditt barn blir? Er det ikke traumatisk, er det ikke noe vits i å "late som" det er det. 

Barnet bør få øve og oppleve mestring. Det er helt vanlig å være engstelig, og mange barn gråter. Sånn er det å være barn. Jeg var et veldig engstelig barn selv. Er lærer nå  og har jo derfor et ekstra hjerte for de sjenerte, engstelige og sjenerte barna. Jeg forstår dem. Men det er viktig å ikke la dem slippe. Snakk med barnet om hva hun er redd skal skje når de andre ser på henne? Hva tror hun de andre tenker? Realitetsorienter henne. Folk tenker mest på seg selv og mindre hva andre driver med. De "bryr seg ikke" om henne når hun svarer høyt i klassen eller fremfører. De er mest opptatt av seg selv og hvordan de selv fremstår i slike situasjoner. Og de som mot formodning skulle bry seg på en negativ måte, de gjør det fordi de er usikre på seg selv og prøver å trekke andre ned. Det er viktig å ikke høre på sånne folk. Hvem bryr seg om hva de mener uansett?

Du kunne jo prøvd med en liten belønning etter fremføringen.

Du kan godt sende en melding til lærer om at jenta er bekymret. Og forsikre deg om at læreren tar en prat med klassen om hvordan være et godt publikum, så det ikke kommer unødvendige kommentarer. 

Du kan sikkert spørre om barnet ditt kan ta en prat med helsesøster også. Men kun for at helsesøster skal si noe lignende det jeg skrev over. Realitetsorientere, ikke tilrettelegge for engstelsen. Hun skal ikke lære hvordan hun kan "flykte" fra det hun er engstelig for. Hun skal lære å leve med og håndtere den. 

Anonymkode: 43fc7...774

[AnonymBruker]

Mulig barnet er alt for ungt. Men å forstå og forklare mekanismene bak angst kan hjelpe veldig mye. At det er kroppen som reagerer som om en løve kommer løpende mot deg på Savannen - men at du er sterk nok til å fortelle kroppen din at dette IKKE er en løve, og at du er trygg. 

Du kan jo vurdere et-par psykologtimer privat. Ikke at det er noe feil med barnet, altså. Men faglig kompetanse kan forklare og møte problemet alderskorrekt. Og det å ta tak i det tidlig kan hjelpe barnet mye videre i livet. 

Må også stille meg bak det som allerede er sagt. Å unngå situasjonen, eller ha exit mulighet, det vil sementere og forsterke angsten. Du gir reaksjonene rett i at dette var farlig. Men om man står i det, gjennomfører, så vil man få en mestringsfølelse som forminsker angsten. 

Anonymkode: ab14f...943

[AnonymBruker]

Det er ingen som liker fremføringer. Men det er heller ingen trøst å vite at alle andre gruer seg til det samme når alle andre får det til, mens du har en kropp som enten går i frys eller flykt. Men det hjelper å øve. Kan dere øve på det hjemme? Øve på å fremføre foran andre, snakke høyt. Om han så begynner med bamser og Lego-figurer som publikum og avanserer til foreldre, søsken, tante eller onkel. 

Anonymkode: e9859...674

[AnonymBruker]

Tror man kan kalle det sosial angst og helt vanlig, for i sosial angst er også veldig vanlig. For at det skal kalles sosial angst må det vel være tilstede i flere situasjoner , altså ikke kun fremføring. Men uansett : viktigste er eksponering i trygge rammer og omgivelser, slik at han kan vokse og bli mindre selvbevisst .

 

godt å høre at han trives ellers og har venner. Dette kunne jo også vært tegn på usikkerhet grunnet mobbing .

Anonymkode: 0c7b4...6cf