Barnet mitt får frem det verste i meg!

[AnonymBruker]

Jeg har to barn. Yngste er 4 år og vi klikker så dårlig på mange områder. Barnet har et temperament som ikke ligner grisen og kan bli illsint over den minste ting. 

Ute blant folk er hun stort sett verdens snilleste og søteste. Mens hjemme kan hun oppføre seg som et troll. Jeg vet jo at det er fordi hun er trygg hjemme og kan vise sitt sanne jeg, men det blir for mye!

Far er bortreist i noen dager. I dag hadde jeg et møte etter jobb og barna var på besøk med besteforeldrene. Eldste skulle overnatte med de, men det ville ikke 4-åringen. Vi dro hjem og jeg håpte vi kunne komme oss raskt til sengs og få en rolig og koselig leggestund. Det ble det ikke. 

Barnet begynner å leke og ta på seg sko. Jeg prøver å få barnet på badet og får det til etter en del masing. Hun skal pusse selv, men begynner å tøyse ved å ta tannkosten borti klærne mine. Jeg ber henne slutte, men det gjør hun ikke. Deretter spytter hun ut tannkremen på gulvet. Jeg gir opp og går og legger meg i sengen. Hun kommer etter og begynner å klore meg på armen. Jeg prøver å snakke med henne og forklare at jeg blir lei meg. Hun tar en klokke og begynner å slå meg i ansiktet. Jeg mister besinnelsen og kyler klokka i veggen. Hun trekker seg unna en stund. Da har hun tatt av seg buksa og trusa og stikker en finger opp i nesa mi som hun har puttet i tissen. 

Jeg legger henne ned i sengen, legger dyna over armene, holder henne fast og sier at nå må hun legge seg ned for vi skal sove. Hun vil ikke bli holdt fast og jeg sier at da må hun ligge stille. Det gjør hun ikke. Hun går ut av sengen og skal spytte/sikle på meg. Jeg klikker, brøler og løfter henne opp i sengen. 

Etter litt mer styring sovner hun endelig. Da har vi holdt på i 1 time. 

I dag kom ikke sinnet hennes frem, men hun kan bli rasende om hun ikke får det som hun vil. Da er det vill hyling og gjerne slåing, dytting og kloring. Jeg har prøvd rolig snakking, ignorering, trekke meg unna, konsekvenser, gråting og klikking. Ingenting fungerer og jeg føler meg som verdens verste mor. 😞

Dette ble langt, men er det noen som har noen gode råd eller oppmuntrende ord? 

Anonymkode: 849c4...db3

[AnonymBruker]

Du må beholde roen. Samme hvor vanskelig det er. Og jobb med ditt eget sinne.

Denne siden hjalp meg til å forstå meg selv og barnet bedre

https://www.littsint.no/hvorfor-blir-vi-sinte/

Anonymkode: cb46b...b86

[uglejenta]

Jeg tenker du bør ta det opp på helsestasjonen og få hjelp med sinnemestring og /eller COS-kurs. Jeg synes du legger mye skyld på barnet i innlegget ditt, men du er den voksne og må ta deg sammen. 
Gå gjerne litt bort fra situasjonen for å samle deg litt så du ikke ender med ukontrollerbart sinne.

At du brøler og holde fast en 4-åring i sengen er virkelig ikke greit, og noe som helt klart kan skremme og påvirke henne resten av livet! Søk hjelp nå så dere kan endre kurs❤️

[AnonymBruker]

Du får henne ikke til å roe seg ned når du er hissig selv. Cos-kurs. Inntil videre, gå ut av situasjonen så fort du merker du får trang til å brøle og kaste ting. 

Anonymkode: 99225...08b

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ❤️ har hatt det på samme måte, og det kan fremdeles skinne igjennom av og til. 

Har gjort meg noen refleksjoner:

1. Jeg har for høye forventninger. Sånn som du som hadde håpet på en rolig og koselig legging - det kan skje innimellom, men barn er barn, og som regel er det mye tøys og testing av grenser. 

2. Jeg bærer med meg mye utrygghet fra min egen barndom. Foreldrene mine var emosjonelt lite tilstede, én av foreldrene mine hadde et sinneproblem og den andre var alt for unnvikende. Jeg har derfor ingenting å navigere etter i vanskelige situasjoner, og den utryggheten jeg følte i mine familierelasjoner som liten trigges veldig lett. For meg har det vært veldig effektivt å jobbe med mitt indre barn, jeg øver meg på å gi meg selv den tryggheten og omsorgen jeg aldri fikk som barn, og det gjør det veldig mye lettere å se når jeg gjør samme feil som mine foreldre.

3. Nøkkelen til å få det bedre ligger i å regulere nervesystemet (og justere ned forventninger). Sørg for at alle (men først og fremst du) er mette, får nok hvile og søvn osv. Jeg ble langtidssykmeldt pga egen helse, men ble også en mye bedre mamma etter at jeg hadde fått landet i en hverdag med mindre stress og bedre søvn.

4. For at barn skal ha et godt regulert nervesystem er de også avhengige av kontakt. Å bli sett, hørt, lekt med, anerkjent osv. Når jeg får inn mye av dette med barna mine så blir det automatisk mindre testing av grenser, og lettere å få til god grensesetting. Dette har jeg jo alltid visst, men har måtte jobbe med det for å få det til nok i hverdagen.

5. Jeg må si unnskyld uten forbehold. Når jeg eksploderer i sinne (for det skjer jo fremdeles av og til, vi er bare mennesker) så må jeg gi en genuin unnskyldning etterpå for å reparere. Ikke «unnskyld, men det er ikke så lett når du aldri hører etter» men heller «nå ble jeg veldig sint, det var sikkert veldig skummelt for deg, unnskyld kjære deg». Jeg kan godt snakke om hvorfor jeg ble sint, men da sier jeg noe sånt som «noen ganger så blir jeg så sint når jeg må si ting veldig mange ganger, da føles det som det koker i hodet mitt også bare eksploderer jeg. Jeg er veldig lei for det, og jeg skal prøve mitt aller beste for at det ikke skal skje flere ganger». Nå er min yngste sju år da, så man må jo tilpasse det man sier til barnets alder.

Så ja: senk forventningene, ivareta behovene dine for hvile, mat etc, jobb med egne sår/traumer, ha det mye gøy sammen og si unnskyld når du tråkker over en grense.

❤️

 

Anonymkode: a8295...b40

[AnonymBruker]

Det er jo ikke det at barnet ER problemet, barnet speiler deg.. Du klikker, ergo lærer du barnet at det er normalen. HVa forventer du egentlig? 

Anonymkode: 103f9...170

[AnonymBruker]

Her er et eksempel på Instagram på hvordan man kan jobbe med å hele sitt eget indre barn.

Jeg har mye av den samme dialogen, bare inni meg, etter jeg har stått i en triggende situasjon med barnet mitt. Det var ekstremt uvant og ubehagelig i starten, men jeg merket jo at det traff noe veldig dypt inni meg. Nå har jeg gjort det så mye at det føles veldig naturlig. Baksiden er dog jeg har blitt veldig klar over hvor lite trygghet og kjærlighet foreldrene mine var i stand til å gi meg - det er jo ganske sårt, men samtidig veldig nødvendig å ta et oppgjør med.

Anonymkode: a8295...b40

[AnonymBruker]

Hva leste jeg nå? 

Kontakt helsestasjonen og be om COS-kurs. Dette var drøyt. Ikke rart barnet oppfører seg som det gjør.

Anonymkode: d24c9...080

[AnonymBruker]

Anbefaler COS kurs ❤️ 

Anonymkode: 07a8c...1a2

[AnonymBruker]

Du gjør så godt du klarer. Jeg skjønner godt at nok blir nok og at det til slutt topper seg. 
Det er så vanskelig og stå i det mens det stormer, men bare fortsett og vær konsekvent så vil det løse seg. Det er en vanskelig og tung alder. 
Men lyset i tunellen er der. 

Anonymkode: a7683...19c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg har to barn. Yngste er 4 år og vi klikker så dårlig på mange områder. Barnet har et temperament som ikke ligner grisen og kan bli illsint over den minste ting. 

Ute blant folk er hun stort sett verdens snilleste og søteste. Mens hjemme kan hun oppføre seg som et troll. Jeg vet jo at det er fordi hun er trygg hjemme og kan vise sitt sanne jeg, men det blir for mye!

Far er bortreist i noen dager. I dag hadde jeg et møte etter jobb og barna var på besøk med besteforeldrene. Eldste skulle overnatte med de, men det ville ikke 4-åringen. Vi dro hjem og jeg håpte vi kunne komme oss raskt til sengs og få en rolig og koselig leggestund. Det ble det ikke. 

Barnet begynner å leke og ta på seg sko. Jeg prøver å få barnet på badet og får det til etter en del masing. Hun skal pusse selv, men begynner å tøyse ved å ta tannkosten borti klærne mine. Jeg ber henne slutte, men det gjør hun ikke. Deretter spytter hun ut tannkremen på gulvet. Jeg gir opp og går og legger meg i sengen. Hun kommer etter og begynner å klore meg på armen. Jeg prøver å snakke med henne og forklare at jeg blir lei meg. Hun tar en klokke og begynner å slå meg i ansiktet. Jeg mister besinnelsen og kyler klokka i veggen. Hun trekker seg unna en stund. Da har hun tatt av seg buksa og trusa og stikker en finger opp i nesa mi som hun har puttet i tissen. 

Jeg legger henne ned i sengen, legger dyna over armene, holder henne fast og sier at nå må hun legge seg ned for vi skal sove. Hun vil ikke bli holdt fast og jeg sier at da må hun ligge stille. Det gjør hun ikke. Hun går ut av sengen og skal spytte/sikle på meg. Jeg klikker, brøler og løfter henne opp i sengen. 

Etter litt mer styring sovner hun endelig. Da har vi holdt på i 1 time. 

I dag kom ikke sinnet hennes frem, men hun kan bli rasende om hun ikke får det som hun vil. Da er det vill hyling og gjerne slåing, dytting og kloring. Jeg har prøvd rolig snakking, ignorering, trekke meg unna, konsekvenser, gråting og klikking. Ingenting fungerer og jeg føler meg som verdens verste mor. 😞

Dette ble langt, men er det noen som har noen gode råd eller oppmuntrende ord? 

Anonymkode: 849c4...db3

Behold roen, gjenta rolig beskjeden du ga, ikke gi opp en eneste situasjon for da har du tapt. 

Du må holde deg til faste regler og fast reaksjonsmønster, ikke drive å bytte taktikk hele tiden.

Ga mine beskjed at jeg har hele kvelden, for hver gang du går ut av sengen så løfter jeg seg oppi igjen. Så gjorde jeg det med stor ro og en periode og det hjalp.

Anonymkode: ec381...3c7

[AnonymBruker]

Elsk meg mest, når jeg fortjener det minst.... 

Anonymkode: e9698...33f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Elsk meg mest, når jeg fortjener det minst.... 

Anonymkode: e9698...33f

Dette....❤️ TS du må jobbe med deg selv!

Anonymkode: 7cb06...060

[AnonymBruker]

Er ikke TS, men har en lignende situasjon med min eldste.

og svarene her har (for det meste) vært så rause og hjelpsomme 🥹 

Jobber med meg selv for å snu det, men vanskelig - spesielt nå som jeg har en nyfødt og hormoner og instinkter er all over the place.

Men alle dere som sliter, vi er ikke alene i det. Vi var også små barn en gang som trengte mer enn vi fikk 💖

Anonymkode: e67b3...fd5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg har to barn. Yngste er 4 år og vi klikker så dårlig på mange områder. Barnet har et temperament som ikke ligner grisen og kan bli illsint over den minste ting. 

Ute blant folk er hun stort sett verdens snilleste og søteste. Mens hjemme kan hun oppføre seg som et troll. Jeg vet jo at det er fordi hun er trygg hjemme og kan vise sitt sanne jeg, men det blir for mye!

Far er bortreist i noen dager. I dag hadde jeg et møte etter jobb og barna var på besøk med besteforeldrene. Eldste skulle overnatte med de, men det ville ikke 4-åringen. Vi dro hjem og jeg håpte vi kunne komme oss raskt til sengs og få en rolig og koselig leggestund. Det ble det ikke. 

Barnet begynner å leke og ta på seg sko. Jeg prøver å få barnet på badet og får det til etter en del masing. Hun skal pusse selv, men begynner å tøyse ved å ta tannkosten borti klærne mine. Jeg ber henne slutte, men det gjør hun ikke. Deretter spytter hun ut tannkremen på gulvet. Jeg gir opp og går og legger meg i sengen. Hun kommer etter og begynner å klore meg på armen. Jeg prøver å snakke med henne og forklare at jeg blir lei meg. Hun tar en klokke og begynner å slå meg i ansiktet. Jeg mister besinnelsen og kyler klokka i veggen. Hun trekker seg unna en stund. Da har hun tatt av seg buksa og trusa og stikker en finger opp i nesa mi som hun har puttet i tissen. 

- Hvorfor gir du opp og legger DEG i sengen? Det er barnet som skal legge seg, og ikke DU. Forlater du henne bare på badet? Hva tenker du egentlig der? Du sier at det ikke er lov å spytte på gulvet, men i vasken, og du forlanger at hun oppfører seg. Du lokker med at dere skal lese på sengen/synge etterpå. Du synger "puss, puss så får du en suss". Men du forlater ikke en unge på badet fordi "du har fått nok". 

Hva skjer så? Ungen har fått jaget DEG i seng. Hun har ikke fått rammer, trygghet, eller noe av det du skal gi. Så hun kommer etter og klorer deg på armen. For du har jo bare gitt henne opp, legginga ...og så ligger du der og synes synd på DEG selv. Ungen er frustrert, uten rammer og rettledning og slår deg i ansiktet med en klokke. Og der ligger DU og hyler? Seriøst???

 

Jeg legger henne ned i sengen, legger dyna over armene, holder henne fast og sier at nå må hun legge seg ned for vi skal sove. Hun vil ikke bli holdt fast og jeg sier at da må hun ligge stille. Det gjør hun ikke. Hun går ut av sengen og skal spytte/sikle på meg. Jeg klikker, brøler og løfter henne opp i sengen. 

Etter litt mer styring sovner hun endelig. Da har vi holdt på i 1 time. 

I dag kom ikke sinnet hennes frem, men hun kan bli rasende om hun ikke får det som hun vil. Da er det vill hyling og gjerne slåing, dytting og kloring. Jeg har prøvd rolig snakking, ignorering, trekke meg unna, konsekvenser, gråting og klikking. Ingenting fungerer og jeg føler meg som verdens verste mor. 😞

Dette ble langt, men er det noen som har noen gode råd eller oppmuntrende ord? 

Anonymkode: 849c4...db3

- Hvorfor gir du opp og legger deg i sengen? Det førte jo ikke til noe godt! Det er barnet som skal legge seg, og ikke DU. Forlater du henne bare på badet? Hva tenker du egentlig der? Du burde si  at det ikke er lov å spytte på gulvet, men at hun skal spytte i vasken. Be henne prøve å spytte der man skal spytte, og ros. smil. Du synger "puss, puss så får du en suss og fortsetter". Men du forlater ikke en unge på badet fordi "du har fått nok". 

Hva skjer så? Ungen har fått jaget DEG i seng. Hun har ikke fått rammer, trygghet, eller noe av det du skal gi. Så hun kommer etter og klorer deg på armen. For du har jo bare gitt henne opp, legginga ...og så ligger du der og synes synd på DEG selv. Ungen er frustrert, uten rammer og rettledning og slår deg i ansiktet med en klokke. Og du reagerer med å ligge der og hyle? Hun har jo full makt og kustus på deg. Hun har til og med fått deg til å grine..... Seriøst???

Hva hadde jeg gjort; Jeg hadde som sagt tatt styringa, rettledet, hatt en "ikke tull" stemme, men myknet og avledet med sang og ros. Så hadde jeg lagt ungen, og passet på at det skjedde etter rutine. Jeg hadde satt oppreist i senga, og hadde ligget i senga. 

Du må være en voksen, stødig person som oppdrar og rettleder, gi rammer, trygghet og være fast. Det skal ikke være tull, utenom den tullinga som du har godkjent. 

Anonymkode: dbe3f...5c6

[AnonymBruker]

Forslag:

- Kjøp inn klistermerker. Gullstjerner og diamanter. Sett opp et diagram, og når hun har vært veldig flink med å pusse tenner og ordne seg, så får hun klistre opp en gullstjerne. Ros underveis, etterpå. Snakk først om at nå skal du se om hun får satt opp stjerna, og oppmuntre. 

- Lag en rutine på kvelden, og si at det blir feks en sang, og et eventyr, og litt stryking på armen. Så snakker du rolig, roser henne osv. 

Jeg hadde en sint ung dame som ble mye bedre med slike rutiner. Hun var så bestemt, at dem gullstjerna skulle hun ha!  Ha eventuelt et belønningsystem der 10 gullstjerner gir noe. Men bare det å klistre opp, få ros, føle mesting er stas for dem ofte. 

Anonymkode: dbe3f...5c6

[AnonymBruker]

sånn var\ er såstra mi også, utrolig slitsomt. hun gjør sånt stort sett for å få oppmerksomhet, hun liker å se hvor langt hun kan tøy strikken

hun oppfører seg og greit ut blandt andre, hvis jeg forteller andre om hvordan hun kan være så tror ingen på meg. di enste i familien som vet hvordan hun faktisk er gidder hun ikke ha noe som helst kontakt med lenger 

hvis det ikke gir seg om noen år bør man få hun utredet, kan være personlighetsforstyrrelser

Anonymkode: a7353...4b7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Du gjør så godt du klarer. Jeg skjønner godt at nok blir nok og at det til slutt topper seg. 
Det er så vanskelig og stå i det mens det stormer, men bare fortsett og vær konsekvent så vil det løse seg. Det er en vanskelig og tung alder. 
Men lyset i tunellen er der. 

Anonymkode: a7683...19c

Men TS gjør jo ikke sitt beste, hun utagerer og gir ungen skylden for sin egen tilkortkommenhet. Det er ikke greit. 

Anonymkode: 103f9...170

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

- Hvorfor gir du opp og legger deg i sengen? Det førte jo ikke til noe godt! Det er barnet som skal legge seg, og ikke DU. Forlater du henne bare på badet? Hva tenker du egentlig der? Du burde si  at det ikke er lov å spytte på gulvet, men at hun skal spytte i vasken. Be henne prøve å spytte der man skal spytte, og ros. smil. Du synger "puss, puss så får du en suss og fortsetter". Men du forlater ikke en unge på badet fordi "du har fått nok". 

Hva skjer så? Ungen har fått jaget DEG i seng. Hun har ikke fått rammer, trygghet, eller noe av det du skal gi. Så hun kommer etter og klorer deg på armen. For du har jo bare gitt henne opp, legginga ...og så ligger du der og synes synd på DEG selv. Ungen er frustrert, uten rammer og rettledning og slår deg i ansiktet med en klokke. Og du reagerer med å ligge der og hyle? Hun har jo full makt og kustus på deg. Hun har til og med fått deg til å grine..... Seriøst???

Hva hadde jeg gjort; Jeg hadde som sagt tatt styringa, rettledet, hatt en "ikke tull" stemme, men myknet og avledet med sang og ros. Så hadde jeg lagt ungen, og passet på at det skjedde etter rutine. Jeg hadde satt oppreist i senga, og hadde ligget i senga. 

Du må være en voksen, stødig person som oppdrar og rettleder, gi rammer, trygghet og være fast. Det skal ikke være tull, utenom den tullinga som du har godkjent. 

Anonymkode: dbe3f...5c6

«Det er jo bare…» Nei, det er ikke bare bare, vi er alle ulike med ulike livserfaringer og følelser. Hvordan vi reagerer i forskjellige situasjoner sier mye om hvordan vi ble møtt som barn, hvilke rollemodeller vi hadde (eller ikke hadde) og hvilke følelser, tankemønstre og reaksjonsmønstre vi har internalisert og automatisert. Å endre på dette er hardt, vanskelig og langtekkelig arbeid - men bare ved å bli det bevisst er TS allerede på vei ❤️

Klandring, krass tone og total mangel på forståelse for den menneskelige psyken - hvordan i alle dager tenker du at et slikt svar skal være nyttig?

Anonymkode: a8295...b40

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

- hvordan i alle dager tenker du at et slikt svar skal være nyttig?

Anonymkode: a8295...b40

og hvordan er dikking og pusling med ts og stakkars deg til hjelp? TS er ute å kjøre, TS bør søke hjelp. 

Anonymkode: 103f9...170