Psykisk press fra samboer-har du kjent dette fysisk?

[AnonymBruker]

Hei. Jeg står i en veldig vanskelig situasjon med samboeren min og kjenner at det tærer hardt på meg både psykisk og fysisk. Vi bor fortsatt sammen, men han har trukket seg helt unna både meg og datteren min. Han har vært psykisk nedbrytende over tid – skrevet krenkende meldinger, sagt sårende ting og har gjort det slutt flere ganger i måneden, for så å angre.

I tillegg har jeg vært gravid og måtte ta abort midt oppi alt dette, noe som har gjort situasjonen enda mer belastende. Jeg føler meg usynlig og uønsket i eget hjem, og det gir meg konstant uro og stress. Jeg merker det setter seg i kroppen som søvnvansker, anspenthet og en form for angst. De siste ukene har jeg også fått floaters (små prikker eller skygger som svever foran øynene), og jeg lurer på om det kan ha sammenheng med stresset og belastningen jeg opplever.

Jeg lurer derfor på: Har noen av dere opplevd lignende situasjoner i forhold – at partnerens avvisning, kulde eller psykiske press har gitt dere kroppslige plager? Hvordan håndterte dere det, og hva hjalp dere gjennom det?

Anonymkode: b61fe...46c

[AnonymBruker]

Du skal ikke gjennom det. Du skal forlate et destruktivt forhold. Det blir bedre etterpå. 

Anonymkode: 06ca5...a7c

[AnonymBruker]

Når du har det så vanskelig i forholdet at du får så mye fysiske plager pga. samboers uakseptable oppførsel, da tenker jeg at det eneste rette å gjøre er å flytte fra samboer så fort som mulig!

Ikke bare for din egen skyld, men også for din datters skyld. Hun får med seg hva som skjer, hun får med seg stemninger - og ikke minst så får hun med seg at mamma har endret seg og blitt så urolig, stresset, fått angst og mindre energi pga. søvnvansker. 

Dine reaksjoner er naturlige, kroppen din forsøker å fortelle deg klart og tydelig at dette ikke lenger går, du må gjøre det du kan for å beskytte deg selv (og din datter!). 

Du må huske på at du ikke kan endre din samboer. Har han personlige problemer så må han ta ansvar for å få behandling for det. Og uansett hvilke problemer og psykiske utfordringer/sykdom han måtte ha, så gir det ham som voksen mann og familiemann ingen rett til å behandle andre mennesker så dårlig og skadelig som han nå gjør.

Kom deg ut av dette forholdet. Så får samboer ta tak i sine problemer med profesjonell hjelp, om han vil. Ditt ansvar nå er å beskytte deg selv og din datter, og skal du gjøre det så kan du ikke bo sammen med en mann som gjør deg syk og driver med psykisk vold mot deg.

Ta deg også en tur til legen, slik at du får snakket om dette, og bekreftet at symptomene du nå har er naturlige når du lever med psykisk vold.

Anonymkode: 8111c...2c5

[AnonymBruker]

Ja, jeg har opplevd det. Var presset til randen av søvnmangel med lite barn og full jobb, og en samboer som stadig var etter meg for å kritisere meg for alt jeg gjorde som ikke var godt nok. Stresset gav fysiske utslag som mer søvnproblemer, mageproblemer og hjernetåke.

Jeg er fortsatt sammen med ham pga barnet. Du er utrolig heldig som har muligheten til å gå uten større konsekvenser, bruk den! Jeg hadde gått tvert om ikke det hadde betydd problemer for barnet. 

Anonymkode: 2b8b1...7e5

[AnonymBruker]

Ja. Det er vel ikke rart at en slik behandling over tid kan bli til fysiske plager. Anbefaler at du tar kontakt med fastlegen din og forteller om dette. Du bør også legge en plan for å komme deg ut av dette forholdet, før det ødelegger deg helt.

Anonymkode: 3fa08...482

[AnonymBruker]

Ja. Det er vel ikke rart at en slik behandling over tid kan bli til fysiske plager. Anbefaler at du tar kontakt med fastlegen din og forteller om dette. Du bør også legge en plan for å komme deg ut av dette forholdet, før det ødelegger deg helt.

Anonymkode: 3fa08...482

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Når du har det så vanskelig i forholdet at du får så mye fysiske plager pga. samboers uakseptable oppførsel, da tenker jeg at det eneste rette å gjøre er å flytte fra samboer så fort som mulig!

Ikke bare for din egen skyld, men også for din datters skyld. Hun får med seg hva som skjer, hun får med seg stemninger - og ikke minst så får hun med seg at mamma har endret seg og blitt så urolig, stresset, fått angst og mindre energi pga. søvnvansker. 

Dine reaksjoner er naturlige, kroppen din forsøker å fortelle deg klart og tydelig at dette ikke lenger går, du må gjøre det du kan for å beskytte deg selv (og din datter!). 

Du må huske på at du ikke kan endre din samboer. Har han personlige problemer så må han ta ansvar for å få behandling for det. Og uansett hvilke problemer og psykiske utfordringer/sykdom han måtte ha, så gir det ham som voksen mann og familiemann ingen rett til å behandle andre mennesker så dårlig og skadelig som han nå gjør.

Kom deg ut av dette forholdet. Så får samboer ta tak i sine problemer med profesjonell hjelp, om han vil. Ditt ansvar nå er å beskytte deg selv og din datter, og skal du gjøre det så kan du ikke bo sammen med en mann som gjør deg syk og driver med psykisk vold mot deg.

Ta deg også en tur til legen, slik at du får snakket om dette, og bekreftet at symptomene du nå har er naturlige når du lever med psykisk vold.

Anonymkode: 8111c...2c5

Er så veldig klar over dette. Jeg skjønner ikke hvordan jeg kan elske en som gjør meg syk. Han er ikke faren til barnet mitt så slipper å bekymre meg for dette. Men vi har 8 år sammen og kjøpt hus for ett år siden og i teorien skulle ting gått bra. Vi har hatt ett turbulent forhold men i det siste har han sakt han ikke har kjent følelser til meg på den måten men at det kan være pga stoffskifte og han har svært lav testosteron så han har heller ikke sexlyst. Men han kommer med kommentarer som «kanskje hvis du begynner å trene mer eller får større rompe vil jeg ha mer lyst på deg» osv.. klager hele tiden. Synes det er mas med barn og føler jeg og datteren min ofte må være stille pga han og at han har søvnproblemer osv.. f eks så bruker vi terrasse døren slik at vi ikke vekker han om morgenen og når han sover på ettermiddagen.  Tar altfor mye hensyn til en mann som ikke setter pris på det han har. Jeg er så lei meg og skuffet over at jeg er så svak som ikke bare klarer å gå. Jeg har ordnet en leilighet mot høsten for jeg kjenner at jeg er på bristepunktet. Det begynte med at det var han som er usikker også begynte han å behandle meg dårlig. Jeg skulle gjøre ditt og datt for han hvis ikke var det over osv i humoristiske toner men ikke greit å oppføre seg slik usnsett. Nedlatende mot ovenfor vennene hans og sier jeg ikke får til noenting og er udugelig. 
Kun for å tøffe seg. Han er 33 år og jeg blir direkte flau over han når han oppfører seg slik. 
Han går på faste medisiner som har gjort at han har blitt ødelagt emosjonelt og har høyt stoffskifte men han bruker dette som en unnskyldning for oppførselen sin hele tiden. Jeg er lei, tom og nedstemt. 
Skal finne styrke og klare dette, forhåpentligvis snart 

Anonymkode: b61fe...46c

[AnonymBruker]

Hadde ikke vært i tvil. Håper du flytter inn i den leiligheten. 
 

 

Anonymkode: bb089...323

[AnonymBruker]

Ja. Ble så fysisk og psykisk syk av eksen at jeg knakk helt sammen, ble sykemeldt, måtte ta antidepressiva og gå til psykolog. "Våknet" etterhvert da barna så og forstod hvordan far behandlet meg og jeg kunne ikke la de vokse opp i dette giftige miljøet mer. 

Kuttet ut antidepressiva,fikk hjelp av min nærmeste familie og kom meg ut. Idag har har jeg ingen fysiske eller psykiske plager lenger. Jobber fullt igjen og har det bra med barna 

Anonymkode: e7443...61c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Er så veldig klar over dette. Jeg skjønner ikke hvordan jeg kan elske en som gjør meg syk. Han er ikke faren til barnet mitt så slipper å bekymre meg for dette. Men vi har 8 år sammen og kjøpt hus for ett år siden og i teorien skulle ting gått bra. Vi har hatt ett turbulent forhold men i det siste har han sakt han ikke har kjent følelser til meg på den måten men at det kan være pga stoffskifte og han har svært lav testosteron så han har heller ikke sexlyst. Men han kommer med kommentarer som «kanskje hvis du begynner å trene mer eller får større rompe vil jeg ha mer lyst på deg» osv.. klager hele tiden. Synes det er mas med barn og føler jeg og datteren min ofte må være stille pga han og at han har søvnproblemer osv.. f eks så bruker vi terrasse døren slik at vi ikke vekker han om morgenen og når han sover på ettermiddagen.  Tar altfor mye hensyn til en mann som ikke setter pris på det han har. Jeg er så lei meg og skuffet over at jeg er så svak som ikke bare klarer å gå. Jeg har ordnet en leilighet mot høsten for jeg kjenner at jeg er på bristepunktet. Det begynte med at det var han som er usikker også begynte han å behandle meg dårlig. Jeg skulle gjøre ditt og datt for han hvis ikke var det over osv i humoristiske toner men ikke greit å oppføre seg slik usnsett. Nedlatende mot ovenfor vennene hans og sier jeg ikke får til noenting og er udugelig. 
Kun for å tøffe seg. Han er 33 år og jeg blir direkte flau over han når han oppfører seg slik. 
Han går på faste medisiner som har gjort at han har blitt ødelagt emosjonelt og har høyt stoffskifte men han bruker dette som en unnskyldning for oppførselen sin hele tiden. Jeg er lei, tom og nedstemt. 
Skal finne styrke og klare dette, forhåpentligvis snart 

Anonymkode: b61fe...46c

Jeg tror ikke du elsker ham lenger.

Du er hektet på den du en gang trodde han var.

Alt du nå lærer din datter er at kvinner må liste seg på tå rundt menn for å ta hensyn, at det er greit å bo med en psykisk voldelig mann. 

Jeg håper du mener alvor av at du er i ferd med å flytte fra ham, at du har funnet en leilighet.

 

Hadde jeg vært deg ville jeg priset meg lykkelig fordi det nå har gått et år siden dere kjøpte huset, slik at du ikke taper ekstra på salget. 

Sørg for at du har støtte, at andre vet hvordan du har det, og vær forsiktig rundt bruddet hvis han blir hissig.

Hans medisinske problemer er uansett ingen unnskyldning for å behandle deg og barnet ditt på den måten. Når han er som han er egner han seg ikke for å være samboer nå.

Og du må ta ansvar for deg selv og barnet ditt og komme deg unna ham på en sikker måte, jo før jo heller!

❤️

Anonymkode: 8111c...2c5

[SPOCA]

Ja, og det eneste som hjelper er å forlate denne personen som behandler deg slik.

[AnonymBruker]

Nei, han ene som prøvde dro jeg fra. Funnet meg bare snille menn ellers heldigvis.

Anonymkode: 12410...d14

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Ja, jeg har opplevd det. Var presset til randen av søvnmangel med lite barn og full jobb, og en samboer som stadig var etter meg for å kritisere meg for alt jeg gjorde som ikke var godt nok. Stresset gav fysiske utslag som mer søvnproblemer, mageproblemer og hjernetåke.

Jeg er fortsatt sammen med ham pga barnet. Du er utrolig heldig som har muligheten til å gå uten større konsekvenser, bruk den! Jeg hadde gått tvert om ikke det hadde betydd problemer for barnet. 

Anonymkode: 2b8b1...7e5

Uff, du hjelper ikke barnet ditt hvis det er det du tror. Barn merker slik anspenthet i luften, og får lide av det i dag og senere år. Hilsen en som hadde en mor som levde slik. 

Anonymkode: 53c35...bc0

[AnonymBruker]

Hvorfor er du sammen med han? Du må gå.

Anonymkode: d59fb...bb2

[AnonymBruker]

Blir helt dårlig når jeg leser at det bor et barn i denne djevelskapen. 
Eier du ikke samvittighet overfor henne? 
Er det et slikt forbilde du ønsker for henne? 
For hun kommer til å velge akkurat samme type dust som det du har gjort! 
Gro deg en ryggrad kvinne og vær en MAMMA som setter barnet først!

Anonymkode: a3232...d86

[Natu]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

 

Hei. Jeg står i en veldig vanskelig situasjon med samboeren min og kjenner at det tærer hardt på meg både psykisk og fysisk. Vi bor fortsatt sammen, men han har trukket seg helt unna både meg og datteren min. Han har vært psykisk nedbrytende over tid – skrevet krenkende meldinger, sagt sårende ting og har gjort det slutt flere ganger i måneden, for så å angre.

I tillegg har jeg vært gravid og måtte ta abort midt oppi alt dette, noe som har gjort situasjonen enda mer belastende. Jeg føler meg usynlig og uønsket i eget hjem, og det gir meg konstant uro og stress. Jeg merker det setter seg i kroppen som søvnvansker, anspenthet og en form for angst. De siste ukene har jeg også fått floaters (små prikker eller skygger som svever foran øynene), og jeg lurer på om det kan ha sammenheng med stresset og belastningen jeg opplever.

Jeg lurer derfor på: Har noen av dere opplevd lignende situasjoner i forhold – at partnerens avvisning, kulde eller psykiske press har gitt dere kroppslige plager? Hvordan håndterte dere det, og hva hjalp dere gjennom det?

Anonymkode: b61fe...46c

Hvis du lever i et forhold som er så ille at du syk psykisk og fysisk hvordan tror du datteren din har det?Hva holder deg igjen for å komme deg langt bort fra dette mennesket? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Blir helt dårlig når jeg leser at det bor et barn i denne djevelskapen. 
Eier du ikke samvittighet overfor henne? 
Er det et slikt forbilde du ønsker for henne? 
For hun kommer til å velge akkurat samme type dust som det du har gjort! 
Gro deg en ryggrad kvinne og vær en MAMMA som setter barnet først!

Anonymkode: a3232...d86

Dette. Altså HVA FAEN. 
 

Jeg hadde forstått litt hvis det var far til barnet, men det er ikke det.
 

Pakk sakene dine og flytt, barn skal ikke måtte leve sånn. Oppsøk krisesenter hvis han kan være truende , skremmende eller fysisk. 

Håper virkelig ikke du lar han være alene med barnet ditt. 

Anonymkode: cd7e0...6f3

[AnonymBruker]

Ja. Jeg bodde sammen med en mann som var veldig voldelig. Og da svimlet jeg mye og jeg besvimte. Det var bare en av få ting. Jeg liker ikke å tenke på den tiden.

Du må flytte ut asap. Bli kvitt fyren for deg og din datter. Du skal ikke være sammen med en som gjør deg syk. Det er ikke kjærlighet. 

Og det er ingen unnskyldning at han sliter. Jeg har slitt og hatt det vondt i mitt liv. Men jeg er snill med de rundt meg.

Du må ta kroppen din på alvor og be fyren flytte ut. Det er kroppen som signaliserer at du må kutte ut det som gjør deg ille. Når du blir syk så hadde det gått for langt. Da har du ignorert deg selv og følelsene dine for lenge. Da blir du syk.

Anonymkode: d59fb...bb2

[AnonymBruker]

Du må forlate boligen helst så fort som mulig før du blir så syk fysisk og psykisk at du ikke klarer ta vare på ditt barn.

Anonymkode: 44799...3dd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

 

Hei. Jeg står i en veldig vanskelig situasjon med samboeren min og kjenner at det tærer hardt på meg både psykisk og fysisk. Vi bor fortsatt sammen, men han har trukket seg helt unna både meg og datteren min. Han har vært psykisk nedbrytende over tid – skrevet krenkende meldinger, sagt sårende ting og har gjort det slutt flere ganger i måneden, for så å angre.

I tillegg har jeg vært gravid og måtte ta abort midt oppi alt dette, noe som har gjort situasjonen enda mer belastende. Jeg føler meg usynlig og uønsket i eget hjem, og det gir meg konstant uro og stress. Jeg merker det setter seg i kroppen som søvnvansker, anspenthet og en form for angst. De siste ukene har jeg også fått floaters (små prikker eller skygger som svever foran øynene), og jeg lurer på om det kan ha sammenheng med stresset og belastningen jeg opplever.

Jeg lurer derfor på: Har noen av dere opplevd lignende situasjoner i forhold – at partnerens avvisning, kulde eller psykiske press har gitt dere kroppslige plager? Hvordan håndterte dere det, og hva hjalp dere gjennom det?

Anonymkode: b61fe...46c

Ikke gjør det slutt i samme rom som han!! Du får og høyere sjans for diabetes og kreft om du eri et drittforhold!!! Draaaaaa

Anonymkode: 22f95...d78