Flere som har blitt syke av psykisk mishandling?

[AnonymBruker]

Hei. Jeg står i en veldig vanskelig situasjon med samboeren min og kjenner at det tærer hardt på meg både psykisk og fysisk. Vi bor fortsatt sammen, men han har trukket seg helt unna både meg og datteren min. Han har vært psykisk nedbrytende over tid – skrevet krenkende meldinger, sagt sårende ting og har gjort det slutt flere ganger i måneden, for så å angre.

I tillegg har jeg vært gravid og måtte ta abort midt oppi alt dette, noe som har gjort situasjonen enda mer belastende. Jeg føler meg usynlig og uønsket i eget hjem, og det gir meg konstant uro og stress. Jeg merker det setter seg i kroppen som søvnvansker, anspenthet og en form for angst.

Jeg lurer derfor på: Har noen av dere opplevd lignende situasjoner i forhold – at partnerens avvisning, kulde eller psykiske press har gitt dere kroppslige plager? Hvordan håndterte dere det, og hva hjalp dere gjennom det?

Anonymkode: 374bd...912

[AnonymBruker]

Det er helt vanlig med fysiske smerter når man opplever mistrivsel, stress og livsbelastninger. Kroppen spenner seg, man får dårlig pust og blir generelt dårligere til å ta vare på oss selv og lytte til kroppens signaler. Det er hjernens måte å beskytte oss mot fare og ubehag. Smerten reduseres og forsvinner når man tar tak i kjernen, og endrer livet. Hvis smerten vedvarer kan man jobbe med psykolog for å redusere smertesignalene. Håper du kommer deg helt ut av livssituasjonen som ikke er bra for deg!

Anonymkode: f563b...887

[AnonymBruker]

Ja, det har jeg opplevd. Var sammen med en mann i mange år som psykisk mishandlet både meg og barna. Jeg sto i det, håpet på en endring. For han sa han skulle endre seg. 
 

Jeg har aldri i hele mitt liv slitt psykisk, alltid vært veldig robust. Men jeg utviklet etter hvert depresjon og ødela selvfølelsen min. Jeg trodde det var noe jeg slet med uten at det var hans feil. Jeg gikk til og med mange år på antidepressiva. Men min nåværende behandler støtter meg i vurderingen min om at jeg i utgangspunktet ikke er psykisk syk, men ble psykisk syk av volden og uforutsigbarheten. 
 

Jeg tok etter mange år grep og ba om skilsmisse. Det var en stor lettelse etter bruddet og jeg hadde ikke hatt det så bra på mange år. Så kom smellen, reaksjonene etter det jeg har vært igjennom. Jeg ble langtidssykmeldt, hadde i perioder store utfordringer med å fungere i hverdagen, selvmordstanker, store utfordringer med søvn, hodepine. Hadde behov for både medikamentell behandling og terapi. Går fortsatt i terapi over etter år etterpå og starter straks i traumebehandling. 
 

Det verste av alt er at jeg må forholde meg til ham enda pga. felles barn. Det skaper kontinuerlige triggere. Jeg har gitt opp forsøket på å få ham til å forstå hvordan jeg og barna har hatt det og har det etter mishandlingen. Han er manipulativ og spiller offerrolle nå, og vil aldri forstå hvordan dette har preget oss. Og attpåtil en som man aldri tror ville ha gjort det han har gjort, for utad er han verdens mest rauseste og hyggeligste type. 
 

Han er i et nytt forhold nå, med en dame med barn. Har forsøkt å varsle henne og hennes barns sin far. Så nå får det være opp til de å finne ut dette selv. Jeg har gjort mitt. 

Anonymkode: 3443e...3ac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

 

Hei. Jeg står i en veldig vanskelig situasjon med samboeren min og kjenner at det tærer hardt på meg både psykisk og fysisk. Vi bor fortsatt sammen, men han har trukket seg helt unna både meg og datteren min. Han har vært psykisk nedbrytende over tid – skrevet krenkende meldinger, sagt sårende ting og har gjort det slutt flere ganger i måneden, for så å angre.

I tillegg har jeg vært gravid og måtte ta abort midt oppi alt dette, noe som har gjort situasjonen enda mer belastende. Jeg føler meg usynlig og uønsket i eget hjem, og det gir meg konstant uro og stress. Jeg merker det setter seg i kroppen som søvnvansker, anspenthet og en form for angst.

Jeg lurer derfor på: Har noen av dere opplevd lignende situasjoner i forhold – at partnerens avvisning, kulde eller psykiske press har gitt dere kroppslige plager? Hvordan håndterte dere det, og hva hjalp dere gjennom det?

Anonymkode: 374bd...912

Jeg ble sykmeldt i over ett år. Og han nektet å flytte ut av mitt hus. Som eier av bolig med samboer som nekter å flytte har du lite makt også. Kunne ikke snakke med noen heller. Det var grusomt. Dessverre kom jeg rett inn i et nytt dårlig forhold igjen. Nå bor jeg alene men sliter mye psykisk etter alt sammen.

Anonymkode: 226d8...f10

[AnonymBruker]

Min første tanke når jeg leste innlegget ditt var at for deg var eneste løsning å gå. Og litt undrende over at du ikke skjønner det selv ut fra at du ikke skriver noe om det. Saken er at jeg er i et lignende forhold selv. Heldigvis har jeg en økonomi som gjør at jeg ikke har flyttet sammen med mannen. Føler meg uansett psykisk utslitt av hans stadige manipuleringer, og at han setter seg selv i offerrolle uansett hva han selv sier og gjør mot meg. Etter hver episode som ender i en diskusjon, ender det opp med at jeg ber om unnskyldning til han over det jeg liksom har gjort mot han. Alltid sitter jeg igjen med en klump i magen, med et spørsmålstegn over det som skjedde underveis i diskusjonen og over at jeg på nytt la meg «paddeflat» overfor hans beskyldinger. Har alltids vært sterk psykisk og selvstendig. Kjenner meg ikke igjen selv lenger. 

For min del har jeg fått nok. Det har tatt meg over 10 år med denne galskapen, og først nå innser jeg at jeg ikke kan akseptere slik psykisk mishandling lenger. Er på tur å gå, og har allerede gitt beskjed om det. Det er ikke han som skal få ta denne avgjørelsen den her gangen, for så å angre. Nå tar jeg kontroll over mitt eget liv. Og aldri mer skal en mann få ta kontrollere livet mitt igjen.

Jeg ønsker det virkelig lykke til. Er veldig klar over at det du står i nå er fryktelig vanskelig, og ikke så enkelt å håndtere ved å forlate som mange sikkert vil anbefale deg å gjøre. Til syvende og sist vil jeg tro at både du og andre i lignende situasjon har styrke til å gjøre det eneste som er det rette å gjøre- å forlate.

Stor klem❤️ 

Anonymkode: 4b1ae...7d2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Min første tanke når jeg leste innlegget ditt var at for deg var eneste løsning å gå. Og litt undrende over at du ikke skjønner det selv ut fra at du ikke skriver noe om det. Saken er at jeg er i et lignende forhold selv. Heldigvis har jeg en økonomi som gjør at jeg ikke har flyttet sammen med mannen. Føler meg uansett psykisk utslitt av hans stadige manipuleringer, og at han setter seg selv i offerrolle uansett hva han selv sier og gjør mot meg. Etter hver episode som ender i en diskusjon, ender det opp med at jeg ber om unnskyldning til han over det jeg liksom har gjort mot han. Alltid sitter jeg igjen med en klump i magen, med et spørsmålstegn over det som skjedde underveis i diskusjonen og over at jeg på nytt la meg «paddeflat» overfor hans beskyldinger. Har alltids vært sterk psykisk og selvstendig. Kjenner meg ikke igjen selv lenger. 

For min del har jeg fått nok. Det har tatt meg over 10 år med denne galskapen, og først nå innser jeg at jeg ikke kan akseptere slik psykisk mishandling lenger. Er på tur å gå, og har allerede gitt beskjed om det. Det er ikke han som skal få ta denne avgjørelsen den her gangen, for så å angre. Nå tar jeg kontroll over mitt eget liv. Og aldri mer skal en mann få ta kontrollere livet mitt igjen.

Jeg ønsker det virkelig lykke til. Er veldig klar over at det du står i nå er fryktelig vanskelig, og ikke så enkelt å håndtere ved å forlate som mange sikkert vil anbefale deg å gjøre. Til syvende og sist vil jeg tro at både du og andre i lignende situasjon har styrke til å gjøre det eneste som er det rette å gjøre- å forlate.

Stor klem❤️ 

Anonymkode: 4b1ae...7d2

Det som er skremmende er at ved mye stress av et dårlig forhold så minsker den delen av hjernen som skal ta fornuftige valg - samt at den delen av hjernen som er "på alerten"- øker- derved blir en mer " skvetten" bl.a. og tar dårlige valg...derav " toxic" forhold....

Anonymkode: 13c7b...b2c

[Udyrisk]

20 år siden og det sitter i kroppen enda. Blir aldri helt kvitt det. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg ble sykmeldt i over ett år. Og han nektet å flytte ut av mitt hus. Som eier av bolig med samboer som nekter å flytte har du lite makt også. Kunne ikke snakke med noen heller. Det var grusomt. Dessverre kom jeg rett inn i et nytt dårlig forhold igjen. Nå bor jeg alene men sliter mye psykisk etter alt sammen.

Anonymkode: 226d8...f10

Jeg har en tilsvarende erfaring. Men i mitt tilfelle var det fysisk vold også, og jeg slet veldig med ettervirkninger etter at jeg hadde klart å avslutte forholdet. Det endte med at jeg havnet i nytt destruktivt forhold. Jeg tenkte at det måtte være meg det var noe galt med, og at jeg aldri burde date igjen.

Det viste seg at det er flere damer som har hatt problemer med disse to mennene, både før og etter meg. Har fått vite om noe via felles bekjente, og en av damene tok kontakt med meg.

Etter hvert kræsjet jeg fullstendig, og ble langtidssykmeldt. Jeg har brukt mye tid på å bearbeide det som har skjedd, og å jobbe med angstreaksjoner.

I dag har jeg et veldig godt liv. Og et kjærlig, stabilt og gjensidig kjærlighetsforhold. 

Det var altså mulig. Men for meg krevde det vilje til å ta tak i de vondeste tankene, og mye tålmodighet. Det tok lang tid å prosessere alt.

Men nå er livet veldig godt, altså! ❤️

Anonymkode: 96033...291