Én natt med lite søvn gjør meg psykisk dårlig

[AnonymBruker]

Hei,

Jeg er en kvinne i 30-årene som helt siden jeg var lita har hatt stort behov for mye søvn. Frem til jeg fylte 30 hadde jeg så vidt jeg husker aldri hatt en natt med dårlig søvn. Nå i trettiårene har jeg imidlertid i perioder slitt mye med søvnen, og jeg reagerer så innmari dårlig på det. Ofte er det stress og tilsvarende situasjoner som utløser det, og jeg ender opp med å bruke natta på grubling og bekymringstanker. Etter kun én natt med dårlig søvn føler jeg meg nedstemt, deprimert, får krisetanker, hjertebank, høy puls, tar lett til tårene, føler meg overveldet og overstimulert, og ofte havner jeg i en vond sirkel med flere påfølgende netter med dårlig søvn. Jeg greier ikke tenke klart i disse periodene og fungerer dårlig på jobb siden jeg er så ukonsentrert og omtrent kun har fokus på krisetankene. Jeg har noen sovepiller som fungerer utmerket i disse periodene, og med en gang jeg har hatt en god natt igjen så er det som om det "letter" i hodet og jeg blir meg selv igjen. 

Nå er jeg i fødselspermisjon og fullammer babyen på 12 uker, og jeg har omtrent ikke sovet den siste uka. Har en resept på sovepiller som skal være trygge mtp amming, men de hjelper kun for innsovning, ikke tidlig oppvåkning, som er hovedproblemet mitt. Nå er jeg så sliten og nedbrutt og føler meg som verdens verste mamma og samboer. Føler meg som et skall av meg selv, ser ut som et spøkelse og er mye sint og irritert fordi jeg har så lite å gå på. Jeg vet jo innerst inne at det vil bli bedre når jeg bare har fått en god natt søvn, men nå virker det helt uoppnåelig (krisetanke..). Det er heldigvis lenge igjen av permisjonen min, men jeg greier ikke slutte å tenke på hvordan jeg skal greie å være i jobb i disse dårlige søvnperiodene (krisetanke igjen..).

Noen som kan kjenne seg igjen i å bli så nedbrutt og ødelagt etter kun én natt med dårlig søvn at det går utover livskvaliteten, familielivet og arbeidslivet? Hva gjør dere for å komme ut av det? Det skal sies at jeg det siste året har gått til psykiater for å komme litt til bunns i hvorfor det blir sånn for meg, men i periodene jeg sover godt så sliter jeg med å "hente tilbake" følelsene jeg strever med i de dårlige periodene. Når jeg sover godt så er på en måte livet tipp-topp og jeg føler ikke behovet for å snakke om hvordan jeg egentlig kan ha det i de dårlige periodene. 

Dette ble kanskje langt og usammenhengende, men her ligger jeg altså midt på natta og får ikke sove. Er heldig som har en baby som sover natta gjennom, og det hadde vært fantastisk å bare kunne sove i fred og ro ved siden av babyen. 

 

Anonymkode: 665dd...881

[AnonymBruker]

❤️ ❤️Zonatt redda livet mitt. Og å roe godt ned før leggetid. Sover mye bedre da

Anonymkode: 00baa...7d6

[AnonymBruker]

Hei TS

Jeg tror ikke det er søvnmangelen so gjør deg dårlig, men heller at du reagerer etter å ha brukt ganske mange timer med bekymring og grubling. Hvis du hadde sovet godt, men brukt de første 8 timene av dagen slik som du bruker natten, så ville du nok fått det ganske likt. 

Vi er sårbare om natten, også for de mest irrasjonelle tanker, og ofte forstår vi ikke på dagtid hvorfor det vi tenkte på natten virket så vanskelig der og da.

Ville forsøkt å angripe problemet fra en annen vinkel, altså ikke unngå søvnløse netter av og til, men jobbet med bekymringen og grublingen. Hvis du neste søvnløse natt i stedet sto opp og gjorde noe hyggelig, ville dagen etterpå blitt like tøff? Sannsynligvis ikke, du hadde nok vært trøtt, men ikke psykisk dårlig.

Anonymkode: 9c4b1...71f

[AnonymBruker]

Yes. Akkurat samme her, tåler det ikke. Er det et par dager på rad så kommer depresjon og selvmordstanker. Helt grusomt. Har medisiner for å sove bedre, men må jo fortsatt opp tidlig og jeg trenger 10timer.

Håper du finner en løsning som fungerer for deg❤️

Anonymkode: bdfd6...a15

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Yes. Akkurat samme her, tåler det ikke. Er det et par dager på rad så kommer depresjon og selvmordstanker. Helt grusomt. Har medisiner for å sove bedre, men må jo fortsatt opp tidlig og jeg trenger 10timer.

Håper du finner en løsning som fungerer for deg❤️

Anonymkode: bdfd6...a15

Huff, så trist å lese at du har det sånn ❤️ Men er det slik for deg også at du er normalfungerende ellers, at det er den dårlige søvnen som gjør det psykisk dårlig? Og har du det også slik at så lenge søvnen er bra så er livet relativt greit? 

Jeg er et helt vanlig menneske, full jobb og familie, men med dårlig søvn blir jeg så lite fungerende at jeg ikke er til å kjenne igjen. Usj altså.. 

Nå er det straks natt igjen og jeg er så klar for å legge meg, er så trøtt etter å ha sovet kun 1 time natt til i dag. Men samtidig redd for å våkne supertidlig i natt også, da rakner det for meg tror jeg. 

Anonymkode: 665dd...881

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Huff, så trist å lese at du har det sånn ❤️ Men er det slik for deg også at du er normalfungerende ellers, at det er den dårlige søvnen som gjør det psykisk dårlig? Og har du det også slik at så lenge søvnen er bra så er livet relativt greit? 

Jeg er et helt vanlig menneske, full jobb og familie, men med dårlig søvn blir jeg så lite fungerende at jeg ikke er til å kjenne igjen. Usj altså.. 

Nå er det straks natt igjen og jeg er så klar for å legge meg, er så trøtt etter å ha sovet kun 1 time natt til i dag. Men samtidig redd for å våkne supertidlig i natt også, da rakner det for meg tror jeg. 

Anonymkode: 665dd...881

Nja, jeg har slitt med depresjon tidligere, men har merket at om jeg får nok søvn, så holder jeg hodet over vannet..

Håper du får sove i natt❤️ Mitt beste tips er å legge bort alt med skjerm litt før du skal sove🥰

Anonymkode: bdfd6...a15

[AnonymBruker]

Jeg har samme problemet. Her tok mannen over nettene.

Anonymkode: eff97...0ad

[AnonymBruker]

Jeg reagerer helt likt etter en natt med dårlig eller ingen søvn. Vurderer å si opp jobben, er nedstemt, ser mørkt på alt og føler livet mitt er ødelagt. Så sover jeg godt neste natt, og alle tankene er borte. For meg handler det om at jeg rett og slett ikke fungerer uten søv, verken fysisk eller psykisk. Dette kom da jeg ble 30 år, og var heldigvis ferdig med babytid da (fikk barna mine tidlig i 20-årene). 
 

Jeg bruker fast antihistamin for søvn, og har innsovningstabletter hvis jeg sliter. Og sover godt igjen, fordi jeg vet jeg får sove uansett 💖

Anonymkode: 24441...b93

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Hei,

Jeg er en kvinne i 30-årene som helt siden jeg var lita har hatt stort behov for mye søvn. Frem til jeg fylte 30 hadde jeg så vidt jeg husker aldri hatt en natt med dårlig søvn. Nå i trettiårene har jeg imidlertid i perioder slitt mye med søvnen, og jeg reagerer så innmari dårlig på det. Ofte er det stress og tilsvarende situasjoner som utløser det, og jeg ender opp med å bruke natta på grubling og bekymringstanker. Etter kun én natt med dårlig søvn føler jeg meg nedstemt, deprimert, får krisetanker, hjertebank, høy puls, tar lett til tårene, føler meg overveldet og overstimulert, og ofte havner jeg i en vond sirkel med flere påfølgende netter med dårlig søvn. Jeg greier ikke tenke klart i disse periodene og fungerer dårlig på jobb siden jeg er så ukonsentrert og omtrent kun har fokus på krisetankene. Jeg har noen sovepiller som fungerer utmerket i disse periodene, og med en gang jeg har hatt en god natt igjen så er det som om det "letter" i hodet og jeg blir meg selv igjen. 

Nå er jeg i fødselspermisjon og fullammer babyen på 12 uker, og jeg har omtrent ikke sovet den siste uka. Har en resept på sovepiller som skal være trygge mtp amming, men de hjelper kun for innsovning, ikke tidlig oppvåkning, som er hovedproblemet mitt. Nå er jeg så sliten og nedbrutt og føler meg som verdens verste mamma og samboer. Føler meg som et skall av meg selv, ser ut som et spøkelse og er mye sint og irritert fordi jeg har så lite å gå på. Jeg vet jo innerst inne at det vil bli bedre når jeg bare har fått en god natt søvn, men nå virker det helt uoppnåelig (krisetanke..). Det er heldigvis lenge igjen av permisjonen min, men jeg greier ikke slutte å tenke på hvordan jeg skal greie å være i jobb i disse dårlige søvnperiodene (krisetanke igjen..).

Noen som kan kjenne seg igjen i å bli så nedbrutt og ødelagt etter kun én natt med dårlig søvn at det går utover livskvaliteten, familielivet og arbeidslivet? Hva gjør dere for å komme ut av det? Det skal sies at jeg det siste året har gått til psykiater for å komme litt til bunns i hvorfor det blir sånn for meg, men i periodene jeg sover godt så sliter jeg med å "hente tilbake" følelsene jeg strever med i de dårlige periodene. Når jeg sover godt så er på en måte livet tipp-topp og jeg føler ikke behovet for å snakke om hvordan jeg egentlig kan ha det i de dårlige periodene. 

Dette ble kanskje langt og usammenhengende, men her ligger jeg altså midt på natta og får ikke sove. Er heldig som har en baby som sover natta gjennom, og det hadde vært fantastisk å bare kunne sove i fred og ro ved siden av babyen. 

 

Anonymkode: 665dd...881

Jeg kan forstå det, men i hvilke grad en takler å gå søvnløs beror ofte på kosthold; en blir gjerne katetonisk, og det skal lite til før en bare kollapser og sovner inn.

Anonymkode: cbd9b...4a6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg reagerer helt likt etter en natt med dårlig eller ingen søvn. Vurderer å si opp jobben, er nedstemt, ser mørkt på alt og føler livet mitt er ødelagt. Så sover jeg godt neste natt, og alle tankene er borte. For meg handler det om at jeg rett og slett ikke fungerer uten søv, verken fysisk eller psykisk. Dette kom da jeg ble 30 år, og var heldigvis ferdig med babytid da (fikk barna mine tidlig i 20-årene). 
 

Jeg bruker fast antihistamin for søvn, og har innsovningstabletter hvis jeg sliter. Og sover godt igjen, fordi jeg vet jeg får sove uansett 💖

Anonymkode: 24441...b93

Det er jo som å lese om mine egen tanker dette her! Jeg har tanker om at jeg kommer til å bli ufør pga dårlig søvn. Så kan jeg ha en god natt, og vipps så er livet fint igjen og jeg elsker jobben min. Det er så sykt at det går an å reagere slik etter én dårlig natt. Godt (og vondt) å lese at andre føler det samme, det gjør at jeg føler meg litt mindre alene om dette ❤️ 

Anonymkode: 665dd...881

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Hei,

Jeg er en kvinne i 30-årene som helt siden jeg var lita har hatt stort behov for mye søvn. Frem til jeg fylte 30 hadde jeg så vidt jeg husker aldri hatt en natt med dårlig søvn. Nå i trettiårene har jeg imidlertid i perioder slitt mye med søvnen, og jeg reagerer så innmari dårlig på det. Ofte er det stress og tilsvarende situasjoner som utløser det, og jeg ender opp med å bruke natta på grubling og bekymringstanker. Etter kun én natt med dårlig søvn føler jeg meg nedstemt, deprimert, får krisetanker, hjertebank, høy puls, tar lett til tårene, føler meg overveldet og overstimulert, og ofte havner jeg i en vond sirkel med flere påfølgende netter med dårlig søvn. Jeg greier ikke tenke klart i disse periodene og fungerer dårlig på jobb siden jeg er så ukonsentrert og omtrent kun har fokus på krisetankene. Jeg har noen sovepiller som fungerer utmerket i disse periodene, og med en gang jeg har hatt en god natt igjen så er det som om det "letter" i hodet og jeg blir meg selv igjen. 

Nå er jeg i fødselspermisjon og fullammer babyen på 12 uker, og jeg har omtrent ikke sovet den siste uka. Har en resept på sovepiller som skal være trygge mtp amming, men de hjelper kun for innsovning, ikke tidlig oppvåkning, som er hovedproblemet mitt. Nå er jeg så sliten og nedbrutt og føler meg som verdens verste mamma og samboer. Føler meg som et skall av meg selv, ser ut som et spøkelse og er mye sint og irritert fordi jeg har så lite å gå på. Jeg vet jo innerst inne at det vil bli bedre når jeg bare har fått en god natt søvn, men nå virker det helt uoppnåelig (krisetanke..). Det er heldigvis lenge igjen av permisjonen min, men jeg greier ikke slutte å tenke på hvordan jeg skal greie å være i jobb i disse dårlige søvnperiodene (krisetanke igjen..).

Noen som kan kjenne seg igjen i å bli så nedbrutt og ødelagt etter kun én natt med dårlig søvn at det går utover livskvaliteten, familielivet og arbeidslivet? Hva gjør dere for å komme ut av det? Det skal sies at jeg det siste året har gått til psykiater for å komme litt til bunns i hvorfor det blir sånn for meg, men i periodene jeg sover godt så sliter jeg med å "hente tilbake" følelsene jeg strever med i de dårlige periodene. Når jeg sover godt så er på en måte livet tipp-topp og jeg føler ikke behovet for å snakke om hvordan jeg egentlig kan ha det i de dårlige periodene. 

Dette ble kanskje langt og usammenhengende, men her ligger jeg altså midt på natta og får ikke sove. Er heldig som har en baby som sover natta gjennom, og det hadde vært fantastisk å bare kunne sove i fred og ro ved siden av babyen. 

 

Anonymkode: 665dd...881

Helt vanlige følelser å sitte med det første året med baby. 

Anonymkode: d79f3...818

[blvck]

Er du utredet for søvnapné? Søvnapné gir veldig lav kvalitet på søvnen, og hvis du både har lav kvalitet på søvnene fordi du stopper å puste, pluss har en liten en, vil det bli ekstra ille. Kanskje verdt å undersøke? 

Det finnes hjelp hvis du har søvnapné. 

[AnonymBruker]

Å lese innlegget ditt er som å lese den første tiden jeg hadde i perm med vårt første barn. Jeg ble så nedstemt av dårlig søvn at jeg ga opp amming, faren tok barnet på natten med å gi flaske, og jeg fikk sove uforstyrret. Fra vi gjorde fra 4 måneders alder ble jeg gradvis bedre, og når barnet begynte i bhg som 1 åring fikk jeg endelig tid på dagen til å hente meg helt inn og da ble alt bra igjen. Nå venter vi en til og jeg gruer meg til å måtte gå gjennom det samme igjen. Jeg blir hvertfall helt hormon forstyrra av dårlig søvn. Jeg har også pms/pmdd til vanlig og den blir også enda verre ved dårlig søvn.

Anonymkode: 79248...d40

[AnonymBruker]

Kjenner meg så igjen i dette. Jeg føler meg skikkelig langt nede om jeg ikke får sove en natt. Etter en natt med god søvn føles livet plutselig ok ut igjen og jeg føler meg livsglad. Kontrastene blir så store og det synes jeg er vanskelig, en dag kan være helt grusom pga. dårlig søvn, mens neste er bra pga. god søvn. Jeg er usikker om jeg skal få barn på grunn av dette. 😞

Anonymkode: b3496...74a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Det er jo som å lese om mine egen tanker dette her! Jeg har tanker om at jeg kommer til å bli ufør pga dårlig søvn. Så kan jeg ha en god natt, og vipps så er livet fint igjen og jeg elsker jobben min. Det er så sykt at det går an å reagere slik etter én dårlig natt. Godt (og vondt) å lese at andre føler det samme, det gjør at jeg føler meg litt mindre alene om dette ❤️ 

Anonymkode: 665dd...881

Tror søvnproblematikkens påvirkning dessverre er undervurdert. Noen takler et langt liv med dårlig søvn, mens andre går helt i dørken psykisk etter en natt. Jeg har jobbet en del med egne tanker og prøvd å innstille meg på at en natt uten søvn går greit (for det går jo faktisk greit, jeg overlever jo), men å ha en dag med null energi, mangel på livsgnist og full av mørke tanker er faktisk kjempetungt både fysisk og psykisk. 
 

Men takket være medisiner, så har jeg ikke hatt en søvnløs natt på 3,5 år, og jeg er sjeleglad det er hjelp å få. Vedvarende søvnproblematikk hadde nok dessverre gjort stor skade på min mentale helse. 

Anonymkode: 24441...b93

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kontrastene blir så store og det synes jeg er vanskelig, en dag kan være helt grusom pga. dårlig søvn, mens neste er bra pga. god søvn. Jeg er usikker om jeg skal få barn på grunn av dette. 😞

Akkurat samme her. Og jeg er veldig glad for at jeg konkluderte med at jeg ikke skal ha barn 🤣 

Søvn og god form er så viktig for meg at det går bare ikke å skulle snu oppned på livet for en liten en

Anonymkode: cfd9d...e1b

[AnonymBruker]

Stilnoct eller Imovane har hjulpet meg ut av det helvete. Du sovnet etter 10 minutter. 

Anonymkode: f27bc...e5b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.8.2025 den 3.45):

Hei,

Jeg er en kvinne i 30-årene som helt siden jeg var lita har hatt stort behov for mye søvn. Frem til jeg fylte 30 hadde jeg så vidt jeg husker aldri hatt en natt med dårlig søvn. Nå i trettiårene har jeg imidlertid i perioder slitt mye med søvnen, og jeg reagerer så innmari dårlig på det. Ofte er det stress og tilsvarende situasjoner som utløser det, og jeg ender opp med å bruke natta på grubling og bekymringstanker. Etter kun én natt med dårlig søvn føler jeg meg nedstemt, deprimert, får krisetanker, hjertebank, høy puls, tar lett til tårene, føler meg overveldet og overstimulert, og ofte havner jeg i en vond sirkel med flere påfølgende netter med dårlig søvn. Jeg greier ikke tenke klart i disse periodene og fungerer dårlig på jobb siden jeg er så ukonsentrert og omtrent kun har fokus på krisetankene. Jeg har noen sovepiller som fungerer utmerket i disse periodene, og med en gang jeg har hatt en god natt igjen så er det som om det "letter" i hodet og jeg blir meg selv igjen. 

Nå er jeg i fødselspermisjon og fullammer babyen på 12 uker, og jeg har omtrent ikke sovet den siste uka. Har en resept på sovepiller som skal være trygge mtp amming, men de hjelper kun for innsovning, ikke tidlig oppvåkning, som er hovedproblemet mitt. Nå er jeg så sliten og nedbrutt og føler meg som verdens verste mamma og samboer. Føler meg som et skall av meg selv, ser ut som et spøkelse og er mye sint og irritert fordi jeg har så lite å gå på. Jeg vet jo innerst inne at det vil bli bedre når jeg bare har fått en god natt søvn, men nå virker det helt uoppnåelig (krisetanke..). Det er heldigvis lenge igjen av permisjonen min, men jeg greier ikke slutte å tenke på hvordan jeg skal greie å være i jobb i disse dårlige søvnperiodene (krisetanke igjen..).

Noen som kan kjenne seg igjen i å bli så nedbrutt og ødelagt etter kun én natt med dårlig søvn at det går utover livskvaliteten, familielivet og arbeidslivet? Hva gjør dere for å komme ut av det? Det skal sies at jeg det siste året har gått til psykiater for å komme litt til bunns i hvorfor det blir sånn for meg, men i periodene jeg sover godt så sliter jeg med å "hente tilbake" følelsene jeg strever med i de dårlige periodene. Når jeg sover godt så er på en måte livet tipp-topp og jeg føler ikke behovet for å snakke om hvordan jeg egentlig kan ha det i de dårlige periodene. 

Dette ble kanskje langt og usammenhengende, men her ligger jeg altså midt på natta og får ikke sove. Er heldig som har en baby som sover natta gjennom, og det hadde vært fantastisk å bare kunne sove i fred og ro ved siden av babyen. 

 

Anonymkode: 665dd...881

Ikke mange råd, har ikke sovet mer enn få timer (om jeg er heldig) siden jeg ble født, er i midten av 40årene.. Ja det er slitsomt og tungt. Vet om noen som tar melotonin og aldri hatt bedre søvn eller sovnet fortere(for de som sliter med å sovne). Snakk med legen og få skikkelig råd og hjelp!

Anonymkode: 99934...aa5

[AnonymBruker]

TS her!

Så trist å lese at vi er flere som sliter med det samme. Etter at jeg opprettet denne tråden så har jeg hatt 2 gode netter med søvn, og da føler jeg meg helt topp igjen. Det er nesten rart å lese det jeg skrev i hovedinnlegget, kan liksom ikke kjenne meg igjen i de følelsene jeg hadde da jeg opprettet tråden. Det er helt forferdelig med disse svingningene. For 2 dager siden satt jeg og hadde veldig mørke tanker, og i dag føler jeg meg livsglad og klar for å erobre verden. 

Det har blitt nevnt både søvnapné, kosthold og at første året med baby = dårlig søvn. For mitt vedkommende så har jeg ikke søvnapné, jeg har et normalt/sunt kosthold og en baby som sover natten gjennom. Søvnproblemet mitt oppstod flere år før jeg fikk barn. Før jeg fylte 30 var det svært, svært sjelden jeg sov dårlig, og selv om jeg hadde en stressende jobb med mye ansvar så gikk det aldri utover søvnen min. Husker jeg brukte å prise meg selv lykkelig over at jeg i alle fall sov godt selv om livet var hektisk. Diverse livshendelser (samlivsbrudd, flytting, ny jobb, osv) gjorde imidlertid at jeg ble deprimert en periode, og det var oppi dette at jeg begynte å slite med søvnen. Selv om jeg kom meg greit ut av den tøffe perioden så er det nå lite som skal til før det går utover søvnen. For eksempel stress på jobb, mye som må gjøres på hjemmebane, konflikter, osv). 

Ser flere skriver at man etter én natt med dårlig søvn får mørke, destruktive tanker. Kjenner meg veldig igjen i dette. Tanken på at livet aldri kommer til å bli det samme igjen, at man kommer til å slite med søvn og være trøtt og miserabel resten av livet, etc. Det er så slitsomt og nedbrytende! Jeg har noen sovepiller som funker godt slik at jeg alltid får sove godt igjen ved behov, men det er bare så forferdelig at denne til tider ræva søvnen skal få så stor innvirkning på livet. 

Vel vel, dette ble langt igjen. Det er på en måte godt å lese at andre opplever det samme, samtidig trist at flere har det sånn. 

Ønsker dere alle en god natt ❤️

Anonymkode: 665dd...881