Jeg vet ikke om jeg er nedstemt fordi jeg vet jeg må gå, eller om jeg vil gå fordi jeg er nedstemt

[AnonymBruker]

Dere som har barn med ektemann/partner: hvordan i alle dager klarte dere å forstå at nok var nok og dere måtte gå?

Jeg klarer ikke forstå om jeg er nedfor fordi jeg skjønner at nå er det på tide å gå, dette kan ikke reddes, eller om jeg er nedfor og dette gjør at jeg gå som en slags flukt. 
 

ps vil gjerne ha denne i familie og barn, da jeg mener det å gå fra noen med felles barn er noe annet enn om man er uten. 

Anonymkode: dbca5...a45

[AnonymBruker]

Ja, hvordan vet man det? Det er jo umulig å svare på. Kanskje man bare vet det? Så kommer det jo an på alt rundt. Har dere små barn? Mye på jobben? Hvordan behandler mannen deg? 

Er forholdet dårlig, så har man jo null energi til å takle ting på feks jobb, barn, annet. pluss at de tingene blir jo fort veldig belastende og overveldende. Det vil jo være ganske tøft å søke jobber og gå på intervjuer om man har det dårlig hjemme feks. Brukt hele natten til krangling. Samtidig så kan det være godt å være alene med sånne ting, og fri annenhver uke. Det er jo ingen som ønsker brudd og 5050 på barna, men det er jo ikke å stikke under en stol at det faktisk er en uke barnefri der man kan hente seg inn, jobbe ekstra etc. 

Tror du at du vil få det bedre alene? Eller kan det fikses? Har du vurdert parterapi? 

Anonymkode: 7ab75...bff

[Addie]

I alle år så ble jeg i et destruktivt forhold. Jeg sa til meg selv, at jeg ble for barna mine. 
 

Plutselig så gikk det opp for meg at det ble helt feil

Så jeg gikk. Og jeg gikk for barna mine. For meg selv og barna.

Det er drit tøft, men hva vil du de skal lære? At datteren din skal ha det sånn? Sønnen din? 
Se litt fremover. Hvordan vil du ha det om 1 år? 

Jeg kan nesten garantere at du ikke kommer til å angre ❤️ Lykke til!

[AnonymBruker]

Min erfaring er at det egentlig ikke er så vanskelig å skille de følelsene fra hverandre, men det er lett å bli gående i limbo fordi det er vanskelig å ta det endelige valget.

Jeg gikk rundt å «lurte» på det samme lenge. Da jeg klarte å løsrive meg så jeg klart at jeg egentlig hadde visst det hele tiden. Han var ikke bra for meg, vi gjorde ikke hverandre bra. Og jeg burde gått lenge før. 

Skal ikke si at det ikke er tøffe tak i starten etter et brudd. Men da må man ikke glemme at det er rimelig tøffe tak å stå i en hverdag som ikke er bra også. 

Anonymkode: adbec...53c

[AnonymBruker]

Jeg tror det er lurt å ta på alvor at man kan ha trang til å bryte ut og endre livet dersom man er lei av tilværelsen. Vil råde deg til å analysere skikkelig hva som ligger til grunn for nedstemtheten din, og hvis du ikke kommer videre på egen hånd trenger du å prate med noen. Gode venner, eller psykolog.

Et familieliv er altfor mye å risikere hvis det egentlig handler om andre ting. 

Er det noe i forholdet ditt som ville vært bekymringsfullt for andre? Eller er det blitt kjedelig? Finn ut av ting, og ta valg deretter.

Anonymkode: 0a8e7...a5d

[AnonymBruker]

Er det vold, psyisk eller fysisk mot deg eller barna så går man uansett. 

Er han en god far men dårlig kjæreste så er det potensiale men det spørs på hvorfor du vil gå.

 

Anonymkode: 7a975...13c