Hvorfor finner jeg ikke roen med en mann?

[AnonymBruker]

Jeg er 53 år, og har alltid vært den som avslutter forhold. Helt fra første kjæreste da jeg var 16… 
Mitt lengste forhold var på 20 år, vi var gift og har barn. Etter 20 år ville jeg skilles, vi var vokst fra hverandre. Traff en ny mann etter en stund, vi har vært sammen i sju år og giftet oss for to år siden. 
Merker at jeg nå (som alltid) begynner å gå lei på tross av at vi har alt vi trenger, god økonomi osv. Egentlig passer vi perfekt sammen med like interesser, men likevel kjeder jeg meg veldig. 
Felles for de forholdene jeg har hatt er at de er veldig snille alle sammen, ikke noe å «irritere» seg over. Far til mine barn er en veldig god pappa som alltid stiller opp for sine barn. 

Jeg kommer nok ikke til å skille meg igjen, er så mye styr. Men, synes det er vanskelig når jeg innimellom føler jeg ikke elsker min mann i det hele tatt. Glad i han, ja, men ikkenoe mer enn det. 
Begynner å tenke at det må jo være pga jeg aldri har funnet «den rette» om det eksisterer. Har venner som har vært gift i 30 år som har det så fint sammen og kjenner jeg skulle ønske det var meg som hadde det slik. 

Min mann går det dessverre ikke ann å snakke med, han er ekstremt konfliktsky og trekker seg bare unna hvis jeg ønsker å ta opp noe eller det blir bare krangling. 
Andre som har det slik? Hvorfor kan jeg ikke bare slå meg til ro med den snille mannen jeg har, hvorfor er jeg så rastløs ? 

Anonymkode: 9be0b...11a

[Luringa]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er 53 år, og har alltid vært den som avslutter forhold. Helt fra første kjæreste da jeg var 16… 
Mitt lengste forhold var på 20 år, vi var gift og har barn. Etter 20 år ville jeg skilles, vi var vokst fra hverandre. Traff en ny mann etter en stund, vi har vært sammen i sju år og giftet oss for to år siden. 
Merker at jeg nå (som alltid) begynner å gå lei på tross av at vi har alt vi trenger, god økonomi osv. Egentlig passer vi perfekt sammen med like interesser, men likevel kjeder jeg meg veldig. 
Felles for de forholdene jeg har hatt er at de er veldig snille alle sammen, ikke noe å «irritere» seg over. Far til mine barn er en veldig god pappa som alltid stiller opp for sine barn. 

Jeg kommer nok ikke til å skille meg igjen, er så mye styr. Men, synes det er vanskelig når jeg innimellom føler jeg ikke elsker min mann i det hele tatt. Glad i han, ja, men ikkenoe mer enn det. 
Begynner å tenke at det må jo være pga jeg aldri har funnet «den rette» om det eksisterer. Har venner som har vært gift i 30 år som har det så fint sammen og kjenner jeg skulle ønske det var meg som hadde det slik. 

Min mann går det dessverre ikke ann å snakke med, han er ekstremt konfliktsky og trekker seg bare unna hvis jeg ønsker å ta opp noe eller det blir bare krangling. 
Andre som har det slik? Hvorfor kan jeg ikke bare slå meg til ro med den snille mannen jeg har, hvorfor er jeg så rastløs ? 

Anonymkode: 9be0b...11a

Har du Adhd?

[Thanos]

Hvorfor giftet du deg med ny mann etter skilsmissen med han du hadde 20 år med? Hvorfor lærer du ikke av at du kjedet deg i alle forholdene du har hatt? Hadde jeg brent meg så kraftig etter en rekke forhold, hadde jeg holdt meg singel.

Dette er et eksempel som forklarer hvorfor menn trekker seg bort fra kvinner, både psykisk og fysisk. Man kan altså være en omtenksom, snill, varm og allround god mann og far, men alikevel kjeder hun seg. Hun ønsker mer! Det positive med innlegget ditt TS er at du innser det selv og viser vilje til å gjøre noe med det. Kudos til deg for det.

[AnonymBruker]

Luringa skrev (7 timer siden):

Har du Adhd?

Nei, ingen diagnoser. 

Anonymkode: 9be0b...11a

[AnonymBruker]

Thanos skrev (7 timer siden):

Hvorfor giftet du deg med ny mann etter skilsmissen med han du hadde 20 år med? Hvorfor lærer du ikke av at du kjedet deg i alle forholdene du har hatt? Hadde jeg brent meg så kraftig etter en rekke forhold, hadde jeg holdt meg singel.

Dette er et eksempel som forklarer hvorfor menn trekker seg bort fra kvinner, både psykisk og fysisk. Man kan altså være en omtenksom, snill, varm og allround god mann og far, men alikevel kjeder hun seg. Hun ønsker mer! Det positive med innlegget ditt TS er at du innser det selv og viser vilje til å gjøre noe med det. Kudos til deg for det.

Det kjentes riktig da å gifte seg. Var sikker på at nå kom det til å holde fra min side, både pga. alder og pga at vi har så like interesser. Men, det stemte jo tydeligvis ikke og jeg synes det er så trist. 
Jeg jobber med meg selv hele tiden vedr. forholdet, så tenker ikke gi det opp. 
 Vi har det absolutt fint i hverdagen, men som sagt så kjeder jeg meg. Han er ikke en person som kan finne på å overraske med noe f.eks. Går vi på restaurant en kvelde så er det pga jeg har foreslått det. 
Men, jeg får fortsette å jobbe med meg selv da jeg vet jo at jeg ikke vil finne noen bedre. 
 

TS 

Anonymkode: 9be0b...11a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Nei, ingen diagnoser. 

Anonymkode: 9be0b...11a

Slapp helt av. Når denne tråden er ferdig vil ❤️ Diagnosemafiaen ❤️ha gitt deg minst en, som regel flere sammensatte, svært alvorlige diagnoser. De trenger bare et minimum av subjektiv informasjon om noen de aldri har møtt eller sett for å prikke inn den ene diagnosen etter den andre med kirurgisk presisjon uten fnugg av tvil. Alle får minst en. De har helt sikkert noen til mannen din også. 

Anonymkode: b2047...ab0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Det kjentes riktig da å gifte seg. Var sikker på at nå kom det til å holde fra min side, både pga. alder og pga at vi har så like interesser. Men, det stemte jo tydeligvis ikke og jeg synes det er så trist. 
Jeg jobber med meg selv hele tiden vedr. forholdet, så tenker ikke gi det opp. 
 Vi har det absolutt fint i hverdagen, men som sagt så kjeder jeg meg. Han er ikke en person som kan finne på å overraske med noe f.eks. Går vi på restaurant en kvelde så er det pga jeg har foreslått det. 
Men, jeg får fortsette å jobbe med meg selv da jeg vet jo at jeg ikke vil finne noen bedre. 
 

TS 

Anonymkode: 9be0b...11a

Årsaken er at du har helt feil forventninger til ekteskapet og ektemannen - og til livet. At du «kjeder deg» høres jo nesten litt bisart ut. Skal den stakkars mannen din sørge for alt innhold i livet ditt? Skaff deg en hobby! Få deg venner! Ha et liv!

En partners oppgave er ikke å underholde deg, men å støtte deg og elske deg. 

Anonymkode: e719e...ca3

[exictence]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Jeg er 53 år, og har alltid vært den som avslutter forhold. Helt fra første kjæreste da jeg var 16… 
Mitt lengste forhold var på 20 år, vi var gift og har barn. Etter 20 år ville jeg skilles, vi var vokst fra hverandre. Traff en ny mann etter en stund, vi har vært sammen i sju år og giftet oss for to år siden. 
Merker at jeg nå (som alltid) begynner å gå lei på tross av at vi har alt vi trenger, god økonomi osv. Egentlig passer vi perfekt sammen med like interesser, men likevel kjeder jeg meg veldig. 
Felles for de forholdene jeg har hatt er at de er veldig snille alle sammen, ikke noe å «irritere» seg over. Far til mine barn er en veldig god pappa som alltid stiller opp for sine barn. 

Jeg kommer nok ikke til å skille meg igjen, er så mye styr. Men, synes det er vanskelig når jeg innimellom føler jeg ikke elsker min mann i det hele tatt. Glad i han, ja, men ikkenoe mer enn det. 
Begynner å tenke at det må jo være pga jeg aldri har funnet «den rette» om det eksisterer. Har venner som har vært gift i 30 år som har det så fint sammen og kjenner jeg skulle ønske det var meg som hadde det slik. 

Min mann går det dessverre ikke ann å snakke med, han er ekstremt konfliktsky og trekker seg bare unna hvis jeg ønsker å ta opp noe eller det blir bare krangling. 
Andre som har det slik? Hvorfor kan jeg ikke bare slå meg til ro med den snille mannen jeg har, hvorfor er jeg så rastløs ? 

Anonymkode: 9be0b...11a

Du er glad i ham, men ikke elsker ham lenger, sier du. Min kjæreste over tid er jeg jo ikke kaotisk forelsket i lengre, men båndene er bitt sterkere og vi er glad i hverandre. Siden vi er glad i hverandre, kjærester, og blitt knyttet tett, kan vi si at vi elsker hverandre. 

Hva er forskjellen på å være glad i din partner, og det å elske ham, tenker du? Jeg ser på det faktisk som synonymt når partneren er en du har vært forelsket i, har mage gode opplevelser med, er knyttet sammen, holder i hånden, er glad i,  mm.

Å være lidenskapelig forelsket er det vel ingen som er hele tiden etter mange år. Kanskje innimellom kan man føle på det hvor godt man har det, og være litt i fyr og flamme, men det er likevel på en annen måte enn etter mange år,  bedre, vil jeg si.

Jeg tenker at om man kjeder seg, så er det helt og holdent sin egen feil.

Når jeg tenker bakover, har hele livet gått mye opp og ned uansett hvilken situasjon jeg har vært i. Hvordan jeg har hatt det i de siste årene har likevel vært mye tryggere og jeg har blitt fylt med en glede og tilfredstillelse over det. Likevel kan jeg godt kjenne på vanskelige ting innimellom. 

Men jeg forstår deg. Min kjæreste er også vanskelig å snakke med om følelser, og overrasker sjelden. Det er liksom alltid jeg som tar initiativ. Noen ganger blir jeg rastløs og irritert. Men så tenker jeg på hvor god han er, og at jeg føler meg så trygg og god med ham. Så det å tenke gode tanker om livet, og at livet generelt går opp og ned kan være en god ting. Du har det sikkert og veldig fint innimellom, og noen dager kan føles mørkere. Tror det er ganske normalt gjennom hele livet, og det må man bare akseptere.

Endret 25. august av exictence

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Årsaken er at du har helt feil forventninger til ekteskapet og ektemannen - og til livet. At du «kjeder deg» høres jo nesten litt bisart ut. Skal den stakkars mannen din sørge for alt innhold i livet ditt? Skaff deg en hobby! Få deg venner! Ha et liv!

En partners oppgave er ikke å underholde deg, men å støtte deg og elske deg. 

Anonymkode: e719e...ca3

Jeg har både hobbyer, venner og ikke minst et liv så handler ikke om det. 
Forventer absolutt ikke at han skal underholde meg, det klarer jeg veldig greit selv. 
For meg så handler også et ekteskap om å «sprite» opp livet til partneren også innimellom. Dette har jeg gjort flere ganger for min mann og han elsker det. Siste jeg gjorde var å arrangere suprise party til han på bursdagen hans og han ble så glad og hadde det så moro. Jeg storkoste meg også da jeg så hvor glad han ble. 
Før dere skriker om at jeg ikke kan forvente noe eller om jeg gjør slike ting bare for at han MÅ da gjøre det samme så stemmer ikke det. Jeg forventer ingenting, men det hadde vært hyggelig. 
Syntes ikke dere det er litt gøy å sette litt farge på hverdagen innimellom? 
Men, jeg føler ikke det er bisart at jeg kjeder meg, men som sagt så jobber jeg med det hver dag. 
Skulle inderlige ønske at jeg ikke var slik, men dessverre så er jeg det. 
 

TS

Anonymkode: 9be0b...11a

[AnonymBruker]

exictence skrev (2 minutter siden):

Du er glad i ham, men ikke elsker ham lenger sier du. Min kjæreste over tid er jeg jo ikke kaotisk forelsket i lengre, men båndene er bitt sterkere og vi er glad i hverandre. Siden vi er glad i hverandre, kjærester, og blitt knyttet tett, kan vi si at vi elsker hverandre. 

Hva er forskjellen på å være glad i din partner, og det å elske ham, tenker du? Jeg ser på det faktisk som synonymt når partneren er en du har vært forelsket i, har mage gode opplevelser med, er knyttet sammen, holder i hånden mm.

Å være lidenskapelig forelsket er det vel ingen som er hele tiden etter mange år. Kanskje innimellom kan man føle på det hvor godt man har det, og være litt i fyr og flamme, men det er likevel på en annen måte enn etter mange år,  bedre, vil jeg si.

Jeg tenker at om man kjeder seg, så er det helt og holdent sin egen feil.

Når jeg tenker bakover, har hele livet gått mye opp og ned uansett hvilken situasjon jeg har vært i. Hvordan jeg har hatt det i de siste årene har likevel vært mye tryggere og jeg har blitt fylt med en glede og tilfredstillelse over det. Likevel kan jeg godt kjenne på vanskelige ting innimellom. 

Men jeg forstår deg. Min kjæreste er også vanskelig å snakke med om følelser, og overrasker sjelden. Det er liksom alltid jeg som tar initiativ. Noen ganger blir jeg rastløs og irritert. Men så tenker jeg på hvor god han er, og at jeg føler meg så trygg og god med ham. Så det å tenke gode tanker om livet, og at livet generelt går opp og ned kan være en god ting. Du har det sikkert og veldig fint innimellom, og noen dager kan føles mørkere. Tror det er ganske normalt gjennom hele livet, og det må man bare akseptere.

Takk, veldig fint skrevet og ja, du har rett i mye av dette. 
 
TS 

Anonymkode: 9be0b...11a

[AnonymBruker]

Jeg tror bare ikke lange forhold og monogami er deg? (Kanskje du er poly?) 

Ikke noe galt med det, hvem sier man pinedød skal leve A4?

Anonymkode: 582dc...967

[AnonymBruker]

Vet akkurat hva du mener.

Men jeg møtte min "rette" som skilt 40 åring.

Først da innså jeg hvorfor jeg alltid til slutt gikk. De var ikke min match.

Forloveden min er Tvillingsjelen min. Vi er bestevenner og vi kan prate om absolutt alt. Han er den eneste jeg har sluppet guarden totalt med og fått oppleve alle sider av meg, på godt og vondt. 

Han tør å utfordre meg. Få menn har turd det da de har vært redd for å miste meg, men jeg trenger en partner med bein i nesa som "setter meg på plass" i blandt. 

Men om vi krangler er det med respekt og vi vokser enda mer sammen for hver diskusjon der vi blir litt opphetet.

Vi ler og tuller mye sammen. Vi har helt like verdier, livssyn og syn på barneoppdragelse og økonomi. 

Han er som å komme hjem og jeg har en likeverdig partner der jeg for første gang våger å være sårbar og bruke han som klippen min.

Jeg ante virkelig ikke hva ekte kjærlighet var før jeg møtte han(utenom morskjærlighet til barnet mitt).

Anonymkode: e00a9...324

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

 

Min mann går det dessverre ikke ann å snakke med, han er ekstremt konfliktsky og trekker seg bare unna hvis jeg ønsker å ta opp noe eller det blir bare krangling. 
 

Anonymkode: 9be0b...11a

Du velger feil menn? Dropp de bare tøffel-snille, gå for noen som mentalt utfordrer deg og som tør å ta en diskusjon!
Jeg har en mann som til tider irriterer med kverruleringen sin og det som for meg er merkelige meninger om så mangt. Han er ganske ulik meg egentlig. Og jeg kjeder meg IKKE sammen med han. Det er veldig gøy egentlig  Menn med meninger er det beste! Og de som tør å snakke om ting. Hadde en tøffel en gang. En glede da det ble slutt, og den glede da jeg traff mannen min ikke lenge etter. Visste 100% at jeg ALDRI kunne klare et liv med en tøffel som forgudet meg. Det var dørgende kjedelig. Møtte mannen min, det første han sa var at han ikke var interessert i et forhold. Jeg falt pladask der og da  

Anonymkode: c1ea2...b13

[Strigiformes]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Du velger feil menn? Dropp de bare tøffel-snille, gå for noen som mentalt utfordrer deg og som tør å ta en diskusjon!
Jeg har en mann som til tider irriterer med kverruleringen sin og det som for meg er merkelige meninger om så mangt. Han er ganske ulik meg egentlig. Og jeg kjeder meg IKKE sammen med han. Det er veldig gøy egentlig  Menn med meninger er det beste! Og de som tør å snakke om ting. Hadde en tøffel en gang. En glede da det ble slutt, og den glede da jeg traff mannen min ikke lenge etter. Visste 100% at jeg ALDRI kunne klare et liv med en tøffel som forgudet meg. Det var dørgende kjedelig. Møtte mannen min, det første han sa var at han ikke var interessert i et forhold. Jeg falt pladask der og da  

Anonymkode: c1ea2...b13

Jeg kan få respekt for en mann med sine egne meninger. Om han er kverulerende så er det ikke attraktivt for min del. Jeg kan like en god diskusjon om den er saklig, ellers ikke. Det er bare utmattende for min del...