Innvolvere seg med en som nylig har blitt enkemann?

[AnonymBruker]

Har har vært single i flere år, men tidlig i sommer traff jeg en enkemann på 57 år som hadde mistet kona si i kreft to måned tidligere. Han sa at hans kone visste at hun skulle dø og at hun var opptatt at han skulle gå videre etter hennes død og at han ikke måtte tenke på at han måtte vente på å skaffe seg ny parner pga sosiale forventninger. Hun levde i 14 mnd etter hun fikk vite at kreften var uhelbredelig og han sier at han defor fikk tid til å tenke igjennom situasjonen. Han virker oppriktig, selvreflektert og førsteinntrykker er at han er en hyggelig person, men hva tenker du om å innvolvere seg i en som nettopp har blitt enkemann?  

Anonymkode: 4dc0f...b41

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke ønsket å involvere meg med han, men blitt kjent. Og så eventuelt tatt involveringen senere.

Anonymkode: 3b973...c89

[AnonymBruker]

Nei

Anonymkode: 677cf...ee8

[-jk-]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Har har vært single i flere år, men tidlig i sommer traff jeg en enkemann på 57 år som hadde mistet kona si i kreft to måned tidligere. Han sa at hans kone visste at hun skulle dø og at hun var opptatt at han skulle gå videre etter hennes død og at han ikke måtte tenke på at han måtte vente på å skaffe seg ny parner pga sosiale forventninger. Hun levde i 14 mnd etter hun fikk vite at kreften var uhelbredelig og han sier at han defor fikk tid til å tenke igjennom situasjonen. Han virker oppriktig, selvreflektert og førsteinntrykker er at han er en hyggelig person, men hva tenker du om å innvolvere seg i en som nettopp har blitt enkemann?  

Anonymkode: 4dc0f...b41

Som en som er i samme situasjon (kona mi døde for et år siden og jeg begynte så smått å se meg rundt etter ny kjæreste for et halvt år siden) synes jeg kanskje 2 mnd. var litt tidlig, men vi er alle forskjellige. Dog fikk han 14 måneder på seg til å tenke over ting, mens jeg hadde kun ca. 6 mnd. Så han kom sikkert lengre i prosessen enn jeg på forhånd. Ulempen er at det ikke er sikkert at andre pårørende føler det på samme måte. Men ved 57 år er vel evt. barn såpass voksne at det er et mindre problem enn om kona hadde vært f.eks 35 og de hadde barn i barneskolealder. 

Om jeg var deg hadde jeg truffet ham noen ganger for å bli bedre kjent, men tatt det i et ganske rolig tempo. Som en annen skriver, bli godt kjent først og ta involveringen etter hvert om helhetsinntrykket er bra. 

[AnonymBruker]

Jeg ville ikke gjort det, ikke etter så kort tid. 

Jeg hadde ikke følt meg trygg på at han var ferdig sørge over henne, selv om han var forberedt på dødsfallet. Jeg hadde følt på at jeg bare skulle fylle tomrommet etter henne. 

Anonymkode: 22ab5...c05

[AnonymBruker]

Jeg var i samme situasjon for mange år siden, møtte en som hadde mistet kona for tre måneder siden, han falt pladask for meg. De hadde vist i 2,5 år at hun kom til å dø (levde lenger enn legene trodde). 

Vi ble ikke sammen før det var gått 10 måneder (hadde ikke sex eller kysset før det heller). 

Viste seg litt uti forholdet at han på ingen måte hadde bearbeidet sin kones sykdom og tapet av henne nok. Han sa han hadde det, han sa han hadde bearbeidet ting underveis i konas siste par leveår, han trodde selv han hadde gjort det. Men det at han forelsket seg i meg hadde satt en stopp for hans videre bearbeiding, som han tydelig trengte. De var hyggeligere og lettere å gå inn i rollen som forelsket enn å jobbe seg gjennom resten av sorgen og det som var traumer undeveis i hans kones sykdomsperiode.

Om vi hadde brukt mer tid før vi ble sammen så hadde jeg nok forstått dette, kanskje han også, men han var i en slags benektelse, så neimen om jeg vet om han hadde gjort det, for han ville ikke se det, han ville bare glemme og gå videre. Dette var sterkt medvirkende til at jeg gjorde det slutt etter et par-tre år.

Jeg hadde ikke gjort det samme på nytt. Kunne godt ha blitt sammen med en enkemann, men ville insistert på å holde det på et vennskapelig nivå i minst et år etter han ble enkemann. 

Jeg kjenner til ett tilfelle hvor det gikk veldig bra for to som møttes svært kort tid etter en ektefelles død, men disse kjente hverandre godt fra før, og pga. omstendigheter så måtte de samarbeide svært tett daglig og nærmest bo sammen første året etter han ble enkemann. 

Så det er selvfølgelig mulig, men jeg hadde ikke gjort det en gang til. Jeg ville heller vært tydelig på at vi heller fikk møtes en gang iblant, som venner, så fikk vi heller la ting utvikle seg sakte etterhvert. Når jeg ikke hadde kjent mannen fra før, og det bare var to måneder siden han ble enkemann, så hadde jeg ikke blitt sammen med ham så tidlig, heller ikke datet.

Anonymkode: 926f2...e80

[AnonymBruker]

Off topic men jeg forstår ikke han😅 livet hans må jo stå helt hodet… å få ting på normalt kjøl tar ufattelig lang tid etter død i så nær relasjon, både følelsesmessig og praktisk. At han er klar for det er rart. Man er forskjellig. Skjønner skepsisen din veldig godt

Anonymkode: 6af1d...6b5

[AnonymBruker]

Nei. Han har sørget for lite, det er urespektabelt og forteller hvor mye du kunne betydd for mannen.

Menn forlater ofte damene sine når de blir syke. 

Anonymkode: 27b87...e51

[Brunello]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Off topic men jeg forstår ikke han😅 livet hans må jo stå helt hodet… å få ting på normalt kjøl tar ufattelig lang tid etter død i så nær relasjon, både følelsesmessig og praktisk. At han er klar for det er rart. Man er forskjellig. Skjønner skepsisen din veldig godt

Anonymkode: 6af1d...6b5

For alt vi vet hadde de et dårlig ekteskap som hadde skrantet lenge. 

[Brunello]

Hadde vært mer skeptisk til en som var nyskilt. Død er død.

Når det gjelder forhold til enker/enkemenn bør man tenke litt på om de har barn. Som vi ser i en rekke tråder her inne, er det mye problematikk rundt uskifte som resulterer i krangling og fiendskap.

[AnonymBruker]

Vent for svingende. Dere trenger ikke brenne noen broer.

Men kryper du til køys nå er det vip billett til å bli baksnakket og mislikt av hans krets. 

Anonymkode: 1a8e0...0fd

[AnonymBruker]

Jeg mistet mannen min for omtrent et halvt år siden, og er ikke inne på tanken om å finne noen ny.

Jeg elsker han like høyt selv om han ikke lever lenger, og for meg blir det å finne en annen omtrent som å være utro. Når man mister noen slik så er det jo høyst ufrivillig, og følelsene endrer seg ikke så lett.

Likevel er folk forskjellige, og jeg vet ihvertfall om ei som har funnet seg ny mann etter ca 2 år. Det er muligens den tiden det tar for de fleste.

Bli kjent tenker jeg, og ta det derfra. Ha forståelse for at han savner kona si, og la han ta det i sitt tempo.

Anonymkode: 07f35...5be

[AnonymBruker]

I fare for å høres brutal ut, men altså. Kona er jo ikke kald enda. Høres ut som han har hastverk... 

Anonymkode: f9490...e99

[AnonymBruker]

Han har voksne barn fra et tidligere ekteskap, ingen felles barn. De hadde etter det jeg forstår et fint ekteskap. Hva tenker du på det han sier var hans kones ønske om at han måtte gå videre og ikke tenke på de eventuelle sosiale forventningene fra omverdenen?

Anonymkode: 4dc0f...b41

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Han har voksne barn fra et tidligere ekteskap, ingen felles barn. De hadde etter det jeg forstår et fint ekteskap. Hva tenker du på det han sier var hans kones ønske om at han måtte gå videre og ikke tenke på de eventuelle sosiale forventningene fra omverdenen?

Anonymkode: 4dc0f...b41

At to månadar er ALT for kort tid til å ta innover seg at ein person faktisk er død og aldri kjem attende. Og at det først er no at sorga kjem sigande inn. Denne skal også bearbeidast, og det er ikkje rettferdig overfor deg å måtte stå i dette. 

Anonymkode: 4c3ca...605

[AnonymBruker]

Brunello skrev (2 timer siden):

For alt vi vet hadde de et dårlig ekteskap som hadde skrantet lenge. 

Det endrer ikke det faktum at han har mistet sin nærmeste relasjon i død. Du kommer ikke over det over natten selv om ekteskapet skrantet. 

Anonymkode: 6af1d...6b5

[-jk-]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg mistet mannen min for omtrent et halvt år siden, og er ikke inne på tanken om å finne noen ny.

Jeg elsker han like høyt selv om han ikke lever lenger, og for meg blir det å finne en annen omtrent som å være utro. Når man mister noen slik så er det jo høyst ufrivillig, og følelsene endrer seg ikke så lett.

Likevel er folk forskjellige, og jeg vet ihvertfall om ei som har funnet seg ny mann etter ca 2 år. Det er muligens den tiden det tar for de fleste.

Anonymkode: 07f35...5be

Her er det nok relativt stor forskjell på om man har mistet noen brått og plutselig, eller etter flere års sykdom med påfølgende tid til å forberede seg tenker jeg. 

[Brunello]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Det endrer ikke det faktum at han har mistet sin nærmeste relasjon i død. Du kommer ikke over det over natten selv om ekteskapet skrantet. 

Anonymkode: 6af1d...6b5

Det er mange som hevder det er enklere enn å bli forlatt fordi den andre ikke vil mer.

[AnonymBruker]

Brunello skrev (2 timer siden):

Det er mange som hevder det er enklere enn å bli forlatt fordi den andre ikke vil mer.

? Er det mange som har opplevd begge deler og vet hva som er værst ja? 
Dette er pølsevev 

Anonymkode: 6af1d...6b5

[AnonymBruker]

-jk- skrev (3 timer siden):

Her er det nok relativt stor forskjell på om man har mistet noen brått og plutselig, eller etter flere års sykdom med påfølgende tid til å forberede seg tenker jeg. 

I mitt tilfelle var det noen mnd. Likevel føles det veldig brått når det skjer. 

Det som kan gjøre det enklere å miste noen, kan være om forholdet ikke var helt bra tenker jeg. Da er det lettere å finne noen bedre, enn om den man hadde var den beste. 

Anonymkode: 07f35...5be