Er det destruktivt i seg selv å velge å sove selv om man ikke er trøtt?

[AnonymBruker]

Sånn passe langt..

Jeg føler meg faktisk litt ferdig med livet i en alder av 60, er tross alt langt over i siste halvdel. Så sånn sett er kanskje svaret gitt på forhånd. Men jeg liker virkelig å sove. Det har jeg gjort siden 20 årene uten at det opplevdes feil.

Jeg har hatt én og samme kone i 30 år, en kone som bedyrer sin kjærlighet til meg. Jeg føler jeg burde gi mer tilbake. Kanskje det skinner igjennom at jeg aldri har vært helt forelsket i henne. Av samvittighet har jeg blitt værende, har hatt muligheter. Men kona er virkelig et godt menneske, det skal vanskelig gjøres å være bedre enn dette. Og jeg er glad i henne, vi har hatt mye bra sammen i forholdet. Likevel så føler jeg at jeg har gått glipp av egen forelskelse og kjærlighet. Jeg har aldri nevnt dette, hun hadde blitt knust. Jeg synes ikke noe om å dra min kone med meg i mitt altfor negative bilde på livet for tiden, men det er ikke til å unngå. Hun er tapper, og hun viser meg forståelse hele tiden. Urokkelig.

Det har altså gått så langt at jeg har begynt å kjede meg over livet ellers. Ingen tiltakslyst, ingenting jeg brenner for. Interessene mine har jeg med tiden bare fadet ut. Jeg synes det å gå å legge meg er det største lyspunktet i livet. Spesielt når kona er på hytta kan jeg sitte å glane tomt og tankeløst, gå å spise litt i håp om å bli litt trøtt.

- fint vær? Gidder stort sett ikke å gå ut eller sykle lenger. Det gjorde jeg masse av i fjor da jeg kjøpte ny el-sykkel.

Jeg har blitt negativ til de få vennene jeg har, jeg synes egoismen skinner igjennom og jeg blir bare lei av å høre på de. Begynt å trekke meg litt unna, men ikke 100%.

I senga er det eneste stedet jeg kan drømme meg bort i positive tanker. Tanker om at jeg er et bedre sted i livet, ikke minst yngre, og sovner nærmest med et smil om munnen. Jeg drømme-tanker ikke nødvendigvis om at jeg er et vellykket menneske. Bare et bedre menneske, tar gode avgjørelser i litt spennende situasjoner. Ikke helt som å telle sauer. Man kan da saktens lure på i hvilken mentale tilstand jeg våkner opp igjen. Og der varierer det. Jeg kan faktisk våkne opp igjen med mer positive tanker. Gledelig for så vidt.

I hverdagen er jeg plaget med å miste noe hele tiden, i leiligheten eller andre steder. Finner jeg det ikke umiddelbart har jeg bare begynt å resignere, gidder ikke å lete lenger, har fått den holdningen om at jeg finner ikke igjen gjenstanden alikevel. Og det er tilfellet også, jeg mister ting hele tiden. Nå blåser jeg bare i det, før kunne jeg i det minste klikke over dette. Føler at alt jeg gjør av tiltak, research, kjøp på nett osv ikke er noe vits for det blir bare hazzle og motstand hver eneste gang. Og det gjør det også.

- Kjøpte nylig en kaffemaskin til nesten 10.000. Under rengjøring mistet jeg en viktig del. Samme faen, på nett, butikker, venner og bekjente. Ikke sjans, ikke å oppdrive denne delen. Produsenten svarer heller ikke på henvendelser. Gitt opp. 

Sånn er det ikke hver eneste dag. Paradoksalt nok. Jeg kan ha en letthet til livet, jeg har en jobb jeg trives i, blir ikke fargelagt av tunghet der, og min kone og jeg har mye til felles hva gjelder humor og filosofi i livet ellers. Vi kan fint ha en lett dag sammen. Vi har ingen barn, men vi har hatt flere hunder opp igjennom som vi har brukt mye tid på og fått de stort sett der vi vil. Både lydige og glade hunder. Vi har en positiv hund også i dag.

Men jeg tenker også stadig på hvor jeg vil være hvis min kone forsvinner før meg. Det blir ikke helt bra. Tror det blir mye soving eller det som verre er.

Er dette et tegn på noe så tungt at man vil kalle det en depresjon eller noe? Eller burde jeg bare avfinne meg med at mange har det på samme måte og at det bare er å stå i det å tenke at det løser seg.

 

 

 

Anonymkode: 3d065...fac

[AnonymBruker]

Høres ut som sovingen er en slags virkelighetsflukt? Vanskelig å vite om det er depresjon. Du virker jo å være sånn passe tilfreds med situasjonen? Kanskje du er en som liker å drømme deg litt bort?
Det du skriver får meg på mange måter til å tenke på min far. Han var en skikkelig dagdrømmer og til tider helt åndsfraværende da vi vokste opp. Han trakk seg bestandig unna. Han kunne sove mye og når kan var våken satt han stort sett oppslukt i et dataspill. I dag bor han alene og er svært isolert. Objektivt sett virker livet hans trist og ensomt. Men de få gangene jeg eller andre ser han, så virker han oppriktig helt tilfreds. Har reflektert masse over om det er mulig å være fornøyd i hans situasjon. Vanskelig for meg å forstå det, men tror han har det greit.

 

Anonymkode: 6f79f...43a

[AnonymBruker]

Jeg synes det minner om da jeg var deprimert. 

Anonymkode: 81d42...8d2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Høres ut som sovingen er en slags virkelighetsflukt? Vanskelig å vite om det er depresjon. Du virker jo å være sånn passe tilfreds med situasjonen? Kanskje du er en som liker å drømme deg litt bort?
Det du skriver får meg på mange måter til å tenke på min far. Han var en skikkelig dagdrømmer og til tider helt åndsfraværende da vi vokste opp. Han trakk seg bestandig unna. Han kunne sove mye og når kan var våken satt han stort sett oppslukt i et dataspill. I dag bor han alene og er svært isolert. Objektivt sett virker livet hans trist og ensomt. Men de få gangene jeg eller andre ser han, så virker han oppriktig helt tilfreds. Har reflektert masse over om det er mulig å være fornøyd i hans situasjon. Vanskelig for meg å forstå det, men tror han har det greit.

 

Anonymkode: 6f79f...43a

Lever han? Høres ut til at vi hadde hatt god kjemi. Kunne sett på hver vår flekk på veggen.

Det må være ille for et barn å vokse opp med en forelder som ikke ser deg i det hele tatt. Helt oppslukt i egne tanker.

Jeg hadde også en slik far. Trakk seg stort sett unna oss. Samtidig virket han ikke deprimert overhode. Jeg vet at jeg dessverre har arvet noe av hans personlighet. Mye sinne.

Én forskjell. Han hadde lidenskapelige interesser, riktignok bare for seg selv. Jeg hadde også det, men ikke nå lenger. Ingen interesser faktisk. 

Begrepet virkelighetsflukt er betegnende for min del. Samtidig er det så mye annet at jeg vet ikke om det er tilstrekkelig.

Anonymkode: 3d065...fac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg synes det minner om da jeg var deprimert. 

Anonymkode: 81d42...8d2

Varte det lenge for ditt vedkommende?

Anonymkode: 3d065...fac

[Flintis]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Sånn passe langt..

Jeg føler meg faktisk litt ferdig med livet i en alder av 60, er tross alt langt over i siste halvdel. Så sånn sett er kanskje svaret gitt på forhånd. Men jeg liker virkelig å sove. Det har jeg gjort siden 20 årene uten at det opplevdes feil.

Jeg har hatt én og samme kone i 30 år, en kone som bedyrer sin kjærlighet til meg. Jeg føler jeg burde gi mer tilbake. Kanskje det skinner igjennom at jeg aldri har vært helt forelsket i henne. Av samvittighet har jeg blitt værende, har hatt muligheter. Men kona er virkelig et godt menneske, det skal vanskelig gjøres å være bedre enn dette. Og jeg er glad i henne, vi har hatt mye bra sammen i forholdet. Likevel så føler jeg at jeg har gått glipp av egen forelskelse og kjærlighet. Jeg har aldri nevnt dette, hun hadde blitt knust. Jeg synes ikke noe om å dra min kone med meg i mitt altfor negative bilde på livet for tiden, men det er ikke til å unngå. Hun er tapper, og hun viser meg forståelse hele tiden. Urokkelig.

Det har altså gått så langt at jeg har begynt å kjede meg over livet ellers. Ingen tiltakslyst, ingenting jeg brenner for. Interessene mine har jeg med tiden bare fadet ut. Jeg synes det å gå å legge meg er det største lyspunktet i livet. Spesielt når kona er på hytta kan jeg sitte å glane tomt og tankeløst, gå å spise litt i håp om å bli litt trøtt.

- fint vær? Gidder stort sett ikke å gå ut eller sykle lenger. Det gjorde jeg masse av i fjor da jeg kjøpte ny el-sykkel.

Jeg har blitt negativ til de få vennene jeg har, jeg synes egoismen skinner igjennom og jeg blir bare lei av å høre på de. Begynt å trekke meg litt unna, men ikke 100%.

I senga er det eneste stedet jeg kan drømme meg bort i positive tanker. Tanker om at jeg er et bedre sted i livet, ikke minst yngre, og sovner nærmest med et smil om munnen. Jeg drømme-tanker ikke nødvendigvis om at jeg er et vellykket menneske. Bare et bedre menneske, tar gode avgjørelser i litt spennende situasjoner. Ikke helt som å telle sauer. Man kan da saktens lure på i hvilken mentale tilstand jeg våkner opp igjen. Og der varierer det. Jeg kan faktisk våkne opp igjen med mer positive tanker. Gledelig for så vidt.

I hverdagen er jeg plaget med å miste noe hele tiden, i leiligheten eller andre steder. Finner jeg det ikke umiddelbart har jeg bare begynt å resignere, gidder ikke å lete lenger, har fått den holdningen om at jeg finner ikke igjen gjenstanden alikevel. Og det er tilfellet også, jeg mister ting hele tiden. Nå blåser jeg bare i det, før kunne jeg i det minste klikke over dette. Føler at alt jeg gjør av tiltak, research, kjøp på nett osv ikke er noe vits for det blir bare hazzle og motstand hver eneste gang. Og det gjør det også.

- Kjøpte nylig en kaffemaskin til nesten 10.000. Under rengjøring mistet jeg en viktig del. Samme faen, på nett, butikker, venner og bekjente. Ikke sjans, ikke å oppdrive denne delen. Produsenten svarer heller ikke på henvendelser. Gitt opp. 

Sånn er det ikke hver eneste dag. Paradoksalt nok. Jeg kan ha en letthet til livet, jeg har en jobb jeg trives i, blir ikke fargelagt av tunghet der, og min kone og jeg har mye til felles hva gjelder humor og filosofi i livet ellers. Vi kan fint ha en lett dag sammen. Vi har ingen barn, men vi har hatt flere hunder opp igjennom som vi har brukt mye tid på og fått de stort sett der vi vil. Både lydige og glade hunder. Vi har en positiv hund også i dag.

Men jeg tenker også stadig på hvor jeg vil være hvis min kone forsvinner før meg. Det blir ikke helt bra. Tror det blir mye soving eller det som verre er.

Er dette et tegn på noe så tungt at man vil kalle det en depresjon eller noe? Eller burde jeg bare avfinne meg med at mange har det på samme måte og at det bare er å stå i det å tenke at det løser seg.

 

 

 

Anonymkode: 3d065...fac

Gå til legen, kanskje blir det utredning for depresjon.

[Gjest jegerrinne]

Høres ut sim depresjon 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Varte det lenge for ditt vedkommende?

Anonymkode: 3d065...fac

Husker ikke. Men det gikk ikke over av seg selv. Gikk på medisiner en stund som hjalp + at jeg tvang meg til å gjøre aktiviteter som jeg pleide å like tidligere (måtte sette meg ned og tenke og lage en liste) selv om jeg ikke hadde lyst. Gradvis fikk jeg mer glede av det.

Man kan være deprimert og likevel være mer tilfreds feks på jobb eller i korte perioder her og der (minutter, timer, dager). Depresjon er ikke bare sengeliggende og tristhet. Likegyldighet og bare å ville legge seg er symptomer på depresjon. 

Anonymkode: 81d42...8d2

[AnonymBruker]

Høres definitivt ut som depresjon spør du meg. Depresjon tar jo vekk lysten og motivasjonen til å gjøre ting, selv det man tidligere syns var hyggelig. Og det anbefales da også å gjøre det som tidligere gjorde en glad, selv om en ikke har lyst. Ta opp igjen en hobby? Kom deg ut i naturen. Dra på en liten reise med kona. Les den boka du egentlig har hatt lyst til å lese lenge. Lag en deilig middag selv om du ikke er sulten. (Og oppsøk helsepersonell selvsagt, over er bare noen generelle råd som kan hjelpe mot depresjon). 

Anonymkode: 47f76...53d