Dere som ønsket flere enn et barn, men ikke fikk det til

[AnonymBruker]

Dere som ønsket flere barn, men ikke fikk det til.. Hvordan var prosessen for dere med å godta det? Hvor langt var dere villige til å gå for å oppfylle drømmen om et søsken? 

Vi har en fantastisk 3-åring og har alltid tenkt at vi skal ha et barn til. Men nå kjenner vi oss slitne etter snart 2 år og mange mislykkede prøverørsforsøk. Barnet vårt ble til ved IVF så det begynner å bli en del år med behandling og alt som fører med.

Kjenner jeg er sliten, men samtidig blir jeg trist av tanken på å gi opp. Er så takknemlig for barnet jeg har, men ønsket om at hen skal ha et søsken og at vi skal ha et barn til står sterkt.  Er det noen som har liknende erfaring og ønsker å dele? 

Anonymkode: 27869...eac

[AnonymBruker]

Har ikke liknende erfaring, men skjønner du ønsker et søsken til barnet ditt. For meg ble det viktig å få et barn til og jeg føler familien er mer komplett nå med to, og forhåpentligvis vil de få stor glede av hverandre.  Så lenge du faktisk orker å fortsette prøvingen og at prøvingen ikke går utover 3-åringen på noen måte så ville jeg fortsatt. Særlig om ønsket er veldig sterkt. Jeg vet om noen som har prøvd lenge også med IVF, men et år lengre enn det du har og de fikk nylig et søsken til. Så det er absolutt mulig. 

Anonymkode: 0f3a0...8ef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Har ikke liknende erfaring, men skjønner du ønsker et søsken til barnet ditt. For meg ble det viktig å få et barn til og jeg føler familien er mer komplett nå med to, og forhåpentligvis vil de få stor glede av hverandre.  Så lenge du faktisk orker å fortsette prøvingen og at prøvingen ikke går utover 3-åringen på noen måte så ville jeg fortsatt. Særlig om ønsket er veldig sterkt. Jeg vet om noen som har prøvd lenge også med IVF, men et år lengre enn det du har og de fikk nylig et søsken til. Så det er absolutt mulig. 

Anonymkode: 0f3a0...8ef

Takk for svar. Vi kommer nok til å fortsette en stund til, men kjenner jeg er redd for å se tilbake på denne tiden og føle at jeg ikke var nok mentalt tilstede. Den følelsen er nok litt overdrevet, for jeg vet jo innerst ikke at jeg i høyeste grad er til stede for barnet mitt, er nok bare veldig sliten av det hele.

Anonymkode: 27869...eac

[AnonymBruker]

Det går helt fint , takknemlig for å få ett og velger å sette pris på det istedenfor å være lei meg for at vi ikke fikk flere 

Anonymkode: 33033...aeb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Har ikke liknende erfaring, men skjønner du ønsker et søsken til barnet ditt. For meg ble det viktig å få et barn til og jeg føler familien er mer komplett nå med to, og forhåpentligvis vil de få stor glede av hverandre.  Så lenge du faktisk orker å fortsette prøvingen og at prøvingen ikke går utover 3-åringen på noen måte så ville jeg fortsatt. Særlig om ønsket er veldig sterkt. Jeg vet om noen som har prøvd lenge også med IVF, men et år lengre enn det du har og de fikk nylig et søsken til. Så det er absolutt mulig. 

Anonymkode: 0f3a0...8ef

Tåpelig å svare når man kkke har erfaring 

Anonymkode: 33033...aeb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Det går helt fint , takknemlig for å få ett og velger å sette pris på det istedenfor å være lei meg for at vi ikke fikk flere 

Anonymkode: 33033...aeb

Samme her, selv om savnet av et søsken til barnet vårt har dukket opp innimellom. «Barnet» vårt er i slutten av tenårene nå, og sier selv at søsken ikke er noe spesielt savn, og at status som enebarn er helt ok. Vi har kompensert så godt som mulig ved at hen har hatt med seg en venn på ferie og hytteturer, og det har fungert godt. Har selv et søsken og synes ikke kontakten vår er all verden, for å si det slik, så det er jo ikke alle søskenforhold som uansett blir særlig tette.

Anonymkode: 33b89...acd

[AnonymBruker]

Prøvde noen runder med behandling, ble gravid men spontanabortert, hadde så mye eggløsning smerter og ubehag at jeg orket ikke prøve flere ganger med nr 2. Ble gravid på naturlig måte med mitt første barn, men har en del overvekt som har gjort syklusen ustabil og vanskelig å bli gravid. Mannen var ikke særlig motivert for et barn til, så da ble det lite motiverende for meg også til slutt. Alltid ønsket meg 2-3 barn, men nå er barnet vårt 13 år og jeg kjenner meg veldig ferdig med små barn. Godtok at det ble enebarn og er takknemlig for et friskt og nydelig barn. Vi har alltid hatt mange venner av barnet på besøk og med oss på ferie-turer og campingturer. Barnet har likevel alltid mast om ønske om søsken, men slik ble det ikke. Kan leve et godt liv med stort sosialt nettverk uten søsken. Vi har både fettere,kusiner, tanter og gode venner. Vil nok alltid ha et lite bittert tap at jeg ikke fikk fler barn, men kjenner meg samtidig  veldig ferdig med småbarn nå, får heller glede meg til barnet blir voksen og kan få egne barn 😊

Anonymkode: 0b686...d5e

[AnonymBruker]

Avsluttet prøvingen fordi jeg slet veldig med nedturene og jeg innså at det tross alt er viktigere at jeg er 100% til stede for det barnet jeg har. Hen er ti nå og jeg synes fortsatt det er leit at hen ikke har søsken men jeg angrer ikke på min beslutning. Jeg tror ærlig talt ikke jeg ville klart å følge opp to sånn som jeg vil, så jeg tror det er til det beste at det ble med den ene. Jeg er alene. Det vil jo være en annen situasjon, dette med oppfølgingen, når man er to så klart. 

Anonymkode: 04811...317

[AnonymBruker]

Jeg ble alvorlig syk som følge av hormontrigger ifbm IVF/MA.

Så da snudde liksom livsønskene seg ganske mye.

Men likevel tok det nok en 2-3 år før det sluttet å skjære i hjertet av å se typisk tobarnssituasjoner. Mens jeg trente rehabilitering i håp om å kunne bevege meg så var det gjerne vognene med en baby i og den typiske stågreia festet til vogna, eller en forelder med baby i bæresele/vogn og den andre ungen leiende å hånda på vei fra barnehagen som trigget kjipe følelser hos meg.

Tenk å være OK nok frisk til å ivareta eget barn OG få flere liksom.

Men etter en 2-3 år så dempet det selv stadig mer. 
 

Men han er lei seg for å ikke ha søsken, og vi ønsker jo alle at jeg ble frisk og at det ble et søsken. 

Anonymkode: 7089d...17c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 24.8.2025 den 12.38):

Jeg ble alvorlig syk som følge av hormontrigger ifbm IVF/MA.

Så da snudde liksom livsønskene seg ganske mye.

Men likevel tok det nok en 2-3 år før det sluttet å skjære i hjertet av å se typisk tobarnssituasjoner. Mens jeg trente rehabilitering i håp om å kunne bevege meg så var det gjerne vognene med en baby i og den typiske stågreia festet til vogna, eller en forelder med baby i bæresele/vogn og den andre ungen leiende å hånda på vei fra barnehagen som trigget kjipe følelser hos meg.

Tenk å være OK nok frisk til å ivareta eget barn OG få flere liksom.

Men etter en 2-3 år så dempet det selv stadig mer. 
 

Men han er lei seg for å ikke ha søsken, og vi ønsker jo alle at jeg ble frisk og at det ble et søsken. 

Anonymkode: 7089d...17c

Takk for svar ❤️ Kan skjønne det er sårt ja. Føler på det samme her. Spesielt når 3 åringen sier ting som som «nå har jeg blitt veldig stor jente. Stor nok til våre være storesøster»😔

Men man kan vel ikke gjøre annet enn å fokusere på det man har. I mitt tilfelle var det ingen selvfølge å få barn i det hele tatt ❤️

Anonymkode: 27869...eac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 24.8.2025 den 12.27):

Avsluttet prøvingen fordi jeg slet veldig med nedturene og jeg innså at det tross alt er viktigere at jeg er 100% til stede for det barnet jeg har. Hen er ti nå og jeg synes fortsatt det er leit at hen ikke har søsken men jeg angrer ikke på min beslutning. Jeg tror ærlig talt ikke jeg ville klart å følge opp to sånn som jeg vil, så jeg tror det er til det beste at det ble med den ene. Jeg er alene. Det vil jo være en annen situasjon, dette med oppfølgingen, når man er to så klart. 

Anonymkode: 04811...317

Det er akkurat slik jeg tenker nå, bare at du er noen år før meg i «løypa». Skal gi det et, maks to forsøk til, så blir jeg nødt til at sette strek kjenner jeg. Men det kommer til å være vanskelig å ta det endelige valget om å gi seg… 

Anonymkode: 27869...eac

[AnonymBruker]

Jeg ga opp drømmen om flere barn da det ville vært uansvarlig å planlegge flere barn i det forholdet jeg var i. Etter å endelig ha kommet ut av forholdet og alt som fulgte med i årene etter begynte alderen på mitt barn å bli ganske stort og jeg ganske ferdig med bleier, barnehage og nattevåk. 

Traff liksom ikke en ny mann å stifte familie med u tide og nå flytter snart unge ut. Føles litt for sent å starte på nytt igjen selv om flere rundt meg har småbarn i denne alderen.

Anonymkode: 28fc6...0c2