Jeg har ingen livsglede

[AnonymBruker]

Sorry ganske langt innlegg, men har prøvd å dele det litt opp så det litt litt lettere for deg som gidder å lese.. 

Jeg er 45 år og har absolutt ingen livsglede. 
Husker ikke sist jeg gledet meg til noe. Jeg har ingen venner lenger, men har samboer. Etter at vi flyttet sammen døde forholdet vårt gradvis. Vi lever hvert vårt liv og han er mer opptatt av sine venner, naboer og sin familie, og har helt sluttet å prioritere tid sammen med meg.
Når han en sjelden gang er hjemme sitter har bare å spiller, så jeg er mye alene.  Jeg liker/trenger alenetid, men det er jo ikke derfor jeg ble samboer, for å sitte alene hver dag og helg (han fester mye også). 

Jeg skulle ønske jeg hadde råd til å flytte for meg selv. Jeg vil egentlig ut av forholdet da jeg føler meg veldig ensom og isolert.  

Jeg mistet jobben min for en stund siden og har etter dette bare fått ekstravakter, vikariater, og en liten stilling fast. Ikke noe å leve av med andre ord. Føler meg fanget i et liv jeg ikke ønsker.

Har de siste årene kjente på at jeg har «gitt opp» livet. Hvis jeg får kreft nå for eksempel, vet jeg ikke om jeg ønsker behandling.. jeg vurderer å bare «la det gå sin gang» for å til slutt få slippe. Jeg har jo uansett ikke noe å leve for. 
 

Foreldrene mine er gamle, og den dagen de ikke er mer, så blir jeg helt alene. Jeg elsker mine foreldre over alt på jord, og uten dem er jeg iallfall ingenting. Gruer meg til de ikke er mer, og vet rett og slett ikke om jeg klarer å bære den sorgen.
 

Jeg har ingen søsken eller barn.
Ingen annen familie jeg har kontakt med. Ingen venner.  
Kun en samboer som lever sitt eget liv og ikke bryr seg. 
Jeg har ikke en jobb jeg kan leve av alene, så er stuck i forholdet.  
Jeg blir mer og mer ulykkelig, og trøstespiser mer og mer. Er ikke overvektig eller tykk egentlig, men begynner å få litt mage. Alderen, og det at jeg ikke trener gjør meg dvask og slapp i kroppen. Føler meg stygg og fæl. 
 

Vet at dette er veldig mørkt og negativt, og det sikkert et mye jeg kan prøve å gjøre for å få det bedre. Men greia er at jeg ønsker egentlig ikke å leve dette livet.. Jeg bare skulle ønske jeg aldri ble født, syns det er så bortkastet. (ikke misforstå, jeg er IKKE suicidal og kommer IKKE til å ta mitt eget liv)
Jeg bare liker ikke livet og det å leve, og syns det koster så mye mer enn det smaker. Det er et ork hver dag, og sliter mer å komme meg gjennom dager, måneder og år. Jeg lever ikke, jeg bare gjør det jeg må for å overleve. Har gjort det hele mitt voksne liv uten at noe blir bedre, og jeg orker snart ikke mer. Har ikke mer å gi! Ser ikke noe vits med å prøve å få det bedre. Jeg vil ingenting, og ser bare frem til den dagen jeg slipper.  
 

Vet ikke helt hva jeg vil med dette, måtte vel bare få det ut fra hodet..

Takk til deg som tok det tid til å lese! 

Anonymkode: db36b...db6

[AnonymBruker]

Det er en vanskelig situasjon å være i. Det høres ut som du er veldig ensom, kanskje se etter forskjellige kurs og sånt du kan melde deg på i nærområdet? Salsakurs, eller lær deg et språk, håndarbeid? Ville iallefall prøvd å komme meg ut av huset og møtt nye folk. Er vanskelig å få nye venner, men noe sosialt er bedre enn ingenting tenker jeg. 

Anonymkode: be633...64d

[AnonymBruker]

Hei ❤️

Det er en trist situasjon du står i. Men, for at livet ditt skal endre seg, må noe forandres. 

1) Du må ut av forholdet, eller kreve MYE mer fra din mann. Det betyr at du må slå opp, eller be om parterapi. 

2) Du må søke nye jobber. Ikke gi deg før du har det fint på jobb. 

3) Du må engasjere deg i noe. En hobby, et kurs hva som helst. Hva likte du før? 

3) Du må kontakte lege og forklare hvordan du har det. Du kan få medisiner som hjelper litt, og du kan få psykolog som hjelper deg ut av fastlåste mønstre. Det finnes hjelp og få, men da må du være sterk- og be om hjelp. 

Jeg tror det bor mye i deg, men du har ikke vært i kontakt med selv på lenge. Ikke gi opp, søk hjelp, og ta små steg selv for å få det bedre. Vi har bare dette ene livet, ikke kast det bort. Livet kan bli bra ❤️

Anonymkode: 33970...f28

[AnonymBruker]

Du er enebarn. Har du fått noe forskudd på arv? Kunne foreldrene dine ha vært til hjelp med bolig?

Anonymkode: b5a42...c8c

[AnonymBruker]

Når var sist du sang? Danset? Hørte på vakker musikk? Var ute i naturen? Satt av tid til å kjenne pusten din? Bad til Gud? Var i kirken? Ringte eller møtte noen du er glad i? Skrev i dagbok? Satt av tid til noe du pleide å like? Kanskje du ikke har lyst til å gjøre noe av dette, men lysten følger vanene. Håper du finner livsgleden igjen. Etter mange år med depresjoner, angst, sykemeldinger, terapi, plantemedisin og yoga, var det til slutt Jesus som reddet meg fra livets lidelse. Nå takker jeg for livet hver dag. 🙏🏼

Anonymkode: 46773...c50

[AnonymBruker]

Jeg ville gjort noe for meg selv. Det høres ut som at du har en del fritid nå? Hva med å gå turer samtidig som du hører på lydbok eller podcast? Du kan sette deg hårete mål, som å lese en bok i uken, gå 15000 skritt hver dag eller noe lignende. Lær deg et instrument, håndarbeid eller å lage noe skikkelig komplisert. Det trenger ikke å være noe voldsomt heller.

Anonymkode: 6cbc2...093

[Grüner]

Oppsøk hjelp ❤️:

https://www.helsenorge.no/psykisk-helse/trenger-du-noen-a-snakke-med?gad_source=1&gad_campaignid=22325790660&gbraid=0AAAAAC4Wm3jcr4aSzUpXv38LtbJ_aivcH&gclid=Cj0KCQjwzaXFBhDlARIsAFPv-u_kFLxtJsf8wxDH4q6-Zl51_weDGChGlAsxefalAvVzvvBGJvnWBysaAjgGEALw_wcB

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Sorry ganske langt innlegg, men har prøvd å dele det litt opp så det litt litt lettere for deg som gidder å lese.. 

Jeg er 45 år og har absolutt ingen livsglede. 
Husker ikke sist jeg gledet meg til noe. Jeg har ingen venner lenger, men har samboer. Etter at vi flyttet sammen døde forholdet vårt gradvis. Vi lever hvert vårt liv og han er mer opptatt av sine venner, naboer og sin familie, og har helt sluttet å prioritere tid sammen med meg.
Når han en sjelden gang er hjemme sitter har bare å spiller, så jeg er mye alene.  Jeg liker/trenger alenetid, men det er jo ikke derfor jeg ble samboer, for å sitte alene hver dag og helg (han fester mye også). 

Jeg skulle ønske jeg hadde råd til å flytte for meg selv. Jeg vil egentlig ut av forholdet da jeg føler meg veldig ensom og isolert.  

Jeg mistet jobben min for en stund siden og har etter dette bare fått ekstravakter, vikariater, og en liten stilling fast. Ikke noe å leve av med andre ord. Føler meg fanget i et liv jeg ikke ønsker.

Har de siste årene kjente på at jeg har «gitt opp» livet. Hvis jeg får kreft nå for eksempel, vet jeg ikke om jeg ønsker behandling.. jeg vurderer å bare «la det gå sin gang» for å til slutt få slippe. Jeg har jo uansett ikke noe å leve for. 
 

Foreldrene mine er gamle, og den dagen de ikke er mer, så blir jeg helt alene. Jeg elsker mine foreldre over alt på jord, og uten dem er jeg iallfall ingenting. Gruer meg til de ikke er mer, og vet rett og slett ikke om jeg klarer å bære den sorgen.
 

Jeg har ingen søsken eller barn.
Ingen annen familie jeg har kontakt med. Ingen venner.  
Kun en samboer som lever sitt eget liv og ikke bryr seg. 
Jeg har ikke en jobb jeg kan leve av alene, så er stuck i forholdet.  
Jeg blir mer og mer ulykkelig, og trøstespiser mer og mer. Er ikke overvektig eller tykk egentlig, men begynner å få litt mage. Alderen, og det at jeg ikke trener gjør meg dvask og slapp i kroppen. Føler meg stygg og fæl. 
 

Vet at dette er veldig mørkt og negativt, og det sikkert et mye jeg kan prøve å gjøre for å få det bedre. Men greia er at jeg ønsker egentlig ikke å leve dette livet.. Jeg bare skulle ønske jeg aldri ble født, syns det er så bortkastet. (ikke misforstå, jeg er IKKE suicidal og kommer IKKE til å ta mitt eget liv)
Jeg bare liker ikke livet og det å leve, og syns det koster så mye mer enn det smaker. Det er et ork hver dag, og sliter mer å komme meg gjennom dager, måneder og år. Jeg lever ikke, jeg bare gjør det jeg må for å overleve. Har gjort det hele mitt voksne liv uten at noe blir bedre, og jeg orker snart ikke mer. Har ikke mer å gi! Ser ikke noe vits med å prøve å få det bedre. Jeg vil ingenting, og ser bare frem til den dagen jeg slipper.  
 

Vet ikke helt hva jeg vil med dette, måtte vel bare få det ut fra hodet..

Takk til deg som tok det tid til å lese! 

Anonymkode: db36b...db6

Begynn å tren, skaff deg hund og start på hundekurs. Og oppsøk en terapaut 

Anonymkode: eae76...b0f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

1) Du må ut av forholdet, eller kreve MYE mer fra din mann. Det betyr at du må slå opp, eller be om parterapi. 

For et elendig råd! Ta fra ts det eneste mennesket ts har i sitt liv utenom gamle foreldre. 

Mannen har kanskje gitt litt opp henne pga hennes depresjon og kjører sitt eget løp.

Ts må oppsøke hjelp, som i lenken over. 

Deretter er å komme seg i 100 % jobb, men det krever en kollosal innsats fra ts, men det er slik vi kommer oss videre.

Anonymkode: 2e668...921

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

For et elendig råd! Ta fra ts det eneste mennesket ts har i sitt liv utenom gamle foreldre. 

Mannen har kanskje gitt litt opp henne pga hennes depresjon og kjører sitt eget løp.

Ts må oppsøke hjelp, som i lenken over. 

Deretter er å komme seg i 100 % jobb, men det krever en kollosal innsats fra ts, men det er slik vi kommer oss videre.

Anonymkode: 2e668...921

Hvorfor er det elendig råd? Erfaringsmessig sett mener jeg det er mye verre å være ensom i forholdet enn å være ensom alene. Man føler seg uattraktiv og lite verdt når man ikke blir sett av partner. 

Jeg har vært i sånt forhold 2 ganger. Begge gangene fikk jeg det MYE bedre etter å ha fått ut eksen. Man får en ny start 

Anonymkode: 99a83...eea

[Ungdom06]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Sorry ganske langt innlegg, men har prøvd å dele det litt opp så det litt litt lettere for deg som gidder å lese.. 

Jeg er 45 år og har absolutt ingen livsglede. 
Husker ikke sist jeg gledet meg til noe. Jeg har ingen venner lenger, men har samboer. Etter at vi flyttet sammen døde forholdet vårt gradvis. Vi lever hvert vårt liv og han er mer opptatt av sine venner, naboer og sin familie, og har helt sluttet å prioritere tid sammen med meg.
Når han en sjelden gang er hjemme sitter har bare å spiller, så jeg er mye alene.  Jeg liker/trenger alenetid, men det er jo ikke derfor jeg ble samboer, for å sitte alene hver dag og helg (han fester mye også). 

Jeg skulle ønske jeg hadde råd til å flytte for meg selv. Jeg vil egentlig ut av forholdet da jeg føler meg veldig ensom og isolert.  

Jeg mistet jobben min for en stund siden og har etter dette bare fått ekstravakter, vikariater, og en liten stilling fast. Ikke noe å leve av med andre ord. Føler meg fanget i et liv jeg ikke ønsker.

Har de siste årene kjente på at jeg har «gitt opp» livet. Hvis jeg får kreft nå for eksempel, vet jeg ikke om jeg ønsker behandling.. jeg vurderer å bare «la det gå sin gang» for å til slutt få slippe. Jeg har jo uansett ikke noe å leve for. 
 

Foreldrene mine er gamle, og den dagen de ikke er mer, så blir jeg helt alene. Jeg elsker mine foreldre over alt på jord, og uten dem er jeg iallfall ingenting. Gruer meg til de ikke er mer, og vet rett og slett ikke om jeg klarer å bære den sorgen.
 

Jeg har ingen søsken eller barn.
Ingen annen familie jeg har kontakt med. Ingen venner.  
Kun en samboer som lever sitt eget liv og ikke bryr seg. 
Jeg har ikke en jobb jeg kan leve av alene, så er stuck i forholdet.  
Jeg blir mer og mer ulykkelig, og trøstespiser mer og mer. Er ikke overvektig eller tykk egentlig, men begynner å få litt mage. Alderen, og det at jeg ikke trener gjør meg dvask og slapp i kroppen. Føler meg stygg og fæl. 
 

Vet at dette er veldig mørkt og negativt, og det sikkert et mye jeg kan prøve å gjøre for å få det bedre. Men greia er at jeg ønsker egentlig ikke å leve dette livet.. Jeg bare skulle ønske jeg aldri ble født, syns det er så bortkastet. (ikke misforstå, jeg er IKKE suicidal og kommer IKKE til å ta mitt eget liv)
Jeg bare liker ikke livet og det å leve, og syns det koster så mye mer enn det smaker. Det er et ork hver dag, og sliter mer å komme meg gjennom dager, måneder og år. Jeg lever ikke, jeg bare gjør det jeg må for å overleve. Har gjort det hele mitt voksne liv uten at noe blir bedre, og jeg orker snart ikke mer. Har ikke mer å gi! Ser ikke noe vits med å prøve å få det bedre. Jeg vil ingenting, og ser bare frem til den dagen jeg slipper.  
 

Vet ikke helt hva jeg vil med dette, måtte vel bare få det ut fra hodet..

Takk til deg som tok det tid til å lese! 

Anonymkode: db36b...db6

Nå skal jeg være brutal (eller idk) men dette vil hjelpe deg, jeg lover -

Start å endre kostholdet (gradvis), det gir deg en ekstrem mestringsfølelse å ha LITT kontroll på hva man inntar. NEI jeg snakker ikke spiseforstyrrelser, men bare det å ikke la seg forfalle helt .. ikke la kroppen din bli en søppelkasse.

START Å TREN, ingenting gjør et menneske mer ustoppelig enn en veltrent kropp, og den mestringsfølelsen av å bare løfte litt vekter er nydelig

Ta så mange vakter som mulig, og SPAR så mye som mulig. Finn en side hustle for ekstra inntekt. Det finnes ALLTID en ekstra jobb hvor enn som helst. Mange som et ufør feks (snakker ikke om de som faktisk er syke) kunne lett ha jobbet, de bare gidder ikke. Om noen gidder å komme med noe moralpreken, dønn dropp det. Har selv to onkler på nav som ikke gidder en drit, og han ene har også en samboer som ikke har jobbet en dag i sitt liv. Eneste som holder hjulet gang er at de produserer nye unger som gir de rett på cash. Trist.

Uansett, OPPRETT TINDER NÅ

Han du holder på med er ikke noe å samle på. Han gamer? Wtf, er fyren 15 eller 51 ??

Anyways, dropp alt av ultraprossesert mat i 2 mnd og du er et nytt menneske innsiden ut. Dette vil få deg til å fortsette leve, trust.

Selg klær! Legg ut på tise/finn! bruk litt tid på å ta gode bilder, litt sexy gjerne slik at andre faktisk vil kjøpe det du selger

 

Bruk mer tid på deg selv, lag en dusj-rutine som du vanligvis ikke følger. Kjøp en hårmanke på normal feks og bruk litt ekstra tid på å shave, man føler seg som et nytt menneske etter å ha shaket.

 

GÅ MYE PÅ TUR, OPPRETT EN NY SPILLELISTE FOR GUDS SKYLD

Kan skrive mer om jeg kommer på. Alt dette er tips som har personlig hjulpet meg, brutalt eller ikke. Var ekstremt deprimert (er lowkey fremdeles men pga jussen knekker meg) (si til lege at du ønsker noe som kan dempe evt angst, dette gjør at du slapper mer av i hverdagen) (evt be om lykkepiller, men pass på vekten man kan lett få økt matlyst av det)

 

LYKKE TIL VAKRE DETTE FIKSER DU LIVET KAN BLI BEDRE OM MAN BARE TAR GREP ❤️

*dropp han fyren fort som faen, han høres ut som en som ikke vasker seg i ræven. men greit å være med han nå innbill videre pga dele regninger osv. FINN SIDE HUSTLE FOR Å FÅ NOK CASH TIL Å GET AWAY my love. Bye

[Ungdom06]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Når var sist du sang? Danset? Hørte på vakker musikk? Var ute i naturen? Satt av tid til å kjenne pusten din? Bad til Gud? Var i kirken? Ringte eller møtte noen du er glad i? Skrev i dagbok? Satt av tid til noe du pleide å like? Kanskje du ikke har lyst til å gjøre noe av dette, men lysten følger vanene. Håper du finner livsgleden igjen. Etter mange år med depresjoner, angst, sykemeldinger, terapi, plantemedisin og yoga, var det til slutt Jesus som reddet meg fra livets lidelse. Nå takker jeg for livet hver dag. 🙏🏼

Anonymkode: 46773...c50

Love this

[AnonymBruker]

Ts her.

Tusen takk for alle sammen som har svart meg!! Det hadde jeg aldri trodd at så mange ville lese - og komme med så fine svar🥹 Tusen takk alle sammen! 
 

Jeg ser jo når jeg leser gjennom det jeg skrev, og det dere skriver, at jeg egentlig burde tatt meg kraftig sammen.. det har jeg jo tenkt selv også, men mangler fullstendig den piffen for å gjøre det. 

Det er så mye som «motarbeider» meg i livet, og det er nok som en sa her at jeg er veldig ensom. Jeg føler meg helt alene i verden. Og jeg tror forholdet mitt gjør det verre, selv om han er den eneste jeg har i livet mitt utenom mine foreldre..

Mulig jeg trenger profesjonell hjelp, men ser liksom ikke hvordan det skal hjelpe meg, sånn egentlig.. jeg er fremdeles «alene», og jeg ser ikke helt for meg hvordan jeg skal klare meg alene økonomisk med dagens priser.
 

Jeg klarer ikke se på livet som noe positivt.. og det er sikkert mye jeg kunne gjort for meg selv, men finner ingen glede i noe. Uansett hva det er, og føler at jeg må tvinge frem både smil og latter (den kommer aldri av seg selv naturlig lenger..)  

Jeg føler jeg velter meg veldig i min egen elendighet her nå, noe jeg er meget bevisst på.. Jeg bare klarer ikke snu det. Er veldig negativ i tankene, noe som sikkert påvirker samboer også. Noe ny mann er uansett det siste jeg trenger, eller ønsker. 

Anonymkode: db36b...db6

[AnonymBruker]

Høres ut som depresjon eller dystymi. Du bør snakke med fastlegen om hvordan du har det, det finnes flere muligheter for behandling.

Anonymkode: 25505...8d7

[AnonymBruker]

Hei TS. Jeg vil si du er suicidal, men mulig ikke aktivt suicidal. Du kan helt klart gå til legen med dette å få henvisning til psykolog.

Men jeg ønsker bare å si at for meg ser det ut som du har glemt at ting endrer seg. Ingenting forblir likt bestandig. Du trenger ikke ha det sånn her for evig og alltid. Starter du med å endre EN ting i livet baller det ofte på seg, og situasjonen endres.

Du sier at du er alene selv om du får hjelp, og ja det er du nok. Men det må du jo ikke være. Enn om du finner en ny jobb om to måneder, og får kollegaer du kan bli venn med?

Om du blir litt friskere (med eller uten hjelp) så vil du ikke tenke som du gjør nå. Da vil du være glad for at du tok den endringen du gjorde.

Jeg har (nylig) vært i samme situasjon selv, men så fikk jeg gjort noe med problemet. Er glad for at jeg lever nå.

Anonymkode: ecaee...cae

[AnonymBruker]

Jeg forstår hvordan du har det. Jeg tenker at du er veldig deprimert, uten at jeg kan sette noen diagnose. Men, når en føler at livet ikke lenger har farger, og at en nesten ikke ser noe noe positivt med livet, er det gjerne depresjonen som snakker. 
Så.. alle rådene jeg kom med her tidligere.. Det er jo ikke lett å endre på noe når en nesten ikke ser noen grunn til å leve. Jeg forstår at du ikke er motivert for endring nå. Det du heller bør gjøre er å søke hjelp. Du virker så langt nede, og alt virker svart for deg nå. Du skal ikke trenge å komme deg opp alene. Du kan få hjelp. Du bør få hjelp. Jeg har lyst til å si.. Du skal få hjelp. 
Gå inn på helse Norge nå, og bestill legetime. Det er hos legen du må starte. Jeg tror det er mer en nok akkurat nå. Bestill den legetimen. Forklar legen din hvor mørkt alt er nå. Si at du må få hjelp. 
 
Start der, også vil en psykolog forhåpentligvis hjelpe deg videre på veien. Først med å gi deg håp og endre tankesett. Hjelpe deg til å gå ut av gamle mønstre, og finne igjen livsgleden. Når du så har hodet litt over vannet, kan du se hvilke endringer du trenger i livet. 
 

Jeg heier på deg ❤️

Anonymkode: 33970...f28

[veronica<3]

Kjære trådstarter,

Vi ønsker ikke å vurdere og tolke ordbruk når det kommer til vanskelige livssituasjoner hvor vi opplever at man befinner seg i en sårbar tilstand, og det er umulig for oss å vite hva den enkelte legger i ordene som brukes. Vi kan ikke vite om det er en generell følelse av å ville dø - i den forstand at man er nedbrutt og sliten, og ønsker å slippe - eller om det involverer en tanke om selvmord hvor man ønsker å utføre en handling som fører til døden for den som utfører det.

Vi ønsker på ingen måte å tabubelegge de følelsene du har, men vi må stenge denne tråden med bakgrunn i det ovennevnte, samt at vi ikke har mulighet til å overvåke tråden din og vite hva slags kompetanse som ligger bak svarene du vil få. Du kan lese mer om hvorfor vi har denne regelen her.

Hvis du sliter med slike tanker vil vi oppfordre deg til å ta kontakt med din fastlege/lege for samtale eller henvisning videre. Hvis du opplever at situasjonen er akutt, oppfordrer vi deg til å ta kontakt med legevakt på tlf.: 116 117 eller ringe nødnummer 113.

Alternativt kan du også ta kontakt med en hjelpetelefon hvor du vil treffe mennesker du kan prate med, som ønsker å hjelpe deg og som kan gi råd i den situasjonen du er i.

• Mental Helse: 116 123 
• Røde Kors: 800 33 321 (man-fre 14-22 for de under 18 år)
• Kirkens SOS: 22 40 00 40

Med omtanke og hilsen,

veronica<3, mod.