Er overvekt og fedme latskap?

[Callista]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Kanskje ikke latskap, men uvitenhet og fornektelse.

Veldig mange som har sagt til meg at jeg kan da bare spise det og dét hvis jeg avslår når jeg blir bydd , fordi jeg er jo så slank..........,ja, nettopp, jeg er slank fordi jeg sier nei takk og avstår, og velger heller kanskje  noe annet som er mindre kaloririkt eller ikke noe i det hele tatt. 

 

Anonymkode: 193bb...472

Det tror jeg de fleste overvektige mennesker vet.

Du har ikke noen laster selv da? Jeg har snakket om dopamin. Jeg har f.eks. selv overtrent, min konstante forventning om belønning. Pådro meg på et tidspunkt en skade som følge av det. Hva med deg? Bruker du for mye penger, fordi det føles godt? For mye tid på internett? Listen er lang. Svært mange har en avhengighet, som selvfølgelig ikke er sunn for oss.

Endret lørdag kl 18:00 av Callista

[AnonymBruker]

For min del handlet det om å bli, og være, tykk og ekkel slik at faren min kanskje sluttet å voldta meg og at andre menn skulle avsky meg. Overvekt ble min beskyttelse. Det fungerte ikke, men som barn ble det min strategi og den fulgte meg langt inn i voksenlivet. 

Anonymkode: a2aca...305

[AnonymBruker]

Det handler nok om at kroppen og 'forventningene' kroppen har til å tilfredsstillest er annerledes. Folk som er større har nok ein form for hormonfeil, er derfor medisiner som wegovy osv virker. Det er rett og slett lyster som er vanskligere for folk å avstå enn andre, ikkje umulig, men veldig krevende. Trur ikkje det handler om latskap, men om at ikkje alle kropper egentlig klarer å regulere seg sjølv.

Anonymkode: 670b5...7aa

[Gregarious]

Det er forståelig at mange som ikke er rammet av overvekt gjerne vil tilskrive dette egen selvdisiplin eller andre positive karaktertrekk. Slik fungerer selvhevdelse effektivt, selv om det ikke finnes sannhet i påstanden.

Denne forestillingen springer ut av samfunnets indoktrinering med falske mantraer som "alt er mulig", "du er din egen lykkes smed" og "det er opp til deg". Dermed oppstår misforståelsen om at man kan overvinne kroppens biokjemi ved hjelp av ren viljestyrke, som om viljen eksisterer løsrevet fra den samme biologiske kroppen. Gjerne godt hjulpet av influencere som har bygget hele sin karriere på premisset om at alt er opp til deg selv.

Vi kunne tatt en selverklært verdensmester i selvdisiplin og endret litt på den kjemiske balansen i kroppen hans. Resultatet ville vært at han endte opp akkurat som dem han foraktet for påståtte "mangler".

[AnonymBruker]

Det er ikke bare å «ta seg sammen», det kan virke for de som har usunn livsstil og er inaktive men ikke for alle. Jeg har vært slank hele livet, og har alltid trent mye. Så kom overgangsalderen……og da kom kiloene fort på! Jeg som aldri skulle bli førti-feit-og-ferdig gikk opp nesten 10 kg og de kiloene satte seg godt fast rundt mage og overkropp. Hormonkaos er ikke lett, uansett alder🙈

Anonymkode: b3664...ddc

[Lava Anne]

Er mennesker som i hovedsak kommer fra hjem med lavere sosioøkonomisk status latere enn andre? Jeg svarer 'nei'. 'Ja' er for enkelt og kjedelig.

[AnonymBruker]

Jeg hverken røyker, snuser, drikker eller ruser meg, min største last er 4 timer skjermtid om dagen. (siden dette tydeligvis er kriterier for å svare i tråden. 

Etter å ha jobbet med ernæringsveiledning i 15 år, vil jeg hevde følgende:

Overvekt kan skyldes latskap, men i de aller fleste tilfeller skyldes det kunnskapsmangel og et matsystem som gjør folk avhengige og syke. 

Fedme skyldes ALDRI latskap. Fedme skyldes spiseforstyrrelser, matavhengighet, traumer, depresjon, tilknytningsskade, sykdom (som stoffskiftesykdom, pcos, lipødem for å nevne noen), medikamenter, PLUSS kunnskapsmangel og et matsystem som saboterer og ødelegger for hele befolkningen og enda mer for de mest sårbare av oss. 

Etter å ha jobbet med hundrevis av personer med vektutfordringer kan jeg telle på én hånd hvor mange som bare var litt makelige. Disse var alle menn, og manglet grunnleggende kunnskap om renvaremat og matlaging. Og hadde aldri giddet å sette seg inn i det, fordi de ekstra kiloene var ikke så viktige for dem. Disse kom til meg for andre ting, hovedsakelig fordøyelsesplager, og mange var sendt av kona. 

Resten av de jeg har jobbet med har ikke vært late i det hele tatt. Jeg er drittlei av den myten. 

Anonymkode: ed5a9...adb

[AnonymBruker]

Summeer skrev (2 timer siden):

Det er mye selvfornektelse ute å går blant de jeg kjenner med vektproplematikk.  Ei sendte skryte-snap at hun hadde tatt tak og nå spist salat til lunsj hver dag i to uker. Hun var riktignok i salatbaren, men forsynte seg ikke av en eneste av de "rene grønnsakene" kun oljemarinerte, masse pasta, ost, dressing, majones-ting ++ og har to store skiver loff til. så kaloriinnholdet må ha vært på nærmere 1000. Min salat ligger på 300-500.

En annen spiser konsekvent bitteliten middagsporsjon/spiser ikke opp når vi er på restaurant. Men skal ha stor porsjon (evt ekstra runde) med dessert og ofte en drink eller kaffe med sirup og krem til. Jeg spiser "mye" mat, gjerne to middagsporsjoner, men da er halve tallerknen  grønnsaker.  jeg takker konsekvent nei til dessert på hverdager og 9 av 10 ganger på restaurant. Og ofte står jeg over/spiser halve desserten når vi er på/har middagsbesøk med god samvittighet siden jeg spiste meg mett på mat... jeg takker nei til de kakene og godteriet som ikke er favoritten, og koser meg heller skikkelig med det jeg virkelig synes er godt. Jeg drikker svært sjelden kalorier på hverdager. 

"Kjøkkenet er stengt mellom måltidene" er en frase hjemme hos oss, vi spiser måltider og ikke snacker konstant. Da er man bevisst på hva man spiser og hvorfor.

Det er også en god del vaner rundt bevegelse som er ulike. Jeg går trapp når jeg skal 4etg eller mindre, tar kollektivt og går istedenfor voi eller bil. Jeg sier ingenting, men ja. Jeg tenker mitt. Det er en grunn til at jeg ikke har vektproblemer, jeg har valgt en annen livsstil og er bevisst på hva og mengden jeg spiser uten at jeg er redd for å kose meg med det jeg virkelig liker.

Jeg er selv helt klart en overspiser, og kalkulerer ikke måltider overhodet. 

Fra barnsben av var jeg opplært til å spise opp maten, evig gnål, selv om jeg var stappmett så skulle det skufles inn, - jeg var småspist og tynn som unge, og det taklet ikke de voksne rundt meg. Jeg fikk ikke bestemme egne porsjoner, og ble ofte sittende igjen med middagsbordet og tygge til maten sto i halsen på meg, fordi jeg ikke fikk lov å gå før tallerkenen var tom. 

Tror det er flere av min generasjon som rett og slett er opplært til å overspise, med porsjoner som er altfor store, og ikke spise seg passelig mett, men "må kneppe opp buksa og slenge seg på sofa" mett. 

Selv lot jeg ungene kjenne etter, og maste aldri på maten, messet litt om att det er lov å forsyne seg flere ganger, og heller ta litt mindre første gangen, og det har iallefall hjulpet for de, de er helt normalt bygd. 

Slitt med maten og vekt hele livet, men tar tak så jeg ikke blir "for" stor, men overvektig er jeg. Det hjelper dessverre lite med mye bevegelse om en feirer med ett ekstra måltid. 

Anonymkode: bc80f...ec4

[AnonymBruker]

 Nei, ikke latskap, men mangel på selvdisiplin eller motivasjon, som ofte med avhengigheter.  

Det er jo egentlig bare å la være å spise den kaken.

 

Anonymkode: e40f3...e5d

[AnonymBruker]

Mange gir overgangsalderen skylda, men det er en myte at man legger på seg mye i overgangsalderen.

Anonymkode: b30a8...87d

[Summeer]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er selv helt klart en overspiser, og kalkulerer ikke måltider overhodet. 

Fra barnsben av var jeg opplært til å spise opp maten, evig gnål, selv om jeg var stappmett så skulle det skufles inn, - jeg var småspist og tynn som unge, og det taklet ikke de voksne rundt meg. Jeg fikk ikke bestemme egne porsjoner, og ble ofte sittende igjen med middagsbordet og tygge til maten sto i halsen på meg, fordi jeg ikke fikk lov å gå før tallerkenen var tom. 

Tror det er flere av min generasjon som rett og slett er opplært til å overspise, med porsjoner som er altfor store, og ikke spise seg passelig mett, men "må kneppe opp buksa og slenge seg på sofa" mett. 

Selv lot jeg ungene kjenne etter, og maste aldri på maten, messet litt om att det er lov å forsyne seg flere ganger, og heller ta litt mindre første gangen, og det har iallefall hjulpet for de, de er helt normalt bygd. 

Slitt med maten og vekt hele livet, men tar tak så jeg ikke blir "for" stor, men overvektig er jeg. Det hjelper dessverre lite med mye bevegelse om en feirer med ett ekstra måltid. 

Anonymkode: bc80f...ec4

Disse to er av "samme generasjon " som meg, begge har vært i langvarig veiledning i flere varianter for å ta tak i livsstilen.  Begge har vært slankeoperert og spist seg opp igjen. 

[AnonymBruker]

Jeg ble overvektig av latskap, og så ble jeg enda mer overvektig når jeg var i sorg, og nå er jeg fortsatt i sorg men har tatt meg grådig sammen og går ned i vekt, og kommer til å ende opp mye slankere enn jeg har vært de siste 20 åra, og det helt uten medisiner jeg sikkert hadde fått kastet etter meg om jeg spurte. 

Men jeg er sikkert eneste. Og hadde du spurt meg for et år siden hadde jeg skyldt på alt annet enn latskap, men i ettertid ser jeg  jo at det er mest det som er grunnen. 

Anonymkode: 6bfa1...657

[AnonymBruker]

Jeg har i år, i en alder av 37, fått en ADHD-diagnose. Selv om jeg har vært innom 5-6 psykologer opp gjennom årene, gått i overspisingsterapi over to år, og prøvd forskjellige metoder for å bli kvitt alle disse mentale problemene de mente var årsaken til overspisingen, var det ingen som så at det var ADHD. Overspising er et resultat av mangel på dopamin, spisetrangen min er et resultat av det. Så det hjalp ikke hvor mange ganger jeg gikk gjennom programmer og menyer og opplegg, alt jobbet mot meg. Og kroppen min jobbet mot meg. 

Hva gjør man når man følger spiseplaner lagd av ernæringsfysiologer og leger, og fremdeles ikke går ned i vekt? Når uansett hvor mye du trener og teller kcal og gjør ting «rett», så går man ikke ned i vekt? Når uansett hvor flink man er, så brøler hodet og kroppen at man må spise noe? Til slutt gir man jo etter, særlig når ingenting skjer. Prøv å gi alt i 3-4 måneder og benekte ethvert signal kroppen din gir deg, uten et eneste resultat.. 

Det er noe feil i kroppen min. Den regulerer seg ikke sånn som den skal. Hadde jeg hatt en bedre barndom hadde det kanskje aldri blitt sånn. Men da hadde det kanskje vært nikotin, alkohol, eller narkotika som fylte dopaminbehovet.. 

Anonymkode: adddc...990

[Callista]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Jeg ble overvektig av latskap, og så ble jeg enda mer overvektig når jeg var i sorg, og nå er jeg fortsatt i sorg men har tatt meg grådig sammen og går ned i vekt, og kommer til å ende opp mye slankere enn jeg har vært de siste 20 åra, og det helt uten medisiner jeg sikkert hadde fått kastet etter meg om jeg spurte. 

Men jeg er sikkert eneste. Og hadde du spurt meg for et år siden hadde jeg skyldt på alt annet enn latskap, men i ettertid ser jeg  jo at det er mest det som er grunnen. 

Anonymkode: 6bfa1...657

Nei, du er sikkert ikke den eneste, men jeg tør påstå at latskap ikke er hovedgrunnen overvekt og fedme. Du nevner sorg som en årsak? Det regnes vel ikke som latskap? 

Jeg synes det er litt mye ufint av deg å snakke om medisinene “som sikkert hadde blitt kastet kastet etter deg uten at du spurte”, og at du skal klare deg fint uten disse. Det er ingen skam å ta imot slankemedisiner for de som trenger det.

Det var beinhardt for meg å slanke meg etter jeg la på meg på grunn av et medikament. Kanskje det blir lettere for deg, men jeg tror det er en tøff prosess for de fleste.

Endret 12 timer siden av Callista
Skrivefeil.

[AnonymBruker]

Fedme kjem ikkje av latskap. Både kroppsvekt og energi/drive er styrt av kjemi i kroppen. Genar, hormon og hjernesignal påverkar kor mykje mat vi treng, korleis kroppen lagrar energi og kor mykje energi vi føler vi har. Det handlar altså meir om biologi enn om viljestyrke.

Anonymkode: 6f6b6...6d4

[AnonymBruker]

Vi er satt sammen forskjellig. 
Min søster er åleslank, jeg er overvektig. 
Vi har gjort et eksperiment der vi har spist nøyaktig det samme og forsøkt å ha samme aktivitetsnivå. 
Jeg går opp, hun går ned. 
Min forbrenning er veldig lav, hennes er høy. 
Hvis jeg ligger på over 1500 kcal om dagen går jeg opp i vekt. 
Over tid er 1500 kcal ganske lite, og jeg er veldig ofte sulten. 
Ganske tøft å hele tiden være ekstremt viljesterk for å ikke spise når man egentlig føler behov for mat..! 

Anonymkode: 95ee4...b5d

[AnonymBruker]

Det er da absolutt fokus på at røyk og alkohol er usunnt. Og å påpeke at overvektige kan være late er da ikke "hatefullt". Her bommer du fullstendig.

Anonymkode: edd8e...cb2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 23.8.2025 den 18.21):

Det samme skjedde med meg, men da jeg oppdaget det, tok jeg grep. Jeg reduserte matinntaket, etablerte faste og tydelige måltider, og sluttet helt med småspising mellom dem. I tillegg begynte jeg å gå mye tur.

Til tross for jeg startet på medisiner som førte til en kraftig vektøkning (jeg la på meg 20 kilo på under ett år), klarte jeg likevel å holde vekten under kontroll. Jeg bruker fremdeles disse medisinene idag – så for meg har det aldri vært en unnskyldning.

Anonymkode: 49631...904

Unnskyldning? Nei, men mange er ikke obs på det før det har skjedd en endring over tid.... Og ikke alle klarer å ha like god stålkontroll på rutiner og ting som deg  Å endre rutiner er ikke like lett for alle. Mange har mange ting å tenke på, slik at endringer blir for mye å tenke på samtidig. 

Anonymkode: 17dc6...8a8

[AnonymBruker]

det er så mange grunner for overvekt og dem som slenger med leppa har som regel veldig lite kunskap om det 

 

Anonymkode: 01e9d...054

[AnonymBruker]

Disse holdningene til overvekt som en del forfekter her inne er helt ureflektert, og kun grunnet i regulering av egen selvfølelse. Altså at man føler seg bedre av å se ned på en gruppe. Det har ikke med konsekvenser av livsstilen å gjøre. Det er også uheldig for kroppen å være toppidrettsutøver, med komplikasjoner som kan vare livet ut med dertil høye utgifter for samfunnet, men fordi det er høystatus i vår kultur er det ingen som avskyr dette høylytt som enkelte gjør når det gjelder overvekt. Samme med snus, etc., det er ikke lavstatus på samme måte. Pepsi max-avhengighet derimot er lavstatus, og da kan man avsky denne gruppen, og føle seg bedre selv.

Dette er enkle mekanismer, for enkle mennesker.

Anonymkode: d9c20...4ae