Mistet min sønn i 30 årene.

[timbar]

Jeg mistet min sønn brått i en ulykke i mars i år , han var i  30 årene, og det var var såklart helt tragisk og grusomt.

Er heldig og har andre barn, men det erstatter jo ikke han som jeg savner så inderlig. Har prøvd å få plass i en sorggruppe, men det har foreløpig ikke lyktes trolig fordi de ikke har klart å samle sammen nok foreldre til barn som døde på samme måte i noenlunde samme alder. Må sikkert vente til jeg kan henvises til DPS. Men det skal gå 6 måneder etter dødsfallet før man kan be om en slik henvisning. Så er enda en måned igjen. Forstår egentlig ikke hvorfor det er slik, for har behov for å snakke med noen i lignende situasjon alt nå 

Må medgi at jeg har fått varierende  reaksjoner på dødsfallet. Mange som tenker på meg, men dessverre også mange som virker å  skygge unna. I noen tilfeller har det vært veldig sårende og helt uforståelig, da hos venninner jeg hadde et godt forhold til. Har en viss forståelse for at folk som ikke kjenner meg godt synes det er vanskelig å vite hvordan forholde seg til meg, litt verre er det med de jeg har sett på som venninner. Når jeg poster dette er det fordi jeg skulle ønske jeg kunne komme i kontakt med noen foreldre som har opplevd det samme som meg. Så veldig takknemlig for svar.

[AnonymBruker]

Kan anbefale å prate med diakon om det er det der du bor. De er gode å snakke med om sorg. 

Anonymkode: d7167...783

[AnonymBruker]

Jeg har ikke opplevd det samme som deg, TS. 

Men et familiemedlem som ble diagnostisert med en livstruende sykdom, opplevde også at folk trakk seg unna fordi de ikke visste hva de skulle si. Det var allment kjent at min slektning fikk beskjed fra legene om at h*n sannsynligvis ikke kom til å leve så veldig lenge etter at diagnosen ble stilt.

Det er forståelig at folk ikke vet hva de skal si, men det blir en ekstrabelastning. Min slektning lever fremdeles, det gikk heldigvis mye bedre enn prognosene tilsa. Men etter 20 år synes h*n fremdeles at det er vanskelig å forsone seg med at venner plutselig sluttet å ta kontakt.

Jeg er sannsynligvis yngre enn deg, og bør ikke på noen måte belære deg om sorg. Men jeg har gått gjennom en ganske traumatisk periode i mitt eget liv, og vil gjerne dele en erfaring med deg. Jeg håper at du er åpen for den:

Du vil alltid kunne møte folk som har hatt ulike sorg- og traumereaksjoner. Selv om de kanskje ikke har opplevd akkurat det samme som deg, vet mange litt om hvordan det er å ha det vanskelig. Jeg møtte slike mennesker da jeg hadde det aller verst. De var nye bekjentskaper eller mennesker som tidligere var helt perifere i livet mitt. Men de vek ikke unna, og var ikke redde for å bry seg.

I ettertid ser jeg på disse menneskene som det eneste positive som kom ut av en veldig tung periode av livet mitt. Nå har jeg gode og støttende mennesker rundt meg, og etterhvert har jeg mental kapasitet til å støtte dem tilbake.

Jeg mener ikke at man trenger å skifte omgangskrets eller bare omgås folk som også har vanskelige erfaringer. Det eneste jeg sier er at det finnes mange fine folk der ute som vil kunne ha en slags forståelse for sorg eller smerte, selv om de ikke har opplevd akkurat det samme traumet som deg. Og de menneskene kan vise seg å være verdifulle tilskudd i livet ditt, også når du har fått bearbeidet noe av den verste sorgen. ❤️

Ellers synes jeg godt at du kan mase på DPS, og høre med fastlegen om hvilke alternativer som finnes. Psykisk helsehjelp er nedprioritert mange steder, men det betyr ikke at du ikke fortjener hjelp. Ditt behov for samtaler og støtte er selvsagt helt legitimt, selv om kapasiteten i støtteapparatet noen ganger er altfor dårlig.

Jeg sender deg gode tanker, og ønsker deg alt godt i tiden som kommer ❤️

 

Anonymkode: b39f7...e55

[AnonymBruker]

timbar skrev (49 minutter siden):

Jeg mistet min sønn brått i en ulykke i mars i år , han var i  30 årene, og det var var såklart helt tragisk og grusomt.

Er heldig og har andre barn, men det erstatter jo ikke han som jeg savner så inderlig. Har prøvd å få plass i en sorggruppe, men det har foreløpig ikke lyktes trolig fordi de ikke har klart å samle sammen nok foreldre til barn som døde på samme måte i noenlunde samme alder. Må sikkert vente til jeg kan henvises til DPS. Men det skal gå 6 måneder etter dødsfallet før man kan be om en slik henvisning. Så er enda en måned igjen. Forstår egentlig ikke hvorfor det er slik, for har behov for å snakke med noen i lignende situasjon alt nå 

Må medgi at jeg har fått varierende  reaksjoner på dødsfallet. Mange som tenker på meg, men dessverre også mange som virker å  skygge unna. I noen tilfeller har det vært veldig sårende og helt uforståelig, da hos venninner jeg hadde et godt forhold til. Har en viss forståelse for at folk som ikke kjenner meg godt synes det er vanskelig å vite hvordan forholde seg til meg, litt verre er det med de jeg har sett på som venninner. Når jeg poster dette er det fordi jeg skulle ønske jeg kunne komme i kontakt med noen foreldre som har opplevd det samme som meg. Så veldig takknemlig for svar.

Kondolerer så utrolig mye. Jeg mistet noen som sto meg svært nær, jeg var ikke forberedt på det og heller ikke de to bestevennene som løp til hver sin kant da det skjedde. Det var 3 sorger på en gang. Folk som forsvinner når det er tøft og kommer tilbake når det går greit, er ikke venner du kan lene deg på. Lei for at du opplevde det også. 

Anonymkode: 6eb54...df8

[AnonymBruker]

timbar skrev (54 minutter siden):

Jeg mistet min sønn brått i en ulykke i mars i år , han var i  30 årene, og det var var såklart helt tragisk og grusomt.

Er heldig og har andre barn, men det erstatter jo ikke han som jeg savner så inderlig. Har prøvd å få plass i en sorggruppe, men det har foreløpig ikke lyktes trolig fordi de ikke har klart å samle sammen nok foreldre til barn som døde på samme måte i noenlunde samme alder. Må sikkert vente til jeg kan henvises til DPS. Men det skal gå 6 måneder etter dødsfallet før man kan be om en slik henvisning. Så er enda en måned igjen. Forstår egentlig ikke hvorfor det er slik, for har behov for å snakke med noen i lignende situasjon alt nå 

Må medgi at jeg har fått varierende  reaksjoner på dødsfallet. Mange som tenker på meg, men dessverre også mange som virker å  skygge unna. I noen tilfeller har det vært veldig sårende og helt uforståelig, da hos venninner jeg hadde et godt forhold til. Har en viss forståelse for at folk som ikke kjenner meg godt synes det er vanskelig å vite hvordan forholde seg til meg, litt verre er det med de jeg har sett på som venninner. Når jeg poster dette er det fordi jeg skulle ønske jeg kunne komme i kontakt med noen foreldre som har opplevd det samme som meg. Så veldig takknemlig for svar.

Hva med rask psykisk helsehjelp i kommunen? Dit ble vi anbefalt å henvende oss ved traumatisk dødsfall i familien da kriseteamet trakk seg ut. Tviler dessverre på at du får plass på dps, da skal du ha flaks, fordi nåløyet dit er så ekstremt trangt, og uansett vil det være ytterligere uker med venting før du faktisk får time etter henvisningen er sendt og du eventuelt får rett til hjelpe. Du trenger jo noen å snakke med nå, egentlig for mange uker siden. 

Anonymkode: 06f6d...487

[AnonymBruker]

timbar skrev (57 minutter siden):

Jeg mistet min sønn brått i en ulykke i mars i år , han var i  30 årene, og det var var såklart helt tragisk og grusomt.

Er heldig og har andre barn, men det erstatter jo ikke han som jeg savner så inderlig. Har prøvd å få plass i en sorggruppe, men det har foreløpig ikke lyktes trolig fordi de ikke har klart å samle sammen nok foreldre til barn som døde på samme måte i noenlunde samme alder. Må sikkert vente til jeg kan henvises til DPS. Men det skal gå 6 måneder etter dødsfallet før man kan be om en slik henvisning. Så er enda en måned igjen. Forstår egentlig ikke hvorfor det er slik, for har behov for å snakke med noen i lignende situasjon alt nå 

Må medgi at jeg har fått varierende  reaksjoner på dødsfallet. Mange som tenker på meg, men dessverre også mange som virker å  skygge unna. I noen tilfeller har det vært veldig sårende og helt uforståelig, da hos venninner jeg hadde et godt forhold til. Har en viss forståelse for at folk som ikke kjenner meg godt synes det er vanskelig å vite hvordan forholde seg til meg, litt verre er det med de jeg har sett på som venninner. Når jeg poster dette er det fordi jeg skulle ønske jeg kunne komme i kontakt med noen foreldre som har opplevd det samme som meg. Så veldig takknemlig for svar.

Hva med foreldre uten barn gruppen? ❤️

Anonymkode: 43195...ffa

[AnonymBruker]

Kjære deg TS . Huff så ubeskrivelig vondt.💔 Tenker at du må ta i mot all hjelp du kan få. Jeg ville kanskje snakket med de som trekker seg litt unna og si at « hei , jeg vet at det sikkert er vanskelig for dere å håndtere dette, men det er nå jeg trenger dere» Kanskje det blir lettere for dem på en måte da, om du tar initiativet , om du orker selvfølgelig . Ønsker deg alt godt ❤️

Anonymkode: 54bb7...0b3

[AnonymBruker]

Kondolerer så mye ❤️ min søster opplevde å miste sin sønn for 1 år siden. Ulykke. Det var helt forferdelig. Trodde ikke vi skulle overleve det. Han ble bare 20 år. Du kan kontakte kriseteamet i kommunen din, og be om samtaler der, mens du venter på henvisning på dps. 
Kriseteamet prioriterer høyt foreldre som har mistet barna sine. 
Ang venner og bekjente du har som rygger bakover når de ser deg, forstår godt du reagerer. Dette er jo så vondt. Kan du sende de en mld og invitere de på kaffe? Kanskje lettere at de kommer da? Det er ofte det første møtet som er det tøffeste, så går det seg til. Det er forståelig på sett og vis at folk ikke vet hva de skal si, mange opplever det samme. Samtidig handler det jo om grunnleggende sosiale ferdigheter- det å gi en klem og snakke med venninner som har opplevd det verste en mor kan oppleve. Det er de, og ikke deg - det må du tenke ❤️

Anonymkode: 726a3...5f2

[timbar]

AnonymBruker skrev (På 23.8.2025 den 17.33):

Kan anbefale å prate med diakon om det er det der du bor. De er gode å snakke med om sorg. 

Anonymkode: d7167...783

Har gjort det og hun var veldig grei, likevel ikke det samme som å møte foreldre som har opplevd det samme som meg.

[timbar]

AnonymBruker skrev (På 25.8.2025 den 4.50):

Kondolerer så mye ❤️ min søster opplevde å miste sin sønn for 1 år siden. Ulykke. Det var helt forferdelig. Trodde ikke vi skulle overleve det. Han ble bare 20 år. Du kan kontakte kriseteamet i kommunen din, og be om samtaler der, mens du venter på henvisning på dps. 
Kriseteamet prioriterer høyt foreldre som har mistet barna sine. 
Ang venner og bekjente du har som rygger bakover når de ser deg, forstår godt du reagerer. Dette er jo så vondt. Kan du sende de en mld og invitere de på kaffe? Kanskje lettere at de kommer da? Det er ofte det første møtet som er det tøffeste, så går det seg til. Det er forståelig på sett og vis at folk ikke vet hva de skal si, mange opplever det samme. Samtidig handler det jo om grunnleggende sosiale ferdigheter- det å gi en klem og snakke med venninner som har opplevd det verste en mor kan oppleve. Det er de, og ikke deg - det må du tenke ❤️

Anonymkode: 726a3...5f2

Ja det er forståelig det skjønner også jeg  men samtidig er det å forvente mye av meg at det er jeg som skal ta et slikt initiativ, blir nok ikke aktuelt for mitt vedkommende men takker likevel for omtanken din. Ja jeg skal såklart oppsøke kriseteam, men det er ikke fagpersonale jeg primært trenger å snakke med, men de som har vært I mine sko. Fagpersonale kan aldri erstatte de som har gått  mine  tilsvarende føtter dessverre.

[timbar]

Må takke så mye for all omtanke, men hvorfor dere kaller meg TS skjønner jeg ikke, samtidig var vel primært håpet mitt og finne noen som hadde opplevd noe tilsvarende som meg og stått i en slik sorg. Men kan se ut som det er vanskelig å finne noen som fullt ut forstår dette. Vet ikke helt hvor jeg skal leite, men dette var nå et forsøk  og igjen takk for all omtanke