Vi ventet for lenge med å tilgi

[Fruelena]

Jeg sitter på toget som tar meg hjem til et bortgjemt hjørne av Norge. Jeg er på vei fra en begravelse. Fra min egen mors begravelse i Litauen.
Begrepet «døden» møter man allerede i barndommen, men jeg har aldri klart å forsone meg med det. For meg kommer døden alltid som ut av intet.

Mamma var syk i mer enn et år. Lungekreft. Da diagnosen endelig ble stilt, var sykdommen allerede langt fremskreden. Det ble mitt memento mori – en påminnelse om at også jeg skal dø. Forholdet til mamma var det altfor sent å reparere. Da jeg som barn flyttet til pappa, slapp jeg henne aldri nærmere enn på armlengdes avstand. Bevisst og ubevisst straffet jeg henne. Nå, som voksen kvinne, forstår jeg at det må ha vært fryktelig vanskelig for henne å miste omsorgen for sin yngste datter – skam, smerte, en knugende skyldfølelse. Mamma hadde problemer hun ikke klarte å takle selv, men på den tiden brukte nesten ingen ordet «depresjon». «Psyko», «hysterisk», «alkoholiker» – ja. Men «et menneske som trenger hjelp» – aldri.

Jeg og søsteren min holdt mamma lenge utenfor livene våre. Når vi først hadde kontakt, så vi ned på henne, som om vi hadde rett til å behandle henne dårlig. Senere møtte hun en person som hjalp henne på vei mot bedring. Etter to år som edru traff hun en mann som behandlet henne som sin største skatt i 17 år – som en diamant. Han bar henne på hendene og børstet støvet av henne helt til den siste dagen. For de 17 årene er jeg ham uendelig takknemlig. Det viste seg at når mamma ble møtt med respekt og kjærlighet, var hun verken «hysterisk» eller «gal», men en helt vanlig kvinne – som likte å lage mat og som elsket planter. Hele denne tiden prøvde hun på ulike måter å komme tilbake i livene våre, men jeg og søsteren min holdt dørene lukket, støttet av hverandres dårlige minner. Av og til åpnet vi dem litt – kanskje av medlidenhet, kanskje for å straffe henne – for så å lukke dem igjen når det passet oss.

Mamma pleide å si at det ville være for sent å gråte når hun var borte. At man må elske folk mens de lever. Vi avfeide det – «bare manipulasjon». Hun fortjente ikke vår tilgivelse. Hun hadde jo bedt om unnskyldning «på feil måte». Det virket som om hun manglet oppriktighet, ekte anger – kanskje til og med kryping på knærne? Nå forstår jeg at mamma visste svært godt hva det vil si å leve med en tung skyldfølelse, og at hun – ved å elske oss – prøvde å skjerme oss fra den. Jeg, i min puritanisme, undret meg: Hvordan kunne hun tilgi oss? Hvordan kunne hun ikke være sint? Etter en kort stillhet prøvde hun igjen å vinne vår kjærlighet. «Stalker», «forfølger», «skuespiller». Nei.

Da jeg fikk vite at hun døde bare 24 timer etter mitt tårevåte farvel (hun var allerede bevisstløs), satt jeg febrilsk foran datamaskinen og prøvde å bestille nye billetter til Litauen. Samtidig kjente jeg en lettelse over at hun hadde dødd. Hun hadde lidd så mye den siste tiden. Før den siste palliative cellegiften, da livet var blitt en eneste svart klump av smerte, og etterpå, da hun fikk sepsis. Min mamma ble drept av sepsisen som fulgte etter cellegiften. En dag sendte jeg henne et bilde av kantarellsuppe, og hun svarte at det så fantastisk godt ut – selv om hun nesten ikke spiste lenger. Hun ville, som alltid, vise at hun gledet seg over meg og støttet meg. Dagen etter svarte hun ikke lenger på meldingene mine – helt ulikt henne. Jeg fikk aldri høre stemmen hennes igjen. Hun døde, og jeg, uten å rekke å ta inn denne beskjeden, hastet med å bestille billetter for å rekke begravelsen.

Noe uendelig brutalt skjer når en nær dør: Du blir ikke alene med sorgen – de praktiske gjøremålene og forberedelsene til begravelsen lar deg ikke sørge. Livet ser ut til å gå sin vante gang: folk går i gatene, kjøper brukte ting på Facebook, sender dårlige vitser på Messenger – uten å ane noe om din tragedie.

Når du kjøper billetter, føler du deg motbydelig. Det virker som om ingenting annet i livet skulle bety noe, men fordi du vet at morgendagen også kommer, prøver du likevel å finne de billigste. Kroppen slites i stykker av smerte og – fremfor alt – skyld, men oppfører seg likevel motbydelig: du er fortsatt et menneske som må spise, sove, gå på do. Selv om du ønsker å være et marmormonument over smerten, klarer du ikke å rense deg for de jordiske behovene.

Da jeg kjøpte blomster til begravelsen, valgte jeg noe annet enn det som vanligvis brukes i Litauen – jeg ville ikke ha femti nyanser av hvitt, men fargerike blomster, slik mamma var. Min mamma. Hun var så vakker, skarp, kvikk i replikken og morsom. Sa jeg det noen gang til henne?

Da jeg kom inn i kapellet, føltes det som om bakken forsvant under føttene mine. Der lå mamma – vakker som en dronning. Nå – så fredelig. Hun hadde lidd på intensivavdelingen, kjempet, men de siste dagene hadde hun fått mye beroligende og sovemedisin, og hun virket salig rolig. Det kunne man se i ansiktet hennes – hun så ut som hun sov. Jeg så på henne og kunne ikke tro at hun aldri mer skulle åpne øynene. Hun så levende ut. Beveget ikke brystet hennes seg? Begynte jeg å hallusinere? Jeg la hånden min på hennes og ville ikke ta den bort. Kanskje hvis jeg holdt lenge nok, ville hun bli varm igjen og våkne til live? Som barn var jeg ofte redd for at hun skulle dø, og gråt: «Mamma, ikke dø!» Men denne gangen var det ekte. Hendene hennes var kalde. «Som mitt harde steinhjerte», fløy det gjennom tankene. «Mamma», sa jeg. «Mamma» … Så mange år kalte vi henne bare ved navn, som om vi med vilje ville understreke avstanden, fremmedgjøringen. Da virket det som en rettferdig straff. Tilgivelse var ikke tiltenkt henne i dette livet. Hun var jo «en fremmed», ikke sant? Men var hun egentlig det? Hun klorte seg fast til enhver mulighet for å være litt i våre og barnas liv. Se dem vokse, glede seg over våre seire, gi råd. Men rådene hennes irriterte oss. I hvert fall meg. «Ikke kom og fortell meg hvordan jeg skal oppdra mine barn.» «Hvem tror hun at hun er, som …»

Senere, da jeg og søsteren min holdt den marmorkalde urnen mellom oss i bilen, føltes den vanvittig tung og kald. Som våre ubarmhjertige hjerter. Som byrden av skyld som falt over oss. For søsteren min hadde mamma vært mamma i ti år lenger – hun hadde flere sår. Men jeg, gråtende på sykehuset og holdende mammas hånd mens hun ennå levde, tenkte: Hvorfor gjorde jeg ikke dette før? Hvorfor føltes det unaturlig? Hvorfor, når hun ville klemme meg, skyndte jeg meg alltid å rive meg løs? Det var jo de samme hendene som strøk meg over hodet da jeg var liten, som tok vare på meg når jeg var syk. Nå lå de her – fulle av ledninger, så vidt varme, mens hjertet sparte på sine siste krefter. Jeg sang for mamma vuggesangen hun pleide å synge for meg, og som jeg senere sang for mine egne barn. Om mammaen og gutten som var sultne og forberedte seg på reisen til himmelen. Min mamma var alltid sulten på kjærlighet. Fra sine foreldre, søsken, menn, og kanskje mest av alt – fra oss, barna hennes.

Under minnesamværet satt vi der, mens hun smilte til oss fra bildet. Hun hadde aldri ønsket seg noe mer enn at vi skulle sitte rundt bordet, spise maten hun hadde laget, le, være sammen. Og nå fikk hun kjærlighetserklæringene, tårene og følelsene som vi hadde holdt under lås og slå – når det allerede var for sent. Hun var borte. Hun brydde seg ikke lenger. Alt ble slik hun sa det ville.

Senere, i leiligheten hennes, mens jeg kledde meg til begravelsen og hikstet gjennom tårene, trakk jeg inn duften hennes, gikk gjennom rommet der hun hadde levd. Det var som om jeg følte at mamma kom til meg, klemte meg og sa: «Jenta mi, ikke gråt, ellers blir du stygg, alt skal bli bra. Jeg er ikke sint på deg, jeg elsker deg veldig høyt.» Jeg tror hun fremdeles ser på meg fra skyen sin og passer på at jeg kommer trygt hjem. Slik var mamma – tilgivende og mild.

Man må elske mennesker mens vi ennå kan si det til dem.

Endret 28. august av Fruelena

[AnonymBruker]

❤️

Anonymkode: 33d67...1e2

[Fruelena]

AnonymBruker skrev (På 23.8.2025 den 12.28):

❤️

Anonymkode: 33d67...1e2

🥺♥️

[AnonymBruker]

❤️

Anonymkode: cf641...6c9

[Verbena]

❤️

[Måneskinn]

Fred over din mammas minne ❤️ 

[AnonymBruker]

Voksne barn kan være grusomme og blind for annet enn sine egne problemer. De fleste foreldre har sett det, akseptert det, og de elsker barna sine. Alltid og til tross for

Fred over din mor ❤️

 

Anonymkode: a7d1b...558

[Fruelena]

Måneskinn skrev (1 time siden):

Fred over din mammas minne ❤️ 

♥️♥️♥️

[Fruelena]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Voksne barn kan være grusomme og blind for annet enn sine egne problemer. De fleste foreldre har sett det, akseptert det, og de elsker barna sine. Alltid og til tross for

Fred over din mor ❤️

 

Anonymkode: a7d1b...558

♥️🥺♥️

[Fruelena]

Verbena skrev (10 timer siden):

❤️

 

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

❤️

Anonymkode: cf641...6c9

♥️♥️

[AnonymBruker]

Kondolerer 💚

 

Du skriver utrolig godt 🫶

Anonymkode: 6d6ba...ccc

[Fruelena]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Kondolerer 💚

 

Du skriver utrolig godt 🫶

Anonymkode: 6d6ba...ccc

♥️takk