Er det normalt å la tenåringen gjøre akkurat det hun vil?

[AnonymBruker]

Jeg og min mann har vært sammen i 9 år. Han har en datter fra før som nå er 17 år og vi har en datter sammen på 1,5 år.

De siste månedene har hun hatt kjæreste på samme alder. Og er fullstendig oppslukt. Ingen ting annet betyr noe. Hun skulker skolen, dropper alle venner, skulker jobb, vil ikke gjøre noe som helst sammen med oss som familie og virker heller ikke å bry seg noe om sin egen søster. Før han fyren var det mye bedre selv om hun har vært typisk fjortis. Kjefter og bærer seg bare noen har en annen mening enn henne.  I sommerferien så vi henne rundt 7 dager når hun egentlig skulle være med oss halve ferien. Han fyren hun er sammen med virker ikke å være en særlig bra fyr og de har heller ingen interesse av å henge med oss på noe måte. Han har vært kontrollerende, nedsettende og er veldig mye på fest. Det skjønner jeg så klart men det hadde vært hyggelig å bli litt kjent med han. Hvis vi stiller krav til innetid eller at hun ikke får overnatte borte de dagene det er skole blir hun illsint og sier at hun da bare bor hos moren som ikke bryr seg i like stor grad. Moren er enig med oss men når det kommer til stykke er det langt mellom ord og handling. Både jeg og min mann er oppvokst i hjem som setter famile, lojalitet og oppdragelse relativt høyt. Tenker at det er normalt å delta i familieselskap og en og annen middag selv om man er 17 år, sur og forelsket. Vi er ikke typen som kjefter men prøver å ta ting opp på en rolig og saklig måte.

 

Er det normalt å bare la 17-åringen gjøre fullstendig som hun vil? Tenker selv at det er mulig å kunne stille krav til noen som bor i huset uten å bli bombandet med dritt..

Anonymkode: 369a7...ca1

[AnonymBruker]

Hun blir jo myndig om mindre enn ett år, så det er vanlig at de har stor frihet, men ikke full frihet.

Anonymkode: a19b7...c9a

[norw]

Som man reder ligger man. Handler om konsekvent oppdragelse fra barna er små. Vanskeligere å snu om på noe som har sklidd ut.

[AnonymBruker]

Hvis man ikke har oppdratt barna før de ble tenåringer så er det litt seint nå. At dere ikke har hatt regler og satt krav for dere nå betale for.

Anonymkode: 1780d...58c

[AnonymBruker]

En kan vere så oppdragende, full i regler, og deltakende og fantastisk forelder en bare vil, og ungene kan ha vært så søte og flotte og fine en bare husker de. 

Og likavell blir enkelte tenåringer noen jævla troll, og en kan snakke og mase og sette krav og true og lokke og vere den mest irriterende forelderen i hele verden, og de vil garantert gjøre det motsatte av det du ba dei om, og ikke høre på et kløyva ord av hva du sier. 

Og jenter blir ofte værst, spesielt om det engang har vært for mye regler å forholde seg til. 

Det er ei tynn linje mellom å automatisk rette fingeren på foreldre i slike tilfeller, og automatisk tenke att jenta er ett totalt håpløst tilfelle som aldri vil bli noe.

Jeg var den jenta selv, gikk fra pliktoppfyllende til ett skrømt på få år, men kom tilbake til fornuft jeg også. 

Jeg angrer så intenst på hva jeg lot mine foreldre gjennomgå, og har absolutt ingen forklaring på hva som skjedde annet enn hormoner og fullstendig kortslutning i hjernen, men greide heldigvis komme på rett kjøl i løpet av få år.  

 

Anonymkode: e6b2a...059

[AnonymBruker]

Hun løsriver seg, så kan man diskutere om det er en sunn løsrivelse hun holder på med. Men ville nok ikke stilt så mye annet krav enn at dette med skulking av skole må opphøre umiddelbart, det er ikke greit, og bør få konsekvenser tenker jeg. Bortsett fra det så tror jeg det er lurt å gi plass uansett hvor sårt det er, så kommer "godjenta" tilbake når du minst aner det.

Anonymkode: 9b905...9ed

[AnonymBruker]

Ai, det er et godt spørsmål. Min tenåring hadde ganske stor frihet (myndig og flyttet ut nå), men så tok hun stort sett gode valg også. Hun er ikke perfekt, men hun gjorde ikke noe jeg tenkte jeg burde gripe inn i utover litt rådgivning.

En ting jeg frykter er nettopp at en av jentene mine skal rote seg inn i et giftig/usunt forhold så jeg vet ikke hva jeg hadde gjort om det skjedde mens jeg fortsatt var ansvarlig for henne.

Det hadde vært vanskelig å bare se på. Jeg hadde satt foten ned for skulk av jobb og skole, men hvordan tvinger man en 17-åring?

 

Anonymkode: 71995...95c

[veronica<3]

Tråden er ryddet for spekulasjoner og nedsettende innlegg.
 

veronica<3, mod. 

Endret 23. august av veronica<3

[AnonymBruker]

Ikke uvanlig at ungdommer i den alderen er mer sentrert rundt venner/venninner og kjærester. Har selv ungdom i den alderen. MEN: Mine ungdommer må fortsatt holde avtaler. Ta sin del hjemme, stille opp på jobb som avtalt, dra på skolen og de måtte begge være med på ferie i sommer, selv om når avreisedatoen begynte å nærme seg ville de begge to helst være med venninner og kjærester. 

Enig med at det er vanskelig å tvinge og skulle begynne å "oppdra" en 17åring. Konsekvenstenkningen er fortsatt ikke på plass, hjernen er ikke ferdig utviklet og med alt som skjer i hode og kropp på ungdommer kan man bli sjøsyk av mindre. Så jeg har få råd for å fikse på dette. Annet enn å holde ut og vente på at hun blir mer moden, ferdig vokst i hjernen og kommer dit at hun også ser verdien i familie og familietid. Skulk av jobb og skole vil få konsekvenser, og de må hun uansett bare ta når det kommer. 

Anonymkode: 34a94...aa5

[AnonymBruker]

Våres har og hatt det rimlig fritt i den alderen. Om kort tid 18 år og da kan de egentlig mer eller mindre bestemme alt 

Forstår og at en på 17 ikke akurat vil bruke mye tid med et lite barn. Og heler vil være med venner. Blir og ofte for stor aldersforskjell når lillesøster er 1.5 år. Noen ungdom syns det er gøy andre syns det er sært at en av foreldrene velger flere barn.

Ser selv jeg har søsken som er 12 til 17 år eldre en meg. Har 0 kontakt, har og 1 søsken 1 år yngre en meg, kontakt. Så har jeg 2 søsken som er 7 og 8 år yngre 0 ko takt. Rett og slett for stor aldersforskjell føler jeg. Jeg flyttet jo ut når jeg var 15 og flyttet aldri tilbake

Anonymkode: 04574...7e7

[AnonymBruker]

En ting er å gi frihet i form av tid med venner. Men å skulle skole og jobb og oppføre seg dårlig er selvsagt helt uakseptabelt. Det hadde ikke blitt godtatt her i huset. Det er også en selvfølge å stille i familieselskaper og -middager og oppføre seg fint.

Anonymkode: c9308...d3f

[AnonymBruker]

Er i ca samme situasjon selv. Har en fantastisk gutt på 16(blir 17) som har fått sin første kjæreste. Siden han ble sammen med henner har det vært, mildt sagt, utrivelig. Han prioriterer henne foran jobb, venner og familie. Hun selv har et veldig dårlig forhold til sin familie(og voksne generelt), og er vant til å gjøre akkurat hva hun vil. Jeg er mildt sagt sjokkert over hva som kommer ut derfra til tider, og både skuffet og frustrert over at min egen gutt kaster alt ut vinduet for en han har møtt for noen mnd siden.
Jeg vet at det er løsrivelse på gang, men vi har pratet om måten det gjøres på. Hadde faktisk ikke trodd han skulle være så lett påvirkelig, og skulle ønske han såg selv hva dette forholdet gjør med ham.

Hun er ekstremt negativ og kontrollerende, men han selv er jo ansvarlig for sin egen oppførsel. Det er skikkelig vanskelig og ikke følge med ham i svingningene i humør, og jeg strever faktisk med å være «flat». Han slenger ut skikkelig sårende ting, som at han vil flytte, bli adoptert etc, nå nylig fordi han måtte delta på et familiearrangement i helgen(som var planlagt og betalt for lenge siden).

Har skikkelig lyst å si hva jeg mener om hans «utkårede»(som forøvrig er den han bryr seg mest om i hele verden, soulmates faktisk!), og synes det er skummelt å bare vente på at han skal se det selv.

Er livredd for å si noe som skal sette spor, selv om jeg synes han er et rasshøl, og faktisk gjerne kunne ha tenkt meg at han flytta til tider, særlig når han truer med det.

Han har levd et veldig beskytta liv(vet ikke om jenta deres også har det?), og jeg kjenner veldig på at han er utakknemlig, selv om man selvsagt ikke skal gå rundt som barn/ungdom å være takknemlig for at man ikke har hatt et vanskelig liv. 
 

Har ligget våken siden kl 5 fordi jeg er så himla lei meg, og fordi jeg ønsker så mye mer for ham. Skulle ønske han fant noen som løftet han opp og oppmuntret ham, støttet ham i studier, jobb og vennskap. 
Har ikke lyst til å ha henne i hus, men er redd jeg bare skyver han enda mer bort om jeg sier det. Har prøvd å ta henne under vingene også, vet hun har hatt det tøft(vært på intutisjon etc), men nå er jeg faktisk drita lei og frustrert.

Til syvende og sist er han ansvarlig for egen oppførsel, men det er vanskelig å se på, når han er så himla naiv og nyforelska.

Styrkeklemmer til deg <3

Anonymkode: 9ca1a...a44

[AnonymBruker]

Hos oss ble det bedre da datteren ble 18 år. De tror de kan gjøre akkurat som de vil fra den dagen de fyller 18 år.

Men hos oss var det lettere å stille krav da. Man kan ikke ha en "voksen" i huset som ikke holder avtaler eller ikke oppfører seg som folk. Da kunne vi skylde på "nå er du voksen" og skal du bo her så må du oppføre seg og gjøre som oss andre som bor her. Man bor ikke på hotell.

 

Ser at det selvsagt er værre når foreldrene ikke bor sammen og den andre parten er slepphendt.

Anonymkode: 369a7...ca1

[AnonymBruker]

TS her. Tror noen har misforstått litt. Vi har gitt henne oppdragelse og litt "fjortis takter" er vel helt normalt.

Alt forandret seg da hun traff denne gutten. Jeg tror nok at hun tror at hun kan flytte ut når hun blir 18 år - men det har hun ikke penger til når hun fremdeles går på videregående. Det er heller ingen stor grunn til at hun skal det da begge hjemmene har store hus, gode inntekter og ligger relativt nærme skolen hennes. Det er som sagt bare denne fyren som gjør henne sprø og distansert fra familien.

 

Og det er veldig frustrerende når det andre hjemmet ikke følger opp på samme måte og man da blir sittende som den strenge dusten som ikke aksepterer stygge ord eller skulking av jobb og skole.

Anonymkode: 369a7...ca1

[veronica<3]

Tråden er ryddet for brukerangrep.

veronica<3, mod. 

[AnonymBruker]

Når de nesten er muntlige, så lever de ofte et liv ved siden av familien. 
At hun ikke er veldig lysten på å bruke tid på lillesøster på halvannet år, er nok normalt. Ei heller bruke tid på dere.: 

 

Men jeg ville nok satt meg ned og hatt en samtale om konsekvensene av å skulke jobb (sparken), og å skule skolen (ikke bestått). Noe annet får man liksom ikke gjort.

Anonymkode: 6bad9...e88