Slem svigermor og feig samboer. Hvor langt skal det gå?

[AnonymBruker]

Først og fremst: ber om at folk her ikke går rett til «dump ham», «hvorfor får du barn med ham» osv, det er så typisk KG og mangler veldig substans og dybde. Hvis du ikke orker å lese og reflektere ordentlig er ikke dette tråden for deg å svare i. Så setter heller stor pris på mer meningsfulle svar. Takk på forhånd 

Svigermor har kanskje alltid vært litt spesiell og vært opptatt av å ha ordet, ha rett og hvis noen ikke er enig med henne blir hun høylytt. Litt slitsomt noen ganger. Men hun har vært hyggelig og behandlet meg fint og jeg sa tidligere til samboer at jeg var glad i begge svigerforeldrene mine. Svigerfar er verdens søteste og snilleste. 

I sommer ble vi gravide, svigers vet ikke dette ennå men de har nok merket at vi har tatt noen skritt fremover. Og svigermor har muligens blitt sjalu pga dette, fordi før pleide hun å snakke med samboeren min i telefonen nesten hver dag. Hun og samboeren min har liksom aldri «klippet navlestrengen» helt før jeg kom inn i bildet, og nå føler hun kanskje på et vis at hun har mistet han litt, jeg vet ikke.
Og det som har skjedd er at i sommer var hun veldig slem mot meg og sa flere stygge ting. Jeg har ikke sagt eller gjort noe slemt mot henne, og både samboer og svigerfar ble mildt sagt sjokkerte over oppførselen. Men de to mennene er konfliktsky, vet ikke hva svigerfar har gjort men samboer har lovet meg å snakke med henne om denne urimelige oppførselen, men hver gang han skal til å gjøre det så backer han ut med feige og svake unnskyldninger. Jeg har nå innsett at det er fordi han synes det er ubehagelig. 

Hvor langt skal jeg la dette gå? Jeg har vært veldig tydelig med han på at han må forsvare meg, ikke bare si til meg at han er på min side og så ikke være tydelig med henne på at dette var skikkelig ugreit og at hun ikke kan behandle meg slik. Jeg har også sagt at noen relasjon til en slem svigermor er helt totalt uaktuelt, og jeg ønsker ikke at barna våre skal ha kontakt med en farmor som er slem mot moren deres heller, jeg vet hvordan det kan påvirke barn negativt. Jeg kjenner at det er skikkelig ugreit at han er så feig og bare skyver det vekk. Men hva gjør jeg? 
 

Anonymkode: 6d592...c28

[AnonymBruker]

Du kan ikke gjøre noe her. Du har sagt ditt, og din samboer må ta egne valg. 

Du kan ikke gjøre noe for å endre han, da vil du bare skyve han i motsatt retning.  

Du kan derimot velge hva du gjør. Ta praten med svigermor selv heller jeg mot. Kanskje du faktisk får en unnskyldning.  

Eller du kan kutte henne ut. 

Late som ingenting.

Kjefte og si stygge ting tilbake.  

Hva er du mest tjent med? 

Legg ihvertfall fra deg tanken at du skal ha din samboer til å gjøre noe du ønsker,  som han ikke ønsker. Det tankesettet vil ødelegge forholdet deres. 

Vil han ikke, så vil han ikke. Du kan ønske og mase så mye du vil om at han må være tøffere, men det kommer ikke til å endre noe, annet enn å ha negativ innvirkning på forholdet. 

Husk at det i utgangspunktet er svigermor du er sint og skuffet av, ikke din samboer.  

Anonymkode: 1c1ed...a9b

[AnonymBruker]

Han greier ikke å si fra til sin mor fordi han aldri har frigjort seg fra henne - og trolig så har hun heller aldri latt ham frigjøre seg. Og så er det jo praktisk, fordi da slipper han å ta ansvar for seg selv som voksen, for seg selv som partner... og selv nå som fremtidig far.

Jeg hadde gjort det klart at jeg var blitt svært bekymret for å få barn med ham all den tid han ikke tør å stå opp for sin familie, ikke vil sette grenser for personer som behandler hans aller nærmeste på en stygg måte, og at hvis forholdet deres skal overleve dette, så må det endring til. Jeg hadde bedt ham om å bli med i parterapi. Nekter han parterapi hadde jeg bedt ham flytte ut en periode - gjerne hjem til mor - for å finne ut hva han vil videre. 

Siden også svigerfar var sjokkert i sommer, så synes jeg du og samboer skal snakke med svigerfar (uten svigermor) og høre hva han tror skjedde i sommer, og hva dere kan gjøre for å hindre at det skjer igjen, og hvordan dere skal ta det opp med svigermor.

Og så er det selvfølgelig verdt å ha i bakhodet det at når en person i en viss alder plutselig endrer personlighet på den måten hun virket å gjøre i sommer, så kan det ligge sykdom bak (det kan være alt fra systemiske sykdommer, demens, annet) - så det kan også være lurt å høre med svigerfar om svigermor har endret seg på andre måter.

 

Til samboer hadde jeg vært tydelig på at dette må vi ordne nå, for det er helt uaktuelt å utsette dette til etter barnet er født.

Du og samboer må i parterapi, og dere to bør snakke sammen med svigerfar.

Anonymkode: 9876e...4f5

[AnonymBruker]

«Mine barn får ikke være rundt folk som er slemme mot meg.» Sånn! Så dumper du hele kjerringa ut av livet ditt. Kvinn deg opp og sett grenser for deg selv. Så kan mannen din besøke foreldrene sine alene uten deg og barn siden hun ikke klarer å oppføre seg. Så flaut for henne! 

Anonymkode: 998c3...a80

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Han greier ikke å si fra til sin mor fordi han aldri har frigjort seg fra henne - og trolig så har hun heller aldri latt ham frigjøre seg. Og så er det jo praktisk, fordi da slipper han å ta ansvar for seg selv som voksen, for seg selv som partner... og selv nå som fremtidig far.

Jeg hadde gjort det klart at jeg var blitt svært bekymret for å få barn med ham all den tid han ikke tør å stå opp for sin familie, ikke vil sette grenser for personer som behandler hans aller nærmeste på en stygg måte, og at hvis forholdet deres skal overleve dette, så må det endring til. Jeg hadde bedt ham om å bli med i parterapi. Nekter han parterapi hadde jeg bedt ham flytte ut en periode - gjerne hjem til mor - for å finne ut hva han vil videre. 

Siden også svigerfar var sjokkert i sommer, så synes jeg du og samboer skal snakke med svigerfar (uten svigermor) og høre hva han tror skjedde i sommer, og hva dere kan gjøre for å hindre at det skjer igjen, og hvordan dere skal ta det opp med svigermor.

Og så er det selvfølgelig verdt å ha i bakhodet det at når en person i en viss alder plutselig endrer personlighet på den måten hun virket å gjøre i sommer, så kan det ligge sykdom bak (det kan være alt fra systemiske sykdommer, demens, annet) - så det kan også være lurt å høre med svigerfar om svigermor har endret seg på andre måter.

 

Til samboer hadde jeg vært tydelig på at dette må vi ordne nå, for det er helt uaktuelt å utsette dette til etter barnet er født.

Du og samboer må i parterapi, og dere to bør snakke sammen med svigerfar.

Anonymkode: 9876e...4f5

Tusen takk for veldig nyttig svar. Dette harmonerer veldig med hvordan jeg føler det og hva som kjennes riktig. Hvis han går for å backe ut også denne gangen, nå som han lovet at han absolutt skulle ta det opp men plutselig kommer med en unnskyldning til å ikke gjøre det, så setter jeg grensen min der. Jeg og samboer har vært enige om at vi skal ta oss av hverandres familier, jeg skal ikke måtte deale med konflikt med hans familie, ei heller han men min familie. Så det er han som får ta den praten med sin mor. 
Og takk for nyttige innspill ellers, man vet jo aldri om det kan være sykdom inne i bildet. 
Huff, dette er skikkelig sårt og kjipt. 

Anonymkode: 6d592...c28

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

Du kan ikke gjøre noe her. Du har sagt ditt, og din samboer må ta egne valg. 

Du kan ikke gjøre noe for å endre han, da vil du bare skyve han i motsatt retning.  

Du kan derimot velge hva du gjør. Ta praten med svigermor selv heller jeg mot. Kanskje du faktisk får en unnskyldning.  

Eller du kan kutte henne ut. 

Late som ingenting.

Kjefte og si stygge ting tilbake.  

Hva er du mest tjent med? 

Legg ihvertfall fra deg tanken at du skal ha din samboer til å gjøre noe du ønsker,  som han ikke ønsker. Det tankesettet vil ødelegge forholdet deres. 

Vil han ikke, så vil han ikke. Du kan ønske og mase så mye du vil om at han må være tøffere, men det kommer ikke til å endre noe, annet enn å ha negativ innvirkning på forholdet. 

Husk at det i utgangspunktet er svigermor du er sint og skuffet av, ikke din samboer.  

Anonymkode: 1c1ed...a9b

Takk for svar. Jeg ser poenget med å ikke skyve han bort, samtidig må jeg sette grenser for meg selv og hva jeg kan godta også.

Det er helt uaktuelt for meg å ta praten med svigermor, han får ta den biten med sin mor selv. Her dealer vi med våre egne familier. Svigermor hadde nok neppe vært særlig lydhør overfor meg heller, og slik hun overkjørte og terroriserte meg i sommer er det heller ikke noe jeg er interessert i å gjenoppleve. 

Jeg er uenig i at det er svigermor jeg er mest skuffet over. Det er samboeren min og far til våre barn som skal forsvare meg og oss, og det er han jeg er skuffet over at ikke gjør det. Jeg var veldig lei meg i sommer da svigermor var slem mot meg, hun såret meg, og nå setter jeg grenser for at det ikke skal gjenta seg. 
 

Anonymkode: 6d592...c28

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Dump svigermor. Overse henne, ikke besøk henne. Når hun er så vrien og vrang får hun smake sin egen medisin. 

Anonymkode: 1f93e...896

 

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

«Mine barn får ikke være rundt folk som er slemme mot meg.» Sånn! Så dumper du hele kjerringa ut av livet ditt. Kvinn deg opp og sett grenser for deg selv. Så kan mannen din besøke foreldrene sine alene uten deg og barn siden hun ikke klarer å oppføre seg. Så flaut for henne! 

Anonymkode: 998c3...a80

Dette har jeg allerede gjort - tatt totalt avstand. Og det er selvfølgelig uaktuelt med en relasjon med en slem svigermor, det skjer ikke for verken meg eller våre barn. Men det blir vanskelig på sikt når samboer er så avhengig av kontakt med foreldrene sine og dessuten er han veldig lei seg for dette selv, fordi han ønsker at vi alle skal ha kontakt, og han ønsker at foreldrene hans skal hjelpe til med barna våre (mine foreldre bor et annet sted i landet). Og jeg mistenker litt at det blir vanskelig for han å ikke la barna våre treffe henne når de først har kommet til verden. Så må jeg liksom stå i den der skvisen. 
 

Anonymkode: 6d592...c28

[AnonymBruker]

Hadde bare driti i det.

Kanskje hun hadde en dårlig dag.

Så lenge du er grei og hyggelig, hadde jeg ikke tenkt mer over det.

Let it go.

Folks ord betyr tross alt ingenting i ditt liv. 

Anonymkode: 7eafc...a2d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hadde bare driti i det.

Kanskje hun hadde en dårlig dag.

Så lenge du er grei og hyggelig, hadde jeg ikke tenkt mer over det.

Let it go.

Folks ord betyr tross alt ingenting i ditt liv. 

Anonymkode: 7eafc...a2d

Nei, det er totalt uaktuelt å risikere at dette skjer igjen og manifesterer seg som en grei måte å behandle meg på fordi jeg liksom «må» ha kontakt med henne. Bare nei. 

Anonymkode: 6d592...c28

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Tusen takk for veldig nyttig svar. Dette harmonerer veldig med hvordan jeg føler det og hva som kjennes riktig. Hvis han går for å backe ut også denne gangen, nå som han lovet at han absolutt skulle ta det opp men plutselig kommer med en unnskyldning til å ikke gjøre det, så setter jeg grensen min der. Jeg og samboer har vært enige om at vi skal ta oss av hverandres familier, jeg skal ikke måtte deale med konflikt med hans familie, ei heller han men min familie. Så det er han som får ta den praten med sin mor. 
Og takk for nyttige innspill ellers, man vet jo aldri om det kan være sykdom inne i bildet. 
Huff, dette er skikkelig sårt og kjipt. 

Anonymkode: 6d592...c28

Nå har det jo gått forholdsvis kort tid, men vet du hva hans mor har sagt til sønn og hennes egen mann etter at hun var som hun var mot deg i sommer?

Om hun aldri har gjort noe slikt før, så kan jeg forstå at både din samboer og hans far første gang ble for sjokkerte over hennes oppførsel til å reagere der og da. Men det forsvarer ikke at ingen av dem satte grenser når hun fortsatte senere.

Jeg tipper at det du så der er en del av kulturen i denne familien, at far og sønn ikke sier mot mor om hun blir skarp, ufin osv.? I så fall tror jeg du og din mann kan ha god nytte av parterapi. 

Jeg husker ikke hva det heter, men noen jeg kjenner fikk et kurs gjennom Helsestasjonen (mener jeg det var) da de ventet sitt første barn. Kurset gikk både på å kommunisere på gode måter og hvordan se den andre og hvordan støtte hverandre/være et team. De sa at de hadde veldig god nytte av det kurset (de var begge skeptiske på forhånd), og sa at det gjorde at de greide å samarbeide mye bedre både siste del av svangerskapet og etter at de fikk barnet, og at de unngikk flere større konflikter pga. teknikkene de hadde lært på kurset. Kanskje du kan sjekke om slikt finnes der dere bor?

Jeg forstår godt det dere har avtalt at du skal ta for deg din familie om det er uenigheter, og han skal ta ansvar for sin familieside i lignende tilfeller. I utgangspunktet er det en god løsning. Men for han som fremdeles kanskje ikke har frigjort seg fra mor, så kan det være en idé at du og han heller står sammen når det snakkes med hans familie. Derav forslaget mitt i forrige svar at du og han kanskje bør møte svigerfar først, for å finne ut om han vet mer og hvordan han forholder seg. Din samboer bør være den som tar initiativ, men i en slik situasjon kan du også støtte ham. Kanskje blir dere litt klokere, og kanskje kan svigerfar også bli en støtte i dette når din samboer så tar det videre opp med sin mor, ev. at han, hans far og du tar det opp med henne, men forsøker å ta det saklig, at dere alle synes det er leit at hun sa det hun sa, fordi det ødelegger for familien, at dere ønsker å forstå hva som gikk galt, fordi dere ikke orker flere slike episoder etter at dere har fått barn.

Jeg tror at hvis du er for steil på det at han alene skal ta denne første samtalen med sin mor, så tror jeg han kanskje ikke vil greie å komme seg dit at han greier å gjennomføre det. Det kan komme, men det kan være verdt å heller gjøre det som skissert over. Så kan du og han heller i parterapi jobbe med hvordan dere kan gjøre ting videre i fremtiden. Men akkurat nå er det nok viktig å ta det opp (med svigerfar først) og så gjøre et samlet møte med dere to og din samboers foreldre. Nå gjelder det å forsøke å finne et grunnlag for å omgås nok til at ikke denne konflikten ikke vil henge over både resten av svangerskapet og barseltiden.

 

Jeg håper dere finner ut av det! ❤️

Anonymkode: 9876e...4f5

[AnonymBruker]

Hva sa hun til deg? Kanskje du var litt nærtagende eller misforstått .

Anonymkode: e838d...404

[AnonymBruker]

Tenker dette ikke er en sak du trenger å bry deg veldig mye om 🤷‍♀️

Anonymkode: 81d9e...e7f

[BareMay]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Først og fremst: ber om at folk her ikke går rett til «dump ham», «hvorfor får du barn med ham» osv, det er så typisk KG og mangler veldig substans og dybde. Hvis du ikke orker å lese og reflektere ordentlig er ikke dette tråden for deg å svare i. Så setter heller stor pris på mer meningsfulle svar. Takk på forhånd 

Svigermor har kanskje alltid vært litt spesiell og vært opptatt av å ha ordet, ha rett og hvis noen ikke er enig med henne blir hun høylytt. Litt slitsomt noen ganger. Men hun har vært hyggelig og behandlet meg fint og jeg sa tidligere til samboer at jeg var glad i begge svigerforeldrene mine. Svigerfar er verdens søteste og snilleste. 

I sommer ble vi gravide, svigers vet ikke dette ennå men de har nok merket at vi har tatt noen skritt fremover. Og svigermor har muligens blitt sjalu pga dette, fordi før pleide hun å snakke med samboeren min i telefonen nesten hver dag. Hun og samboeren min har liksom aldri «klippet navlestrengen» helt før jeg kom inn i bildet, og nå føler hun kanskje på et vis at hun har mistet han litt, jeg vet ikke.
Og det som har skjedd er at i sommer var hun veldig slem mot meg og sa flere stygge ting. Jeg har ikke sagt eller gjort noe slemt mot henne, og både samboer og svigerfar ble mildt sagt sjokkerte over oppførselen. Men de to mennene er konfliktsky, vet ikke hva svigerfar har gjort men samboer har lovet meg å snakke med henne om denne urimelige oppførselen, men hver gang han skal til å gjøre det så backer han ut med feige og svake unnskyldninger. Jeg har nå innsett at det er fordi han synes det er ubehagelig. 

Hvor langt skal jeg la dette gå? Jeg har vært veldig tydelig med han på at han må forsvare meg, ikke bare si til meg at han er på min side og så ikke være tydelig med henne på at dette var skikkelig ugreit og at hun ikke kan behandle meg slik. Jeg har også sagt at noen relasjon til en slem svigermor er helt totalt uaktuelt, og jeg ønsker ikke at barna våre skal ha kontakt med en farmor som er slem mot moren deres heller, jeg vet hvordan det kan påvirke barn negativt. Jeg kjenner at det er skikkelig ugreit at han er så feig og bare skyver det vekk. Men hva gjør jeg? 
 

Anonymkode: 6d592...c28

 

"Og det som har skjedd er at i sommer var hun veldig slem mot meg og sa flere stygge ting"

Var hun uenig med deg i noe eller sa deg noen sannhetens ord?

 

Endret 23. august av BareMay

[veronica<3]

Tråden er ryddet for avsporing.

veronica<3, mod. 

[AnonymBruker]

BareMay skrev (5 timer siden):

 

"Og det som har skjedd er at i sommer var hun veldig slem mot meg og sa flere stygge ting"

Var hun uenig med deg i noe eller sa deg noen sannhetens ord?

 

🙄 for det er jo utenkelig at svigermor faktisk bare var slem 

Anonymkode: 8b6e9...696

[AnonymBruker]

Jeg hadde snakket med svigefar siden du skriver han er snill. Hvis mannen din er feig blir det verre med tiden.

Anonymkode: 2c25d...936

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

«Mine barn får ikke være rundt folk som er slemme mot meg.» Sånn! Så dumper du hele kjerringa ut av livet ditt. Kvinn deg opp og sett grenser for deg selv. Så kan mannen din besøke foreldrene sine alene uten deg og barn siden hun ikke klarer å oppføre seg. Så flaut for henne! 

Anonymkode: 998c3...a80

Du bør slutte å dra inn barna i dine negative forhold. Selv om du er uvenner med svigers så la barna ha godt forhold til svigers for barnas skyld, ikke din, og ikke kutt bånd bare fordi du er krenket. Vi trnger begge sider av familien i livet vårt. Jeg snakker av erfaring fordi min mor ødela forholdet til far mor og tanter og onkler på farsiden slik at vi nesten ikke hadde kontakt, enda jeg elsket dem og følte meg mer vel sammen med dem enn mors familie. Det ble vårt tap og ikke min mors.

Anonymkode: 3bc14...221

[AnonymBruker]

Jeg synes det er merkelig med mødre som snakker med sin voksne sønn nesten hver dag på telefonen. (Like merkelig om det er en datter). 
For meg er det et tegn på et  avhengighetsforhold, mens andre kanskje vil kalle det «en sammensveiset familie». Du burde ha skjønt at ingen sønn som snakker med mamma hver dag vil si henne i mot og stå opp for sin gravide kone. 
Jeg synes dette ligner på alle de andre svigermortrådene her inne laget av fornærmede unge (vordende) mødre, svigermor er ei heks og bare mormor, min mamma, duger. 
Jeg er enig i ab a2d, men mange av dere unge kvinner skal gnåle og gnåle og eier ikke evne til å være overbærende, heve dere over uønskede ord og fokusere på andre ting.

Jeg kjenner til et tilfelle der svigermor sa «er det nødvendig å ta ham opp hver gang det kommer et knyst fra ham» hvorpå svigerdatter ble så fornærmet at hun nektet å se svigermor på fire år. 
Det er jo absurd, ordene var uheldige ja, men hvorfor ikke svare, «kanskje ikke, men jeg gjør det slik» og så fortsette som før?

Ikke vær så opptatt av å ha rett og at den anklagede (svigermor) må straffes.
Når du blir eldre blir du litt rundere i kantene og ser ting i et litt større perspektiv. 
 

PS, det er ikke dere som er gravide, det er du.

Anonymkode: 9c2ae...a5f

[Apis]

Som et voksent menneske syntes jeg du skal snakke direkte med din svigermor, som også er farmor til deres barn. Kommunikasjon som skal gå mellom både din man, som skal snakke med sin far som igjen skal snakke med sin kone, kommer bare til å skape enda mer konflikt, misforståelser og irritasjon. Snakk med henne på en ikke anklagende måte med et åpent sin, og gi rom for at folk er forskjellige og har forskjellige sosiale roller. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Først og fremst: ber om at folk her ikke går rett til «dump ham», «hvorfor får du barn med ham» osv, det er så typisk KG og mangler veldig substans og dybde. Hvis du ikke orker å lese og reflektere ordentlig er ikke dette tråden for deg å svare i. Så setter heller stor pris på mer meningsfulle svar. Takk på forhånd 

Svigermor har kanskje alltid vært litt spesiell og vært opptatt av å ha ordet, ha rett og hvis noen ikke er enig med henne blir hun høylytt. Litt slitsomt noen ganger. Men hun har vært hyggelig og behandlet meg fint og jeg sa tidligere til samboer at jeg var glad i begge svigerforeldrene mine. Svigerfar er verdens søteste og snilleste. 

I sommer ble vi gravide, svigers vet ikke dette ennå men de har nok merket at vi har tatt noen skritt fremover. Og svigermor har muligens blitt sjalu pga dette, fordi før pleide hun å snakke med samboeren min i telefonen nesten hver dag. Hun og samboeren min har liksom aldri «klippet navlestrengen» helt før jeg kom inn i bildet, og nå føler hun kanskje på et vis at hun har mistet han litt, jeg vet ikke.
Og det som har skjedd er at i sommer var hun veldig slem mot meg og sa flere stygge ting. Jeg har ikke sagt eller gjort noe slemt mot henne, og både samboer og svigerfar ble mildt sagt sjokkerte over oppførselen. Men de to mennene er konfliktsky, vet ikke hva svigerfar har gjort men samboer har lovet meg å snakke med henne om denne urimelige oppførselen, men hver gang han skal til å gjøre det så backer han ut med feige og svake unnskyldninger. Jeg har nå innsett at det er fordi han synes det er ubehagelig. 

Hvor langt skal jeg la dette gå? Jeg har vært veldig tydelig med han på at han må forsvare meg, ikke bare si til meg at han er på min side og så ikke være tydelig med henne på at dette var skikkelig ugreit og at hun ikke kan behandle meg slik. Jeg har også sagt at noen relasjon til en slem svigermor er helt totalt uaktuelt, og jeg ønsker ikke at barna våre skal ha kontakt med en farmor som er slem mot moren deres heller, jeg vet hvordan det kan påvirke barn negativt. Jeg kjenner at det er skikkelig ugreit at han er så feig og bare skyver det vekk. Men hva gjør jeg? 
 

Anonymkode: 6d592...c28

Enklere å vurdere situasjonen om du spesifikt gir et eks på hva hun sier. Hvis det er ekstreme drøye og urimelige ting så forstår jeg virkelig ikke hvorfor din partner ikke står opp for deg

Anonymkode: 84867...73a