Dere som har bonusbarn hvor relasjonen er svært krevende.

[AnonymBruker]

Hvis jeg var deg, så ville jeg skilt meg. Ikke la barnet ditt bli ødelagt av dette kaoset! 

Anonymkode: 44664...aa3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 10.9.2025 den 10.18):

Altså, at barnet faktisk setter en dato for selvmordsforsøk hvis ikke far gjør som hen sier er ekstremt manipulerende atferd. Har hen vært utredet ordentlig?  Hvordan hen holder på  (selvmordstrusler for å få viljen sin og svært usunne tilknytningsmønstre) gir meg assosiasjoner til emosjonell ustabil (borderline) personlighetsforstyrrelse. 

Anonymkode: 05a43...1a3

 

AnonymBruker skrev (På 10.9.2025 den 21.01):

Ungen manipulerer alle rundt seg og far er helt uten evne til å sette klare grenser.

Anonymkode: 8719c...62c

Dette er mitt inntrykk også ut fra innleggene til TS. 

Det er jo tydelig at dette barnet sliter med noe, men det fremstår som at selvmordsforsøk og trusler om dette er mer et rop om hjelp eller enn genuin suicidalitet. 

Jeg tenker det er viktig at helsehjelpen fokuserer på de underliggende sykdommene/problemstillingene som ser ut til å springe ut i selvmordsforsøk/trusler. Og det er jo det underliggende her man på sikt må ta tak i. 

Kan barnet ha en form for borderline personlighetsforstyrrelse? Har man kunnet utelukke at det ikke har blitt utsatt for noe traumatisk? 

Anonymkode: ebbb2...400

[fru Alving]

Sannsynligvis vil ikke denne tenåringen få det så mye bedre når far flytter opp. Jeg tenker at det kan skape ro og kanskje bidra til å løsne opp i flokene hva det egentlig er som "feiler" barnet. Om hen ikke egentlig ønsker å være med faren sin så vil det jo vise seg ganske snart, og det er nok lettere for far å forstå dynamikken når han er der og ikke kan beskyldes for å ikke være til stede.

Jeg er helt enig at at tenåringen har et usunt mønster og trenger hjelp, og kanskje er det lettere å få det nå som tenåringen ikke kan henge problemene sine på en far som "ikke er der" for hen.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

 

Dette er mitt inntrykk også ut fra innleggene til TS. 

Det er jo tydelig at dette barnet sliter med noe, men det fremstår som at selvmordsforsøk og trusler om dette er mer et rop om hjelp eller enn genuin suicidalitet. 

Jeg tenker det er viktig at helsehjelpen fokuserer på de underliggende sykdommene/problemstillingene som ser ut til å springe ut i selvmordsforsøk/trusler. Og det er jo det underliggende her man på sikt må ta tak i. 

Kan barnet ha en form for borderline personlighetsforstyrrelse? Har man kunnet utelukke at det ikke har blitt utsatt for noe traumatisk? 

Anonymkode: ebbb2...400

Barnet hefter selv alt på at far har bodd ett annet sted.

Barnet sliter sosialt og har gjort det i mange år.

Helsehjelpen barnet (og foreldrene) får virker til å utelukkende fokusere på at barnet har bodd langt fra far.

Jeg tenker selv at barnet har en personlighetsforstyrrelse som har fått blomstret opp av far sin stadige bekreftelse på alt av vanskelige følelser, istedenfor å håndtere dem.

Tror far over lenger tid har satt fast i ett mønster med dårlig samvitttighet over brudd og at han nå skal være den som redder barnet.

Anonymkode: 9ceef...2ad

[AnonymBruker]

fru Alving skrev (2 timer siden):

Sannsynligvis vil ikke denne tenåringen få det så mye bedre når far flytter opp. Jeg tenker at det kan skape ro og kanskje bidra til å løsne opp i flokene hva det egentlig er som "feiler" barnet. Om hen ikke egentlig ønsker å være med faren sin så vil det jo vise seg ganske snart, og det er nok lettere for far å forstå dynamikken når han er der og ikke kan beskyldes for å ikke være til stede.

Jeg er helt enig at at tenåringen har et usunt mønster og trenger hjelp, og kanskje er det lettere å få det nå som tenåringen ikke kan henge problemene sine på en far som "ikke er der" for hen.

Jeg er helt enig med deg mtp at far flytter opp, kommer til å eksponere hva som egentlig er problemet her.

Jeg tviler sterkt på at alle disse problemene kommer til å løse seg kun fordi far er tilstede i hverdagen.

Det som er vanskelig i tillegg til det åpenbare er at far setter oss andre i en svært vanskelig økonomisk og praktisk situasjon.

 

Anonymkode: 9ceef...2ad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Barnet hefter selv alt på at far har bodd ett annet sted.

Barnet sliter sosialt og har gjort det i mange år.

Helsehjelpen barnet (og foreldrene) får virker til å utelukkende fokusere på at barnet har bodd langt fra far.

Jeg tenker selv at barnet har en personlighetsforstyrrelse som har fått blomstret opp av far sin stadige bekreftelse på alt av vanskelige følelser, istedenfor å håndtere dem.

Tror far over lenger tid har satt fast i ett mønster med dårlig samvitttighet over brudd og at han nå skal være den som redder barnet.

Anonymkode: 9ceef...2ad

Etter min mening helt rimelige vurderinger basert på det jeg vet ut fra innleggene dine. 

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å skrive noe om dette, men det er nå en gang slik at jeg via jobb har en god del kjennskap til BUP. Og det er ikke imponerende for å si det slik. Jeg har veldig inntrykk av at der er en god del som ønsket å realisere seg selv og å kose seg på jobb med å snakke med barn. Men så viste deg seg at det å snakke med alvorlig psykisk syke barn/ungdommer eller barn/ungdommer med mye bagasje ikke er så hyggelig likevel. Og så blir ikke dette håndtert korrekt fordi de er skilt ut i sin egen boble, og det går bare rundt og rundt i samme tralten. Jeg mener at vanlig DPS og BUP må slås sammen, både for å oppdage udugelighet blant behandlere, men ikke minst for et stort og kunnskapsrikt fagmiljø med kunnskapsdeling og kunnskapsløft.

Min anbefaling er at dere skaffer barnet en privat psykolog med spesialisering og lang erfaring innen barnepsykiatri. I tillegg til det offentlige. Det er ingen tvil om at dette barnet lider, og noen må begynne å grave litt. 

Og deretter må du jo nesten vurdere om det blir bedre av å skille seg? Kommer dere i en bedre økonomisk situasjon da? Jeg vet ikke altså, jeg bare spør siden jeg ser flere har foreslått skilsmisse.

Anonymkode: ebbb2...400

[AnonymBruker]

For en grusom situasjon å være i! Prioriter barnet, dere kommer til å angre resten av livet hvis dere ikke gjør det.

Anonymkode: dfaca...278

[AnonymBruker]

Klem til deg TS! Ikke glem å ta vare på deg selv og deres felles barn❤️

Anonymkode: 3f75d...dd7

[AnonymBruker]

Du må ta vare på deg selv og eget barn ts, og mannen må forstå at han ikke kan glemme forpliktelsene overfor det friske barnet. Kanskje han trenger en periode i unntakstilstand for å forstå det. 

Du må jo bare vurdere om du kan tåle at dere velges bort en periode.

Anonymkode: 3d4e9...a90

[AnonymBruker]

Mannen har nå flyttet og jeg var/er mildt sagt rasende.

Han tar lite kontakt og når han tar kontakt utrykker han frustrasjon ovenfor hvor lite inkludert han blir i situasjonen og at barnet ikke er spesielt imøtekommende ovenfor han.

Barnet ønsker ikke at han skal komme til hjemmet og sier at det er rart at han er der og vil ikke involvere han i hverdagslivet.

Akkurat slik jeg dessverre fryktet.

Hjelpen utenfra er det samme som det har vært før, ifølge han.

Jeg syntes ikke at far håndterer situasjonen på en voksen måte men er fullstendig styrt av sine følelser og er blitt en medavhengig som ikke oppfører seg som en foreldre men som kun bekrefter alt barnet sier.

 

Anonymkode: 9ceef...2ad

[Tubaluba]

AnonymBruker skrev (På 6.9.2025 den 22.41):

Ja.
 

Det er en god stund siden barnet prøvde å ta livet sitt men nå har barnet satt en dato for ett nytt forsøk om far ikke flytter dit hvor barnet er.

Anonymkode: 9ceef...2ad

I en sånn situasjon kan jeg godt forstå at far blir livredd og desperat. Skjønner at denne situasjonen er svært krevende også for deg, men tror det er best av deg å ikke ta større valg mht fremtiden akkurat nå (gå fra hverandre eller ei).

Å ha et barn med så store psykiske vansker, er uhyre krevende. Konsentrer deg om å lage en god hverdag for deg og fellesbarnet akkurat nå, og vent av situasjonen litt nå. 

[Natu]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Mannen har nå flyttet og jeg var/er mildt sagt rasende.

Han tar lite kontakt og når han tar kontakt utrykker han frustrasjon ovenfor hvor lite inkludert han blir i situasjonen og at barnet ikke er spesielt imøtekommende ovenfor han.

Barnet ønsker ikke at han skal komme til hjemmet og sier at det er rart at han er der og vil ikke involvere han i hverdagslivet.

Akkurat slik jeg dessverre fryktet.

Hjelpen utenfra er det samme som det har vært før, ifølge han.

Jeg syntes ikke at far håndterer situasjonen på en voksen måte men er fullstendig styrt av sine følelser og er blitt en medavhengig som ikke oppfører seg som en foreldre men som kun bekrefter alt barnet sier.

 

Anonymkode: 9ceef...2ad

Jeg har lest hele tråden og jeg syns synd på deg. Barnet har et utrolig destruktivt mønster der det har lært seg å manipulere for å få viljen. Antakelig utviklet personlighetsforstyrrelse. Far er fortvilet men måten han velger å løse ting på er hårreisende dårlig og forsterker 100% barnets dårlige adferd. Hadde dette vært meg hadde jeg gitt opp far. Du kan forvente konflikter og bråk i årevis angående dette og du vil alltid være et hatobjekt for barnet. At han tar lite kontakt med deg er sprøtt med tanke på løsningen han har valgt! Jeg hadde sluttet å kontakte ham og funnet ut av det praktiske  hvordan jeg skulle klare meg uten ham.  

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.9.2025 den 23.26):

Da får kona og ungene bli med da. Det her er ett psykisk sykt barn som trenger faren sin. Mister man automatisk all empati når man blir stemor? Sett deg i farens sko. Hva hvis det var ditt barn.

Anonymkode: 08c3d...1f8

👆

Anonymkode: c9581...05b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 6.9.2025 den 21.41):

Så stygge dere er med ts! 

Anonymkode: 20b2b...407

Stygge? Jeg derimot synes ts er stygg mot både bonusbarn og partner 

Anonymkode: c9581...05b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 10.9.2025 den 21.24):

Du skjønner tydeligvis ikke problemstillingen her.

Anonymkode: 9ceef...2ad

Er åpenbart du som ikke skjønne det

Anonymkode: c9581...05b

[AnonymBruker]

Tubaluba skrev (4 timer siden):

I en sånn situasjon kan jeg godt forstå at far blir livredd og desperat. Skjønner at denne situasjonen er svært krevende også for deg, men tror det er best av deg å ikke ta større valg mht fremtiden akkurat nå (gå fra hverandre eller ei).

Å ha et barn med så store psykiske vansker, er uhyre krevende. Konsentrer deg om å lage en god hverdag for deg og fellesbarnet akkurat nå, og vent av situasjonen litt nå. 

Dette👆

Anonymkode: c9581...05b

[AnonymBruker]

Men hvor er hjelpeapparatet her? Altså - jeg har selv tenåringsbarn med store pyskiske problemer, så jeg tror ( vet!), at BUP og andre instanser ikke alltid klarer å fikse ting- men mener de seriøst at løsningen på barnets problemer er at far permanent flytter på tvers av landet og bort fra deg og felles barn? Får han ingen veiledning i hva som er en rasjonell tilnærming til dette?  I så fall burde foreldrene seriøst be om ny veileder eller gå privat. 

Anonymkode: 55f0a...fdb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Mannen har nå flyttet og jeg var/er mildt sagt rasende.

Han tar lite kontakt og når han tar kontakt utrykker han frustrasjon ovenfor hvor lite inkludert han blir i situasjonen og at barnet ikke er spesielt imøtekommende ovenfor han.

Barnet ønsker ikke at han skal komme til hjemmet og sier at det er rart at han er der og vil ikke involvere han i hverdagslivet.

Akkurat slik jeg dessverre fryktet.

Hjelpen utenfra er det samme som det har vært før, ifølge han.

Jeg syntes ikke at far håndterer situasjonen på en voksen måte men er fullstendig styrt av sine følelser og er blitt en medavhengig som ikke oppfører seg som en foreldre men som kun bekrefter alt barnet sier.

 

Anonymkode: 9ceef...2ad

Jeg kan dessverre ikke si at jeg er overrasket. Far har vist at han er villig til å være en dørmatte og blir behandlet etter det.

 Jeg mistenker at barnets underliggende motiv den siste tiden har vært å skape splid mellom dere ved å tvinge far til å ta et valg, ikke at hen egentlig ønsket å ha en masende far hengende over skulderen i samme by. Det er tross alt ikke snakk om et barn i barneskolealderen, eller engang ungdomsskolen, men en som er snart voksen. Og nå som barnet har fått viljen sin, er hen antakeligvis ikke helt så interessert i "prosjekt pappa" lenger. Barnet er dessuten blitt vant til å kunne vri seg unna all ansvarliggjøring ved å legge skylden for alt som går galt på far "fordi han bor så langt unna"... Hvem skal hen skylde på nå? 

Jeg føler virkelig med deg i denne situasjonen. Hvordan går det med barnet ditt opp i alt dette? 

Anonymkode: 05a43...1a3

[AnonymBruker]

Kjære TS,

jeg lever også i et bonusbarnforhold med store konflikter som tidvis tar mesteparten av vår tankevirksomhet, binder oss opp økonomisk og bidrar til veldig mange konflikter mellom oss som partnere og mellom partner og barn. Jeg har også vurdert å gå, men mannen ønsker ikke det. 

Det er ikke fullt så alvorlige ting som du beskriver, men det har vært ganske alvorlige beskyldninger og påstander, samt at det har skjedd ting som har hatt store øknomiske betydning for oss.

Alt "normalt" i livet blir satt i andre rekke, og man kan ikke ha normale forventninger til livet lengre.

Det er veldig tungt å ha det sånn, og jeg vil følge denne tråden videre for å se hva som skjer. Jeg har dessverre ikke så mange gode råd, da min erfaring er at høykonfliktsaker som dette sjelden blir bedre, dessverre. Men bonusbarnet er jo fortsatt ung, og mange utvikler seg mye i slutten av tenårene/starten av tyveårene.

Sender deg en god klem og ønsker lykke til. Vi er flere i lignende situasjoner, som vet at det ikke er bare å gi ungene alt de vil ha også er alt løst. 

Anonymkode: 18e2d...14b

[AnonymBruker]

Tubaluba skrev (21 timer siden):

I en sånn situasjon kan jeg godt forstå at far blir livredd og desperat. Skjønner at denne situasjonen er svært krevende også for deg, men tror det er best av deg å ikke ta større valg mht fremtiden akkurat nå (gå fra hverandre eller ei).

Å ha et barn med så store psykiske vansker, er uhyre krevende. Konsentrer deg om å lage en god hverdag for deg og fellesbarnet akkurat nå, og vent av situasjonen litt nå. 

Jeg forstår hva du sier og jeg er forsåvidt enig med deg, om dette hadde vært en mer gjennomtenkt situasjon som ikke har så store praktiske og økonomiske konsekvenser som det har.

Anonymkode: 9ceef...2ad