Dere som har bonusbarn hvor relasjonen er svært krevende.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

 

Huff, jeg føler virkelig med dere. Dette er en vanskelig situasjon å være i for dere alle. Jeg synes generelt det er alfor lite fokus på ungdom med psykiske lidelser og at det er lite støtte å få for familier som står i det.  Det er ekstremt krevende og vanskelig å stå i og det er noe helt annet å være foreldre for et barn med alvorlige psykiske problemer, enn «vanlige» barn. Det kan ikke engang sammenlignes. 

Jeg skjønner veldig godt at du er frustrert, jeg har selv vært i samme situasjon, kanskje ikke hver eneste detalj, men i alle hovedtrekk. Og ja, jeg tror ingen som ikke har hatt en alvorlig psykisk syk ungdom vil forstå hvor krevende balansegang det ofte er mellom å gi full støtte samtidig som man setter tydelige grenser for usunt atferd. For begge trenges og grenseløse ungdommer kjemper jo mot grenser hele tiden og det sliter foreldrene ut etter hvert. Vi hadde noen veldig vanskelige år, men min mann ble heldigvis flinkere til å sette grenser etter hvert og det har vært utelukkende positivt for alle, ikke minst barnet (nå ung voksen). 

For meg høres det ut som din mann er svært medavhengig og trenger profesjonell hjelp til å sette grenser, selvom det spørs om han er mottakelig for det. Jeg skjønner selvfølgelig hvor vanskelig det er når barna sliter, men jeg kan samtidig ikke skjønne at noen tror ting blir bedre ved å la den psykisk syke ungdommen få lov til å styre omgivelsene på bekostning av alle andre. Det eneste det gjør er å belønne usunt atferd og dermed forsterke usunne følelses- og tilknytningsmønstre hos barnet. Man får mer av det man ikke ønsker. 

Hvis jeg hadde et barn som truet med selvmord hvis ikke jeg gjorde som han/hun ville, tror jeg at jeg ville kontaktet BUP og bedt om råd, eventuelt undersøkt mulighetene for tvangsinnleggelse basert på at barnet er til fare for seg selv. Far har et ansvar for å lære sitt snart voksne barn at det er ikke akseptabelt å true med å ta livet sitt for å få viljen sin (at far velger vekk deg og lillebror/søster), det eneste han/hun vil lære hvis far gir etter er at man kan holde på slik i nære relasjoner for å kontrollere og styre andre. Noe som kommer til med å ødelegge for barnet i fremtidige forhold også. 

Jeg håper virkelig ting vil bli bedre for dere på sikt og at din mann vil bli bedre på å sette sunne grenser ❤️

Anonymkode: 05a43...1a3

Tusen takk for ett svært empatisk og forståelsesfullt innlegg.

Dette er svært vanskelig å stå i som du skriver og det er godt å høre at situasjonen ordnet seg for dere.

Min mann er fullstendig medavhengig og ser ingenting klart i redselen over at barnet potensielt velger å avslutte livet og resten av oss står kan ikke si eller mene noe da vi mangler empati om så.

De gangene jeg har tatt dette opp, blir det helt avvist og alt handler om barnet sine selvmordstanker.

De situasjonene hvor det er helt klart at barnet enten spiller de voksne opp mot hverandre eller setter fellesbarnet (som er betydelig mye yngre) så blir det kun en lett skjennepreken uten konsekvenser.

De profesjonelle som er involvert virker ikke til å bedre situasjonen, da det kun blir lagt ett fokus på at barnet trenger far.

Han belønner usunn atferd hele tiden og jeg så allerede for mange år siden hvor usunt dette kunne bli.

Om jeg sier noe, er jeg kun negativ mot barnet.

Han planlegger nå å flytte i løpet av kort tid og sier jeg er nødt til å forstå og at hvis ikke jeg gjør det, så mangler jeg empati.

Jeg er i villrede og kjempe lei av hele situasjonen som jeg føler at ingen av de voksne egentlig tar tak i.

Dette får enorme konsekvenser økonomisk og ikke minst følelsesmessig.

 

Anonymkode: 9ceef...2ad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Tusen takk for ett svært empatisk og forståelsesfullt innlegg.

Dette er svært vanskelig å stå i som du skriver og det er godt å høre at situasjonen ordnet seg for dere.

Min mann er fullstendig medavhengig og ser ingenting klart i redselen over at barnet potensielt velger å avslutte livet og resten av oss står kan ikke si eller mene noe da vi mangler empati om så.

De gangene jeg har tatt dette opp, blir det helt avvist og alt handler om barnet sine selvmordstanker.

De situasjonene hvor det er helt klart at barnet enten spiller de voksne opp mot hverandre eller setter fellesbarnet (som er betydelig mye yngre) så blir det kun en lett skjennepreken uten konsekvenser.

De profesjonelle som er involvert virker ikke til å bedre situasjonen, da det kun blir lagt ett fokus på at barnet trenger far.

Han belønner usunn atferd hele tiden og jeg så allerede for mange år siden hvor usunt dette kunne bli.

Om jeg sier noe, er jeg kun negativ mot barnet.

Han planlegger nå å flytte i løpet av kort tid og sier jeg er nødt til å forstå og at hvis ikke jeg gjør det, så mangler jeg empati.

Jeg er i villrede og kjempe lei av hele situasjonen som jeg føler at ingen av de voksne egentlig tar tak i.

Dette får enorme konsekvenser økonomisk og ikke minst følelsesmessig.

 

Anonymkode: 9ceef...2ad

Desverre så er det lite du får gjort når far går med skylapper på.

Du må nå ta valg for deg og ditt barn som er best for dere når far flytter. Skjerm barnet ditt med så lite samvær som mulig hos far med tanke på at far ikkje selv ser deres felles barns behov.

Ønsker å gi deg en klem, det er vanskelig å hjelpe noen som egentlig ikke ønsker hjelp.

Anonymkode: 65227...9f1

[AnonymBruker]

Vil overhode ikke si at far er medavhengig. De aller fleste oppegående foreldre ville gjort akkurat det samme, også du om det gjaldt «vårt fellesbarn». Problemet med steforeldre er at de alltid vil mislike når et av særkullsbarna tar opp oppmerksomhet og tid fra fellesbarn. Det er det som er stefamiliens dysfunksjonelle dynamikk. Steforeldre kan aldri bli like glad i stebarnet, og stilt ovenfor to behov (stebarnet og fellesbarn) vil steforeldre alltid kjempe for fellesbarn. Når situasjonen er så prekær som den er nå, er det kanskje ikke så dumt at far flytter en stund. Så slipper han å måtte kjempe hjemme, når han trenger alle krefter til å ta vare på særkullsbarn. 

Anonymkode: 5879c...7d6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Tusen takk for ett svært empatisk og forståelsesfullt innlegg.

Dette er svært vanskelig å stå i som du skriver og det er godt å høre at situasjonen ordnet seg for dere.

Min mann er fullstendig medavhengig og ser ingenting klart i redselen over at barnet potensielt velger å avslutte livet og resten av oss står kan ikke si eller mene noe da vi mangler empati om så.

De gangene jeg har tatt dette opp, blir det helt avvist og alt handler om barnet sine selvmordstanker.

De situasjonene hvor det er helt klart at barnet enten spiller de voksne opp mot hverandre eller setter fellesbarnet (som er betydelig mye yngre) så blir det kun en lett skjennepreken uten konsekvenser.

De profesjonelle som er involvert virker ikke til å bedre situasjonen, da det kun blir lagt ett fokus på at barnet trenger far.

Han belønner usunn atferd hele tiden og jeg så allerede for mange år siden hvor usunt dette kunne bli.

Om jeg sier noe, er jeg kun negativ mot barnet.

Han planlegger nå å flytte i løpet av kort tid og sier jeg er nødt til å forstå og at hvis ikke jeg gjør det, så mangler jeg empati.

Jeg er i villrede og kjempe lei av hele situasjonen som jeg føler at ingen av de voksne egentlig tar tak i.

Dette får enorme konsekvenser økonomisk og ikke minst følelsesmessig.

 

Anonymkode: 9ceef...2ad

Det var veldig leit å høre med mannen din, har han tenkt seg å flytte permanent eller midlertidig? 

Jeg skjønner at din mann er engstelig, det er forferdelig når barna sliter, men det virker dessverre som han har skylappene på når det gjelder dynamikken i forholdet mellom han og det eldste barnet. Jeg tror han vil etter hvert våkne opp til en blåmandag og skjønne at det å la barnet få lov til å styre omgivelsene på denne måten er en stor tabbe, men spørs om det blir for sent. Han tar et valg som fører til enorme konsekvenser for alle og som vil nesten garantert forsterke eldstemanns psykiske problemer og usunne relasjonsmønstre, hen lærer jo at hvis man får et nei, kan man bare true med selvmord og da blir det et ja, allikevel. Jeg synes det er helt forferdelig. Hva ser din mann for seg at vil skje når han har flyttet? At barnet vil mirakuløst bli kvitt alle problemer? Jeg har vanskelig å se for meg at når fagfolket sier at «barnet trenger far», så mener de at din mann skal forlate deg og deres yngste barn fordi hans snart voksne barn krever det. Two wrongs, don’t make a right, som de sier. Er det f.eks en grunn til at mor (som er den som valgte å flytte vekk) og barn ikke kan flytte til hvor dere bor? Din mann har tross alt ikke bare deg, men også et annet barn å ta hensyn til. 

Vi har vært igjennom mye av det samme med et barn som var ekstremt avhengig av far og hadde forventninger og krav ganske langt utover det som kan kalles normalt. Min mann har alltid vært veldig til stede for barnet og gjort alt han kunne for at barnet skulle ha det bra og få hjelp og han var nok i en periode hvor din mann er nå, men han skjønte etter hvert at det var ikke veien å gå og fikk hjelp av en dyktig psykolog til å sortere tanker og finne ut hvordan best ivareta rollen som pappa til en psykisk syk ungdom uten å bli fullstendig selvutslettende. Så barnet fikk masse kjærlighet og omsorg og hensynet til barnet kom alltid først, men samtidig satte han også klare grenser for hva som var akseptabelt. Det var krevende balansegang, fordi barnet hadde et svært grenseløst og utagerende atferd (som eskalerte ved minste antydning til grensesetting), det var også en periode med (tomme) trusler om selvskading hvis ikke far gjorde ditten og datten. Så min mann måtte velge sine kamper, men han holdt ut på det som var viktigst og det tror jeg var avgjørende for oss alle. Barnet er nå voksen og har flyttet for seg selv og selvom hen sliter fortsatt med psykisk helse og trenger litt mer hjelp enn andre på samme alder, får hen det til på et eller annet vis og trives godt med å bo for seg selv. Hen har modnet mye på å måtte stole på selv og vi har heldigvis en god relasjon i dag, til tross for en ungdomsperiode utenom det vanlige. Selvfølgelig er det ekstra utfordrende å være ung og ha psykisk sykdom, men desto viktigere er det at disse unge menneskene våre lærer å håndtere livet og følelser og relasjoner på en sunn måte, jeg tror at for vår del kunne det gått veldig annerledes hvis ikke far hadde blitt flinkere til å sette grenser og hjelpe barnet med å bli mer selvstendig. 

Bare så det er sagt, tror jeg ikke at du -eller jeg eller andre i samme situasjon er “dårlige stemødre” eller eventuelt “dårlige foreldre” og i hvert fall ikke “uten empati”, fordi vi som pårørende ikke er enig i at et ungt menneske skal, i kraft av sine psykiske helseplager, få lov til å styre livene til andre på denne måten, eller fordi vi mener at andre barn i familien kan ikke bare settes til side. Når jeg leser her inne virker det nesten som mange mener at kjærlighet er å alltid gi barna det de vil ha, jeg mener at en stor del av kjærlighet er å gi barna de verktøyene de trenger for å få til et godt liv på egen hånd og en del av det er å sette grenser. Barnas ønsker er ikke alltid det samme som barnas behov og det gjelder både biologiske og ikke biologiske barn i familien. Jeg er veldig glad i mitt stebarn og unner hen alt godt i livet, men det er ikke slik at det er alltid i hens beste interesse at vi andre hopper når hen sier hopp. Det er klart dette med ønsker vs behov er en ekstra vanskelig balansegang når barna sliter psykisk og foreldrene er plaget av dårlig samvittighet, men ingen kan bli “frisk på vegne av sine barn” ved å nøre under grenseløshet og å gi de absolutt alt de krever på bekostning av småsøsken og alle andre i familien, og der i ligger medavhengigheten etter min mening. 

Anonymkode: 05a43...1a3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 25.8.2025 den 12.46):

Vil overhode ikke si at far er medavhengig. De aller fleste oppegående foreldre ville gjort akkurat det samme, også du om det gjaldt «vårt fellesbarn». Problemet med steforeldre er at de alltid vil mislike når et av særkullsbarna tar opp oppmerksomhet og tid fra fellesbarn. Det er det som er stefamiliens dysfunksjonelle dynamikk. Steforeldre kan aldri bli like glad i stebarnet, og stilt ovenfor to behov (stebarnet og fellesbarn) vil steforeldre alltid kjempe for fellesbarn. Når situasjonen er så prekær som den er nå, er det kanskje ikke så dumt at far flytter en stund. Så slipper han å måtte kjempe hjemme, når han trenger alle krefter til å ta vare på særkullsbarn. 

Anonymkode: 5879c...7d6

Dette lyser av noen som aldri har vært i en lignende situasjon.

Skjønner godt hva du mener ifht steforeldre og stebarns dynamikk men jeg vet med meg selv hva slags intensjoner og følelser jeg har for stebarnet mitt.

Jeg har lenge vært bekymret over en usunn utvikling i form av oppførsel når man ikke får det som man vil og en far som overkompenserer.

Jeg hadde aldri flyttet fra mine andre barn fordi ett barn satte krav om å bo ett spesifikt sted for å unngå å ta livet sitt.

Jeg hadde heller aldri akseptert at mitt særkullsbarn skulle styrt hjemmet på denne måten som det blir gjort her og at mannen min ikke hadde noe han skulle sagt i sitt eget hjem ovenfor mitt barn fra før.

Du må gjerne tenke det du gjør men for meg handler ikke dette om ett “stebarn” men om oss som familie.

Jeg hadde reagert like negativt om det var vårt fellesbarn som hadde hadde styrt på denne måten og at det var stebarn og meg som ble etterlatt.

 

Anonymkode: 9ceef...2ad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 25.8.2025 den 18.23):

Det var veldig leit å høre med mannen din, har han tenkt seg å flytte permanent eller midlertidig? 

Jeg skjønner at din mann er engstelig, det er forferdelig når barna sliter, men det virker dessverre som han har skylappene på når det gjelder dynamikken i forholdet mellom han og det eldste barnet. Jeg tror han vil etter hvert våkne opp til en blåmandag og skjønne at det å la barnet få lov til å styre omgivelsene på denne måten er en stor tabbe, men spørs om det blir for sent. Han tar et valg som fører til enorme konsekvenser for alle og som vil nesten garantert forsterke eldstemanns psykiske problemer og usunne relasjonsmønstre, hen lærer jo at hvis man får et nei, kan man bare true med selvmord og da blir det et ja, allikevel. Jeg synes det er helt forferdelig. Hva ser din mann for seg at vil skje når han har flyttet? At barnet vil mirakuløst bli kvitt alle problemer? Jeg har vanskelig å se for meg at når fagfolket sier at «barnet trenger far», så mener de at din mann skal forlate deg og deres yngste barn fordi hans snart voksne barn krever det. Two wrongs, don’t make a right, som de sier. Er det f.eks en grunn til at mor (som er den som valgte å flytte vekk) og barn ikke kan flytte til hvor dere bor? Din mann har tross alt ikke bare deg, men også et annet barn å ta hensyn til. 

Vi har vært igjennom mye av det samme med et barn som var ekstremt avhengig av far og hadde forventninger og krav ganske langt utover det som kan kalles normalt. Min mann har alltid vært veldig til stede for barnet og gjort alt han kunne for at barnet skulle ha det bra og få hjelp og han var nok i en periode hvor din mann er nå, men han skjønte etter hvert at det var ikke veien å gå og fikk hjelp av en dyktig psykolog til å sortere tanker og finne ut hvordan best ivareta rollen som pappa til en psykisk syk ungdom uten å bli fullstendig selvutslettende. Så barnet fikk masse kjærlighet og omsorg og hensynet til barnet kom alltid først, men samtidig satte han også klare grenser for hva som var akseptabelt. Det var krevende balansegang, fordi barnet hadde et svært grenseløst og utagerende atferd (som eskalerte ved minste antydning til grensesetting), det var også en periode med (tomme) trusler om selvskading hvis ikke far gjorde ditten og datten. Så min mann måtte velge sine kamper, men han holdt ut på det som var viktigst og det tror jeg var avgjørende for oss alle. Barnet er nå voksen og har flyttet for seg selv og selvom hen sliter fortsatt med psykisk helse og trenger litt mer hjelp enn andre på samme alder, får hen det til på et eller annet vis og trives godt med å bo for seg selv. Hen har modnet mye på å måtte stole på selv og vi har heldigvis en god relasjon i dag, til tross for en ungdomsperiode utenom det vanlige. Selvfølgelig er det ekstra utfordrende å være ung og ha psykisk sykdom, men desto viktigere er det at disse unge menneskene våre lærer å håndtere livet og følelser og relasjoner på en sunn måte, jeg tror at for vår del kunne det gått veldig annerledes hvis ikke far hadde blitt flinkere til å sette grenser og hjelpe barnet med å bli mer selvstendig. 

Bare så det er sagt, tror jeg ikke at du -eller jeg eller andre i samme situasjon er “dårlige stemødre” eller eventuelt “dårlige foreldre” og i hvert fall ikke “uten empati”, fordi vi som pårørende ikke er enig i at et ungt menneske skal, i kraft av sine psykiske helseplager, få lov til å styre livene til andre på denne måten, eller fordi vi mener at andre barn i familien kan ikke bare settes til side. Når jeg leser her inne virker det nesten som mange mener at kjærlighet er å alltid gi barna det de vil ha, jeg mener at en stor del av kjærlighet er å gi barna de verktøyene de trenger for å få til et godt liv på egen hånd og en del av det er å sette grenser. Barnas ønsker er ikke alltid det samme som barnas behov og det gjelder både biologiske og ikke biologiske barn i familien. Jeg er veldig glad i mitt stebarn og unner hen alt godt i livet, men det er ikke slik at det er alltid i hens beste interesse at vi andre hopper når hen sier hopp. Det er klart dette med ønsker vs behov er en ekstra vanskelig balansegang når barna sliter psykisk og foreldrene er plaget av dårlig samvittighet, men ingen kan bli “frisk på vegne av sine barn” ved å nøre under grenseløshet og å gi de absolutt alt de krever på bekostning av småsøsken og alle andre i familien, og der i ligger medavhengigheten etter min mening. 

Anonymkode: 05a43...1a3

Takk for fint innlegg!

Han snakket om år i tidsperspektiv, helt frem til barnet er helt friskt.

Han ser nok for seg at alt skal ordne seg så lenge han er daglig i livet til barnet.

Mor til barnet har hele nettverket sitt og jobb der hun bor og ønsker ikke å flytte.

Det er såpass langt unna som det kan bli i ett land og dyrt med fly, slik at det ikke er ett alternativ for meg å flytte eller at mannen min kan komme hjem spesielt ofte.

Jeg tror også han kommer til å våkne opp til en blåmandag og innse at dette er mye mer komplekst enn å kun ha han der i hverdagen.

Godt å høre ting har blitt enklere for dere og jeg tror du har helt rett i at det kunne blitt annerledes om mannen din hadde fortsatt i samme spor.

Som du skriver, barnet har en usunn måte å håndtere vanskelige følelser på og det siste barnet trenger er å ikke få noen form for grensesetting.

Jeg er helt enig i ditt siste avsnitt om medavhengighet.

Det er akkurat dette jeg tenker også, det går på bekostning av alle andre i familien,

 

 

 

Anonymkode: 9ceef...2ad

[AnonymBruker]

Nå har far her booket flybillett og drar om to uker.

Med beskjed om at hvis jeg ikke forstår dette, så er forholdet mellom oss over.

Jeg er fullstendig ødelagt over dette og han virker ikke til å forstå noen argumenter.

Jeg syntes dette er fullstendig uakseptabelt og skjønner ikke hvordan vi skal komme oss gjennom dette.

Stedet han skal flytte til er på ett helt annet sted i landet som det tar lang tid å fly til og som i tillegg er dyrt.

Jeg føler meg satt i sjakk matt og at uansett hva jeg sier, så er tenker jeg kun på meg selv, ifølge han.

 

Anonymkode: 9ceef...2ad

[AnonymBruker]

Dette kunne nesten vært mitt innlegg.  Jeg har også et bonusbarn som sliter fryktelig. Og som ringer far og vil han skal flytte tilbake. Men når han er der blir han oversett. Det er fryktelig krevende. Og skjønner selvfølgelig fars og barnets side. Det er vanskelig og det er vondt. Men man kan ikke la en tenåring styre skuta fullstendig. Nå er jeg klar over at KG sitt mammapoliti kommer og tar meg. Og at er man stemor skal man bare skygge banen. Men man kan faktisk bry seg om barnet sitt og fortsatt være i et nytt forhold med nye barn. Og man kan faktisk sette grenser selv for et barn som sliter. Dette barnet trenger profesjonell hjelp. Og at foreldrene er til stede. Men det betyr ikke at far skal forlate kona og det andre barnet. Det vil ha konsekvenser for det andre barnet også. Det er mange måter å ta ansvar på. Og det vil ikke bare si å gjøre alt tenåringen krever.  Jeg håper det løser seg for dere. Det er bra at mannen din er tilstede for barnet som sliter. Men å forlate familien for å legge seg flat her er ikke løsningen.  

Anonymkode: 9b64e...b41

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Dette kunne nesten vært mitt innlegg.  Jeg har også et bonusbarn som sliter fryktelig. Og som ringer far og vil han skal flytte tilbake. Men når han er der blir han oversett. Det er fryktelig krevende. Og skjønner selvfølgelig fars og barnets side. Det er vanskelig og det er vondt. Men man kan ikke la en tenåring styre skuta fullstendig. Nå er jeg klar over at KG sitt mammapoliti kommer og tar meg. Og at er man stemor skal man bare skygge banen. Men man kan faktisk bry seg om barnet sitt og fortsatt være i et nytt forhold med nye barn. Og man kan faktisk sette grenser selv for et barn som sliter. Dette barnet trenger profesjonell hjelp. Og at foreldrene er til stede. Men det betyr ikke at far skal forlate kona og det andre barnet. Det vil ha konsekvenser for det andre barnet også. Det er mange måter å ta ansvar på. Og det vil ikke bare si å gjøre alt tenåringen krever.  Jeg håper det løser seg for dere. Det er bra at mannen din er tilstede for barnet som sliter. Men å forlate familien for å legge seg flat her er ikke løsningen.  

Anonymkode: 9b64e...b41

Da får kona og ungene bli med da. Det her er ett psykisk sykt barn som trenger faren sin. Mister man automatisk all empati når man blir stemor? Sett deg i farens sko. Hva hvis det var ditt barn.

Anonymkode: 08c3d...1f8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 22.8.2025 den 22.15):

Jeg har vært gift med en mann i 10+ år som har ett barn fra før.

Barnet har bodd i en annen by da mor valgte å flytte til hjemstedet sitt da det ble slutt mellom henne og min mann.

Det ble svært vanskelig når jeg kom inn i bildet og mor fortalte barnet (som da var i barnehagealder) at far bodde langt unna fordi  han fant seg en ny familie.

Noe som ikke var sant.

Barnet har vært hos oss alle ferier og ofte utenom.

Men dessverre aldri funnet seg tilrette selv om barnet har hatt eget rom og jeg som stemor har gjort det jeg tenker jeg skal gjøre som en bonus foreldre (vi har hatt masse egentid, barnet har hatt mye alenetid med far).

Nå er barnet i slutten av tenårene og har det ikke bra.

Selvmordsforsøk og ett ekstremt behov for far.

Barnet ringer til alle tider og far er styrt av dårlig samvittighet fra å ha gått fra sin eks, slik at han naturligvis ønsker å alltid være tilstede for barnet.

Dette skaper ofte konflikter mellom oss da han ikke tar en del ansvar på morgenen eller kvelden for vårt barn da han han konstant er på tlf med sitt barn.

Barnet skaper ofte konflikter når barnet er her som ikke er reelle mellom far og mor og viser ofte en svært usunn side om ting ikke går den veien barnet vil.

Jeg ser at barnet sliter veldig og har utviklet usunne mekanismer men far ser ikke dette.

Det går ofte ut over felles barnet.

Jeg er kjempe glad i barnet hans og føler selv jeg har strukket meg til det ytterste for at barnet skal ha det fint.

Det er blitt såpass vanskelig at jeg vurderer å gå.

Hva gjør man egentlig i en slik situasjon?

 

Anonymkode: 9ceef...2ad

Men kjære deg! Barnet hans sliter jo slkikkelig! Selvmordsforsøk?!! Barnet trenger faren sin ekstra mye nå, og da må han så klart ha ekstra fokus der nå. Da bør du som hans partner støtte og vise forståelse for dette, selvom det fører til at du må trå til mer med barnet deres!

Anonymkode: 79839...538

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Men kjære deg! Barnet hans sliter jo slkikkelig! Selvmordsforsøk?!! Barnet trenger faren sin ekstra mye nå, og da må han så klart ha ekstra fokus der nå. Da bør du som hans partner støtte og vise forståelse for dette, selvom det fører til at du må trå til mer med barnet deres!

Anonymkode: 79839...538

Ja, dette er sant.  Men far har også to barn og må være til stede for det andre barnet også. Men selvfølgelig er det en unntakstilstand hvor barnet som sliter må ha første pri. Men ikke eneste pri. Det er for ofte slik at utagerende barn får all oppmerksomhet og støtte og at de andre søsknene blir oversett pga det. Ikke så populær mening, jeg er klar over det. Men alle barn har rett til sine foreldre. 

Anonymkode: 9b64e...b41

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 22.8.2025 den 22.15):

...

Nå er barnet i slutten av tenårene og har det ikke bra.

Selvmordsforsøk og ett ekstremt behov for far.

Hva gjør man egentlig i en slik situasjon?

Anonymkode: 9ceef...2ad

Velger å snu litt på spørsmålet ditt og tenker det er lurt også å stille spørsmål om hva man absolutt IKKE gjør i en slik situasjon:

Man velger ikke å forlate mannen sin, og derved også denne suicidale tenåringen og påføre en sårbar og allerede suicidal tenåring enda mer skyld samtidig som faren trolig knekker helt sammen i en tid der han bør få stå så stødig som mulig og fokusere maksimalt på tenåringen sin. 

Så over til spørsmålet om hva man kan gjøre. Dette forstår jeg er vanskelig når strikken er så tøyd. Er det mulig å ta en prat med ungdommen og være såpass ærlig at man sier man forstår at hxn har det vanskelig, men at det ikke er så lett for dere voksne heller om dere ikke kan ha en åpen dialog. Gjør det klart at dere ønsker å hjelpe og at dere har et ønske om at alle skal få det bedre fremover, ikke minst tenåringen. Spør hva hxn trenger og verdsett ALT som kommer av forsøk på å inkludere dere i det vanskelige fra ungdommens side. Ikke alt vil være like fornuftig eller gjennomtenkt, men ta det likevel imot og snakk sammen for å finne gode løsninger sammen. Ungdommen trenger å bygges opp igjen og du må for all del ikke trekke deg ut på det mest sårbare tidspunktet der du samtidig stiller far i en såpass vanskelig situasjon at han neppe klarer å være sterk og tilstede for ungdommen slik det trengs nå. 

Anonymkode: a40fc...f7e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Nå har far her booket flybillett og drar om to uker.

Med beskjed om at hvis jeg ikke forstår dette, så er forholdet mellom oss over.

Jeg er fullstendig ødelagt over dette og han virker ikke til å forstå noen argumenter.

Jeg syntes dette er fullstendig uakseptabelt og skjønner ikke hvordan vi skal komme oss gjennom dette.

Stedet han skal flytte til er på ett helt annet sted i landet som det tar lang tid å fly til og som i tillegg er dyrt.

Jeg føler meg satt i sjakk matt og at uansett hva jeg sier, så er tenker jeg kun på meg selv, ifølge han.

 

Anonymkode: 9ceef...2ad

 

Jeg har hatt et barn som sliter, og jeg sverget for meg selv i kampens hete at ingenting skulle hindre meg, verken mann eller andre barn. Dette barnet led så mye at jeg gikk 100 % inn for saken. Hadde jeg ikke gjort det, så hadde hun vært død nå. Det mest fortvilende opp i det hele var den manglende støtten fra min mann (ikke hans barn), men den kom etterhvert. Og sammen var vi uovervinnelig. 

Han har et barn som sliter maks. Er det slik at grenser blir overskredet? Selvsagt. Men hvis ditt barn er syk om natta, setter du grenser for når du gidder å stå opp? Hvis ditt barn holder på å ta livet av seg- sitter du da og grubler på hvilke grenser du skal sette? NEI!!! ... du gjør alt! Det er det eneste som opptar hodet ditt. 

Så der er man. La mannen dra. Hvis han er nogenlunde oppegående, så kanskje han kan stabilisere situasjonen der oppe barnet bor, og at han og mor sammen kan stille opp og antageligvis vil dette roe seg. Det er klart det har økonomiske konsekvenser! Men slik er det med barn. 

Du må tenke på hva du hadde gjort om det var ditt barn. Hvis det var ditt barn som var der oppe og ville dø og var syk. Hva hadde du gjort? Jeg tror ikke du har tatt det innover deg. Det er det kjæreste din mann har. Bortsett fra barnet deres og deg. Men dere er trygge. Dere har det bra. Dere risikerer ikke å dø.- 

 

Anonymkode: 86111...8e4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Men kjære deg! Barnet hans sliter jo slkikkelig! Selvmordsforsøk?!! Barnet trenger faren sin ekstra mye nå, og da må han så klart ha ekstra fokus der nå. Da bør du som hans partner støtte og vise forståelse for dette, selvom det fører til at du må trå til mer med barnet deres!

Anonymkode: 79839...538

Ja, dette er sant.  Men far har også to barn og må være til stede for det andre barnet også. Men selvfølgelig er det en unntakstilstand hvor barnet som sliter må ha første pri. Men ikke eneste pri. Det er for ofte slik at utagerende barn får all oppmerksomhet og støtte og at de andre søsknene blir oversett pga det. Ikke så populær mening, jeg er klar over det. Men alle barn har rett til sine foreldre. 

Anonymkode: 9b64e...b41

[AnonymBruker]

Nå er jeg helt enig i at man skal ta dette på alvor og gjøre det man kan. Men jeg må bare nevne at det finnes manipulerende ungdom der ute. Min stedatter truer med både det ene og det andre, men snur så helt på hælen og overser og driver sjikane av familiemedlemmer som kommer henne til unnsetning.  Det blir til tider svært krevende. Hun er ikke suicidal, men destruktiv. Jeg vet jeg høres hjerteløs ut, men å bruke all tid og energi på en ungdom som ikke vil annet enn å manipulere er slitsomt. Spesielt når det tar far vekk fra sine andre barn. Det gjelder også hennes 100% biologiske bror som har fått mer enn nok av henne. Jeg tror det er ok å sette noen krav til ungdommen også. Det er en grunn til at så mange sliter for tida og mye av det er putesying under armene på barn og at de skal møtes både her og der. 

Anonymkode: 9b64e...b41

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Ja, dette er sant.  Men far har også to barn og må være til stede for det andre barnet også. Men selvfølgelig er det en unntakstilstand hvor barnet som sliter må ha første pri. Men ikke eneste pri. Det er for ofte slik at utagerende barn får all oppmerksomhet og støtte og at de andre søsknene blir oversett pga det. Ikke så populær mening, jeg er klar over det. Men alle barn har rett til sine foreldre. 

Anonymkode: 9b64e...b41

Ja, men det ene barnet har vel hatt sin far hele veien, og har det fint. Det store barnet sliter skikkelig, og det trenger familien. Hva om barnet/ungdommen faktisk tar livet av seg? Far satt der nede og gjorde ingenting!? ...Populær mening, eller ei- det er en barslig tullete mening av noen som aldri har hatt et barn som har det veldig vanskelig og er syk. Du høres ut som en bortskjemt unge som ikke har fått nok oppmerksomhet fra mor. 

Han er jo nødt til å prøve! Han er ikke nødt til å gjøre det, men han er en skikkelig mann og far og dermed gjør han det. 

Hadde han ikke gjort noe, så hadde han vært en idiot. Og det at barnet/ungdommen manipulerer osv...det er bare støy. Det er noe alvorlig galt fatt, og far er nødt til å gjøre noe. Stabilisere situasjonen og ungdommen. 

Anonymkode: 86111...8e4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Ja, men det ene barnet har vel hatt sin far hele veien, og har det fint. Det store barnet sliter skikkelig, og det trenger familien. Hva om barnet/ungdommen faktisk tar livet av seg? Far satt der nede og gjorde ingenting!? ...Populær mening, eller ei- det er en barslig tullete mening av noen som aldri har hatt et barn som har det veldig vanskelig og er syk. Du høres ut som en bortskjemt unge som ikke har fått nok oppmerksomhet fra mor. 

Han er jo nødt til å prøve! Han er ikke nødt til å gjøre det, men han er en skikkelig mann og far og dermed gjør han det. 

Hadde han ikke gjort noe, så hadde han vært en idiot. Og det at barnet/ungdommen manipulerer osv...det er bare støy. Det er noe alvorlig galt fatt, og far er nødt til å gjøre noe. Stabilisere situasjonen og ungdommen. 

Anonymkode: 86111...8e4

Selvfølgelig skal man gjøre det man kan! Men viktig å koble på profesjonelle og ikke la ungdommen ta belastningen med å bestemme. Mange måter å stille opp på. 

Anonymkode: 9b64e...b41

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.9.2025 den 22.39):

Dette kunne nesten vært mitt innlegg.  Jeg har også et bonusbarn som sliter fryktelig. Og som ringer far og vil han skal flytte tilbake. Men når han er der blir han oversett. Det er fryktelig krevende. Og skjønner selvfølgelig fars og barnets side. Det er vanskelig og det er vondt. Men man kan ikke la en tenåring styre skuta fullstendig. Nå er jeg klar over at KG sitt mammapoliti kommer og tar meg. Og at er man stemor skal man bare skygge banen. Men man kan faktisk bry seg om barnet sitt og fortsatt være i et nytt forhold med nye barn. Og man kan faktisk sette grenser selv for et barn som sliter. Dette barnet trenger profesjonell hjelp. Og at foreldrene er til stede. Men det betyr ikke at far skal forlate kona og det andre barnet. Det vil ha konsekvenser for det andre barnet også. Det er mange måter å ta ansvar på. Og det vil ikke bare si å gjøre alt tenåringen krever.  Jeg håper det løser seg for dere. Det er bra at mannen din er tilstede for barnet som sliter. Men å forlate familien for å legge seg flat her er ikke løsningen.  

Anonymkode: 9b64e...b41

Trist å høre om situasjonen dere står i.

Mye høres likt ut som hos oss.

I perioder har barnet ringt far mye på natten og snakket om hvor stort savnet er og at barnet ikke klarer å sovne uten han.

Men når han har tilbudt seg å komme i ferier osv (hvor barnets mor har sagt hun kan bo hos slektninger mens han er der) så ønsker ikke barnet dette da det er for rart å ha han i deres hjem og barnet ønsker ikke at h*n må følge han regler mens han er der).

Det er kjempe frustrerende å stå i.

Når barnet er hos oss er det tunge dager med isolasjon av de to med lange samtaler om hvor vanskelig alt er.

Dette har vart i åresvis og får ser ikke selv hvor lite konstruktivt det er.

Han har helt bestemt seg for å flytte og slik jeg ser det nå, er forholdet vårt over.

 

Anonymkode: 9ceef...2ad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.9.2025 den 23.26):

Da får kona og ungene bli med da. Det her er ett psykisk sykt barn som trenger faren sin. Mister man automatisk all empati når man blir stemor? Sett deg i farens sko. Hva hvis det var ditt barn.

Anonymkode: 08c3d...1f8

Jeg hadde aldri tilrettelagt for ett barn til å trumfe gjennom viljen sin på denne måten, spesielt ikke mitt eget barn.

Det har vært mange situasjoner gjennom årene hvor barnet manipulerer for å få viljen sin eller straffer og skaper konflikt enten mellom oss voksne (ved å fortelle ting til mor som ikke er sant) eller skape situasjoner hvor fellesbarnet blir beskyldt for ting.

Far anerkjenner at disse tingene ikke er sant og sier han har tatt det opp med barnet men det har ikke vært konsekvenser utover det.

Jeg skylder overhodet ikke på barnet her derimot på far som har latt barnet utvikle en svært usunn måte å håndtere vanskelige følelser på.

Å skrive at man mangler empati for ett stebarn fordi man opplever denne situasjonen som vanskelig, vitner om at du aldri har opplevd noe lignende.

Hadde mitt eget barn gjort disse tingene, hadde jeg vært dypt bekymret og absolutt ikke prøvd å bortforklare det.

 

Anonymkode: 9ceef...2ad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.9.2025 den 0.42):

Men kjære deg! Barnet hans sliter jo slkikkelig! Selvmordsforsøk?!! Barnet trenger faren sin ekstra mye nå, og da må han så klart ha ekstra fokus der nå. Da bør du som hans partner støtte og vise forståelse for dette, selvom det fører til at du må trå til mer med barnet deres!

Anonymkode: 79839...538

Det sier seg selv!

Men å si opp jobben sin og flytte så langt bort som man kan gjøre uten tanke for økonomiske konsekvenser og for det andre barnet sitt, er ikke holdbart.

Anonymkode: 9ceef...2ad