Dere som har bonusbarn hvor relasjonen er svært krevende.

[AnonymBruker]

Jeg har vært gift med en mann i 10+ år som har ett barn fra før.

Barnet har bodd i en annen by da mor valgte å flytte til hjemstedet sitt da det ble slutt mellom henne og min mann.

Det ble svært vanskelig når jeg kom inn i bildet og mor fortalte barnet (som da var i barnehagealder) at far bodde langt unna fordi  han fant seg en ny familie.

Noe som ikke var sant.

Barnet har vært hos oss alle ferier og ofte utenom.

Men dessverre aldri funnet seg tilrette selv om barnet har hatt eget rom og jeg som stemor har gjort det jeg tenker jeg skal gjøre som en bonus foreldre (vi har hatt masse egentid, barnet har hatt mye alenetid med far).

Nå er barnet i slutten av tenårene og har det ikke bra.

Selvmordsforsøk og ett ekstremt behov for far.

Barnet ringer til alle tider og far er styrt av dårlig samvittighet fra å ha gått fra sin eks, slik at han naturligvis ønsker å alltid være tilstede for barnet.

Dette skaper ofte konflikter mellom oss da han ikke tar en del ansvar på morgenen eller kvelden for vårt barn da han han konstant er på tlf med sitt barn.

Barnet skaper ofte konflikter når barnet er her som ikke er reelle mellom far og mor og viser ofte en svært usunn side om ting ikke går den veien barnet vil.

Jeg ser at barnet sliter veldig og har utviklet usunne mekanismer men far ser ikke dette.

Det går ofte ut over felles barnet.

Jeg er kjempe glad i barnet hans og føler selv jeg har strukket meg til det ytterste for at barnet skal ha det fint.

Det er blitt såpass vanskelig at jeg vurderer å gå.

Hva gjør man egentlig i en slik situasjon?

 

Anonymkode: 9ceef...2ad

[AnonymBruker]

Jeg sier bare en ting...barnet var der før deg. 

Anonymkode: 0dc7c...de6

[AnonymBruker]

Vi har og stått i en vanskelig situasjon med mitt barn, men mannen har vært lenge I livet hennes. Vi har stått i det, gått i terapi, vært på familiegruppe, 

Seriøst. Dette er en tenåring og dere har ett barn ellers. Tenårene går over...og du må faktisk takle å ta den ene ungen når det er krise. Det er selvmordsforsøk! Det er en ungdom på randen. Og en far ...

Så sett noen grenser for deg selv...vern om det andre barnet, finn løsninger, men det vil gå over. De er ikke tenåringer for alltid, og uansett hvor ustabil de er, så topper det seg nå.

 

Anonymkode: 86111...8e4

[AnonymBruker]

Du nevner et barn med selvmordsforsøk, så skriver du et syteinnlegg. Skjerp deg. Enn om det var ditt barn??

Anonymkode: ebade...9fa

[AnonymBruker]

Det skulle jo bare mangle at du tar deg av fellesbarnet hvis eldste har det så vanskelig at hen prøver å ta livet av seg. Skal far bare ignorere barnet sitt fordi du ikke gidder å ta i litt ekstra? Og du vurderer å gå fra ham pga dette? Da er du ikke mye glad i ham.

Anonymkode: 4f663...4a3

[AnonymBruker]

Jeg forstår at du syns det er vanskelig og ja, deres felles barn kommer nå i andre rekke. Men snu det litt. Dersom begge barna hadde vært dine, hadde du også satt alle kluter inn for det barnet som sliter så enormt. Da hadde barn nr 2 kommet i siste rekke for dere begge. Tenk den redselen far står i nå. Fellesbarnet er heldig, det har fremdeles full fokus hos deg. Jeg hadde gitt far det armslaget han trengte og støttet han igjennom noe som må være det vanskeligste han har opplevd. 

Anonymkode: 056f5...e0e

[AnonymBruker]

Tar du seriøst å syter over at fellesbarnet ikke får oppmerksomhet når den andre ungen ringer for den vil dø?! Dette må være det mest egoistiske stemorsinlegget jeg har sett sålangt her inne. Og jeg har vært her i mange, mange år.

Anonymkode: 08c3d...1f8

[Mymlen]

Du er ikke unødvendig egoistisk, du er ikke en dårlig stemor og du er ikke en dårlig partner.

Denne tenåringen trenger åpenbart hjelp, og det er vanskelig for alle parter å stå i. Jeg ser hva du skriver om at tenåringen bruker usunne mekanismer for å få oppmerksomhet og lignende, noe som er naturlig for barn, ungdommer og voksne med traumer og andre psykiske utfordringer. Her burde det foregå familieterapi med mor, far og barn. Selv om tenåringen har det veldig vondt med seg selv, betyr ikke det at det blir fri pass for å kunne styre livene til alle. Selvmordsforsøk eller ei. 

Det du kan gjøre, om det ikke allerede er gjort, er å melde fra til barnevernet. De kan hjelpe med samspillet mellom barn og foreldre, kontakte riktige hjelpemidler og jobbe med situasjonen fra et utvendig perspektiv. En tenåring som har prøvd å ende livet sitt burde uansett bli fanget opp av barnevernet/BUP om dere har meldt det inn 

[AnonymBruker]

Skjønner virkelig ikke at det noe å diskutere en gsng. Hvis eldstemann trenger far i en vanskelig situasjon så skal selvfølgelig far stille opp uten at du skal sutre og gi dårlig samvittighet over det. Det er kun for en periode. 

Anonymkode: 028e5...122

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg sier bare en ting...barnet var der før deg. 

Anonymkode: 0dc7c...de6

Det har ingenting med saken å gjøre. 

Tenåringer oppfører seg vanligvis ikke som TS beskriver sitt bonusbarn og det må være mulig å lage seg et liv selv om det eksisterer barn fra før. 

Her tror jeg moren til dette barnet har medvirket til ganske mye. 

Har ingen løsning til TS, men det har tydeligvis ikke du heller. 

Anonymkode: 80e92...928

[AnonymBruker]

Selvmordsforsøk! Dere må jo snu alle steiner. Dette er ikke noe far sliter med med sitt barn, dere er jo en familie! Det er ditt bonusbarn også, ett av to barn i familien. Og hun/han har det så dårlig i livet, og tydelig dårlig i sitt andre hjem, hvorfor bor h’n ikke hjemme hos dere? Fordi det er tydeligvis et dårligere alternativ enn å bo i det andre hjemmet, og se hvordan det har gått! Dere har ikke på over ti år klart å skape et trygt hjem og en trygg familie for barnet. Og det skriver du selv her, du vurderer å forlate dem. Skulle ungdommen tilpasse seg noe bedre av det? Hvordan skulle det bedre situasjonen for noen? 
Dette barnet har ikke funnet seg tilrette i livet. 
Alle barn har et ekstremt behov for foreldrene sine. 
Det er du som må steppe opp her, være god partner og støtte for din mann, faktisk være en bonusforelder, en som bidrar og hjelper i en ekstremt vanskelig situasjon for familien. Selvfølgelig «går det ut over» søsken også, skulle det at et av to barn sliter så psykisk at h’n ikke ønsker leve ikke påvirke hele familien, ikke være den største krisen man som foreldre og familie kan oppleve? 
Du bare klager, du spør ikke om hjelp. Du og dere har kanskje strukket dere til det ytterste, da må det mer hjelp til. Får far hjelp til å hjelpe, har dere kontakt med profesjonelle, får barnet hjelp? Jeg vet det er vanskelig, har en ungdom i nær familie selv som sliter, og etter fylte 16 er man ganske maktesløs som forelder. Det er altoppslukende og fortvilende, går ut over jobb og andre relasjoner, selvfølgelig gjør det det.

Du og mannen må i parterapi og snakke om hvordan hjelpe eldste barnet, hvordan skjerme yngstebarnet, hvordan samarbeide med eks og hvordan berge parforholdet. 

Anonymkode: 86b22...e65

[AnonymBruker]

Jeg tror du bør tenke på dere som en helhet. Som en familie med to voksne og to barn dere har ansvar for å følge opp. Ikke ditt og vårt barn. Da blir det enklere å se at som i en annen familie hvor begge barna er våre, og det ene strever, så påvirker det alle andre. Foreldrene må dele seg, barnet som strever må følges opp tettere enn før, som betyr at oppgaveansvar må omfordeles, det andre barnet kan få for lite en periode som man prøver å skjerme for. Det er ikke lett for noen dette. Men løsningen er heller ikke å be en forelder drite i sitt eldste barn som strever fordi minstebarnet skal ha sitt akkurat som før. Hvordan ville du gjort det hvis begge barna var dine? Ville du tatt oppgavene som glippet imens far var ute i stormen med eldste barnet?

Anonymkode: a380c...7fd

[smurfebuss]

Akkurat nå kan ikke far hjelpe til på morgen/kveld fordi han har et barn til som trenger hjelp. Situasjonen hadde vært helt lik om begge var deres felles barn og deres eldste barn strevde - dere måtte tatt hvert deres barn. 
 

Selvfølgelig har en tenåring som strever usunne mekanismer. Han/hun er jo langt fra moden. All honnør til far som faktisk stiller opp og tar seg tid. Historien er full av fedre som ikke har gjort det. 

[AnonymBruker]

Om jeg var far hadde jeg skilt meg. Rart han ikke flyttet etter barnet eller nektet mor å dra med barnet da det ble slutt. Mye er for sent, men akuratt nå må han gjøre det han kan for førstefødte.

Anonymkode: b8367...2bd

[AnonymBruker]

Du kan heller se sånn på det at fellesbarnet er heldig som har deg i denne situasjonen som kan konsentrere seg om han/ henne. For hadde det vært to fellesbarn hadde det fort blitt sånn at yngstemann hadde blitt oversett. Helt klart ikke rett, men når noen er suicidale går man over i en nødtilstand.

Anonymkode: f4ce5...63f

[AnonymBruker]

Dette barnet er din manns barn og ditt barns søsken. 

Du har valgt å stå i denne situasjonen. Barnet har ikke noe valg. 

Anonymkode: 4748a...b6a

[AnonymBruker]

Jeg tenker fokuset bør være: dere som har tenåringer som sliter og det er svært krevende., ….. Dette bonusbarnfokuset hjelper jo ikke? Klart det kan være ekstra vanskelig når man må samarbeide med en eks, og den relasjonen med eksen er krevende. Men at det er krevende med barnet FORDI det er et særkullsbarn? At du kan velge ungdommen vekk, hvis du velger vekk mannen? Tror du det er blir bra for noen av barna? 

Anonymkode: 86b22...e65

[AnonymBruker]

Jeg ser ikke ts nevne noe om det, men jeg mener dette unge mennesket trenger profesjonell hjelp og jeg har dessverre liten tro på at det å sitte fast i et hamsterhjul med far tilgjengelig på telefonen 24/7, vil hjelpe denne ungdommen med sin psykiske helse. Tvertimot. 

Jeg skjønner at denne ungdommen har det vanskelig, men jeg tror også det vil på sikt gjøre vondt verre hvis  ungdommens psykiske helse gjør at han/hun får lov til å skli over i full grenseløshet og medavhengighet og styre alle rundt seg. Det er ikke sunt for noen og i hvertfall ikke en som sliter psykisk. 

Jeg mener selvfølgelig ikke at far skal slutte å stille opp eller snakke med ungdommen  på telefon, han kan gjerne snakke med han/henne hver dag, men han må også kunne sette grenser og kunne si at nå må han gå, eller at akkurat nå passer det ikke men at de kan snakke senere. Selvom ts er der for fellesbarnet, betyr det ikke at det barnet er annenrangs og far kan bare melde seg helt ut. 

Når det begynner å gå utover omgivelsene i en så stor grad og over  såpass lang tid at ts vurderer å dra, er det et soleklart tegn på at far må begynne å sette noen grenser og pushe på profesjonell hjelp. 
 

Anonymkode: 05a43...1a3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg ser ikke ts nevne noe om det, men jeg mener dette unge mennesket trenger profesjonell hjelp og jeg har dessverre liten tro på at det å sitte fast i et hamsterhjul med far tilgjengelig på telefonen 24/7, vil hjelpe denne ungdommen med sin psykiske helse. Tvertimot. 

Jeg skjønner at denne ungdommen har det vanskelig, men jeg tror også det vil på sikt gjøre vondt verre hvis  ungdommens psykiske helse gjør at han/hun får lov til å skli over i full grenseløshet og medavhengighet og styre alle rundt seg. Det er ikke sunt for noen og i hvertfall ikke en som sliter psykisk. 

Jeg mener selvfølgelig ikke at far skal slutte å stille opp eller snakke med ungdommen  på telefon, han kan gjerne snakke med han/henne hver dag, men han må også kunne sette grenser og kunne si at nå må han gå, eller at akkurat nå passer det ikke men at de kan snakke senere. Selvom ts er der for fellesbarnet, betyr det ikke at det barnet er annenrangs og far kan bare melde seg helt ut. 

Når det begynner å gå utover omgivelsene i en så stor grad og over  såpass lang tid at ts vurderer å dra, er det et soleklart tegn på at far må begynne å sette noen grenser og pushe på profesjonell hjelp. 
 

Anonymkode: 05a43...1a3

Takk for innlegget ditt, dette er akkurat det jeg tenker.

Det er allerede profesjonell hjelp involvert.

Jeg skrev innlegget fort i stor frustrasjon og er nok en del detaljer jeg burde ha tatt med.

Grenseløshet er ett veldig beskrivende ord for situasjonen.

Det er ikke bare tlf samtaler til alle tider men også på natten, som varer i flere timer.

Barnet hans har flere ganger fått tilbud om å bo her men ønsker ikke å flytte fra mor.

Far har pga dårlig samvittighet gjort det veldig klart at jeg ikke skal blande meg inn i oppdragelse og ønsker ikke at jeg skal sette grenser på noen måter.

Barnet har på mange måter gitt utrykk for at felles barnet ikke er ønsket og viser liten interesse.

Dette kan jeg på mange måter forstå, da jeg tror barnet tenker at fellesbarnet har en plass bonusbarnet ikke har som bor med far fulltid,  det gjør derimot at dynamikken ikke er naturlig.

I tillegg skjer det ofte episoder hvor fellesbarnet blir beskylde for å ha gjort visse ting, uten at noen av oss voksne har vært vitner, hvor far umiddelbart skal sette fellesbarnet på plass.

I de (få) tilfellene far prøver å si at han kan ringe tilbake eller at han er opptatt, blir barnet ganske opprørt.

Det siste nå er at barnet ønsker at far skal flytte til barnet sitt hjemby, det er det eneste som skal til for at barnet ikke skal gjøre det utenkelige.

Far presenterer nå dette som en reell mulighet og sier dette er noe han må gjøre for å redde barnet.

Du treffer helt når du skriver at det ender opp i full medavhengighet og grenseløshet og alle rundt tenker de må gjøre akkurat det barnet vil.

Der ligger frustrasjonen min.

Skjønner at dette kan være vanskelig å forstå for noen som ikke har vært i en tilsvarende situasjon.

 

 

 

Anonymkode: 9ceef...2ad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Takk for innlegget ditt, dette er akkurat det jeg tenker.

Det er allerede profesjonell hjelp involvert.

Jeg skrev innlegget fort i stor frustrasjon og er nok en del detaljer jeg burde ha tatt med.

Grenseløshet er ett veldig beskrivende ord for situasjonen.

Det er ikke bare tlf samtaler til alle tider men også på natten, som varer i flere timer.

Barnet hans har flere ganger fått tilbud om å bo her men ønsker ikke å flytte fra mor.

Far har pga dårlig samvittighet gjort det veldig klart at jeg ikke skal blande meg inn i oppdragelse og ønsker ikke at jeg skal sette grenser på noen måter.

Barnet har på mange måter gitt utrykk for at felles barnet ikke er ønsket og viser liten interesse.

Dette kan jeg på mange måter forstå, da jeg tror barnet tenker at fellesbarnet har en plass bonusbarnet ikke har som bor med far fulltid,  det gjør derimot at dynamikken ikke er naturlig.

I tillegg skjer det ofte episoder hvor fellesbarnet blir beskylde for å ha gjort visse ting, uten at noen av oss voksne har vært vitner, hvor far umiddelbart skal sette fellesbarnet på plass.

I de (få) tilfellene far prøver å si at han kan ringe tilbake eller at han er opptatt, blir barnet ganske opprørt.

Det siste nå er at barnet ønsker at far skal flytte til barnet sitt hjemby, det er det eneste som skal til for at barnet ikke skal gjøre det utenkelige.

Far presenterer nå dette som en reell mulighet og sier dette er noe han må gjøre for å redde barnet.

Du treffer helt når du skriver at det ender opp i full medavhengighet og grenseløshet og alle rundt tenker de må gjøre akkurat det barnet vil.

Der ligger frustrasjonen min.

Skjønner at dette kan være vanskelig å forstå for noen som ikke har vært i en tilsvarende situasjon.

 

 

 

Anonymkode: 9ceef...2ad

Huff, jeg føler virkelig med dere. Dette er en vanskelig situasjon å være i for dere alle. Jeg synes generelt det er alfor lite fokus på ungdom med psykiske lidelser og at det er lite støtte å få for familier som står i det.  Det er ekstremt krevende og vanskelig å stå i og det er noe helt annet å være foreldre for et barn med alvorlige psykiske problemer, enn «vanlige» barn. Det kan ikke engang sammenlignes. 

Jeg skjønner veldig godt at du er frustrert, jeg har selv vært i samme situasjon, kanskje ikke hver eneste detalj, men i alle hovedtrekk. Og ja, jeg tror ingen som ikke har hatt en alvorlig psykisk syk ungdom vil forstå hvor krevende balansegang det ofte er mellom å gi full støtte samtidig som man setter tydelige grenser for usunt atferd. For begge trenges og grenseløse ungdommer kjemper jo mot grenser hele tiden og det sliter foreldrene ut etter hvert. Vi hadde noen veldig vanskelige år, men min mann ble heldigvis flinkere til å sette grenser etter hvert og det har vært utelukkende positivt for alle, ikke minst barnet (nå ung voksen). 

For meg høres det ut som din mann er svært medavhengig og trenger profesjonell hjelp til å sette grenser, selvom det spørs om han er mottakelig for det. Jeg skjønner selvfølgelig hvor vanskelig det er når barna sliter, men jeg kan samtidig ikke skjønne at noen tror ting blir bedre ved å la den psykisk syke ungdommen få lov til å styre omgivelsene på bekostning av alle andre. Det eneste det gjør er å belønne usunt atferd og dermed forsterke usunne følelses- og tilknytningsmønstre hos barnet. Man får mer av det man ikke ønsker. 

Hvis jeg hadde et barn som truet med selvmord hvis ikke jeg gjorde som han/hun ville, tror jeg at jeg ville kontaktet BUP og bedt om råd, eventuelt undersøkt mulighetene for tvangsinnleggelse basert på at barnet er til fare for seg selv. Far har et ansvar for å lære sitt snart voksne barn at det er ikke akseptabelt å true med å ta livet sitt for å få viljen sin (at far velger vekk deg og lillebror/søster), det eneste han/hun vil lære hvis far gir etter er at man kan holde på slik i nære relasjoner for å kontrollere og styre andre. Noe som kommer til med å ødelegge for barnet i fremtidige forhold også. 

Jeg håper virkelig ting vil bli bedre for dere på sikt og at din mann vil bli bedre på å sette sunne grenser ❤️

Anonymkode: 05a43...1a3