Voldelig barn i familien

[AnonymBruker]

Liten clickbait i overskriften der men… det er jammen ikke langt fra sannheten dessverre. 
 

Jeg har et barn, å er alene med det, enke. Min søster har en mann, og dem har to barn hvor han yngste er et par måneder yngre enn  mitt barn, mens hennes eldste er litt under et år eldre. Så alle tre er veldig jevne, å alle går i småbarnsavdelingen i barnehagen. (Ikke samme barnehage)

Jeg elsker dem alle tre, og elsker min søster, jeg vet hun gjør så godt hun kan, uten noe hjelp fra mannen sin. Hun er alene om det meste, å for å bruke hennes egne ord så "er mannen bare et navn på papiret uten noe mening å nytte". Dette gjør meg trist, å se henne måtte håndtere så mye når hjelpen er der men uten noe virkning. Hun har sagt rett ut at hun tilbringer mye tid med meg å mitt barn fordi det blir avlastning for henne, da hun hjemme står med to barn alene.

Men uavhengig av situasjonen dems hjemme må jeg tenke på mitt eget barn, og i ukevis har det vert rene marerittet å være rundt eldste barnet dems. Hun er voldelig, klyper, river, slår og sparker alt og alle. Vi voksne kan selvsagt børste det av oss å tar ikke noe skade, men hun gjør det samme med de mindre barna, sitt eget søsken og.(mitt barn og det yngste til søsteren min er veldig rolige å snille, dem har aldri vert verken voldsom eller voldelig mot hverken hverandre eller det eldste barnet)

Et eksempel av veldig mange er at ved flerne anledninger har hun tatt tak om hetta til barnet mitt når vi har vert ute å lekt, og dratt det bort fra leken det holdt på med fordi hun ikke ville noen andre skulle leke med noe, hun kan være opptatt med en ting men så snart hun ser at en av de andre barna leker med noe, avbryter hun og da somregel ved å slå etter dem. Jeg har forståelse for at barn i 2 års alderen ikke alltid vet forskjellen på rett og galt, å ikke alle er like lydige enda, jeg skal ikke legge meg for mye opp i det- men, foreldrene gjør ingenting, og om jeg våger å reagere på oppførselen hennes får jeg som regel bare tilbake fra søsteren min at det vil fortsette hvis jeg viser reaksjon, og at det er slik dem lærer i barnehagen og så videre. 
Men når jeg ser barnet mitt bli dratt etter halsen bakover fra et lekestativ vil jeg reagere.

Jeg skjønner hele konseptet med å ikke vise reaksjon om barn gjør noe dumt, men her virker det åpenbart ikke som tenkt. Slår barnet meg, kan jeg fint ta tak (forsiktig så klart) i armen hennes og avverge et nytt slag, å fortelle at det er utrolig teit gjort osv osv osv- men min søster mener jeg gjør det verre ved å anarkjenne at barnet slo, at hun da vil gjøre det mer.

Mellom dem større hendelsene er det selvsagt mindre hendelser som konstant dytting, riving i hår, kaster de andre barna sine ting i veggen, slår, sparker… "heldigvis" er jeg alltid på vakt rundt dem å lar henne aldri være nermere mitt barn enn jeg kan gripe inn, men jeg orker det ikke lenger. Jeg trodde det ville gå over men nå orker jeg ikke lenger.
 

Som sagt, jeg legger meg ikke opp i andres oppdragelse, og det kan godt hende det er noe underliggende som gjør at barnet dems er som hun er, sjalusi etc, men jeg kan ikke la barnet mitt være rundt henne, å det er trist for dem er søskenbarn, men jeg kan ikke som alenemor bruke en hel dag/helg/ferie på å avverge vold fra andres barn. 
 

Søsteren min legger planer for oss som familie om at vi skal reise hit og dit, feire det og det sammen, å er veldig bestemt på at det er OSS i alle anledninger. Å det setter jeg veldig pris på med tanke på at jeg er alene, men jeg ser bare ikke at det er mulig slik som situasjonen mellom ungene har vert de siste månedene. 
 

Alt jeg vil er at ungene kan gå overens, men strikken min er tøyd så langt nå. 
 

Det jeg lurer på fra dere med litt erfaring innen forskjellige barn er…

Går det over? Og som oftest når? Jeg vil tro at denne frøkna har holdt på i snart et år… kan se ut som det stammer fra sjalusien rundt å bli storesøster veldig tidlig, men jeg er ikke noe ekspert så trekker ingen konklusjon. 
 

hvordan ville dere håndtert dette med dem voksne? Jeg vil ikke skrive for mye rundt vårt forhold her, men hun er mye eldre enn meg å har en veldig "jeg vet best" holdning ovenfor meg, så de samtalene jeg har prøvd å ha rundt dette angående barna med henne blir feid under teppet og at jeg overreagerer. 
 

Men, Overreagerer jeg?? Må jeg virkelig godta andres barn være grusomme mot mitt for å sosialisere oss? Knall og fall tåler jeg, sjalusi og småkrangel hos barna tåler jeg, dem skal lære å overleve i denne verden… men er det virkelig så normalt med denne volden som søsteren min prøver å få meg til å tro? Å er det feil av meg å forvente at hun bør ta grep? 
 
hva ville dere gjort?  Jeg trenger min søster, hun er den eneste jeg har igjen, men barnet mitt kommer åpenbart først, og det knuser hjertet mitt å se hvor forsvarsløs og såret mitt barn blir de gangene hun eldste gjør det noe. 

til slutt, til dere som da har litt peiling. Hvor vanlig er egentlig denne type ekstrem vold og sjalusi blant så små barn? Vi har ikke dette problemet med noen av barna i barnehagen vår. Er det mer vanlig men bare tabu? Jeg har ikke så mange å spørre- så jeg hadde satt pris på svar og erfaringer rundt dette.

rotet innlegg, beklager. Jeg kan svare å utdype videre i tråden ved behov, men prøver å holde innholdet litt anonymt ettersom situasjoner lett kan bli gjenkjent.

 

Anonymkode: b20f3...085

[AnonymBruker]

Å slå er ikke lov. Det skal man ikke ignorere etter min mening. Kan hende barnet mangler grenser og tester og tester for å finne ut hvor grensene går (hvis de er såpass grenseløse som du kanskje antyder). Grenser gir trygghet (så lenge de gjøres ok og forutsigbare så klart).

Anonymkode: 02ed6...bbd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Å slå er ikke lov. Det skal man ikke ignorere etter min mening. Kan hende barnet mangler grenser og tester og tester for å finne ut hvor grensene går (hvis de er såpass grenseløse som du kanskje antyder). Grenser gir trygghet (så lenge de gjøres ok og forutsigbare så klart).

Anonymkode: 02ed6...bbd

Enig med deg, jeg setter grenser selv hjemme, å føler selv vi har en god flyt mellom konsekvens og belønning, men søsteren min har en annen foreldrestil enn meg, hun sier åpenlyst ved hvert hinder i hverdagen at dette ikke er en kamp hun orker å ta nå, og velger fred og ro i nuet fremfor langsiktige resultat. 

Anonymkode: b20f3...085

[AnonymBruker]

Å slå og klippe ska en ikke. Da tar en å prater til barnet, fjerner det fra sirvasjone . En må sette ned foten for slik oppførsel. Hadde jeg opplevd slik mens jeg var der hadde jeg sagt i fra

Anonymkode: db1fd...0db

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Å slå og klippe ska en ikke. Da tar en å prater til barnet, fjerner det fra sirvasjone . En må sette ned foten for slik oppførsel. Hadde jeg opplevd slik mens jeg var der hadde jeg sagt i fra

Anonymkode: db1fd...0db

Ja helt enig, jeg sier selvsagt i fra, da jeg har et ansvar ovenfor mitt barn som ikke kan snakke for seg selv. Jeg møter da motstand fra foreldrene som mener jeg skal ignorere det. Det skal sies at jeg har prøvd å ignorert for å se resultatet av det, men da blir barnet bare mer og mer voldsomt fram til vi er nødt å fysisk gripe inn- men av det jeg seg de gangene vi er sammen med dem blir det ingen bedring så det er jo åpenbart en metode som ikke funker. Jeg kan ikke oppdra det for dem, men kan heller ikke bestemme hvordan dem skal gjøre jobben desverre… 

Anonymkode: b20f3...085

[AnonymBruker]

Du må fortelle søsteren din det du forteller oss her. At det rett og slett er kjempevanskelig for deg og ditt barn å være sammen med de når det skal være sånn, og at det gjør deg trist og du trenger at hun blir med på en løsning NÅ. Ikke si noe om hva hun burde gjøre, ikke gjør det anklagende eller angripende på noen måte. Fokuser på deg og dine følelser og barnet ditt. Mest sannsynlig er hun så sliten at hun ikke har sett det og vil gjøre noe med det når hun får det påpekt, eller så bryr hun seg ikke noe om hvordan dere har det. Så enten så finner dere en løsning som kan passe dere, eller så kan du trekke deg unna med god samvittighet. Lykke til! 

….Og helt på tampen, bare sånn forresten, så er det absolutt ikke vanlig akseptabel oppførsel, og det hjelper ingenting å stikke hodet i sanden. Det er din fulle rett og din jobb vil jeg si å skjerme barnet ditt for dette når søsteren din ikke gidder å sette grenser for sin egen unge. Kanskje de må lære på den harde måten at man ikke får mange venner av å oppføre seg sånn.

Anonymkode: 4e9d1...d2b