Samboer med en som er utbrent.

[AnonymBruker]

Kjæresten min har alltid vært den som setter jobb høyest. Flink for å snakke for seg, greit utdannet. Klart å fått jobber pga mye arb.erfaring. Det resulterer også i jobber han egentlig ikke er kvalifisert for. For 2 år siden startet han i ny jobb, der han hadde ansvar for mange folk og avdelinger under seg. Ledet alle prosjekt, tok seg av kunder mm. Holdt på å møte veggen. Begynte å søke seg på nye jobber. Han ville ikke innrømme at det var for mye ansvar, så han klarte å få seg en jobb i ett mye større firma, med enda mer ansvar. Hjemmekontor å mye reising, mye å holde styr på. Det var telefoner til en hver tid, mailer han måtte svare på asap. Merket vel etter 6 mndr at han hang lenger å lenger etter. Men han nektet på det. Samtidlig kjøpte vi oss hus. Oppussingsprosjekt. Han skulle kombinere jobb med det. Jeg sa at du bør kansje fokusere litt mer på jobb, oppussingen kan vente. Men nei, han fikk forståelse fra sjefen sa han. For å gjøre en lang historie kort, så fikk han sparken til slutt. Dette var på nyåret. Siden har han buret seg inne. Søkt på litt jobber med mindre ansvar, da han endelig har innrømt at han taklet ikke presset som kommer med slike stillinger som han har hatt. Men får ingenting. Har null motivasjon til å gjør noe med huset. Står i ett halvveis oppusset hus. Her ligger gulv, tapeter og materiale overalt. Verktøy slengt over alt. Jeg gjør det jeg kan, men da blir han også irritert. For han vil gjør det skikkelig. Sier at hodet er sirup, kroppen er tom. Gråter mye. Har dratt til legen. Fått antidepressiva og henvisning til psykolog. 
 

Familiene maser. Men han vil ikke innrømme til noen at han er utbrent. Jeg står på randen selv nå, føler jeg står på pinne. Alt av husarbeid, barn, oppfølging av dem har falt på meg. Han sover til langt på dag, sitter oppe halve natten å spiller på pc. Jeg har sagt at det vil nok hjelpe å få en viss rutine på hverdagen, prøve å gjøre litt hver dag. Får da beskjed om at han er utbrent, å eneste som hjelper er å hvile..

Noen som har vært i samme situasjon?  Jeg holder på å krepere. 

Anonymkode: 89f0f...213

[AnonymBruker]

Du kan ikke hjelpe en person som ikke ønsker hjelp. Det gjelder alle typer problemer, sykdommer og avhengigheter. Han må ønske hjelp. 

Ønsker deg lykke til. Du virker som et godt menneske

Anonymkode: 6a2d5...2f9

[AnonymBruker]

Å hvile hele tiden hjelper ikke på utbrenthet. Han må få døgnrytmen på plass, og starte med f.eks. en aktivitet pr. dag. F.eks. en liten gåtur. Ta det rolig til å begynne med, men få orden på rutinene. 

Hvis han ikke er villig til å prøve å få døgnet på plass, må han kanskje ha hjelp og ukentlig oppfølging for å stables på beina av fagfolk. 

Anonymkode: 17fd7...ebd

[AnonymBruker]

Oi, dette hørtes ut som en tøff situasjon. Jeg tenker at du må være snill med deg selv og mannen. Han oppfører seg urimelig, men du vet i det minste hvorfor oppførselen hans er rar, og den betyr ikke at han ikke elsker deg.

Jeg tenker jo at både selvtillit og selvfølelse virkelig har fått seg en knekk. Det er vanskelig for deg å gjøre noe med. Men ja, jeg tror kanskje du må sette deg ned og ta en alvorsprat. For ting kan faktisk bli verre for ham; du kan velge å gå. Jeg tror det er viktig at han skjønner at ikke alt er tapt, ar du fremdeles elsker ham og ser på ham som en flott fyr. 

Har du mulighet til å få hjelp av venner, familie eller betale for hushjelp en periode for å løfte litt av byrden av deg?

Anonymkode: 07a3d...e0a

[AnonymBruker]

Stakkars dere begge. 💔 Det ordner seg etterhvert men han må bli bedre i psyken. Selvbilde må  bli bedre. Hvordan er vanskelig å si. Noen ganger trenger kroppen bare hvile også. Andre ganger er mestringsfølelse viktig og kan oppnås med f.eks. å sette små daglige gjøremål.

Anonymkode: 11b44...9c9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kjæresten min har alltid vært den som setter jobb høyest. Flink for å snakke for seg, greit utdannet. Klart å fått jobber pga mye arb.erfaring. Det resulterer også i jobber han egentlig ikke er kvalifisert for. For 2 år siden startet han i ny jobb, der han hadde ansvar for mange folk og avdelinger under seg. Ledet alle prosjekt, tok seg av kunder mm. Holdt på å møte veggen. Begynte å søke seg på nye jobber. Han ville ikke innrømme at det var for mye ansvar, så han klarte å få seg en jobb i ett mye større firma, med enda mer ansvar. Hjemmekontor å mye reising, mye å holde styr på. Det var telefoner til en hver tid, mailer han måtte svare på asap. Merket vel etter 6 mndr at han hang lenger å lenger etter. Men han nektet på det. Samtidlig kjøpte vi oss hus. Oppussingsprosjekt. Han skulle kombinere jobb med det. Jeg sa at du bør kansje fokusere litt mer på jobb, oppussingen kan vente. Men nei, han fikk forståelse fra sjefen sa han. For å gjøre en lang historie kort, så fikk han sparken til slutt. Dette var på nyåret. Siden har han buret seg inne. Søkt på litt jobber med mindre ansvar, da han endelig har innrømt at han taklet ikke presset som kommer med slike stillinger som han har hatt. Men får ingenting. Har null motivasjon til å gjør noe med huset. Står i ett halvveis oppusset hus. Her ligger gulv, tapeter og materiale overalt. Verktøy slengt over alt. Jeg gjør det jeg kan, men da blir han også irritert. For han vil gjør det skikkelig. Sier at hodet er sirup, kroppen er tom. Gråter mye. Har dratt til legen. Fått antidepressiva og henvisning til psykolog. 
 

Familiene maser. Men han vil ikke innrømme til noen at han er utbrent. Jeg står på randen selv nå, føler jeg står på pinne. Alt av husarbeid, barn, oppfølging av dem har falt på meg. Han sover til langt på dag, sitter oppe halve natten å spiller på pc. Jeg har sagt at det vil nok hjelpe å få en viss rutine på hverdagen, prøve å gjøre litt hver dag. Får da beskjed om at han er utbrent, å eneste som hjelper er å hvile..

Noen som har vært i samme situasjon?  Jeg holder på å krepere. 

Anonymkode: 89f0f...213

Du må vere DØNN ærleg og fortelle han korleis dette påverkar deg og din kvardag. Og om at han MÅ ta nokre grep no, ellers vil det om kort tid vere to utbrente menneske i forholdet.

Anonymkode: 8ab19...4d8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Han sover til langt på dag, sitter oppe halve natten å spiller på pc.

Uhhm. Er fyren 14 eller 41 ..

Har en lillebror på 14 som spiller Fortnite, er vi der liksom?

Hva er greien med at såpass mange kvinner får barn med slike tapere sorry not sorry

Anonymkode: bdd5f...74e

[AnonymBruker]

Her tenker jeg at dere må ha en god prat. Jeg har selv vært utbrent, og av samme grunn som mannen din. For mye ansvar og for mye i forhold til både utdannelse og kapasitet. Det gikk mange år, men så var det en privat greie som tippet det hele. Det var også store prosjekter. Han jeg overtok jobben til var også utbrent..Det skjønte jeg ikke for etterpå. Da jeg kjente igjen tegnene. 

Det som er dumt er jo at han ikke har blitt sykemeldt for dette, men at det gikk så langt at han fikk sparken. Da har det jo skjedd noe ganske dumt...for det er et skritt å gå. Hvis han da ikke er konsulent (?) Uansett, så er han i en vanskelig situasjon der han egentlig er for utslitt til å begynne å jobbe. Han må komme seg til legen, og forklare hva som skjer. Han må skjønne og akseptere for situasjonen han er i, for hvordan han føler seg...og vite at vi bor i et velferdsland, der vi alle vil at han skal komme seg på bena igjen. Jeg skjønte ikke ordentlig at jeg var utbrent før en spesialist sa til meg; Du er helt utbrent. 

Han bør jo være åpen med familie om hva som skjer, slik at ikke bare han, men også du kan få forståelse og hjelp. Han må innse at her er det bare å legge vekk skam og frykt. Dette blir bedre, men det kan ta tid. 

Selv greide jeg ikke roe ned, og begynte å drikke etter mannen hadde lagt seg for å dempe uro. Jeg har aldri hatt problemer med alkohol før. Hjernen gikk i 140 km/t hele tiden, og jeg var helt nervevrak. Jeg ble svimmel da jeg nærmet meg folk, og da jeg prøvde å sette meg ved en pc for å se å hjelpe mannen, så klikket jeg i vinkel over en filleting. Jeg sov ikke, jeg greide ikke lage middag, for alt var helt overveldene. Jeg ble jo sykemeldt, slik at det økonomiske ikke var et problem. (ikke før jeg måtte over på AAP)

Akkurat nå skjønner han nok ikke hvor ille dette er selv, men han må begynne å lese seg opp hva som skjer, snakke med leger, få et opplegg...og samarbeide med deg om en plan. 

Jeg er i 100 % jobb i dag.- 

 

Anonymkode: a8a4b...cf8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Uhhm. Er fyren 14 eller 41 ..

Har en lillebror på 14 som spiller Fortnite, er vi der liksom?

Hva er greien med at såpass mange kvinner får barn med slike tapere sorry not sorry

Anonymkode: bdd5f...74e

Noen begynner spille når de blir utbrent, fordi det holder fokuset borte fra alle de vonde følelsene, selv om de aldri har vært gamere tidligere. 

Mange psykologer oppmuntrer også til spilling, fordi det kan gi mestring i en hverdag som virker uoverkommelig, og det kan være med å gi en følelse av ett fellesskap man ikke klarer finne igjennom de mørke tankene ellers. 

Anonymkode: 66e1a...54d

[AnonymBruker]

Takk for svar. Han har blitt sykemeldt nå i ettertid. Han har gått til legen en stund fast annenhver uke, å fått startet på antidepressiva. Har også blitt henvist til psykolog. Han sier at før han møtte meg var han også utbrent pga jobb, å det eneste som hjalp da var å sitte å spille til han kjente at energien kom tilbake. Han er ikke en som spiller til vanlig, egentlig aldri brydd seg oppi det. Nå er det spilling å scrolling på insta hele døgnet. Prøver å motivere han litt i hverdagen, glimter til noen få ganger. 
 

Vi har ikke råd til vaske-dame, da han gikk ned mye i lønn å gikk over på dag-penger å videre til sykemelding. 
 

Legen hans sier at han må få ta den tiden han trenger, å at han må være tydelig med meg på hva han trenger. Men føler at han vil ingenting, orker ingenting. 
 

Jeg er på jobb på dagtid, å kommer hjem å det ser ut som en svinesti. Om maskinen er full så setter han bare alt på benken, rydder ikke opp etter seg, orker ikke å dra på butikken ila dagen osv.. Skal være sagt at han var en som gjor dette her før. 

Anonymkode: 89f0f...213

[AnonymBruker]

Takk for svar. Han har blitt sykemeldt nå i ettertid. Han har gått til legen en stund fast annenhver uke, å fått startet på antidepressiva. Har også blitt henvist til psykolog. Han sier at før han møtte meg var han også utbrent pga jobb, å det eneste som hjalp da var å sitte å spille til han kjente at energien kom tilbake. Han er ikke en som spiller til vanlig, egentlig aldri brydd seg oppi det. Nå er det spilling å scrolling på insta hele døgnet. Prøver å motivere han litt i hverdagen, glimter til noen få ganger. 
 

Vi har ikke råd til vaske-dame, da han gikk ned mye i lønn å gikk over på dag-penger å videre til sykemelding. 
 

Legen hans sier at han må få ta den tiden han trenger, å at han må være tydelig med meg på hva han trenger. Men føler at han vil ingenting, orker ingenting. 
 

Jeg er på jobb på dagtid, å kommer hjem å det ser ut som en svinesti. Om maskinen er full så setter han bare alt på benken, rydder ikke opp etter seg, orker ikke å dra på butikken ila dagen osv.. Skal være sagt at han var en som gjor dette her før. 

Anonymkode: 89f0f...213

[AprilLudgate]

Han er utbrent, men i fornektelse. 
 

Det jeg tenker først er:

Vær helt ærlig med begge sider av familien og nære venner.

Be om hjelp til å få gjort boligen ryddet nok til å selge huset - og flytt til OK leilighet eller et mindre rekkehus hvor dere får råd til å leie inn evt hjelp når kledning osv må byttes. 

Vær ærlige på visning - kjøpte som friske, nå selger dere pga sykdom og manglende kapasitet til å pusse opp. 

Dere kommer til å stå i denne situasjonen en stund, og sjansen for at han havner på AAP en periode er stor. 
 

Så derfor justere ned arbeid som må gjøres utover det faste i Hverdagen AS som er mer enn nok. Og fordi økonomien nok vil endres permanent selv om han kommer tilbake i jobb. 

Bestill time hos fastlegen og vær med for å legge en plan.

Du bør være klar over at han ikke blir raskt frisk igjen, og det handler litt om at han er vrang og motvillig til å innse realitetene.

Men han kan komme dit om han gidder samarbeide.  

[AnonymBruker]

AprilLudgate skrev (3 timer siden):

Han er utbrent, men i fornektelse. 
 

Det jeg tenker først er:

Vær helt ærlig med begge sider av familien og nære venner.

Be om hjelp til å få gjort boligen ryddet nok til å selge huset - og flytt til OK leilighet eller et mindre rekkehus hvor dere får råd til å leie inn evt hjelp når kledning osv må byttes. 

Vær ærlige på visning - kjøpte som friske, nå selger dere pga sykdom og manglende kapasitet til å pusse opp. 

Dere kommer til å stå i denne situasjonen en stund, og sjansen for at han havner på AAP en periode er stor. 
 

Så derfor justere ned arbeid som må gjøres utover det faste i Hverdagen AS som er mer enn nok. Og fordi økonomien nok vil endres permanent selv om han kommer tilbake i jobb. 

Bestill time hos fastlegen og vær med for å legge en plan.

Du bør være klar over at han ikke blir raskt frisk igjen, og det handler litt om at han er vrang og motvillig til å innse realitetene.

Men han kan komme dit om han gidder samarbeide.  

Ja, jeg har faktisk sagt det til han. At jeg frykter det går mot salg, for at det her orker jeg ikke. Men han sier at jeg må bare gi han tid. 
 

Han går fast hos fastlegen for samtaler frem til han får komme inn til psykiater. Fikk brev nå om at han har rett på helsehjelp innen uke 44. Så er jo en stund til enda. 
 

Syns det er tungvint. Så føler jeg noen ganger at han bruker det som unnskyldning? Han har sagt hele uken at på fredag etter jeg er ferdig på jobb, så vi tapetsere ferdig ene soverommet. Jeg kom fra jobb, så dukket det opp en invitasjon til ett selskap på onsdag som var i dag, så jeg måtte bli med yngste barnet dit. Kom hjem kl 19.00, å spurte om vi skulle få tapetsert rommet. Men nei, da va han sliten… Da var han sliten for han måtte på butikken mens vi var borte. 

Anonymkode: 89f0f...213

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ja, jeg har faktisk sagt det til han. At jeg frykter det går mot salg, for at det her orker jeg ikke. Men han sier at jeg må bare gi han tid. 

Anonymkode: 89f0f...213

Og kva gir han deg i mellomtida? 

💔

Anonymkode: 8ab19...4d8

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Ja, jeg har faktisk sagt det til han. At jeg frykter det går mot salg, for at det her orker jeg ikke. Men han sier at jeg må bare gi han tid. 
 

Han går fast hos fastlegen for samtaler frem til han får komme inn til psykiater. Fikk brev nå om at han har rett på helsehjelp innen uke 44. Så er jo en stund til enda. 
 

Syns det er tungvint. Så føler jeg noen ganger at han bruker det som unnskyldning? Han har sagt hele uken at på fredag etter jeg er ferdig på jobb, så vi tapetsere ferdig ene soverommet. Jeg kom fra jobb, så dukket det opp en invitasjon til ett selskap på onsdag som var i dag, så jeg måtte bli med yngste barnet dit. Kom hjem kl 19.00, å spurte om vi skulle få tapetsert rommet. Men nei, da va han sliten… Da var han sliten for han måtte på butikken mens vi var borte. 

Anonymkode: 89f0f...213

Ja, og dette er jo realiteten med utbrenthet.

Han fornekter, og det er forståelig. Man vil jo bli frisk.

Men denne fornektelsen er en del av grunnen til at han ble utbrent. Og det tar tid å jobbe med.

JEG tror han kommer til å få en enda dårligere periode når han innser det - trolig i terapitimene. 
 

Men du kan planlegge for det og legge ned veto.

Nå blir det salg, du tror dette tar lengre tid enn han innser. For sånn fungerer det for folk flest som er utbrent. 
 

Så denne høsten skjer slik og sånn (salg/kjøp mer lettstelt og rimeligere bolig). Så bor dere sånn en stund, og skulle han bli frisk igjen så kan dere se an boligbytte da. Eller ikke.

Ingenting med dette spesifikke huset er verdt hans og din helse, og worst case scenario: selge fordi brudd.

Så det blir salg og enklere bolig i noen år, ferdig snakka. 
 

Ikke ta det opp under middagen eller på vei ut/i en krangel.

Lag en plan sammen med familie/venner. 
 

Han ender 100% sikkert på AAP, og da er det helt poengløst at du og skal bli utbrent fordi et tilfeldig hus. 
 

Folk flytter hele tiden 🤷‍♀️

[AnonymBruker]

Samboeren din står i en tøff situasjon, ingen tvil om det. Jeg er selv sykemeldt pga utbrendthet. Og det viktigste vi som er utbrente gjør er å lage gode hverdagsrutiner. Legge seg til samme tid, stå opp til samme tid. Spise til så godt som faste tider osv. For å holde på en viss rutine i hverdagen. Plutselig skal man i jobb, belastningen kan da bli voldsom om man ikke prøver å holde på rutinene. 
 

God bedring til manne din.

Anonymkode: 9cb73...9ed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Og kva gir han deg i mellomtida? 

💔

Anonymkode: 8ab19...4d8

Nei, si det? Han tok ut av oppvaskmaskinen en dag. Slike  småting setter jeg pris på nå. 

Anonymkode: 89f0f...213

[AnonymBruker]

Tok en lang prat med han i går. At jeg er sliten jeg også. Jeg er på jobb, kommer hjem, lager middag, vasker klær, følger opp unger, følger opp aktiviteter osv. Så går jeg egentlig å er forbanna for at han bare sitter der.  Sa til han at fortsetter det her, så blir jeg utbrent jeg også. 
 

I dag var det opp tidlig. Ble med ene sønnen på håndball-kamp. Så var vi invitert bort til ett familiemedlem for å tilbringe dagen med dem på en festival. 1 1/2 time kjøring hver vei. Han sov når vi dro. Vi kom hjem for en time siden, på vei hjem ringte han å sa at jeg måtte stoppe innom butikken. Der var tomt for brød. Kom hjem. Ikke gjort en dritt på hele dagen. Jeg fikk i ungene kveldsmat, la dem. Gikk å pussa tenna å var i køya selv nå før kl 21.30. Så presterer han å spør meg om hvorfor jeg legger meg så tidlig, sa at jeg er dritsliten. Så spør han ; hvorfor det da? Har ikke dere hatt det gøy i dag? I tillegg til denne utbrentheten hans, så føler jeg at han blitt veldig egoistisk 

Anonymkode: 89f0f...213

[AnonymBruker]

Skjønner deg godt ts, at du blir forbannet og han virker veldig tafatt og ego,men han vet sikkert ikke hvordan håndtere dette.

Jeg ble utbrent selv pga full jobb (krevende jobb sådan med mye ansvar) og at jeg tok meg av barna og alt av hus og hjem. Mannen (eks) gadd ikke å bidra med en skitt annet enn å klage på meg og barna. Så når jeg lå strak ut, sykemeldt, ble han faktisk pissesur fordi ting ikke var som vanlig. Ingen lagde mat til han eller vasket klærne hans. Han flyttet i kjelleren og lot meg være igjen med barna. Måtte be foreldrene mine om hjelp. De var helt sjokkert over mannen min sin oppførsel, men han var steil og at jeg var syk var ikke hans problem. Han fikk moren til å lage mat og vaske klærne hans.

Ved hjelp av foreldrene mine og fastlege, kom jeg til hektene igjen. Så ble svigermor alvorlig syk og mannen min falt i kjelleren. Det var fryktelig synd på han. Da spilte jeg bare tilbake med samme mynt og flyttet ut. Vi har ingen kontakt den dag i dag (4 år siden). All kontakt ang barn går via tredjepart. 

Tipset mitt er å søke hjelp før det går så langt som det gjorde med oss. FVK og lege/helsestasjon må inn i bildet. 

Anonymkode: e0078...c83

[Snublefot62]

Jeg har vært utbrent. Og samboer har vært utbrent.

Jeg kjenner igjen mange av mønstrene du beskriver. Men jeg var heldig og hadde en fastlege som hadde kunnskap om utbrenthet og henviste meg til psykomotorisk fysioterapi, ikke psykolog. Og jeg fikk min første time der ca et halvt år etter første sykemelding.

Når man er utbrent må man godta at ting tar tid. Veeeeldig lang tid. Ikke dager. Ikke uker. Men måneder. Og gjerne år. I tillegg er energinivået nært null og for de rundt kan det være svært frustrerende og utfordrende. Og gjerne starten på både samlivsproblemer, brudd og egen utbrenthet.

Men selv om man er utbrent har man ikke rett til å behandle andre dårlig. Man har ikke frikort på å være drittsekk. Man blir sykemeldt fra arbeidet - ikke fra familien.

Jeg lot aldri samboer være alene om ting selv om jeg var på mitt dårligste. Men når jeg følte noe krevde 70% av mitt overskudd så følte kanskje samboer at bidraget mitt bare var 2% av arbeidet. Men hun sa jeg prøvde, og det var viktigst.

Og jeg tror det er her dere må samarbeide før forholdet er over. Du må godta at han vil kreve lang tid før han blir frisk. Og han må godta at du gjør alt arbeidet og må få følelsen av at han faktisk bidrar og deltar.

Men dersom dere ikke kan snakke om dette så vet jeg ikke helt hvordan dere skal løse det. Kanskje du må være ekstremt tydelig på hva du opplever her og hva du føler er i ferd med å skje?