Mor som sliter så innmari med sjalusi eller kontroll?

[AnonymBruker]

Jeg tror jeg ENDELIG har forstått hva som «feiler» moren min. Vi har aldri hatt noe godt forhold, alt jeg gjør er konstant galt. Er hvertfall slik jeg føler det.

hun har vært alenemor og selv innrømmet at hun ville ha «perfekte barn», dvs høflige barn som oppfører seg og er «godt likt». Hun ville ikke ha på seg stempel som alenemor med drittunger.

Men nå i voksen alder har jeg stadig opplevd at hun sliter med å gi slipp. Hun vil ha kontroll på alt og blir sur om ting ikke er på hennes premisser. Dette har ført til at jeg har tatt avstand, og det igjen fører til at hun sliter med å holde fasaden. Hun vil så gjerne at vi skal ha verdens beste forhold, men jeg føler meg totalt overkjørt. Hun respekterer aldri grenser, og tar seg tilrette som hun vil. selv når jeg fødte fikk hun beskjed om å vente på invitasjon, men hvem sto uanmeldt på sykehuset samme dag?? Dette har ført til at jeg stadig lager «særere» grenser, men hun bare overkjører og durer på som hun vil. Tror jeg lager grenser i håp om litt kontroll, men det er bare å glemme. Ingenting av det jeg sier eller gjør blir respektert. 
 

Tror helt ærlig alt handler om sjalusi. For hun vil gjerne snakke om hvor fint alt er, hvor mye hun vet om oss osv. jeg kveles av dette og aner ikke hva jeg skal gjøre. 
 

Ja, jeg bør vel være heldig som har en mor som er tilstedeværende og bryr seg. Men jeg sliter med henne og klarer ikke få et godt forhold. Alt med henne irriterer meg nå og det gir ikke slipp. Prater jeg med henne, får jeg bare høre hvor tverr og vanskelig jeg er. Alt er mi feil- og det har det alltid vært.

Skal sies at hun er en super mormor for ungene, nesten litt i overkant ivrig- men kjenner jeg vil vekk hver gang jeg ser ansiktet hennes. Hun bryr seg ikke særlig om meg uansett. Fra ungene var nyfødt fikk jeg bare høre at det var så mye bedre når jeg ikke var tilstede. 

Noen gode råd?

 

Anonymkode: ddbbb...e4c

[AnonymBruker]

Jeg gikk lav-kontakt (funket forresten ikke måtte bryte kontakten fullstendig, men godt forsøk) etter flere forsøk med dialog om autonomi, gjensidighet, trygghet og grenser. Uansett hvor rolig og forståelsesfull man var.

Å kalle deg tverr og vanskelig er ikke henvendelse basert på respekt, men en måte å diskreditere deg på. Det er leit å høre at du ikke blir møtt når dere prater, men heller unngår ansvar eller snur det til at det er du som er problemet (klassisk DARVO manøver, les deg opp hvis du vil). 
 

Det er opp til deg hva du tåler og ikke tåler. Anbefaler å finne strukturer som kan funke (som lav kontakt f eks) men aller helst bør du bli møtt som likeverdig voksen uansett struktur. Her ville jeg tenkt mest på hvilke voksne barna skal vokse opp med.
 

Er det trygt når mormoren sa at det var mye bedre når du ikke er tilstedet, kaller deg vanskelig og samtidig forsøker å kontrollere deg? Det høres ikke ut som et trygt utgangspunkt, med tanke på hvordan hun behandler deg. Barn lærer av det de ser og de fanger opp ting mer enn det man tror. Spørs også om hun sår tvil om deg til barna. Kjærlighet uten grenser er ikke trygg kjærlighet.

For meg er det uaktuelt at utrygge og respektløse voksne har automatisk tilgang til barna mine kun på bakgrunn av tittel. Relasjoner forutsetter tillit og trygghet, og man har ansvar som forelder å modellere barn hva man godtar og ikke godtar. 
 

Familieterapi kan være fin arena. 

Anonymkode: 8b9d8...f99

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Hun vil ha kontroll på alt og blir sur om ting ikke er på hennes premisser.  

jeg føler meg totalt overkjørt. Hun respekterer aldri grenser, og tar seg tilrette som hun vil.

jeg stadig lager «særere» grenser, men hun bare overkjører og durer på som hun vil. Tror jeg lager grenser i håp om litt kontroll, men det er bare å glemme. Ingenting av det jeg sier eller gjør blir respektert. 

Anonymkode: ddbbb...e4c

Har en svigermor av den sorten. Stadig strengere grenser hjalp ikke. Fikk nok etter ti år og kuttet henne ut.  

Anonymkode: b1a0c...c48

[frøkna]

Dette hørtes veldig vanskelig ut. Det kan virke som hun har en psykiatri diagnose? Vet ikke om det blir enklere for deg å tenke at hun er som hun er fordi hun er psykisk syk. 

Du må nok ta en vurdering på om relasjonen koster mer enn den smaker. 

[AnonymBruker]

Har et lignende forhold til familien til samboer. Har funnet ut at all info om oss, hvordan vi har det, hva vi gjør, om vi har kjøpt noe nytt osv. blir brukt som ammunisjon eller i det minste som valuta i det sosiale spillet i storfamilien, fordi det er gjevt å kunne vite mest og fortelle og fremstille det som om vi har et så fantastisk og tett forhold. Løsningen min er å ikke dele noe personlig. Forholder meg minst like overfladisk som jeg ville gjort i kantina på jobb, kanskje mer. Og bidrar ikke når de drar opp fortellinger om andre fordi jeg ikke vil være med i spillet. 
 

Det jeg synes er vanskeligst, og som du også beskriver litt, er dette med barna og at de liker så godt å være med de. Det er vanskelig fordi jeg prinsipielt ikke tenker at barna mine skal ha jevnlig omgang med noen som ikke liker meg, da det kan komme frem direkte eller indirekte når jeg ikke er tilstede. Hadde tenkt meg om mange ganger før jeg lot noen som sa det var bedre uten meg tilstede få ha barna mine alene. 

Anonymkode: 992b0...d9b

[AnonymBruker]

I en slik situasjon hadde jeg kuttet kontakten tvert. Ikke for å skremme med deg, men der du TROR hun har en god relasjon til barnebarna, så aner du ikke hvilke små stikk, insinueringer o.l. hun gjør overfor dem. Hun behandler deg som dritt, men klarer å behandle dem kjempefint? Tviler.

Anonymkode: 35c50...eae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Det jeg synes er vanskeligst, og som du også beskriver litt, er dette med barna og at de liker så godt å være med de. Det er vanskelig fordi jeg prinsipielt ikke tenker at barna mine skal ha jevnlig omgang med noen som ikke liker meg, da det kan komme frem direkte eller indirekte når jeg ikke er tilstede. Hadde tenkt meg om mange ganger før jeg lot noen som sa det var bedre uten meg tilstede få ha barna mine alene. 

Anonymkode: 992b0...d9b

AnonymBruker skrev (1 time siden):

I en slik situasjon hadde jeg kuttet kontakten tvert. Ikke for å skremme med deg, men der du TROR hun har en god relasjon til barnebarna, så aner du ikke hvilke små stikk, insinueringer o.l. hun gjør overfor dem. Hun behandler deg som dritt, men klarer å behandle dem kjempefint? Tviler.

Anonymkode: 35c50...eae

Dette!!! Ikke vær dum og naiv, ikke stol ett sekund på hun har «gode intensjoner» når det gjeller barna. Bare et spørsmål om tid før hun forsøker å sette dem opp mot deg. 

For vårt vedkommende kom pandemien veldig beleilig, for da ble det «naturlig bråstopp» i omgang med folk, inklusive de ve hadde kuttet ut. 

Anonymkode: b1a0c...c48

[AnonymBruker]

Er det litt slik at jo mer du trekker deg unna, jo mer desperat og lite konstruktiv blir hun. Relasjonen mellom mor og datter er jo veldig viktig. Kan du foreslå at dere kan gå til en terapeut for å skape litt tydeligere rammer og få relasjonen litt mer i perspektiv.Det er utrolig viktig at hun forstår hvordan du opplever henne. 

Anonymkode: 370a4...6db