Du som er ufør hender det du ser på tidligere kollegaers profil på sosiale medier?

[AnonymBruker]

...og mimrer tilbake til da du var i jobb? Jeg gjør det

Anonymkode: c8352...87b

[AnonymBruker]

Aldri!

De kollegaene jeg brydde meg om omgås jeg privat, de andre interesserer meg ikke. 

 

Anonymkode: 1f1ed...e41

[AnonymBruker]

Nei det kunne virkelig ikke falle meg inn. Men nå søker jeg stort sett aldri opp noen på some uansett, er ikke så interessert i hva andre driver med egentlig.

Anonymkode: 0c64f...64a

[AnonymBruker]

Jeg er i tilrettelagt jobb og ufør. 

Anonymkode: 3d8c2...5a0

[Stor pike]

Nei. De lever sitt liv, jeg mitt. Jeg skulle selvfølgelig ønske at jeg kunne jobbe, men jeg velger å ikke bry meg om tidligere kolleger. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg er i tilrettelagt jobb og ufør. 

Anonymkode: 3d8c2...5a0

Ok...? Hva har det med denne tråden å gjøre?

Anonymkode: 0c64f...64a

[AnonymBruker]

Jeg oppsøker venner på facebook innimellom, enten det er en gammel nabo, kollega, barndomsvenn osv. Det er ikke slik at jeg hater eller ikke bryr meg om tidligere kolleger bare fordi jeg er ufør..... Har hatt mange gode kolleger opp gjennom årene som jeg av og til lurer på hvordan det går med. De få som har svart her, virker som om kolleger er noe av verste sort... 

Anonymkode: 266d3...820

[AnonymBruker]

Nei, de jeg likte har jeg fortsatt kontakt med. De andre er jeg ikke interessert i. 

Anonymkode: b7e1b...b7c

[AnonymBruker]

Ja, savner jobben og kollegene mine veldig.

Anonymkode: abd2e...3e4

[svartkatt]

Nei. Ser sjelden på folks sider og profiler.. unntaket er nye kjente, det er ikke spesielt ofte heller, og som regel er det en date eller noe.

[AnonymBruker]

Jeg husker ikke navnet på noen av de nesten så nei😅

Anonymkode: 31b9d...312

[AnonymBruker]

Oppsøker de ikke, men har noen på Facebook.

Mange har gjort det veldig bra, og et par har tatt doktorgrader.

Det er jeg først og fremst veldig glad for, for Helse-Norge er heldige som får nettopp de som fagfolk. 
Så er jeg glad på deres vegne for at de får nye og spennende karrieremuligheter.

 

Selvsagt kan jeg kjenne på et vemod og en bitterhet for at livet mitt ble som det ble, men det kommer sjeldent av å se andres fremgang/suksess.

Det treffer meg først og fremst når jeg går glipp av bryllup, begravelser, store feiringer, eller andre ting på grunn av sykdom. 
 

I hverdagen kjenner jeg det mest når jeg stadig må avlyse avtaler med venner og familie. 

Anonymkode: a314e...df2

[AnonymBruker]

Jeg endte opp med å slette sosiale medier, - å se alle leve livene sine videre gikk rett og slett på psyken løst. Ei stund var det jo ett koselige vindu ut i verden, men noe snudde

Kall det misunnelse, men for meg ble tanken på det "gamle" livet med ferieturer, arbeid, fjellturer og ett sosialt liv generelt ett for stort savn. Nå prøver jeg å bli vandt med det "nye" livet. 

Anonymkode: 2f630...a14

[AnonymBruker]

Man sletter vel ikke gamle kolleger hvis man blir ufør eller går av med pensjon? Med mindre man egentlig ikke ville ha dem der i første omgang. Men en ting er sikkert, når jeg går av med pensjon og gamle kolleger legger ut noe om jobb, skal jeg fryde meg over at jeg slipper.  

Anonymkode: 99cbe...6b2

[AnonymBruker]

 Nei, jeg er ikke på sosiale medier. Men min bestevenninne og gamle kollega deler litt med meg og mimrer. Jeg hater selskapet og rovdriften de drev med, men da jeg begynte der før det var jævlig så var det utrolig gøy. Og det tenker jeg tilbake på i ny og ne.

Nå liker jeg egentlig å høre om andres jobb, leve litt via andre folk. Fy faen jeg savner å ha en mening med livet 😭

Anonymkode: e93dc...582

[AnonymBruker]

Jeg er både ufør og i jobb, det er jo ikke enten/eller. Søker ikke opp kollegaer på some, nei, lurer jeg på noe kan jeg jo bare spørre dem.

Anonymkode: 6ef3f...efe

[AnonymBruker]

Nei. Har ikke mine profiler på sosiale medier lenger. Dessuten, så brydde de seg ikke i det hele tatt da jeg måtte slutte i jobben pga sykdommene mine. Har kontakt med den kollegaen jeg jobba nærmeste med den gang. 

Anonymkode: dfa81...72a

[Daria]

Jeg slettet alle kollegaer fra Facebook da jeg sluttet - det var en lang og vanskelig prosess og jeg trengte den avstanden. Savne og mimre om jobben kan jeg gjøre uansett, det handler om så mye mer og annet enn hva tidligere kollegaer driver med i sosiale medier. 

[AnonymBruker]

Nei.

Jeg savner jobb minst av alt jeg mistet.

Savner å kunne være forelder, alle funksjonene jeg har mistet, venner, å være kjæreste med ektefelle osv. 

Jobb har aldri vært viktigst for meg selv om jeg har høy utdanning og bygget en slags karriere. 
 

Savner å ha funksjonsevnen til å kunne komme meg til en jobb, være i et møte, ha leveringsdyktighet osv. 

Anonymkode: 96903...dff

[AnonymBruker]

Jobben var det siste jeg tenkte på da jeg ble syk (alvoelig). Hadde noen fine kolleger som kom med blomster da. Men mye tid går til familie ♥️ 

Anonymkode: e7de0...de2