Dere som kjenner noen som har mistet kontakt med barna sine, og har skjønt at de ikke er ærlige om årsaken

[AnonymBruker]

Foreldre som har mistet kontakt med sine voksne barn er selvfølgelig et vondt og sårt tema for de det gjelder, og jeg kan selvsagt skjønne at de foreldrene sjelden ønsker å fortelle den egentlige grunnen til at barna kuttet kontakten. Omsorgssvikt gjennom barnets oppvekst, som vel er den vanligste grunnen til at kontakten brytes, er jo noe som nok innebærer mye skam og antagelig en god dose fornektelse i samme slengen. Har man ikke klart å gi sine barn en trygg oppvekst uten vold og rus har man jo sviktet i noe av det mest grunnleggende. Så joda, jeg skjønner at disse foreldrene ikke er ærlige til omgivelsene, de vil jo redde ansikt. Men når det stadig er et tema, blir det litt vanskelig å bare sitte stille og lytte på en historie som er mer hullete enn en sveitserost.

Har en venninne som mistet kontakten med sin sønn for noen år siden. Han er enebarn. Historien hennes har vært at han er "psykisk syk", og hun har mer eller mindre fremstilt det som at hun har gjort alt hun kunne for sin sønn men at han "ikke får hjelpen han trenger" og at samboeren har "stjålet" ham fra henne. Hun hadde, ifølge henne, et kjempegodt forhold til sin sønn og han hadde ingen grunn til å kutte henne ut. Men, over tid har det vært et par fraser fra henne som langt på vei antyder at det overhodet ikke er hele historien, og ikke nødvendigvis sannheten i det hele tatt.

For eksempel:

- Hun har påstått at han hadde en god og trygg oppvekst og alt var fint og rolig i hjemmet. Men så har hun ved flere anledninger sagt at sønnen har "arvet sinnet til sin far". Altså, er man noenlunde oppegående vet man jo hva dette antyder. Faren flyttet til utlandet da de skilte seg for en del år tilbake, jeg har aldri møtt ham.

- I en samtale om familievold for en stund tilbake, sa hun at det ikke var så farlig for barn om foreldrene var voldelige mot hverandre, det eneste som var viktig var at ikke barna selv ble slått. Hun har også sagt at det barn opplever når de er små ikke har noe å si, for de vil uansett ikke huske det eller forstå det som skjer. Altså, det er jo ganske merkelig å ikke være klar over at barn som vokser opp i voldelige hjem hvor en eller begge foreldrene blir utsatt for vold, ofte kan utvikle alvorlige problemer som for eksempel kompleks PTSD og personlighetsforstyrrelser. Det blir jo utrygge omgivelser for barna, og foreldre som er voldelige og utsettes for vold er ikke i stand til å utvise den nødvendige omsorgen et barn trenger for en ordentlig utvikling. Da jeg prøvde å forklare dette, skiftet hun bare samtaleemne.

- Hun sier at samboeren hans har "stålet" ham fra henne. At en mor ser på sin voksne sønn som noe som kan "stjeles" fra henne er jo veldig spesielt i utgangspunktet.

- Hun har ved flere anledninger nevnt at sønnen er "psykisk syk", men måten hun omtaler det på gir et inntrykk av at hun har vært totalt frakoblet hans såkalte "sykdom". Mye dreier seg egentlig bare om hva han ikke har klart å gjøre for henne på grunn av "sykdommen": han kunne ikke besøke henne så ofte som hun skulle ønske (han bor i en annen by slik at flyreise er nødvendig), han snakket ikke ofte nok og lenge nok med henne på telefon, sendte ikke meldinger ofte nok, han delte ikke nok av seg selv, han brydde seg aldri nok om hvor ensom hun var, noen ganger når han var på besøk trakk han seg bort fra henne slik at det kun var hun og samboeren hans som ble sittende igjen i stua, og så videre. Alt dette høres egentlig mer ut som om han gradvis har tatt avstand fra henne, at han rett og slett har distansert seg mer og mer, men at hun ikke har hatt selvinnsikt til å skjønne dette. 

Jeg skjønner jo at det ligger mer bak bruddet med sønnen enn hun selv innrømmer, eller forstår. Og jeg har alltid vært veldig støttende hver gang hun vil prate om dette. Men nå kjenner jeg at det byr meg imot hver gang hun begynner å prate om temaet, for i det siste har hun også blitt mer og mer hatefull i beskrivelsen av hans samboer, og til og med hennes familie. Før var det mer oppgitthet over at hun ikke syntes samboeren gjorde nok for at sønnen skulle "bli frisk", mens i det siste har hun bl.a. kalt henne lubben og stygg, at hun bruker stygg sminke, kler seg stygt, mora hennes er feit, søstera hennes er "ei hore", og det ene etter det andre. Ja, det høres jo barnslig og dumt ut, men prøver jeg å kommentere det blir hun fort svært irritert. Hun skal bare ha full sympati, ingen spørsmål. 

Ting var utvilsomt lettere da jeg så på dette som en sak hvor det utelukkende var sønnen og samboeren som var "problemet", men jeg kan ikke lenger bare skru av hjernen og fjerne all kritisk sans. Er det noen som har vært i en liknende situasjon? Jeg har prøvd veldig forsiktig å stille litt spørsmål i håp om at hun kanskje kan begynne å se dette fra et annet perspektiv, men hun blir bare kjempefornærmet. Vil jeg ikke snakke om det blir hun også fornærmet og irritert. 

På en måte skulle jeg ønske at det var mulig å hjelpe henne, men vet ikke hvordan. Har noen et tips eller to?

Anonymkode: 0b25e...38a

[AnonymBruker]

"Du tar feil. Jeg skjønner sønnen din godt. Du bør oppsøke psykolog, jeg er her for deg når du viser at du er villig til å forandre deg. Lykke til!"

Anonymkode: 1cba8...96d

[AnonymBruker]

Mamma sier ofte til andre at jeg er så opptatt. Eller at jeg og hun sees oftere enn vi faktisk gjør. Eller så kan hun si at jeg sliter med psyken og ikke er så enkel å ha med å gjøre. 
 

sannheten: Jeg gruer meg til hver gang jeg må møte henne eller snakke med henne. Begrenser det så mye som det går. Hun er en selvopptatt alkoholiker som ikke bryr seg om andre. Hun kan være manipulernde for å få viljen sin og rasende om folk trekker seg unna. Med hånden på hjertet så hater jeg henne.
 

Hun himler med øynene om barnet mitt gir henne et hjemmelaget armbånd med perler i alle farger. Hun bare ser på barnet, himler med øynene og sier "herregud". Det er sånn hun er. Kan ikke en gang rose en 5-åring... da jeg fikk henne sa mamma bare "du var en søt baby, men babyen din er ikke lik deg". Det er helt forferdelig. 

Hun løy om at hun var dødssyk for å få oppmerksomhet. Hun løy om at pappa var voldelig og at hun var livredd for han. Dette sa hun til meg hver dag frem til jeg var 12 år. Da tenkte jeg på at pappa er den snilleste og roligste mannen jeg noensinne har møtt. Sannheten er at hun bare sa dette for å forvirre meg. Lære meg at det jeg så rett foran meg var feil (som var at mamma var voldelig mot pappa). Da begynte jeg å få en enorm mistillit til meg selv og spurte henne alltid om råd eller fasit. 
 

Hun kommer også med kommentarer om at barna må lære seg å være selvstendige tidlig og at de må få oppleve det harde livet. Skal aldri dulle med barn. Og sånn var hun. Mamma sier også at hun aldri har slått barna sine - men det har hun gjort utallige ganger. Hun sier også at hun ikke drikker alkohol, men sannheten er at hun drikker hver dag. Sikkert 2 vinflasker.. 
 

Jeg tror at din venninne ikke har vært noe særlig til mor eller partner. Mulig hun har vært den voldelige og at hun sliter med en eller annen diagnose som gjør at hun er utrolig selvsentrert. Barn trekker seg ikke vekk fra foreldre uten grunn. Hun er mest sannsynlig på sitt beste med andre, og så har hun lyst til å fortsette å manipulere sønnen sin. Melke han for sympati, oppmerksomhet, ros osv. Og han fikk nok. 

Anonymkode: 218f5...350

[AnonymBruker]

Det er med slike saker som med alle andre saker.. ingen fasit. Noen ganger brøt barna av en god grunn. Og noen ganger skal foreldrene nesten takke for at barna brøt.

Anonymkode: 9c152...c9a

[AnonymBruker]

Jeg vet hva min mor sier om meg, og det er ingen tegn til selvinnsikt der.

Min far (de var aldri sammen) vil jeg tro ikke snakker om meg i det hele tatt. Min far har jeg i grunn aldri offisielt brutt kontakt med. Han er ikke en gang blokka. Han har ALDRI kontaktet meg. Også har jeg bare matchet hans energi. 

Anonymkode: c071f...805

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Foreldre som har mistet kontakt med sine voksne barn er selvfølgelig et vondt og sårt tema for de det gjelder, og jeg kan selvsagt skjønne at de foreldrene sjelden ønsker å fortelle den egentlige grunnen til at barna kuttet kontakten. Omsorgssvikt gjennom barnets oppvekst, som vel er den vanligste grunnen til at kontakten brytes, er jo noe som nok innebærer mye skam og antagelig en god dose fornektelse i samme slengen. Har man ikke klart å gi sine barn en trygg oppvekst uten vold og rus har man jo sviktet i noe av det mest grunnleggende. Så joda, jeg skjønner at disse foreldrene ikke er ærlige til omgivelsene, de vil jo redde ansikt. Men når det stadig er et tema, blir det litt vanskelig å bare sitte stille og lytte på en historie som er mer hullete enn en sveitserost.

Har en venninne som mistet kontakten med sin sønn for noen år siden. Han er enebarn. Historien hennes har vært at han er "psykisk syk", og hun har mer eller mindre fremstilt det som at hun har gjort alt hun kunne for sin sønn men at han "ikke får hjelpen han trenger" og at samboeren har "stjålet" ham fra henne. Hun hadde, ifølge henne, et kjempegodt forhold til sin sønn og han hadde ingen grunn til å kutte henne ut. Men, over tid har det vært et par fraser fra henne som langt på vei antyder at det overhodet ikke er hele historien, og ikke nødvendigvis sannheten i det hele tatt.

For eksempel:

- Hun har påstått at han hadde en god og trygg oppvekst og alt var fint og rolig i hjemmet. Men så har hun ved flere anledninger sagt at sønnen har "arvet sinnet til sin far". Altså, er man noenlunde oppegående vet man jo hva dette antyder. Faren flyttet til utlandet da de skilte seg for en del år tilbake, jeg har aldri møtt ham.

- I en samtale om familievold for en stund tilbake, sa hun at det ikke var så farlig for barn om foreldrene var voldelige mot hverandre, det eneste som var viktig var at ikke barna selv ble slått. Hun har også sagt at det barn opplever når de er små ikke har noe å si, for de vil uansett ikke huske det eller forstå det som skjer. Altså, det er jo ganske merkelig å ikke være klar over at barn som vokser opp i voldelige hjem hvor en eller begge foreldrene blir utsatt for vold, ofte kan utvikle alvorlige problemer som for eksempel kompleks PTSD og personlighetsforstyrrelser. Det blir jo utrygge omgivelser for barna, og foreldre som er voldelige og utsettes for vold er ikke i stand til å utvise den nødvendige omsorgen et barn trenger for en ordentlig utvikling. Da jeg prøvde å forklare dette, skiftet hun bare samtaleemne.

- Hun sier at samboeren hans har "stålet" ham fra henne. At en mor ser på sin voksne sønn som noe som kan "stjeles" fra henne er jo veldig spesielt i utgangspunktet.

- Hun har ved flere anledninger nevnt at sønnen er "psykisk syk", men måten hun omtaler det på gir et inntrykk av at hun har vært totalt frakoblet hans såkalte "sykdom". Mye dreier seg egentlig bare om hva han ikke har klart å gjøre for henne på grunn av "sykdommen": han kunne ikke besøke henne så ofte som hun skulle ønske (han bor i en annen by slik at flyreise er nødvendig), han snakket ikke ofte nok og lenge nok med henne på telefon, sendte ikke meldinger ofte nok, han delte ikke nok av seg selv, han brydde seg aldri nok om hvor ensom hun var, noen ganger når han var på besøk trakk han seg bort fra henne slik at det kun var hun og samboeren hans som ble sittende igjen i stua, og så videre. Alt dette høres egentlig mer ut som om han gradvis har tatt avstand fra henne, at han rett og slett har distansert seg mer og mer, men at hun ikke har hatt selvinnsikt til å skjønne dette. 

Jeg skjønner jo at det ligger mer bak bruddet med sønnen enn hun selv innrømmer, eller forstår. Og jeg har alltid vært veldig støttende hver gang hun vil prate om dette. Men nå kjenner jeg at det byr meg imot hver gang hun begynner å prate om temaet, for i det siste har hun også blitt mer og mer hatefull i beskrivelsen av hans samboer, og til og med hennes familie. Før var det mer oppgitthet over at hun ikke syntes samboeren gjorde nok for at sønnen skulle "bli frisk", mens i det siste har hun bl.a. kalt henne lubben og stygg, at hun bruker stygg sminke, kler seg stygt, mora hennes er feit, søstera hennes er "ei hore", og det ene etter det andre. Ja, det høres jo barnslig og dumt ut, men prøver jeg å kommentere det blir hun fort svært irritert. Hun skal bare ha full sympati, ingen spørsmål. 

Ting var utvilsomt lettere da jeg så på dette som en sak hvor det utelukkende var sønnen og samboeren som var "problemet", men jeg kan ikke lenger bare skru av hjernen og fjerne all kritisk sans. Er det noen som har vært i en liknende situasjon? Jeg har prøvd veldig forsiktig å stille litt spørsmål i håp om at hun kanskje kan begynne å se dette fra et annet perspektiv, men hun blir bare kjempefornærmet. Vil jeg ikke snakke om det blir hun også fornærmet og irritert. 

På en måte skulle jeg ønske at det var mulig å hjelpe henne, men vet ikke hvordan. Har noen et tips eller to?

Anonymkode: 0b25e...38a

Mange foreldre lyger til andre og kanskje seg selv når de sier de hsr bare gjort alt for å gi de ett godt hjem og hjulpet med alt. Har selv kuttet kontakt med "syke" foreldre, er frisk jeg men ikke de! Hadde bare folk visst!

Anonymkode: 0b754...039

[AnonymBruker]

Fra dem hører man ofte: «Jeg har ikke gjort noe. De er bare utakknemlige». 

Anonymkode: db4ff...1eb

[AnonymBruker]

Forstår veldig godt hvorfor ungene til kollegaen min ikke vil ha noe med henne å gjøre.

Anonymkode: bd456...8a7

[Sparkling_Pink]

Jeg skjønner ikke helt hvorfor du vil hjelpe dama. Det er mentale konstruksjoner hun har som trolig er der av grunner, de går ikke vekk bare fordi du er uenig.

Min gjetning er at det er lettere for deg om du lar deg selv være uenig med henne og finner ærlige og konstruktive måter å få sagt det du synes på.

[AnonymBruker]

Jeg står i en slik situasjon med min mor og et søsken og der er det kjempestor mismatch mellom hva de to mener om saken og jeg velger rett og slett å tro begge to. 
Det er ingen grunn til at jeg skal synse, mene eller stå til doms over noen av de.

Jeg setter mine grenser og respekterer deres. Feks forstår jeg godt at min mor synes det er vanskelig og trist som i sine øyne ikke har gjort noe galt samtidig som jeg forstår at det er helt tvingende nødvendig for søskenet mitt å ha brutt kontakten fordi det ikke var sunt å opprette den.

Jeg tar ikke side, jeg deler ikke informasjon og jeg dikkederer ikke med noen av de fordi jeg er ikke en part. De kan få nevne ting men jeg tillater ikke at de utbroderer i det vide og brede, at de forventer at jeg tar side eller noe lignende.

Anonymkode: 55624...798

[Eva00]

Du kan ikke hjelpe noen som ikke vil ha hjelp. Ville hun hatt hjelp og hatt selvinnsikt hadde hun skaffet seg hjelp for mange år siden og iallefall sluttet å omtale sin sønn, svigerdatter osv slik hun gjør. Det hadde må vært trinn 1-hun er ikke der engang. 

[AnonymBruker]

Venninnene til mora mi har «avslørt» henne for lenge siden. Når hun forteller dem om sine «utakknemlige barn» som ikke har kontakt med henne, sier venninnene hennes til henne: «Nei, det er ikke sånn, vi kjenner barna dine og vi kjenner deg». Men hun lever i sin virkelighet…Kanskje det er lettere sånn enn å innrømme at hun feilet som mor, at noe ER faktisk hennes feil? For hun har sagt det mange ganger: «Jeg kan ikke ta feil, for jeg er din mor!» eller «Skal JEG si unnskyld? Jeg er din mor!!». 

Anonymkode: db4ff...1eb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Forstår veldig godt hvorfor ungene til kollegaen min ikke vil ha noe med henne å gjøre.

Anonymkode: bd456...8a7

Forstår hun selv? 

Anonymkode: db4ff...1eb

[AnonymBruker]

Jeg er 45 og kuttet kontakten med mine foreldre da jeg fylte 17.

Jeg har hørt via omveier at foreldrene mine sier det er fordi jeg er en utakknemlig egoist.

Men faktumet er at jeg har opplevde vanvittig mye fysisk og psykisk vold gjennom oppveksten. Bare akutt intervensjon fra barnevernet da jeg var 17 hindret meg fra å bli dobbeltdrapsmann. Jeg var bokstavelig talt cm unna å drepe de begge med en øks.

Etter mange år med terapi har jeg forsonet meg fortiden og har ikke lenger et brennende ønske om hevn. Min hevn er at jeg lever livet mitt lykkelig med mine barn som de aldri får være en del av.

Anonymkode: 94969...bfd

[AnonymBruker]

Hva som ligger bak hennes tanker og hva som er sønnens tanker vil du aldri få vite, og det er heller ikke din jobb å rote i dette. 
Det kan være alt fra filleting til alvorlige ting, og at sønnen faktisk er psykisk dårlig. Ofte er det slik at de to det gjelder må sette seg ned å snakke ut. 
Jeg har en fantastisk venn som ikke har kontakt med sine barn. Barna ble adoptert og de hadde store tilknytnings vansker da de kom, og var ikke småbarn. Barna valgte bort mor. Disse barna har fått egne barn, og har valgt bort sine barn. Slike forhold og traumer er svært komplisert for alle parter. Man lager seg en sannhet og slik er det. Man vet ikke hva den andre tenker

Anonymkode: e76b2...ef0

[AnonymBruker]

Jeg kuttet kontakten for en del år tilbake men moren min har langt på vei jaktet på meg disse årene. Hun har ikke lagt skjul på at hun tenker mye på "hva folk ville si". Hun bryr seg ikke om meg og mine følelser men å.opprette en fasade. Hun har helt siden jeg møtte mannen min klandret han for alt hun mener er feil mellom meg og henne. At jeg gradvis snakket mindre med henne fordi hun kun var negativ og kritisk er uforståelig, nei da må det være grunnet at mannen er en psykopat som er sjalu på henne. Hun er også den som forteller seg selv, meg og alle hun kjenner at jeg og hun hadde det perfekte forhold før jeg møtte HAN. Jeg hadde ikke en barndom preget av omsorgssvikt men en sterk morsfigur som behandlet meg mer som en venninne, som kom til meg med sterke betroelser om det ene og det andre. Jeg var psykologen hennes og hun var (er) ekstremt manipulerende. Jeg trodde på alle historiene der hun var et offer. Alle var slemme med henne stakkars. 

Jeg tror det tok lang tid før hun fortalte venninnene sine noe, om hun har gjort det foreløpig vet jeg ikke. Men de må jo merke at hun ikke legger ut noe lengre med min side, eller at hun feirer jul osv alene eller med fremmede. Det andre søskenet mitt som hun har minimal kontakt med sier hun er psykisk syk, for det søskenet er alene og da er det ingen å skylde på. Søskenet mitt har tilsvarende problemer med moren vår men har større vansker å kutte permanent. Allikevel har de besøkt hverandre på åresvis.

Uansett jeg vet moren min sier ekstremt stygge ting om mannen min og svigerfamilien som er rene løgner. Jeg håper bare folk gjennomskuer det til slutt. Særlig de som er nærmeste familie som vet om at vi kuttet kontakt og som stadig får høre de manipulerende historiene. Mange synes synd i henne og da vet jeg de har blitt flyvende aper og jeg må være forsiktig hva jeg deler. 

Historien din ts høres ut som en mor slik mln, som er manipulerende og prøver å ødelegge ryktet til sønnen sin for å sette seg i bedre lys. 

Anonymkode: 7a0ef...492

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg kuttet kontakten for en del år tilbake men moren min har langt på vei jaktet på meg disse årene. Hun har ikke lagt skjul på at hun tenker mye på "hva folk ville si". Hun bryr seg ikke om meg og mine følelser men å.opprette en fasade. Hun har helt siden jeg møtte mannen min klandret han for alt hun mener er feil mellom meg og henne. At jeg gradvis snakket mindre med henne fordi hun kun var negativ og kritisk er uforståelig, nei da må det være grunnet at mannen er en psykopat som er sjalu på henne. Hun er også den som forteller seg selv, meg og alle hun kjenner at jeg og hun hadde det perfekte forhold før jeg møtte HAN. Jeg hadde ikke en barndom preget av omsorgssvikt men en sterk morsfigur som behandlet meg mer som en venninne, som kom til meg med sterke betroelser om det ene og det andre. Jeg var psykologen hennes og hun var (er) ekstremt manipulerende. Jeg trodde på alle historiene der hun var et offer. Alle var slemme med henne stakkars. 

Jeg tror det tok lang tid før hun fortalte venninnene sine noe, om hun har gjort det foreløpig vet jeg ikke. Men de må jo merke at hun ikke legger ut noe lengre med min side, eller at hun feirer jul osv alene eller med fremmede. Det andre søskenet mitt som hun har minimal kontakt med sier hun er psykisk syk, for det søskenet er alene og da er det ingen å skylde på. Søskenet mitt har tilsvarende problemer med moren vår men har større vansker å kutte permanent. Allikevel har de besøkt hverandre på åresvis.

Uansett jeg vet moren min sier ekstremt stygge ting om mannen min og svigerfamilien som er rene løgner. Jeg håper bare folk gjennomskuer det til slutt. Særlig de som er nærmeste familie som vet om at vi kuttet kontakt og som stadig får høre de manipulerende historiene. Mange synes synd i henne og da vet jeg de har blitt flyvende aper og jeg må være forsiktig hva jeg deler. 

Historien din ts høres ut som en mor slik mln, som er manipulerende og prøver å ødelegge ryktet til sønnen sin for å sette seg i bedre lys. 

Anonymkode: 7a0ef...492

Det skulle stå at søskenet mitt og moren min ikke har besøkt hverandre på åresvis selvfølgelig.

Anonymkode: 7a0ef...492

[AnonymBruker]

Jeg vet om barn som har brutt med ene forelder fordi den andre forelderen har fortalt mange løgner og nektet dem kontakt i oppveksten. Barna tror på dette og har valgt å ikke ville ha kontakt med ene forelderen. 
Vet også om noen som har valgt å ikke ha kontakt med foreldrene sine fordi svigerdatter ikke liker deres «enkle» livsstil på landet…. Det er ingenting i veien med foreldrene, men de er folk fra landet, ikke opptatt av mote og interiør og sløser ikke med penger. Svigerdatter har unge foreldre som «lever livet» og flasher penger og livsstil. Mannen/sønnen jobber livet av seg for å gjøre konemor fornøyd 😕 

Anonymkode: 94c3a...b41

[Fighter83]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Foreldre som har mistet kontakt med sine voksne barn er selvfølgelig et vondt og sårt tema for de det gjelder, og jeg kan selvsagt skjønne at de foreldrene sjelden ønsker å fortelle den egentlige grunnen til at barna kuttet kontakten. Omsorgssvikt gjennom barnets oppvekst, som vel er den vanligste grunnen til at kontakten brytes, er jo noe som nok innebærer mye skam og antagelig en god dose fornektelse i samme slengen. Har man ikke klart å gi sine barn en trygg oppvekst uten vold og rus har man jo sviktet i noe av det mest grunnleggende. Så joda, jeg skjønner at disse foreldrene ikke er ærlige til omgivelsene, de vil jo redde ansikt. Men når det stadig er et tema, blir det litt vanskelig å bare sitte stille og lytte på en historie som er mer hullete enn en sveitserost.

Har en venninne som mistet kontakten med sin sønn for noen år siden. Han er enebarn. Historien hennes har vært at han er "psykisk syk", og hun har mer eller mindre fremstilt det som at hun har gjort alt hun kunne for sin sønn men at han "ikke får hjelpen han trenger" og at samboeren har "stjålet" ham fra henne. Hun hadde, ifølge henne, et kjempegodt forhold til sin sønn og han hadde ingen grunn til å kutte henne ut. Men, over tid har det vært et par fraser fra henne som langt på vei antyder at det overhodet ikke er hele historien, og ikke nødvendigvis sannheten i det hele tatt.

For eksempel:

- Hun har påstått at han hadde en god og trygg oppvekst og alt var fint og rolig i hjemmet. Men så har hun ved flere anledninger sagt at sønnen har "arvet sinnet til sin far". Altså, er man noenlunde oppegående vet man jo hva dette antyder. Faren flyttet til utlandet da de skilte seg for en del år tilbake, jeg har aldri møtt ham.

- I en samtale om familievold for en stund tilbake, sa hun at det ikke var så farlig for barn om foreldrene var voldelige mot hverandre, det eneste som var viktig var at ikke barna selv ble slått. Hun har også sagt at det barn opplever når de er små ikke har noe å si, for de vil uansett ikke huske det eller forstå det som skjer. Altså, det er jo ganske merkelig å ikke være klar over at barn som vokser opp i voldelige hjem hvor en eller begge foreldrene blir utsatt for vold, ofte kan utvikle alvorlige problemer som for eksempel kompleks PTSD og personlighetsforstyrrelser. Det blir jo utrygge omgivelser for barna, og foreldre som er voldelige og utsettes for vold er ikke i stand til å utvise den nødvendige omsorgen et barn trenger for en ordentlig utvikling. Da jeg prøvde å forklare dette, skiftet hun bare samtaleemne.

- Hun sier at samboeren hans har "stålet" ham fra henne. At en mor ser på sin voksne sønn som noe som kan "stjeles" fra henne er jo veldig spesielt i utgangspunktet.

- Hun har ved flere anledninger nevnt at sønnen er "psykisk syk", men måten hun omtaler det på gir et inntrykk av at hun har vært totalt frakoblet hans såkalte "sykdom". Mye dreier seg egentlig bare om hva han ikke har klart å gjøre for henne på grunn av "sykdommen": han kunne ikke besøke henne så ofte som hun skulle ønske (han bor i en annen by slik at flyreise er nødvendig), han snakket ikke ofte nok og lenge nok med henne på telefon, sendte ikke meldinger ofte nok, han delte ikke nok av seg selv, han brydde seg aldri nok om hvor ensom hun var, noen ganger når han var på besøk trakk han seg bort fra henne slik at det kun var hun og samboeren hans som ble sittende igjen i stua, og så videre. Alt dette høres egentlig mer ut som om han gradvis har tatt avstand fra henne, at han rett og slett har distansert seg mer og mer, men at hun ikke har hatt selvinnsikt til å skjønne dette. 

Jeg skjønner jo at det ligger mer bak bruddet med sønnen enn hun selv innrømmer, eller forstår. Og jeg har alltid vært veldig støttende hver gang hun vil prate om dette. Men nå kjenner jeg at det byr meg imot hver gang hun begynner å prate om temaet, for i det siste har hun også blitt mer og mer hatefull i beskrivelsen av hans samboer, og til og med hennes familie. Før var det mer oppgitthet over at hun ikke syntes samboeren gjorde nok for at sønnen skulle "bli frisk", mens i det siste har hun bl.a. kalt henne lubben og stygg, at hun bruker stygg sminke, kler seg stygt, mora hennes er feit, søstera hennes er "ei hore", og det ene etter det andre. Ja, det høres jo barnslig og dumt ut, men prøver jeg å kommentere det blir hun fort svært irritert. Hun skal bare ha full sympati, ingen spørsmål. 

Ting var utvilsomt lettere da jeg så på dette som en sak hvor det utelukkende var sønnen og samboeren som var "problemet", men jeg kan ikke lenger bare skru av hjernen og fjerne all kritisk sans. Er det noen som har vært i en liknende situasjon? Jeg har prøvd veldig forsiktig å stille litt spørsmål i håp om at hun kanskje kan begynne å se dette fra et annet perspektiv, men hun blir bare kjempefornærmet. Vil jeg ikke snakke om det blir hun også fornærmet og irritert. 

På en måte skulle jeg ønske at det var mulig å hjelpe henne, men vet ikke hvordan. Har noen et tips eller to?

Anonymkode: 0b25e...38a

Jeg hadde ikke klart å ha ei slik venninne. Hadde absolutt ikke klart å støtte henne i at hun er urimelig og snakker stygt om andre som er helt fine og flotte personer mot sin egen sønn. Som sønnen til og med har godt av å ha rundt seg.

Nei, hun her hadde jeg nok ghosta så godt jeg hadde klart😅 Og om det ikke hadde gått så hadde jeg faktisk stilt disse fæle spørsmålene eller kommet med kommentarer på hva hun tidligere hadde sagt noe som sikkert hadde fått henne til å bli kjempefornærmet men da er det lettere å ghoste henne senere 😉

Hvilke kvaliteter ved henne som venninne setter du egentlig pris på? 

[anonym482]

 Venninna di lyver til seg selv som en forsvarsmekanisme. Hun kan ikke tillate seg å tenke at hun ikke strakk til som forelder. Virker som hun gaslighter litt også, når hun kaller sønnen psykisk syk og ikke tar NOE ansvar selv for relasjonen.