Når partner er bortreist lenge

[AnonymBruker]

De første dagene er det uvant og litt godt å få egentid. Så kicker savnet inn og gleder meg til han kommer hjem. Han virker bare helt ok med å komme hjem, men er litt klengete så jeg tolker at han har savnet meg. Men han sier det aldri. Jeg synes det er litt rart. Han liker heller ikke at jeg sier at jeg har savnet han eller at jeg savner han mens vi er fra hverandre. Er det typisk menn eller type personlighet ?

Er blitt vant til det og aksepterer det på et vis, men hadde vært godt av og til å bare "høre" det. Forlanger vel for mye nå, needy og greier. Andre som kan relatere ?

Anonymkode: d2848...d38

[AnonymBruker]

Her sier vi det. 

Folk er forskjellige. Jeg er krystallklar på at jeg verken er tankeleser eller shaman av noe slag. Vil du jeg skal vite noe så bruker man ord og formidler det. Blir det aldri sagt så antar jeg at det ikke er tilfelle. 

Jeg trenger ikke høre hver eneste dag hvor mye han savner meg,men en hel uke uten ett eneste ord om at han gleder seg til å se meg, kysse meg, knulle meg, sove sammen osv. Det er ikke godt nok.

Anonymkode: d639a...c3e

[AnonymBruker]

Husker ikke hvilken sjargong jeg hadde med dama i tyveårene. Om jeg hadde sagt ting som nevnes her inne, så hadde jeg gitt folk tillatelse til å dra meg bak et skur med en hagle.

Anonymkode: 4b8e7...31d

[Seff]

Men maser du om at du savner ham osv.? For da kan jeg skjønne at han blir irritert.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

De første dagene er det uvant og litt godt å få egentid. Så kicker savnet inn og gleder meg til han kommer hjem. Han virker bare helt ok med å komme hjem, men er litt klengete så jeg tolker at han har savnet meg. Men han sier det aldri. Jeg synes det er litt rart. Han liker heller ikke at jeg sier at jeg har savnet han eller at jeg savner han mens vi er fra hverandre. Er det typisk menn eller type personlighet ?

Er blitt vant til det og aksepterer det på et vis, men hadde vært godt av og til å bare "høre" det. Forlanger vel for mye nå, needy og greier. Andre som kan relatere ?

Anonymkode: d2848...d38

Vi sier vi savner hverandre etter 20år +. Hver dag i tlf, snap osv. Og begge er veldig glad når vi ses igjen! Han vil helst ikke reise fra meg! Ikke jeg heller! Holder med en dag max 2!

Anonymkode: 99942...039

[Trolltunge]

Jeg er litt motsatt, uansett om det gjelder barn eller mann. Jeg kan glede meg til alenetid, men i starten er det litt uvant og tomt. Så kommer jeg inn i det, og koser meg veldig. Angående partner begynner han å savne når jeg har kommet fint inn i å være alene, og koser meg med det, så da ringer han ofte, og det hender han klager litt på at jeg ikke ringer, og dermed tydeligvis ikke savner ham, slik han ser det. Hvilket er ganske korrekt egentlig. 😅😆 Langt forhold har likevel gjort meg mer rutinert angående å ringe ofte nok til at han ikke føler seg glemt. 

Savnet kicker inn når det nærmer seg at han kommer hjem. Da blir jeg veldig opptatt av det, og å telle timer, men dette med at det føles tomt i huset i starten, og at jeg så egentlig ikke savner før det nærmer seg at han kommer hjem, skjer uavhengig av hvor lenge han er borte. Jeg gjør meg så opptatt med mitt og å nyte alenetid at savnet ikke slår inn før han snart skal komme, og jeg begynner å ha fokus på det, uansett om fravær er på dager eller uker. 

Jeg tror dette er personlighetstyper, ikke noe mann vs kvinne, eller å elske høyt vs å ikke elske høyt. At jeg ikke savner meste tiden han er borte er bare at jeg har fokus på andre ting da, og så er jeg jo trygg på meg og ham. Det føles ikke nødvendig å ha fokus på ham når han uansett skal være borte så og så lenge. Da gjør jeg heller alt jeg ønsker å få gjort på egenhånd, og har fokus på det. Så begynner jeg å glede meg veldig til å se ham igjen når jeg snart skal det. DA kan det liksom ikke skje fort nok, men først da. 

Dette med at han klager over at jeg ikke ringer er forresten ganske gammelt nå. For det første har jeg blitt flinkere til det, og for det andre er det ikke bare jeg som er blitt veldig trygg på vår relasjon, og på hvordan vi begge fungerer. Nå kan han spørre meg om jeg savner ham, og jeg kan si nei, og så ler vi av det begge to. Han vet jo at jeg er aktiv når han er borte. At da gjør jeg alt jeg ellers ikke får tid til å prioritere, og alt som medfører såpass rot at det ville stresse ham. Jeg har ikke tid til å savne. 😂

[AnonymBruker]

Seff skrev (2 timer siden):

Men maser du om at du savner ham osv.? For da kan jeg skjønne at han blir irritert.

Nei, sier det bare når han kommer hjem. Sier: har savnet deg. Hunden også. Så koser han med hunden.

Ts

Anonymkode: d2848...d38

[AnonymBruker]

Hvordan er han på å uttrykke følelser ellers? Er det kun savn han ikke uttrykker med ord? 

Det er vanskelig si noe om det er personligheten eller ikke, når man kun vet at savn er noe han ikke uttrykker. 

For meg er det personlighet, jeg er ikke av de som snakker mye om følelser, eller sier glad i deg, savner deg og slikt. 

Anonymkode: 72183...4a3

[Mann1977]

AnonymBruker skrev (På 20.8.2025 den 14.37):

De første dagene er det uvant og litt godt å få egentid. Så kicker savnet inn og gleder meg til han kommer hjem. Han virker bare helt ok med å komme hjem, men er litt klengete så jeg tolker at han har savnet meg. Men han sier det aldri. Jeg synes det er litt rart. Han liker heller ikke at jeg sier at jeg har savnet han eller at jeg savner han mens vi er fra hverandre. Er det typisk menn eller type personlighet ?

Er blitt vant til det og aksepterer det på et vis, men hadde vært godt av og til å bare "høre" det. Forlanger vel for mye nå, needy og greier. Andre som kan relatere ?

Anonymkode: d2848...d38

Han viser det med å  være mere klengete, uten ord kanskje, men mulig det er naturlig for ham.

Vi er så forskjellige alle sammen, det kunne være lurt å ta en samtale om kjærlighesspråk. Hva som er viktig er nok forskjellig og veldig inviduelt. Si at en elsker/savner, berøring, husarbeid og initiativ eller andre ting. Om han får vite at det betyr mye for deg at du er savnet, og du vet hans kjærlighetsspråk er, er det håp om å forstå hverandre bedre.....

Ord kan være viktig for deg, men ikke for han. Kropdspråk og handling kan være viktig for han..... visa versa.

Altså, snakk sammen er mitt råd, så kan det bli bedre

[Strigiformes]

AnonymBruker skrev (På 20.8.2025 den 14.37):

De første dagene er det uvant og litt godt å få egentid. Så kicker savnet inn og gleder meg til han kommer hjem. Han virker bare helt ok med å komme hjem, men er litt klengete så jeg tolker at han har savnet meg. Men han sier det aldri. Jeg synes det er litt rart. Han liker heller ikke at jeg sier at jeg har savnet han eller at jeg savner han mens vi er fra hverandre. Er det typisk menn eller type personlighet ?

Er blitt vant til det og aksepterer det på et vis, men hadde vært godt av og til å bare "høre" det. Forlanger vel for mye nå, needy og greier. Andre som kan relatere ?

Anonymkode: d2848...d38

Hvor lenge er dere fra hverandre av gangen?

Har dere noen form for kontakt når dere er fra hverandre?

Jeg vil tro at dette har endel å si i forhold til savnet. Godt å glede seg til å se hverandre.

I forhold til savn så er det en negativ følelse, og det kan føre til at den andre lett kan få dårlig samvittighet så det ville jeg vært forsiktig med.

Han er jo needy han og når han oppfører seg klengete. Det er en bekreftelse det...

[Virrevirrevapp]

Hvis han er bortreist er det vel med jobb og mye å gjøre der han er? Nye inntrykk osv.

Er man hjemme i hverdagen, er det lettere å kjenner savnet, særlig om en ikke har veldig aktiv fritid. 

Jeg kjenner ikke særlig på savn om det er under 2 uker. Min kjære er bortreist 1,5 uker akkurat nå, men jeg er bare grinete pga mensen liksom  ...ellers er jeg opptatt med jobb og hobby osv.

[AnonymBruker]

Han er borte i 2 uker hver gang 

Har som regel godnatt samtale hvis han ikke er veldig busy. Da får jeg god natt Snap og det er greit det også. 

Han vil ikke at jeg ringer eller sier at han er savnet når han er på jobb og det har jeg respektert. 

Jeg ringer kun hvis det er nødvendig aka krise i hjemmet, som er svært sjeldent. 

Tror at det er litt avhengig av hvordan jeg har det mentalt. Har det vært mye stress på jobb, kan savnet etter han virke større. Dessuten liker jeg å høre på stemmen hans.

Jeg har nok for store forventninger til han og blir derfor desto skuffet når han ikke sier noe.

Tror jeg heller skal bli stresset om han ikke er klengete, for det er nok et dårligere tegn. Og det har ikke skjedd hittil😄

Anonymkode: d2848...d38