Åpne meg for å få en diagnose og kanskje et svar på hvorfor jeg er som jeg er?

[AnonymBruker]

Jeg har hatt en ganske tøff barndom fylt med psykisk, fysisk og seksuell vold. Dette har så klart preget den jeg er i dag. Når jeg leser om diagnosen PTSD så kjenner jeg meg igjen i mye; f.eks irritabilitet, humørsvingninger, «flashbacks», mareritt, kvepper lett, konsentrasjonsvansker, unngår visse ord som jeg får helt noia av(f.eks deilig og slank som jeg blir regelrett kvalm av å skrive. Klarer knapt å se på ordene etter at jeg har skrevet dem, har også andre triggende ord som trigger enda mer). Jeg masturberer aldri, for jeg synes det er svært ubehagelig å gjøre noe slikt med egen kropp, og å få orgasme. Det føles ekkelt, feil og jeg får nesten litt panikk av det. Det er som om jeg vil leve ved siden av kroppen min, og ikke med den, og helst aldri bli ordentlig kjent med den eller føle den. Den skal liksom bare være der på en praktisk måte. Jeg sliter også mye med øyekontakt, for jeg tenker at den som ser på meg må tenke at jeg er stygg, dum og ekkel, eller at de ser på kroppen min. Jeg orker ikke tanken på at andre skal tenke seksuelt om meg, og å tenne på meg. Det synes jeg er forferdelig ekkelt. 

til tross for dette har jeg et ganske «vellykket» liv. Jeg har, til tross for vond barndom, kontakt med foreldrene mine(men klarer ikke å være med dem og være meg selv. Jeg sier minst mulig, unngår det meste av samtaler og åpner meg aldri til dem). Jeg jobber 100%, har aldri vært sykmeldt, har samboer som jeg klarer å ha sex med, venner og lever utenpå et bra liv. Men jeg sliter med mye inni hodet. Jeg sliter med å omgås mennesker jeg ikke er 100% trygg på og blir sett på som rar. Jeg har tenkt at jeg må ha en ADHD/autisme-diagnose, men har ikke blitt utredet. Jeg er svært redd for å vise sårbar side, jeg hater å gråte, og å spesielt gråte fremfor andre. Det er flaut, ydmykende og jeg viser svakhet. Men jeg tenker at det kanskje kan være smart å få noe hjelp til hodet mitt. Jeg har alltid tenkt at jeg må være ekstremt sterk psykisk som klarte å overleve en slik barndom uten varige mén, men jo mer jeg lever og eldre jeg blir, jo mer innser jeg at barndommen har skadet meg. Og jeg tenker at jeg må ha én eller flere diagnoser, og å få fastsatt disse diagnosene kanskje kan forbedre livet mitt. Gi meg noe svar. Noe forståelse på hvorfor jeg er som jeg er. Jeg er ikke dum, rar, outsider og teit. Jeg er et menneske som overlevde ting mange ikke hadde. 
 

aller mest synes jeg litt synd på den nydelige og fantastiske samboeren min som virkelig har vært der for meg tykt og tynt. Han vet ingenting om barndommen min, men han har for lenge siden skjønt at forholdet til meg og foreldrene mine er dårlig. Men han vet ikke hvorfor, eller andre faktorer som jeg har opplevd. Han har ofte opplevd at jeg at vært irritert og sint på han uten grunn, at temperamentet mitt smeller og at jeg prøver febrilsk å dytte han fra meg, bare for å se om han forlater meg eller blir. Om han faktisk elsker meg. Vi ble sammen da jeg var 16 år og jeg har heldigvis tatt meg mye sammen og vi har det veldig bra sammen. 
 

Men hva tenker dere på kg? Hvordan går jeg frem og får hjelp til det jeg sliter med? Gir i det hele tatt det jeg sier mening? Det er også ufattelig skummelt å skulle åpne seg til en totalt fremmed. Tenk om personen ikke tror meg? Tenk om jeg hylgriner og hyperventilerer og ikke greit å få frem ett eneste ord? Og tenk om jeg må gjøre et oppgjør med alt som gjør vondt, f.eks foreldrene mine. Det er jeg ikke sterk nok til. Men jeg er bitter på at barndommen min var så vond, og at ingen la merke til at ikke alt var som det skulle. At ingen merket hvor vondt jeg hadde det. Jeg ser på bilder av den lille jenta jeg var, og lurer på hvordan i alle dager noen klarer å skade noe så lite, uskyldig og vakkert. Det gjør vondt å tenke på. Kan noen hjelpe? 

Anonymkode: f223b...4e7

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Jeg har kompleks ptsd med strukturell dissosiasjon. Start med å finne en psykolog du stoler på. Jeg går privat fordi siden jeg er såpass «velfungerende» prioriteres jeg ikke til dps. 

Anonymkode: 4d926...8b0

[Gratis]

Du sier det jo selv, du lever et ganske bra liv forutsetningene tatt i betraktning? Jeg vet ikke om diagnoser vil gi noe bedre liv, jeg vet ikke engang om mer graving i barndom vil gi noe bedre liv? Det er selvsagt fint å ha noen å åpne seg opp for, noen som kan vise forståelse og se hva du sliter med. Er ikke fastlegen et bra sted å starte? 

Uansett hva du gjør så tror jeg det viktigste du gjør er å ta vare på alt som fungerer og heller prøve å gjøre det enda bedre. Du vil nok aldri kunne glemme alt det vonde å med det få et "normalt" reaksjonsmønster. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Jeg har hatt en ganske tøff barndom fylt med psykisk, fysisk og seksuell vold. Dette har så klart preget den jeg er i dag. Når jeg leser om diagnosen PTSD så kjenner jeg meg igjen i mye; f.eks irritabilitet, humørsvingninger, «flashbacks», mareritt, kvepper lett, konsentrasjonsvansker, unngår visse ord som jeg får helt noia av(f.eks deilig og slank som jeg blir regelrett kvalm av å skrive. Klarer knapt å se på ordene etter at jeg har skrevet dem, har også andre triggende ord som trigger enda mer). Jeg masturberer aldri, for jeg synes det er svært ubehagelig å gjøre noe slikt med egen kropp, og å få orgasme. Det føles ekkelt, feil og jeg får nesten litt panikk av det. Det er som om jeg vil leve ved siden av kroppen min, og ikke med den, og helst aldri bli ordentlig kjent med den eller føle den. Den skal liksom bare være der på en praktisk måte. Jeg sliter også mye med øyekontakt, for jeg tenker at den som ser på meg må tenke at jeg er stygg, dum og ekkel, eller at de ser på kroppen min. Jeg orker ikke tanken på at andre skal tenke seksuelt om meg, og å tenne på meg. Det synes jeg er forferdelig ekkelt. 

til tross for dette har jeg et ganske «vellykket» liv. Jeg har, til tross for vond barndom, kontakt med foreldrene mine(men klarer ikke å være med dem og være meg selv. Jeg sier minst mulig, unngår det meste av samtaler og åpner meg aldri til dem). Jeg jobber 100%, har aldri vært sykmeldt, har samboer som jeg klarer å ha sex med, venner og lever utenpå et bra liv. Men jeg sliter med mye inni hodet. Jeg sliter med å omgås mennesker jeg ikke er 100% trygg på og blir sett på som rar. Jeg har tenkt at jeg må ha en ADHD/autisme-diagnose, men har ikke blitt utredet. Jeg er svært redd for å vise sårbar side, jeg hater å gråte, og å spesielt gråte fremfor andre. Det er flaut, ydmykende og jeg viser svakhet. Men jeg tenker at det kanskje kan være smart å få noe hjelp til hodet mitt. Jeg har alltid tenkt at jeg må være ekstremt sterk psykisk som klarte å overleve en slik barndom uten varige mén, men jo mer jeg lever og eldre jeg blir, jo mer innser jeg at barndommen har skadet meg. Og jeg tenker at jeg må ha én eller flere diagnoser, og å få fastsatt disse diagnosene kanskje kan forbedre livet mitt. Gi meg noe svar. Noe forståelse på hvorfor jeg er som jeg er. Jeg er ikke dum, rar, outsider og teit. Jeg er et menneske som overlevde ting mange ikke hadde. 
 

aller mest synes jeg litt synd på den nydelige og fantastiske samboeren min som virkelig har vært der for meg tykt og tynt. Han vet ingenting om barndommen min, men han har for lenge siden skjønt at forholdet til meg og foreldrene mine er dårlig. Men han vet ikke hvorfor, eller andre faktorer som jeg har opplevd. Han har ofte opplevd at jeg at vært irritert og sint på han uten grunn, at temperamentet mitt smeller og at jeg prøver febrilsk å dytte han fra meg, bare for å se om han forlater meg eller blir. Om han faktisk elsker meg. Vi ble sammen da jeg var 16 år og jeg har heldigvis tatt meg mye sammen og vi har det veldig bra sammen. 
 

Men hva tenker dere på kg? Hvordan går jeg frem og får hjelp til det jeg sliter med? Gir i det hele tatt det jeg sier mening? Det er også ufattelig skummelt å skulle åpne seg til en totalt fremmed. Tenk om personen ikke tror meg? Tenk om jeg hylgriner og hyperventilerer og ikke greit å få frem ett eneste ord? Og tenk om jeg må gjøre et oppgjør med alt som gjør vondt, f.eks foreldrene mine. Det er jeg ikke sterk nok til. Men jeg er bitter på at barndommen min var så vond, og at ingen la merke til at ikke alt var som det skulle. At ingen merket hvor vondt jeg hadde det. Jeg ser på bilder av den lille jenta jeg var, og lurer på hvordan i alle dager noen klarer å skade noe så lite, uskyldig og vakkert. Det gjør vondt å tenke på. Kan noen hjelpe? 

Anonymkode: f223b...4e7

Som jeg skulle ha skrevet det selv.

Ville åpnet forsiktig. En psykolog viø forstå alle typer reaksjoner og er vant til slikt. 

 

Kanskje starte med fastlegen? 

Anonymkode: 64255...8b9

[AnonymBruker]

Ettersom du fungerer så godt kommer du ikke til å få hjelp av det offentlige eller få en diagnose. Men du kan gå privat for å jobbe med ting. 

Anonymkode: 9fe5e...a82

[AnonymBruker]

Kptsd. Ingen grunn til å mistenke at du er nevroatypisk.

Anonymkode: 9500f...a47

[AnonymBruker]

Gratis skrev (På 19.8.2025 den 20.05):

Du sier det jo selv, du lever et ganske bra liv forutsetningene tatt i betraktning? Jeg vet ikke om diagnoser vil gi noe bedre liv, jeg vet ikke engang om mer graving i barndom vil gi noe bedre liv? Det er selvsagt fint å ha noen å åpne seg opp for, noen som kan vise forståelse og se hva du sliter med. Er ikke fastlegen et bra sted å starte? 

Uansett hva du gjør så tror jeg det viktigste du gjør er å ta vare på alt som fungerer og heller prøve å gjøre det enda bedre. Du vil nok aldri kunne glemme alt det vonde å med det få et "normalt" reaksjonsmønster. 

Ts her, og jeg kjente at svaret ditt både sjokkerte og provoserte meg litt, faktisk. Ja, jeg lever et «godt» liv på utsiden. Alt er bra, utenom at jeg kan bli oppfattet som rar og spesiell, samt sliter med relasjoner. Men hva med inni da? Er ikke det så lenge så lenge fasaden blir opprettholdt? At jeg sliter med mareritt, konsentrasjonsproblemer, humørsvingninger, tvinger meg selv til å ha sex og sliter med plutselige flashbacks, betyr ikke så mye så lenge jeg jobber 100% og har venner og familie? Det er kanskje dette jeg kunne fått hjelp med å håndtere om jeg fikk en diagnose, en forklaring og svar på hvorfor jeg er slik. 
 

Men jeg er også svært redd for en annen ting. Jeg vil gjerne ha barn i fremtiden. Vil det jeg har opplevd automatisk resultere i at barnevernet blir innblandet om jeg får barn? 

Anonymkode: f223b...4e7

[AnonymBruker]

Autisme og traumer kan fremstå ganske likt. 

Kan denne gjøre ting klarere?

❤️

Jeg tenker uansett at fastlegen kan være et greit sted å begynne.

Anonymkode: 21493...3bb

[AnonymBruker]

Dette må du avgjøre selv. Det er ikke alle som trenger det eller blir bedre av det. Noen ender opp i å se på seg selv som syke, noen til og med uhelbredelige. En forklaring, ja, det kan hjelpe, men det kan også bli Forklaringen, som gjør at ting du ville ha presset deg igjennom uten å ha kjennskap til diagnose, blir til noe du gir opp (kan være bra, kan være dumt). Noen opplever at det hjelper mye. Det kommer veldig an på.

Men jeg ville uansett finne en måte på å få fortalt samboer noe av dette, og få forklart reaksjonsmønsteret ditt. Hvis det skaper utfordringer i forholdet deres, så bør det på bordet (om så bare noe). Det er faktisk mye hjelp i en kjæreste som forstår, til og med helbredelse. Og det vil også være bedre for ham å forstå. Det er også en rekke ting man kan gjøre selv, utenfor dps, også med traumer. Det er en del gode bøker der ute. Artikler, erfaringer fra andre mennesker. Flere ting man kan jobbe med for å åpne opp, erstatte uhensiktsmessige mønstre med andre, åpne for erfaringer som skaper bedre  reaksjonsmønstre, en annen selvfølelse etc. Det tar tid, men det blir bedre. Har selv adhd, men er selv lei av psykiatrien, selv om jeg mistenker at det er feildiagnostisert kptsd på grunn av oppvekst. Siden jeg nekter å gå inn på dps igjen, har jeg bestemt meg for å gjøre det selv, og det har fungert på et halvt år. Jeg er også høytfungerende. Og det er en verdi  i å være det. Mitt poeng er: ta en god vurdering. Du kan jobbe med det på egenhånd, med samboer, med psykolog og med andre (uten utredning) på en måte som gjør at du kan bli bedre og føle deg tryggere. Det er noe å ta med seg også hvis du vil ha utredning, men får avslag.

Det er forresten ikke noe mål å bli 100 prosent trygg på mennesker du ikke kjenner så godt. Det er nok selvbildet som snakker her og jeg kjenner meg veldig igjen. Men det går an å godta at man ikke er trygg på alle, faktisk mange, og også godta at der ikke er din feil og at det ikke er fordi det er noe galt med deg. Det tok meg år å finne ut av det, av en eller annen merkelig grunn, men nå gå det helt fint. De jeg er trygg på er trygge mennesker for meg. De jeg ikke er trygg på er ikke for meg, uansett hvor "kule" jeg synes de er.

Anonymkode: 81985...5ca

[Snublefot62]

Jeg gikk en runde med meg selv på det samme for noen år siden. Og landet på at diagnosen ikke vil utgjøre noen forskjell for meg.

Det viktigste for meg var å få behandling for utfordringene. Ikke å få diagnose.

Jeg vet ikke om du får hjelp eller ikke men jeg ville startet der.

[Abra]

AnonymBruker skrev (59 minutter siden):

Men jeg er også svært redd for en annen ting. Jeg vil gjerne ha barn i fremtiden. Vil det jeg har opplevd automatisk resultere i at barnevernet blir innblandet om jeg får barn? 

Ikke nødvendigvis. Er selv autist med 2 barn. 

[AnonymBruker]

Abra skrev (2 minutter siden):

Ikke nødvendigvis. Er selv autist med 2 barn. 

Jeg er autist og har tre. Ikke noen innblanding i det hele tatt. 

Anonymkode: 21493...3bb

[AnonymBruker]

Hvis du føler du trenger hjelp til å takle ting, eller ønsker å ha en diagnose for å forklare folk rundt deg hvorfor du er som du er, så kan en diagnose være positivt å få. 

Jeg vurderer å utredes for nevroatypi (autisme/aspergers eller ADHD) rett og slett fordi jeg sliter med å takle voksenlivet og fordi jeg ønsker å ha noe å vise til for å forklare hvorfor jeg er som jeg er. F.eks. når jeg er partypooperen som sier nei til sosiale ting som andre synes er såååå gøy og bare påfyll av energi og glede. Mange blir lei seg og/eller synes jeg er vanskelig når jeg ikke vil være med på ting, dra på teambuilding med jobben, dra på blåtur (grøss!) eller lignende. Det er vanskelig å forklare at det ikke er fordi jeg ikke liker dem eller ikke ønsker å være sammen med dem, men fordi jeg tappes for energi og i verste fall får skikkelig dagen derpå i flere dager etterpå. 

Du må rett og slett spørre deg selv hva du ønsker å oppnå med utredning og diagnose. Hvis du mener livet ditt kan bli lettere på en eller annen måte, så tenker jeg du burde go for it! Enten starte hos fastlegen (de kan også ha samtaler med pasientene i mangel på psykologer tilgjengelig) eller gå rett på privat psykolog.

Anonymkode: a4a03...5da

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Hvis du føler du trenger hjelp til å takle ting, eller ønsker å ha en diagnose for å forklare folk rundt deg hvorfor du er som du er, så kan en diagnose være positivt å få. 

Jeg vurderer å utredes for nevroatypi (autisme/aspergers eller ADHD) rett og slett fordi jeg sliter med å takle voksenlivet og fordi jeg ønsker å ha noe å vise til for å forklare hvorfor jeg er som jeg er. F.eks. når jeg er partypooperen som sier nei til sosiale ting som andre synes er såååå gøy og bare påfyll av energi og glede. Mange blir lei seg og/eller synes jeg er vanskelig når jeg ikke vil være med på ting, dra på teambuilding med jobben, dra på blåtur (grøss!) eller lignende. Det er vanskelig å forklare at det ikke er fordi jeg ikke liker dem eller ikke ønsker å være sammen med dem, men fordi jeg tappes for energi og i verste fall får skikkelig dagen derpå i flere dager etterpå. 

Du må rett og slett spørre deg selv hva du ønsker å oppnå med utredning og diagnose. Hvis du mener livet ditt kan bli lettere på en eller annen måte, så tenker jeg du burde go for it! Enten starte hos fastlegen (de kan også ha samtaler med pasientene i mangel på psykologer tilgjengelig) eller gå rett på privat psykolog.

Anonymkode: a4a03...5da

Du er introvert, det er et helt vanlig personlighetstrekk.

Anonymkode: 9500f...a47