Blir ikke kvitt angsten

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Javel så det er bare å slutte å tenke da, tusen takk nå skal alt ordne seg.

Anonymkode: b2ccf...b0a

Åh ja, er helt enig, det er bare å slutte med tankene så gir tankekjøret og angsten seg.

Anonymkode: 4a9bf...228

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Åh ja, er helt enig, det er bare å slutte med tankene så gir tankekjøret og angsten seg.

Anonymkode: 4a9bf...228

At jeg ikke tenkte på det 🙄

Anonymkode: b2ccf...b0a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

At jeg ikke tenkte på det 🙄

Anonymkode: b2ccf...b0a

Nei, uff, vi er flere med deg der. At vi ikke bare tok den enkle utveien, liksom 🤦‍♂️

Anonymkode: 4a9bf...228

[AnonymBruker]

Sikker på at du har angst da?

Er du introvert og utslitt av å leke ekstrovert, eller nevrodivergent? 

Anonymkode: 1499b...f81

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Sikker på at du har angst da?

Er du introvert og utslitt av å leke ekstrovert, eller nevrodivergent? 

Anonymkode: 1499b...f81

Er absolutt ikke sikker fordi jeg ikke kan kjenne meg igjen i den klassiske angsten, å være full av redsel og overveldet av frykt er ikke noe jeg kjenner meg igjen i. Ikke er jeg bekymret for å dumme meg ut eller ha ulike symptomer heller. Men det skjer jo noe med kroppen min, noe som er såpass alvorlig at man ikke bare kan kalender introvert. Fordi jeg slutter å virke. Jeg kan ikke gjøre de daglige plikter som kreves av meg. Har lurt på om det er autisme men har blitt avvist på det fordi jeg har håndtrykk, øyekontakt og fremstår normalt oppegående.

Anonymkode: b2ccf...b0a

[AnonymBruker]

Jeg gikk til psykolog i flere runder pga. sosial angst, som jeg hadde gjennom det meste av ungdommen og 20-årene. Jeg var som deg - intellektuelt visste jeg jo at angsten ikke var basert på noe reelt (ingen har så stort fokus på meg), men det satt i kroppslig likevel. Medisin (zoloft) døyvet jo, men det løste aldri problemet.

Det som merkelig nok ser ut til å ha løsnet det hele til slutt for meg (muligens i kombinasjon med jobb og eksponering - og kanskje generelt å bli eldre? Jeg kan ikke si det for sikkert.) var et forsøk den siste psykologen ville gjøre med meg med noe som heter attention training technique. Anbefaler å lese om det og eventuelt høre med psykologen din om det kunne vært verdt forsøket. Det virka skikkelig teit da jeg jobba med det, men jeg fulgte opp daglig, til den der konstante uroen plutselig en dag bare... ikke var der. Det var den merkeligste følelsen, var som roen etter en kraftig vinterstorm der man ser seg varsomt rundt i det nye landskapet. Siden har jeg ikke hatt angst. Jeg kan bli nervøs eller kjenne på lett ubehag i enkeltsituasjoner hvis jeg f.eks. skal på seminar der jeg ikke kjenner noen, men på en naturlig måte - ikke livshindrende som angsten var.

Anonymkode: 0e160...208

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Jeg gikk til psykolog i flere runder pga. sosial angst, som jeg hadde gjennom det meste av ungdommen og 20-årene. Jeg var som deg - intellektuelt visste jeg jo at angsten ikke var basert på noe reelt (ingen har så stort fokus på meg), men det satt i kroppslig likevel. Medisin (zoloft) døyvet jo, men det løste aldri problemet.

Det som merkelig nok ser ut til å ha løsnet det hele til slutt for meg (muligens i kombinasjon med jobb og eksponering - og kanskje generelt å bli eldre? Jeg kan ikke si det for sikkert.) var et forsøk den siste psykologen ville gjøre med meg med noe som heter attention training technique. Anbefaler å lese om det og eventuelt høre med psykologen din om det kunne vært verdt forsøket. Det virka skikkelig teit da jeg jobba med det, men jeg fulgte opp daglig, til den der konstante uroen plutselig en dag bare... ikke var der. Det var den merkeligste følelsen, var som roen etter en kraftig vinterstorm der man ser seg varsomt rundt i det nye landskapet. Siden har jeg ikke hatt angst. Jeg kan bli nervøs eller kjenne på lett ubehag i enkeltsituasjoner hvis jeg f.eks. skal på seminar der jeg ikke kjenner noen, men på en naturlig måte - ikke livshindrende som angsten var.

Anonymkode: 0e160...208

Det hørtes interessant ut, så utrolig at du opplevde bedring. Det der må jeg sette meg inn i. Jeg har alltid hatt den kroppslige uroen. Jeg tror at jeg  tar på meg for store utfordringer og aktiveres for mye uten pause. Bare til eksempel at jeg kanskje burde vært på jobb bare noen timer men så må jeg være der en hel dag, sånne ting. At det trengs litt skjerming innimellom eksponeringen som hverdagen ikke tillater meg, i stedet går det i ett fra den ene aktiveringen til den neste trigger. Tilslutt blir det som du beskriver bare den følelsen av å være konstant uro. Den følelsen du beskriver bår du kommer ut av det, stillheten etter en vinterstorm, den har jeg fått kjenne på i perioder der jeg har vært sykmeldt i lengre perioder. Da slipper det tak og det kjennes helt helt utrolig. Er det sånn folk har det hele tiden? Vidunderlig. Drømmen er at det skal bli normalsituasjonen. 

Anonymkode: b2ccf...b0a

[AnonymBruker]

Jeg har det likt som deg, har ikke noen gode råd dessverre. Tror bare at man bør prøve ulike ting til man finner noe som fungerer, evt bare lære seg å leve med at man er slik. 

Anonymkode: 92407...57d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Har forsøkt angstgruppeterapi, kognitiv terapi, emosjonsfokusert terapi, psykomotorisk fysioterapi. Ingenting av det virker. Jeg har en slags sosialangst eller generel angst. Den utløses av at andre mennesker forventer at jeg inngår i en gruppe.  Har ingen problemer med å være ute i det offentlige rom, så lenge ikke det forventes at jeg  har en relasjon til noen, som jobb, vennegruppe, skole, familie eller lignende. Jeg har i alle år trosset angsten og utsatt meg for alt dette, men det koster meg mye og jeg blir utslitt og deprimert. Jeg skammer meg også fryktelig fordi jeg leser at det er så lett å bli kvitt sosial angst. Bare å endre tankemønster og eksponere seg. Jeg har gjort dette, men det sitter likevel i kroppen. Trenger ikke tenke en tanke før kroppen går i full alarmberedskap, og da har jeg ikke evne til å håndtere kroppen selv med alle teknikkene jeg har lært og bruker daglig. Men derimot, hvis jeg får fri fra alle mennesker, reiser bort alene på en hytte i skogen i tre uker, da blir angsten helt borte! Det kjennes fantastisk. Men jeg vil jo leve et normalt liv, få til å inngå i relasjoner. Er det noe som heter relasjonell angst?

Anonymkode: b2ccf...b0a

Jeg vil varmt anbefale deg å gjøre disse øvelsene: https://touchthebutton.app/

(Gratis!) Prøv å kjenn på kroppen og følelsene dine før du går i gang. Gjør øvelsen 3 ganger og kjenn på kroppen og følelsene etterpå ❤️ 

Anonymkode: b979f...79a

[AnonymBruker]

Kjære TS, alt du har skrevet kunne jeg skrevet selv. Jeg er helt lik. I psykiatrien er de like forvirret som jeg er selv fordi jeg har alle disse kroppslige symptomene samtidig som at jeg fremstår for dem som veldig frisk mentalt. Mye av behandling er prøvd. Medisiner hjelper noe, men ikke nok. 

Min siste psykiater konkluderte med at jeg nok er uheldig med fysiologien. Kroppen er i alarmberedskap i tide og utide. Mye går nok feil med signalstoffer og stresshormoner og alt det der som normalt sett skal være ganske så finstemt. Jeg har mer eller mindre fått beskjed om at plagene mine nok dessverre er kroniske.

Ignorer det noen skriver om at du tenker feil, vil ikke slippe angsten etc. Det beste rådet jeg har fått er å bli snillere mot meg selv. Jeg har kjørt meg selv så hardt at jeg har endt opp med å få hjertearytmier som skal utredes. Jeg blir nå tvunget til å ta hensyn til meg selv og lage meg en bedre hverdag. Jeg har blant annet skaffet meg hjemmekontor i en jobb med svært lite sosial kontakt. Ikke la det gå så langt at kroppen blir helt utkjørt. Ta deg de ukene i skogen som du trenger uten å tenke at du rømmer fra angsten og dermed gjør noe feil. Vi har alle ulike behov. Selvsagt skal du fortsette å kjempe og ikke la angsten få styre, men alle dine behov for ro er ikke feil. 

Jeg håper det finnes en behandling der ute som kan hjelpe deg, men uansett, ikke glem å være snill mot deg selv.

Anonymkode: 53622...9b7

[AnonymBruker]

Jeg har dette, og det viste seg å være Asperger.

Da hjelper ikke terapi.

Men det hjalp meg å få diagnosen, for da forstår jeg meg selv bedre.

Anonymkode: ad10b...7f3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Sikker på at du har angst da?

Er du introvert og utslitt av å leke ekstrovert, eller nevrodivergent? 

Anonymkode: 1499b...f81

Jeg tenkte det samme. Om TS har autisme, så vil jo ikke ulike terapier mot angst hjelpe. Det at du har prøvd en hel rekke terapier uten effekt, kan jo være er tegn på at det ikke er angst du har?

Det kan kanskje være en idé å gå privat og gjennomføre en utredning mot autisme TS? Jeg ser du skriver at du har tenkt tanken, men fordi du klarer øyekontakt, håndhilsing m.m. så har du slått dette fra deg.

Ikke alle med autisme har like store problemer med disse tingene. Jeg er mamma til en tenåringsjente med autisme, som fint klarer både øyekontakt og håndhilsing, men som fort blir sliten av for mye sosial kontakt. 

Anonymkode: b4a6c...c3c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg har det likt som deg, har ikke noen gode råd dessverre. Tror bare at man bør prøve ulike ting til man finner noe som fungerer, evt bare lære seg å leve med at man er slik. 

Anonymkode: 92407...57d

Ja jeg synes det er vanskelig å akseptere. Selv om jeg ikke lar angst stoppe meg, servinger kroppen meg til slutt ned i hvile med hodepine og smerter. Å utsette seg for angst gjør også at kognitive funksjoner kobles av og da er jeg ikke i kontakt med meg selv. Det er vondt å ikke få leve ut den man er.

Anonymkode: b2ccf...b0a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Jeg tenkte det samme. Om TS har autisme, så vil jo ikke ulike terapier mot angst hjelpe. Det at du har prøvd en hel rekke terapier uten effekt, kan jo være er tegn på at det ikke er angst du har?

Det kan kanskje være en idé å gå privat og gjennomføre en utredning mot autisme TS? Jeg ser du skriver at du har tenkt tanken, men fordi du klarer øyekontakt, håndhilsing m.m. så har du slått dette fra deg.

Ikke alle med autisme har like store problemer med disse tingene. Jeg er mamma til en tenåringsjente med autisme, som fint klarer både øyekontakt og håndhilsing, men som fort blir sliten av for mye sosial kontakt. 

Anonymkode: b4a6c...c3c

Det er DPS  som har avvist spørsmål om autisme. De ville ikke utrede engang etter å ha møtt meg.

Anonymkode: b2ccf...b0a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ja jeg synes det er vanskelig å akseptere. Selv om jeg ikke lar angst stoppe meg, servinger kroppen meg til slutt ned i hvile med hodepine og smerter. Å utsette seg for angst gjør også at kognitive funksjoner kobles av og da er jeg ikke i kontakt med meg selv. Det er vondt å ikke få leve ut den man er.

Anonymkode: b2ccf...b0a

Er du sikker på at det er angst?

Er angsten din relatert til å være redd for å få hodepine eller smerter? 

Anonymkode: 56f53...76e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Kjære TS, alt du har skrevet kunne jeg skrevet selv. Jeg er helt lik. I psykiatrien er de like forvirret som jeg er selv fordi jeg har alle disse kroppslige symptomene samtidig som at jeg fremstår for dem som veldig frisk mentalt. Mye av behandling er prøvd. Medisiner hjelper noe, men ikke nok. 

Min siste psykiater konkluderte med at jeg nok er uheldig med fysiologien. Kroppen er i alarmberedskap i tide og utide. Mye går nok feil med signalstoffer og stresshormoner og alt det der som normalt sett skal være ganske så finstemt. Jeg har mer eller mindre fått beskjed om at plagene mine nok dessverre er kroniske.

Ignorer det noen skriver om at du tenker feil, vil ikke slippe angsten etc. Det beste rådet jeg har fått er å bli snillere mot meg selv. Jeg har kjørt meg selv så hardt at jeg har endt opp med å få hjertearytmier som skal utredes. Jeg blir nå tvunget til å ta hensyn til meg selv og lage meg en bedre hverdag. Jeg har blant annet skaffet meg hjemmekontor i en jobb med svært lite sosial kontakt. Ikke la det gå så langt at kroppen blir helt utkjørt. Ta deg de ukene i skogen som du trenger uten å tenke at du rømmer fra angsten og dermed gjør noe feil. Vi har alle ulike behov. Selvsagt skal du fortsette å kjempe og ikke la angsten få styre, men alle dine behov for ro er ikke feil. 

Jeg håper det finnes en behandling der ute som kan hjelpe deg, men uansett, ikke glem å være snill mot deg selv.

Anonymkode: 53622...9b7

Takk det er godt å kjenne seg igjen i andres historie. Jeg vet at jeg har utviklet dette på grunn av mangler i utvikling som barn. Mangel på hjelp til følelsesregulering, utrygt miljø osv. Hjemmekontor høres veldig fint ut. Jeg skulle gjerne hatt en jobb med slike muligheter. 

Anonymkode: b2ccf...b0a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Er du sikker på at det er angst?

Er angsten din relatert til å være redd for å få hodepine eller smerter? 

Anonymkode: 56f53...76e

Nei jeg har ikke angst for hodepine og smerter men de er et resultat av overbelastning. Når jeg har for mange inntrykk rundt meg uten nødvendig pause (som er langt mer enn normalt) så reagerer kroppen med å tvinge meg i hvile. Tar jeg ikke hensyn blir situasjonen veldig mye verre. 

Anonymkode: b2ccf...b0a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Takk det er godt å kjenne seg igjen i andres historie. Jeg vet at jeg har utviklet dette på grunn av mangler i utvikling som barn. Mangel på hjelp til følelsesregulering, utrygt miljø osv. Hjemmekontor høres veldig fint ut. Jeg skulle gjerne hatt en jobb med slike muligheter. 

Anonymkode: b2ccf...b0a

Jeg spurte deg om dette. Du burde ha traumebehandling, da.

Anonymkode: 758fc...da3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Ja jeg synes det er vanskelig å akseptere. Selv om jeg ikke lar angst stoppe meg, servinger kroppen meg til slutt ned i hvile med hodepine og smerter. Å utsette seg for angst gjør også at kognitive funksjoner kobles av og da er jeg ikke i kontakt med meg selv. Det er vondt å ikke få leve ut den man er.

Anonymkode: b2ccf...b0a

Jeg har det på samme måte, så jeg har valgt å leve et ganske tilbaketrukket liv. Tok lang tid å akseptere, men kjente at kroppen min ikke tålte belastningen over tid. Det er vel egentlig bare de to valgene man har, det aller beste er vel kanskje aksept, samtidig som man av og til forsøker nye ting som kan virke. 

Anonymkode: 92407...57d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Nei jeg har ikke angst for hodepine og smerter men de er et resultat av overbelastning. Når jeg har for mange inntrykk rundt meg uten nødvendig pause (som er langt mer enn normalt) så reagerer kroppen med å tvinge meg i hvile. Tar jeg ikke hensyn blir situasjonen veldig mye verre. 

Anonymkode: b2ccf...b0a

Dette høres veldig dumt ut opp mot plagene, men spenner du musklene som foreksempel å løfte skuldrene? Er det nakken som fører til hodepine?

Anonymkode: 56f53...76e