Begynnende angstanfall, tror det er for mye for meg nå.

[AnonymBruker]

Jeg er kroniker, men er i jobb og har 3 barn. 
Jeg har hatt noen tøffe år, så kroppen streika fullstendig til jul. 
Nå har jeg klart å komme meg tilbake i jobb, trene litt å leve bitte litt. 
De siste ukene har jeg hatt en følelse at jeg vil rømme vekk fra alt, for jeg føler meg kvalt. 
Tre barn hjemme hver dag, de er dårlige på å være med venner og er de med venner så er de her hos meg. 
De alle er med meg hele tiden, de prater om alt og alle og de kjemper om den som får mest oppmerksomhet, spesielt de to yngste. Så når de er lagt ( som ikke er tidlig lenger) så kommer eldste å skal gjerne har prat om politikken. Trump, fotball, skole osv. (og det er jo bra det også) men alt dette resulterer i at jeg har aldri tid for meg selv. Har også en jobb som innebærer masse mennesker. Før jeg ble syk var dette ikke et problem, men nå er det noe som ikke er bra. 
Jeg blir kvalt når barna klemmer meg, jeg har bare lyst å være helt alene. 
I kveld ble det mye barna har mye å fortelle etter skolen, det er pakking av skolesekk, osv. 

Nå sitter jeg her med høy puls, får ikke puste og det er helt tydelig  et angstanfall på vei. 
Det er så trist at jeg nå ikke tåler barna mine for det ikke er noen pauser, sånn vil jeg ikke være. For de er jo alt for meg. Vi har ingen hjelp med barnevakt, så de er med oss alltid. 
Noen som har opplevd dette? Aner ikke hva som skjer, men jeg har hatt to slike anfall før å det var også når kroppen var utslitt med mye påkjenninger. 

Anonymkode: b7af1...1b4

[AnonymBruker]

Summen av alt kan bli for mye. Har du noen som kan hjelpe deg litt med barna slik at du får litt egentid? Oppsøk hjelp før det går for langt og du blir helt utbrent.

Anonymkode: 86275...d78

[AnonymBruker]

Hva med å si til barna at etter 2100 får de oppholde seg på rommene pga din helse fordi du trenger ro for kroppen din? Du må sette en grense og barn har godt av å lære seg å ta hensyn. Når de er såpass store er det helt innafor.

Her går alle ungene på rommet fra 2100. Nettopp fordi jeg som voksen trenger en time med ro før jeg legger meg. Noe vi har gjort siden de var små. Bare justert leggetiden. 

De ligger i sengen og leser bøker. Mens jeg lan ligge på sofaen uten en lyd rundt meg. 

Jeg har en kronisk sykdom så for at jeg skal fungere er den ene timen hver kveld det som holder meg i livet. 

Anonymkode: 7df59...9e7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Summen av alt kan bli for mye. Har du noen som kan hjelpe deg litt med barna slik at du får litt egentid? Oppsøk hjelp før det går for langt og du blir helt utbrent.

Anonymkode: 86275...d78

Sa til mannen i dag at det er slutt på overtidsjobbing, han jobber turnus så er mye borte på ettermiddager. Nå må ha ta de fridagene han har, for jeg trenger han. 
Så han sa til jobben sin i dag at han ikke kan bidra like mye en periode. 
Så begynner jo skolen nå, da får jeg jo noen fri dager der. Håper det hjelper litt. For det er helt grusomt å føle jeg har lyst til å rømme vekk fra mine barn, for de er jo alt for meg. 
Vi har ikke familie, for mine foreldre er døde og hans bor langt vekk. 
Ts

Anonymkode: b7af1...1b4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Sa til mannen i dag at det er slutt på overtidsjobbing, han jobber turnus så er mye borte på ettermiddager. Nå må ha ta de fridagene han har, for jeg trenger han. 
Så han sa til jobben sin i dag at han ikke kan bidra like mye en periode. 
Så begynner jo skolen nå, da får jeg jo noen fri dager der. Håper det hjelper litt. For det er helt grusomt å føle jeg har lyst til å rømme vekk fra mine barn, for de er jo alt for meg. 
Vi har ikke familie, for mine foreldre er døde og hans bor langt vekk. 
Ts

Anonymkode: b7af1...1b4

Så bra at du tok praten med mannen din, TS ❤️ 

Anonymkode: d0910...a0f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Hva med å si til barna at etter 2100 får de oppholde seg på rommene pga din helse fordi du trenger ro for kroppen din? Du må sette en grense og barn har godt av å lære seg å ta hensyn. Når de er såpass store er det helt innafor.

Her går alle ungene på rommet fra 2100. Nettopp fordi jeg som voksen trenger en time med ro før jeg legger meg. Noe vi har gjort siden de var små. Bare justert leggetiden. 

De ligger i sengen og leser bøker. Mens jeg lan ligge på sofaen uten en lyd rundt meg. 

Jeg har en kronisk sykdom så for at jeg skal fungere er den ene timen hver kveld det som holder meg i livet. 

Anonymkode: 7df59...9e7

Synes det er litt hardt? Spesielt til den eldste for han er eldst av tre og har dermed liten tid. Føler jeg da avviser de. Jeg skal sette meg ned med barna mine i dag, forklare de litt hvordan det er. At jeg trenger tid, ikke pga de, men pga meg. Kanskje vi sammen kan gi hverandre litt tid. 
Jeg er nok som deg, jeg har derimot levd på fridagene mine i hverdagen. De har jeg ikke hatt nå hele sommer, og det kjenner jeg på nå. 
Etter jeg ble syk er alenetiden min blitt super viktig, egentlig et sosialt vesen, men ikke nå. 
Kan jeg spørre hvor gamle barna dine er og hvordan de tar det at de må på rommet klokka 21? Ts

Anonymkode: b7af1...1b4

[AnonymBruker]

Du må sette grenser. Si at de skal dra på besøk hos vennene neste gang. Annenhver gang besøk hos dere og borte. Legg inn tid til deg selv, vær varm og god, si det er hyggelig å prate, men nå skal du ha en time uavbrutt til xyz. Gjenta gjenta.

Få far på banen. Han kan ta prater om Trump osv. 

Tror grunnen til at du er syk er holdningene dine til å alltid være tilgjengelig og aldri prioritere deg selv. Det er ingenting unormalt med å ønske alenetid. Og sier ingenting om din omsorg for barna. 

Anonymkode: 0b4fb...2e0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Jeg er kroniker, men er i jobb og har 3 barn. 
Jeg har hatt noen tøffe år, så kroppen streika fullstendig til jul. 
Nå har jeg klart å komme meg tilbake i jobb, trene litt å leve bitte litt. 
De siste ukene har jeg hatt en følelse at jeg vil rømme vekk fra alt, for jeg føler meg kvalt. 
Tre barn hjemme hver dag, de er dårlige på å være med venner og er de med venner så er de her hos meg. 
De alle er med meg hele tiden, de prater om alt og alle og de kjemper om den som får mest oppmerksomhet, spesielt de to yngste. Så når de er lagt ( som ikke er tidlig lenger) så kommer eldste å skal gjerne har prat om politikken. Trump, fotball, skole osv. (og det er jo bra det også) men alt dette resulterer i at jeg har aldri tid for meg selv. Har også en jobb som innebærer masse mennesker. Før jeg ble syk var dette ikke et problem, men nå er det noe som ikke er bra. 
Jeg blir kvalt når barna klemmer meg, jeg har bare lyst å være helt alene. 
I kveld ble det mye barna har mye å fortelle etter skolen, det er pakking av skolesekk, osv. 

Nå sitter jeg her med høy puls, får ikke puste og det er helt tydelig  et angstanfall på vei. 
Det er så trist at jeg nå ikke tåler barna mine for det ikke er noen pauser, sånn vil jeg ikke være. For de er jo alt for meg. Vi har ingen hjelp med barnevakt, så de er med oss alltid. 
Noen som har opplevd dette? Aner ikke hva som skjer, men jeg har hatt to slike anfall før å det var også når kroppen var utslitt med mye påkjenninger. 

Anonymkode: b7af1...1b4

På en  måte ja, enda jeg ikke har noen psykiske problemer. Etter 8 uker ferie med bare to unger på meg får jeg klaustrofobi som jeg føler det som. 

Men, du må sette grenser for deg selv da. Du må ta vare på deg selv FØR det blir så mye. Hvor gamle er barna?
Kan du gå en tur alene for å få space mens de er hjemme? Kan du hvile en time i et mørkt rom? Du må bare lære barna at du blir en bedre mamma når du får litt ro for deg selv i løpet av dagen. I ferietider, sett av en time hver dag. Gjerne fast klokkeslett, så lærer du barna at da må du ha fred. Du låser døra og holder på ditt. SÅ lenge det er forsvarlig mtp alder. Om de må se tv eller bruke ipad 1 t for at det skal funke, så gjør du det. Si at det ikke er fordi du ikke vil være med de, men at noen mennesker blir slitne av å ha andre rundt hele tiden, så det er FORDI du vil være en glad mamma når du ER sammen med dem. 

Ikke vent til det har gått så langt som nå, vær bevisst på at du vet dette vil skje, og ta ansvar for å få ro underveis, så slipper du å klikke i andre enden. Det er iaf min erfaring. Jeg har en mann, så jeg kan la det gå dit at jeg føler meg "kvalt", så ordner jeg meg med endel tid for meg selv. For det varierer hvor lang tid det tar. Men har man ingen å overlate det til når behovet setter inn, må man ta aktive valg for å hinrde at man kommer dit. Fort vekk fint for barna å lære også dette, særlig med å sette grenser for seg selv. 

Anonymkode: 1edce...ac9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Synes det er litt hardt? Spesielt til den eldste for han er eldst av tre og har dermed liten tid. Føler jeg da avviser de. Jeg skal sette meg ned med barna mine i dag, forklare de litt hvordan det er. At jeg trenger tid, ikke pga de, men pga meg. Kanskje vi sammen kan gi hverandre litt tid. 
Jeg er nok som deg, jeg har derimot levd på fridagene mine i hverdagen. De har jeg ikke hatt nå hele sommer, og det kjenner jeg på nå. 
Etter jeg ble syk er alenetiden min blitt super viktig, egentlig et sosialt vesen, men ikke nå. 
Kan jeg spørre hvor gamle barna dine er og hvordan de tar det at de må på rommet klokka 21? Ts

Anonymkode: b7af1...1b4

Grenser, uansett hvordan de ser ut, er ikke hardt. Det er nødvendig.
Finn den løsningen som funker for deg. I ferien kan det like gjerne være en pause ila dagen, som på kvelden. Faktisk vel så bra.
De har ikke noe bedre av en mot med angstanfall (!) enn å måtte være litt på rommet sitt etter 21. Eller, så kan de ha huset og DU være på et rom fra kl 21... Eller fra 17-18, om det kan redde resten av kvelden. 

Anonymkode: 1edce...ac9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Du må sette grenser. Si at de skal dra på besøk hos vennene neste gang. Annenhver gang besøk hos dere og borte. Legg inn tid til deg selv, vær varm og god, si det er hyggelig å prate, men nå skal du ha en time uavbrutt til xyz. Gjenta gjenta.

Få far på banen. Han kan ta prater om Trump osv. 

Tror grunnen til at du er syk er holdningene dine til å alltid være tilgjengelig og aldri prioritere deg selv. Det er ingenting unormalt med å ønske alenetid. Og sier ingenting om din omsorg for barna. 

Anonymkode: 0b4fb...2e0

Tror barna merker at når far  er sliten så er han ikke så mye med i samtalene, så de går da til meg. Far er egentlig en super mann og far, men barna går til meg likevel. Selv om han har hatt mye permisjon og vært delaktig. Tror det har noe med at jeg jobber redusert, jeg har vært en del hjemme pga sykdom. 
De vet jeg er syk, men det virker ikke som de helt forstår at jeg er syk. 
Tror kanskje det er fordi jeg alltid stiller opp, alltid er tilgjengelig som du sier, godtar at alle kommer inn med ene vennen etter den andre selv om jeg aller helst har lyst til å gjemme meg. 
Prioritere meg selv det er noe nytt, nå er de såpass store at det bør gå. Ts

Anonymkode: b7af1...1b4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

På en  måte ja, enda jeg ikke har noen psykiske problemer. Etter 8 uker ferie med bare to unger på meg får jeg klaustrofobi som jeg føler det som. 

Men, du må sette grenser for deg selv da. Du må ta vare på deg selv FØR det blir så mye. Hvor gamle er barna?
Kan du gå en tur alene for å få space mens de er hjemme? Kan du hvile en time i et mørkt rom? Du må bare lære barna at du blir en bedre mamma når du får litt ro for deg selv i løpet av dagen. I ferietider, sett av en time hver dag. Gjerne fast klokkeslett, så lærer du barna at da må du ha fred. Du låser døra og holder på ditt. SÅ lenge det er forsvarlig mtp alder. Om de må se tv eller bruke ipad 1 t for at det skal funke, så gjør du det. Si at det ikke er fordi du ikke vil være med de, men at noen mennesker blir slitne av å ha andre rundt hele tiden, så det er FORDI du vil være en glad mamma når du ER sammen med dem. 

Ikke vent til det har gått så langt som nå, vær bevisst på at du vet dette vil skje, og ta ansvar for å få ro underveis, så slipper du å klikke i andre enden. Det er iaf min erfaring. Jeg har en mann, så jeg kan la det gå dit at jeg føler meg "kvalt", så ordner jeg meg med endel tid for meg selv. For det varierer hvor lang tid det tar. Men har man ingen å overlate det til når behovet setter inn, må man ta aktive valg for å hinrde at man kommer dit. Fort vekk fint for barna å lære også dette, særlig med å sette grenser for seg selv. 

Anonymkode: 1edce...ac9

Barna mine er 10,12 og 16 år. Den på 16 år forstår at jeg er syk, prøver å ta hensyn, men glemmer seg litt bort i blant. 
De to andre klarer ikke å vise hensyn, der må jeg gjenta og gjenta, det koster mer enn å bare delta i samtalen. 
Jeg må legge meg litt oftere vekk å si jeg har en pause, så lett, men så vanskelig. Likevel dere andre har rett, så er det litt fint å høre om andre som også tar pauser. Ts

Anonymkode: b7af1...1b4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Synes det er litt hardt? Spesielt til den eldste for han er eldst av tre og har dermed liten tid. Føler jeg da avviser de. Jeg skal sette meg ned med barna mine i dag, forklare de litt hvordan det er. At jeg trenger tid, ikke pga de, men pga meg. Kanskje vi sammen kan gi hverandre litt tid. 
Jeg er nok som deg, jeg har derimot levd på fridagene mine i hverdagen. De har jeg ikke hatt nå hele sommer, og det kjenner jeg på nå. 
Etter jeg ble syk er alenetiden min blitt super viktig, egentlig et sosialt vesen, men ikke nå. 
Kan jeg spørre hvor gamle barna dine er og hvordan de tar det at de må på rommet klokka 21? Ts

Anonymkode: b7af1...1b4

Etter barna ble 7-8 år, har jeg vært ærlig om hvordan jeg føler meg til tider. Full aksept og forståelse. Viktig at de ikke føler at de er en byrde, men også viktig at de forstår at mennesker har sitt innimellom. 

Har 100 % tro på at man kan snakke med barn om alt (ettersom alder, selvsagt). 

Anonymkode: 16c62...24c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Tror barna merker at når far  er sliten så er han ikke så mye med i samtalene, så de går da til meg. Far er egentlig en super mann og far, men barna går til meg likevel. Selv om han har hatt mye permisjon og vært delaktig. Tror det har noe med at jeg jobber redusert, jeg har vært en del hjemme pga sykdom. 
De vet jeg er syk, men det virker ikke som de helt forstår at jeg er syk. 
Tror kanskje det er fordi jeg alltid stiller opp, alltid er tilgjengelig som du sier, godtar at alle kommer inn med ene vennen etter den andre selv om jeg aller helst har lyst til å gjemme meg. 
Prioritere meg selv det er noe nytt, nå er de såpass store at det bør gå. Ts

Anonymkode: b7af1...1b4

Jeg vet hvor tungt dette er, stod alene med tre barn, der eldste gjerne ville snakke når jeg endelig var ferdig for kvelden. Jeg valgte å aldri avvise eldste, og er veldig glad for det i dag! Eldste har flyttet ut og jeg er like utslitt av de som er igjen, så at jeg tvang meg til å gi siste rest til eldste har reddet den svarte samvittigheten min. 
 

Det jeg stusser over mest i innleggene dine er bortforklaringene om mannen. Altså hvis du er så på randen, ta deg tre døgn på hotell. Og så gjør du det en gang i måneden fast. Dere er jo to? Bytt på! Annenhver dag? Eller annenhver uke. Ikke hotell altså, men ansvaret. Når det er hans dager så går du på et annet rom eller ut. Jobb i hagen, les en bok, surfe på telefonen, se en film på PC-en, ta en hvil, hva som helst. Neste dag er det hans tur. Er jo helt tåpelig at begge skal slite seg ut når dere kan gi hverandre pauser. 

Anonymkode: eadf5...28b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Jeg vet hvor tungt dette er, stod alene med tre barn, der eldste gjerne ville snakke når jeg endelig var ferdig for kvelden. Jeg valgte å aldri avvise eldste, og er veldig glad for det i dag! Eldste har flyttet ut og jeg er like utslitt av de som er igjen, så at jeg tvang meg til å gi siste rest til eldste har reddet den svarte samvittigheten min. 
 

Det jeg stusser over mest i innleggene dine er bortforklaringene om mannen. Altså hvis du er så på randen, ta deg tre døgn på hotell. Og så gjør du det en gang i måneden fast. Dere er jo to? Bytt på! Annenhver dag? Eller annenhver uke. Ikke hotell altså, men ansvaret. Når det er hans dager så går du på et annet rom eller ut. Jobb i hagen, les en bok, surfe på telefonen, se en film på PC-en, ta en hvil, hva som helst. Neste dag er det hans tur. Er jo helt tåpelig at begge skal slite seg ut når dere kan gi hverandre pauser. 

Anonymkode: eadf5...28b

Og det kan godt hende at det oppleves slik ut i fra mine innlegg. Det er ikke tilfelle at jeg unnskylder mannen, for uten mannen hadde jeg ikke vært i jobb eller stått på to bein. 
Problemet er at vi to er i turnus begge to, dette var helt ypperlig når barna var små. 
Mye fri fra barnehage, men de var i seng til 19. 

Nå som barna er eldre er det noe helt annet å jobbe turnus for hverdagene er mer hektiske, det kreves mer av oss foreldre. 
Da merker vi begge at turnus er ikke helt heldig, men vi begge har yrker og utdanning til turnusyrker, slik er det jo så må vi finne gode løsninger på det. 
Mannen bidrar enormt, men jeg er en mamma og den rollen kan ikke han ta uansett. 
Han har aldri sagt at jeg ikke skal hvile, når set skjer så er det han som tvinger meg for jeg føler jeg ikke strekker til som mamma ved å hvile, søke alenetid osv. 

Mannen er god på å melde seg ut når han behøver det og det unner jeg han også. Skulle ønske jeg kunne hatt den egenskapen. Ts

Anonymkode: b7af1...1b4

[AnonymBruker]

Jeg tror vel ikke at problemet er at du ikke tåler barna, men at du er blitt angstsyk. Jeg trodde også at det var noe jeg ikke "tålte" når jeg var angstsyk, men jeg tåler jo det helt fint når jeg er frisk. Løsningen for min del var ikke å slutte med det jeg ikke tålte (det kunne jeg uansett ikke, det var umulig), men jeg trengte medisiner, terapi og tid for å bli frisk.

Anonymkode: 948f5...af7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg tror vel ikke at problemet er at du ikke tåler barna, men at du er blitt angstsyk. Jeg trodde også at det var noe jeg ikke "tålte" når jeg var angstsyk, men jeg tåler jo det helt fint når jeg er frisk. Løsningen for min del var ikke å slutte med det jeg ikke tålte (det kunne jeg uansett ikke, det var umulig), men jeg trengte medisiner, terapi og tid for å bli frisk.

Anonymkode: 948f5...af7

Nei, et angst anfall i året eller annen hvert år er virkelig ikke å bli angstsyk. 

Sist angstanfall var ved juletider i 2023. Altså 1,5 år siden. Da også hadde jeg vært gjennom dødsfall, alvorlig sykdom blant familiemedlemmer. Alle kan få angst, det er er tegn fra kroppen, men å medisinere meg som har anfall av andre grunner ville aldri leger gjort. Ts

Anonymkode: b7af1...1b4

[Natu]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Tror barna merker at når far  er sliten så er han ikke så mye med i samtalene, så de går da til meg. Far er egentlig en super mann og far, men barna går til meg likevel. Selv om han har hatt mye permisjon og vært delaktig. Tror det har noe med at jeg jobber redusert, jeg har vært en del hjemme pga sykdom. 
De vet jeg er syk, men det virker ikke som de helt forstår at jeg er syk. 
Tror kanskje det er fordi jeg alltid stiller opp, alltid er tilgjengelig som du sier, godtar at alle kommer inn med ene vennen etter den andre selv om jeg aller helst har lyst til å gjemme meg. 
Prioritere meg selv det er noe nytt, nå er de såpass store at det bør gå. Ts

Anonymkode: b7af1...1b4

Ta en samtale med dem. Si at du er sliten og at du er nødt til å ha tid for deg selv. Lag noen få enkle regler. Har de besøk kan de være på eget rom. Dette skulle bare mangle, det er jo ikke du som har besøk og skal trenge og måtte underholde enda flere barn.. Fra klokka xx på kvelden trenger du stille tid til deg selv. Forklar barna dette på en fin måte, du har blitt syk og tåler mindre mas enn før. Kanskje har de selv noen ideer om regler. Siste: kom deg ut av huset og finn på noe bare med deg selv. 

[AnonymBruker]

Du har lov å sette grenser med barna dine. Jeg forteller mine at jeg ikke bare er mamma men også meg, og jeg trenger de menneskelige behovene som de også trenger. Hvile, søvn og slappe av for å fungere optimalt. Du gjør de en tjeneste ved å lære de å ta hensyn til andre behov. Du er nødt til å sette mer grenser. Ta en time alene mens de gjør noe annet i huset eller sysselsetter seg selv. 

Anonymkode: 23a37...bc7