Hvor mye skal vi leke med våre "store" barn? Hvordan har samfunnet blitt?

[AnonymBruker]

Hvor mye leker du med "de store" barna dine? Og hvor mye forventes det i dagens samfunn at man skal leke med sine "store" barn? Da mener jeg barn i skolealder, fra 8 år og oppover forbi ungdomsskolen, og i all hovedsak barn med søsken (små barn er naturlig nok noe HELT annet da de ikke kan sysselsette seg selv og leke med andre på samme måte som eldre barn).

Er dagens samfunn blitt sånn at det forventes at foreldrene skal leke med og underholde sine barn hele ettermiddagene etter skolen? Skal man bli sett ned på dersom man ikke leker med sine barn når de er hjemme og kanskje til og med er så uheldig å ha en jobb hvor man må reise på jobb tidlig om morgenen, eller ikke være hjemme før barna er ferdig på skolen i 14-15tiden? 

Jeg husker da jeg var liten (jeg er født midt på 80-tallet), jeg kan ikke huske at mine foreldre lekte med meg i hverdagen overhodet da jeg var i skolealder. Men det betyr ikke at jeg hadde en dårlig oppvekst. Tvert i mot ser jeg tilbake på en trygg og god familie, og vi gjorde jo ting sammen. Vi spiste middag sammen hver dag, vi så ofte på TV sammen i stua på kveldene, vi var på ferier sammen (hvor mye også ble tilrettelagt etter våre barns ønsker) og mine foreldre kjørte og hentet både meg og min søster på fotball, håndball, speider og hva enn vi gikk på, til venner etc. Og for oss var det mer enn godt nok.

Hverdagen vår var at vi barna kom hjem fra skolen før våre foreldre. Vi fant oss noe å spise selv, så kanskje litt på TV og gikk så ut og fant andre jevnaldrende i nærområdet, gikk tur med hunden eller hva enn frem til det var felles middag når våre foreldre var hjemme fra jobb til hver jeg tenker var normal tid. Etter det var det gjerne ut igjen, møte andre eller reise på planlagte aktiviteter el lign, mens våre foreldre leste avisen, vasket huset, puslet i hagen eller lignende. Dvs de gjorde normale "voksenting" og vi gjorde "barneting" og for meg var det helt naturlig,. Vi hadde det trygt og godt og hadde i all hovedsak alltid "noen" hjemme og hadde masse tid sammen med andre jevnaldrende i nærområdet. 

Nå hører jeg til stadighet om barn som mener foreldre bruker for lite tid med dem, eller andre forelde som mener det samme om andre og ser ned på dem dersom "stakkars ungene" er nøkkelbarn og må gud forby, låse seg inn alene etter skolen... Og det er da jeg begynner å lure? Hvordan har samfunnet blitt?

Bør ikke barn i all hovedsak leke med andre barn og ikke bruke all sin fritid sammen med voksne? 

Jeg ser når jeg er både hjemme og hos venner, at barn så fort barna ikke har noe å gjøre setter seg ned med telefonen sin. Og der blir de sittende frem til noen finner på noe å gjøre for dem. Det er tydelig at mange ikke er vant til å finne på noe selv, hverken på egenhånd eller finne andre å leke med.

Vi hadde for en stund siden en runde hos oss også. Jeg har ikke egne barn, men min samboer har 3. De har på andre siden en god mor, og de bor begge innenfor samme skolekrets, så avstanden er kort og de er 50/50 med mye fleksibilitet. Da mente først den ene, og siden også nr 2 at pappa brukte så lite tid med dem den uka de var hos pappa... Da fikk de seg en liten oppvekker som de heldigvis svelget og siden har vist å forstå. De fikk da rolig forklart at pappa er kanskje "kjedelig" fordi han både bruker tid på å reparere jordebil, 4-hjuling, båtmotor etc som ungene selv ødelegger når de får leke med det på jordene hjemme. Hele høsten i fjor var pappa mye opptatt, fordi han bygget på låven, så datteren skulle få hest hjemme, noe hun nå har fått...  Og nå bygger vi på huset, så vi skal få mer plass, noe som i all hovedsak gjøres med egen innsats, som jo tar mye tid. Og han kjører alle 3 på ulike aktiviteter flere ganger i uken, mange av dem er han også tilstede under, og de blir kjørt til og fra venner etc. 

Og det er da jeg spør... Hvordan har egentlig samfunnet blitt? Oppdrar vi vattdotter over det hele? Eller er det det som må til? Er jeg gammeldags? 

Anonymkode: 9f053...280

[AnonymBruker]

Leker ikke med ungene når de er så store. Ikke på samme måte som de var barn. 

Nå går det i brettspill, gaming, spille fotball, dra på fisketurer, telturer, filmkveld, hobbyverksted til jul f.eks, hytteturer, bading, langrenn osv osv. 

Det er for meg "lek" ut i fra alder på ungene ☺️

 

Anonymkode: 7a0cc...44e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Leker ikke med ungene når de er så store. Ikke på samme måte som de var barn. 

Nå går det i brettspill, gaming, spille fotball, dra på fisketurer, telturer, filmkveld, hobbyverksted til jul f.eks, hytteturer, bading, langrenn osv osv. 

Det er for meg "lek" ut i fra alder på ungene ☺️

 

Anonymkode: 7a0cc...44e

Hverdagene går med til venner som regel. Har to på 8 og 11. Helgene gjør vi litt mer sammen ☺️

Anonymkode: 7a0cc...44e

[AnonymBruker]

Her er ikke småungene vant til konstant sysselsetting engang. De må fint leke på egenhånd også. 

Har bare ett "stort barn", og vi spiller brettspill sammen, spiller fotball, sykler, leser bøker sammen (bytter på hvem av oss som leser), osv. Men dette er da i tillegg til at han også må sysselsette seg selv, og finne på ting på egenhånd. 

Jeg vet ikke om noen som driver og leker med store barn hele ettermiddagen, det vet jeg knapt om folk med småbarn som gjør heller. 

Anonymkode: 137b1...d7a

[AnonymBruker]

Jeg leker ikke med barna mine. Men vi kan gjøre ting sammen. Spille kort, bake osv. leker heller ikke med små barn. De kan fint stå for lekingen selv. 

Anonymkode: 3c2a1...96b

[AnonymBruker]

Har ikke lekt med så store barn Heller ikke opplevd at andre i omgangskretsen gjør det. Her har det stort sett vært leking med venner etter skolen, eller fritidsaktiviteter.

MEN vi har spilt mye brettspill rundt kveldsmat, syklet turer, gått skogsturer, dratt på kveldsbading etc sammen opp gjennom. Om pappaen aldri har tid til å være med ungene sine (helt uavhengig av grunn), og de etterspør det, så er det jo trist at dere ikke tar det til dere. Det har jo ingen ting med å leke med skolebarna sine på ettermiddagen å gjøre .. 

Anonymkode: 9ac6d...1be

[Amys]

Jeg leker ikke med så store barn, men vi gjør jo ting sammen for det, som brukerne over meg skriver. Går på tur, lager mat, spiller spill etc. Ikke hele tiden, ungene klarer å aktivisere seg selv også (selv om de har perioder der de kjeeeeeeder seg), men ganske ofte. Og det er jo ikke bare for å aktivisere ungene, det er jo hyggelig å gjøre ting sammen med de. 

[AnonymBruker]

TS her ... Ser at "Leking" ble kanskje litt feil valg av ord... For jeg mente ikke som i barneleker når det er snakk om den alderen, men som i å være sammen med dem, og gjøre ting som fotball, sykling, leke kiosk eller hva enn barna synes er moro. 

Det jeg vil frem til er om samfunnet har endret seg til at det at barna lekte med andre barn etter skolen etc, til at det nå forventes at det er foreldre som skal sosialisere og sysselsette og være sammen med sine barn på deres fritid i stor grad og bruke all sin fritid med sine barn på barnas premisser? Og om man ikke bruker nok tid med sine barn hver eneste dag så blir man sett på som en dårlig foreldre? Om det at barn leker med barn og er vant til å sysselsette seg selv og voksne gjør "voksne ting" mens de er hjemme har blitt borte?

Og jeg mener ikke at man ikke skal på ferie sammen, sykle i skogen sammen, spille spill sammen og spise middag sammen etc. Men mer det hverdagslige i hverdagen. Det er DER jeg føler det har blitt endret til at foreldre skal bruke all sin fritid med sine barn, og at  barn heller bruker sin tid med barn enn voksne etter skolen etc, og på den måten kun ser andre barn i voksenstyrte situasjoner som skole, treninger etc. 

Mens da jeg vokste opp så lekte barn med andre barn! Og jeg ville ikke byttet bort det for alt i verden for å henge med mine foreldre isteden. 

 

Anonymkode: 9f053...280

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Har ikke lekt med så store barn Heller ikke opplevd at andre i omgangskretsen gjør det. Her har det stort sett vært leking med venner etter skolen, eller fritidsaktiviteter.

MEN vi har spilt mye brettspill rundt kveldsmat, syklet turer, gått skogsturer, dratt på kveldsbading etc sammen opp gjennom. Om pappaen aldri har tid til å være med ungene sine (helt uavhengig av grunn), og de etterspør det, så er det jo trist at dere ikke tar det til dere. Det har jo ingen ting med å leke med skolebarna sine på ettermiddagen å gjøre .. 

Anonymkode: 9ac6d...1be

Det er på ingen måte at pappaen ikke har tid til å være sammen med sine barn, eller velger det, for det er nettopp det han gjør! Og også jeg som hans samboer er mye sammen med barna, bla er det jeg som følger opp bite med dyrene på gården, hestene etc,  Men de ser det nok ikke fordi han ikke er sammen med dem når de ønsker det selv. MEN mitt innlegg gjelder generelt, vår egen "floke" er løst opp i, den ble bare brukt som ett eksempel.

Han bruker MYE av sin tid den uken de er hos han nettopp med ting FOR sine barn. Som sagt, han reparerer tingene dems, han har bygget stall til datteren sin, kjøpt ting til de som de ønsker seg (hest, jordebil, båt, 4-hjuling etc). Og med 3 barn som tilsammen har 5 fritidsaktiviteter hver uke så går det jo mye tid da med ett og ett barn til og fra treninger, og han er tilstede stort sett istedenfor å kjøre hjem og komme tilbake å hente. 

Men dette gjelder ikke oss i hovedsak, men samfunnet generelt. Jeg har nok formulert meg veldig dårlig. Det er "overalt" jeg føler det forventes at voksne skal være sammen med sine barn på fritiden for å ikke være en dårlig foreldre, være hjemme før de er tilbake fra skolen (betyr å jobbe deltid), og at barn i langt mindre grad nå enn før faktisk er sammen med andre barn (som nok er biten jeg kanskje føler er det viktigste - At barn trenger å bryne seg på og samhandle med andre barn. Er det riktig utvikling at barn bruker mer tid med voksne enn med andre barn på sin hverdagslige fritid?

Familielivet og aktiviteter med samlet familie bør jo uansett være en selvfølge både i helger, ferier, enkelte dager i uka etc
 

Anonymkode: 9f053...280

[Amys]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Det er på ingen måte at pappaen ikke har tid til å være sammen med sine barn, eller velger det, for det er nettopp det han gjør! Og også jeg som hans samboer er mye sammen med barna, bla er det jeg som følger opp bite med dyrene på gården, hestene etc,  Men de ser det nok ikke fordi han ikke er sammen med dem når de ønsker det selv. MEN mitt innlegg gjelder generelt, vår egen "floke" er løst opp i, den ble bare brukt som ett eksempel.

Han bruker MYE av sin tid den uken de er hos han nettopp med ting FOR sine barn. Som sagt, han reparerer tingene dems, han har bygget stall til datteren sin, kjøpt ting til de som de ønsker seg (hest, jordebil, båt, 4-hjuling etc). Og med 3 barn som tilsammen har 5 fritidsaktiviteter hver uke så går det jo mye tid da med ett og ett barn til og fra treninger, og han er tilstede stort sett istedenfor å kjøre hjem og komme tilbake å hente. 

Men dette gjelder ikke oss i hovedsak, men samfunnet generelt. Jeg har nok formulert meg veldig dårlig. Det er "overalt" jeg føler det forventes at voksne skal være sammen med sine barn på fritiden for å ikke være en dårlig foreldre, være hjemme før de er tilbake fra skolen (betyr å jobbe deltid), og at barn i langt mindre grad nå enn før faktisk er sammen med andre barn (som nok er biten jeg kanskje føler er det viktigste - At barn trenger å bryne seg på og samhandle med andre barn. Er det riktig utvikling at barn bruker mer tid med voksne enn med andre barn på sin hverdagslige fritid?

Familielivet og aktiviteter med samlet familie bør jo uansett være en selvfølge både i helger, ferier, enkelte dager i uka etc
 

Anonymkode: 9f053...280

Det å gjøre ting FOR barna er ikke nødvendigvis det samme som å gjøre noe MED de. Og på det du skriver så virker det som deres barn først og fremst savner at pappaen gjør noe MED de. Å kjøre de på trening, fikse sykler og bygge stall til hest er å gjøre noe FOR de. Hvis han tar med barna på fiksing av sykkel slik at de lærer å gjøre det selv, tar de med på fiksing av stall og liknende gjør han noe MED de (og forsåvidt også FOR). 

Men ingenting av dette har noe med barnas samhandling med venner å gjøre, de kan fint bruke masse tid på venner og forsatt savne at foreldrene gjør noe sammen med de. Og kanskje spesielt være alene med en forelder, uten søsken. 

Endret 18. august av Amys

[AnonymBruker]

Faren min lekte masse med oss. Rollespill, brettspill, tur i skog og mark, sanking, springing, trening. Lekeplass, utfordringer. 

Gjør det samme med barna, fordi det er gøy. Ikke fordi jeg føler jeg må. Men altså det er jo kjempeartig å gå på lekeplassen, og henge på hengestolpene, gå på orientering, spille fotball, badmington. Ski, bygge snøhule om det kommer snø. Hoppe i sølepytter og slush. 

Leker hver dag. Ikke alltid barna er med en gang. Jeg forventer ikke dette av andre. Gjør det som passer deg. Men jeg tror flere voksne hadde hatt godt av å leke mer, det er jo gøy! 

Anonymkode: 300e6...fc4

[AnonymBruker]

Å være sammen med egne barn bør jo være en prioritet. Jeg har ikke lekt med mine barn i den alderen, men lært dem forskjellige ting, snakket med dem, hørt hvordan dagen var, osv. De har hengt med andre barn på skolen og ofte etter skoletid, men har likevel behov for god kontakt med en forelder hver dag.

Anonymkode: dac54...a5c

[AnonymBruker]

Vi spiller gjerne fotball, volleyball, har juleverksted, hopper på trampoline sammen, spiller kort/brettspill, rollespill…Det er gøy for alle sammen, også oss voksne. Vi har aldri lekt f.eks med barbie og vært lite med og tegnet. Det har barna lært fra de var veldig små at voksne ikke driver med. Det finnes ikke noe kjedeligere enn å leke med barbie eller plastdyr med ungene. Det kan de få gjøre alene. De er også ofte ute og leker alene. 

Anonymkode: 28a41...8b1

[AnonymBruker]

Jeg lurer litt på hvorfor du skyller på samfunnet for et valg du har tatt. jeg leker ikke med mine store barn, men jeg gjør jo ting med dem. Dette for at jeg ønsker å ha en god relasjon til dem. 

Anonymkode: 39942...2c9

[AnonymBruker]

Tror ikke dette handler om enn samfunnsendring, men at pappen faktisk ikke lytter til barna. Behøver de virkelig at han fikser alt dette? Eller behøver de å være sammen med pappaen sin? 

Hvis de nesten inne ser han fordi han er så opptatt med oppussing, mekking og fiksing - selv om det er til gagn for dem - mister de jo tid de kunne brukt sammen. Ikke til lek, men til prat. Å være involvert i livet deres, være interessert og følge opp med spørsmål om ting de har fortalt tidligere. Være sammen, vise at man liker dem, liker å bruke tid sammen med dem. Om det er å spise sammen dra på tur, kjøre til trening, invitere til klassefest eller bare å se en fast serie sammen er det samme. Barn merker sånt. Og uansett hvor godt det er ment, skaper man altså ikke et tettere bånd av å fikse ting for dem, selv om han nok gjør det av kjærlighet. 

Denne pappen bør lytte til barna sine, men han forstår ikke hva de egentlig ber ham om fordi han ikke snakker deres språk. Antakelig fordi han ikke har vært nok sammen med dem. 

Han kan enten velge å bli indignert og fornærmet og skylde på samfunnet for at barna krever noe han ikke kan eller vil gi, eller han kan velge å ta det til seg og få en bedre relasjon til barna sine. Trist. 

Anonymkode: 607ee...602

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Men dette gjelder ikke oss i hovedsak, men samfunnet generelt. Jeg har nok formulert meg veldig dårlig. Det er "overalt" jeg føler det forventes at voksne skal være sammen med sine barn på fritiden for å ikke være en dårlig foreldre, være hjemme før de er tilbake fra skolen (betyr å jobbe deltid), og at barn i langt mindre grad nå enn før faktisk er sammen med andre barn (som nok er biten jeg kanskje føler er det viktigste - At barn trenger å bryne seg på og samhandle med andre barn. Er det riktig utvikling at barn bruker mer tid med voksne enn med andre barn på sin hverdagslige fritid?

Familielivet og aktiviteter med samlet familie bør jo uansett være en selvfølge både i helger, ferier, enkelte dager i uka etc
 

Anonymkode: 9f053...280

Vi lever nok i to forskjellige verdner, og jeg har ikke sett normal det du ser rundt meg. 
I gata her leker både store og små barn hver dag, uten at foreldrene leker med de. 

 

Etter skolen, har mine unger alltid gått rett ut igjen for å leke med venner, elle ha venner på besøk. Og aldri har
Nå er de oppe tenårene, og nå er de som regel på trening på ettermiddagene, sammen med venner..

 

Jeg ser ikke nå, og så ikke da jeg hadde barneskolebarn at det var en forventning om at man måtte slutte tidlig på jobb for å være hjemme når barna kom hjem fra skole, eller at man var en dårlig forelder fordi man ikke var med barna hver ettermiddag.

 

(Men det er langt mellom det du skriver om, og å som forelder prioritere tid med egne venner fremfor å være med barna 3 av 4 helger i mnd, at man prioriterer egne venner tre ettermiddager hver uke, i stedet for å spise middag med egne barn etc…). 

Anonymkode: 9ac6d...1be

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hoppe i sølepytter

Anonymkode: 300e6...fc4

Ja da, hoppe i sølepytter er første pri etter jobb, og rett før jeg stikker gjennom butikken for brød og melk.

Anonymkode: bda3e...832

[AnonymBruker]

Mine foreldre gjorde aktiviteter med meg hele barneskolen. Født på 80tallet. Mamma leste for meg, bakte med meg, hjalp til med formingsaktiviteter. Pappa syklet og gikk turer med meg, snekret med meg, fisket, dro på telttur. De tok meg med på stranda og til museum. Både med bare familien og med å ha med venner:)

Begge spilte spill med meg og men det var mest på hytta.

De var i full jobb da og jeg var mye med venner. Men husker jo vi stadig maste på særlig mamma om at vi kjedet oss og hva skulle vi gjøre 😅 Hun sendte oss ofte ut eller ordnet så vi kunne male

Anonymkode: 3c1d7...73b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hvor mye leker du med "de store" barna dine? Og hvor mye forventes det i dagens samfunn at man skal leke med sine "store" barn? Da mener jeg barn i skolealder, fra 8 år og oppover forbi ungdomsskolen, og i all hovedsak barn med søsken (små barn er naturlig nok noe HELT annet da de ikke kan sysselsette seg selv og leke med andre på samme måte som eldre barn).

Er dagens samfunn blitt sånn at det forventes at foreldrene skal leke med og underholde sine barn hele ettermiddagene etter skolen? Skal man bli sett ned på dersom man ikke leker med sine barn når de er hjemme og kanskje til og med er så uheldig å ha en jobb hvor man må reise på jobb tidlig om morgenen, eller ikke være hjemme før barna er ferdig på skolen i 14-15tiden? 

Jeg husker da jeg var liten (jeg er født midt på 80-tallet), jeg kan ikke huske at mine foreldre lekte med meg i hverdagen overhodet da jeg var i skolealder. Men det betyr ikke at jeg hadde en dårlig oppvekst. Tvert i mot ser jeg tilbake på en trygg og god familie, og vi gjorde jo ting sammen. Vi spiste middag sammen hver dag, vi så ofte på TV sammen i stua på kveldene, vi var på ferier sammen (hvor mye også ble tilrettelagt etter våre barns ønsker) og mine foreldre kjørte og hentet både meg og min søster på fotball, håndball, speider og hva enn vi gikk på, til venner etc. Og for oss var det mer enn godt nok.

Hverdagen vår var at vi barna kom hjem fra skolen før våre foreldre. Vi fant oss noe å spise selv, så kanskje litt på TV og gikk så ut og fant andre jevnaldrende i nærområdet, gikk tur med hunden eller hva enn frem til det var felles middag når våre foreldre var hjemme fra jobb til hver jeg tenker var normal tid. Etter det var det gjerne ut igjen, møte andre eller reise på planlagte aktiviteter el lign, mens våre foreldre leste avisen, vasket huset, puslet i hagen eller lignende. Dvs de gjorde normale "voksenting" og vi gjorde "barneting" og for meg var det helt naturlig,. Vi hadde det trygt og godt og hadde i all hovedsak alltid "noen" hjemme og hadde masse tid sammen med andre jevnaldrende i nærområdet. 

Nå hører jeg til stadighet om barn som mener foreldre bruker for lite tid med dem, eller andre forelde som mener det samme om andre og ser ned på dem dersom "stakkars ungene" er nøkkelbarn og må gud forby, låse seg inn alene etter skolen... Og det er da jeg begynner å lure? Hvordan har samfunnet blitt?

Bør ikke barn i all hovedsak leke med andre barn og ikke bruke all sin fritid sammen med voksne? 

Jeg ser når jeg er både hjemme og hos venner, at barn så fort barna ikke har noe å gjøre setter seg ned med telefonen sin. Og der blir de sittende frem til noen finner på noe å gjøre for dem. Det er tydelig at mange ikke er vant til å finne på noe selv, hverken på egenhånd eller finne andre å leke med.

Vi hadde for en stund siden en runde hos oss også. Jeg har ikke egne barn, men min samboer har 3. De har på andre siden en god mor, og de bor begge innenfor samme skolekrets, så avstanden er kort og de er 50/50 med mye fleksibilitet. Da mente først den ene, og siden også nr 2 at pappa brukte så lite tid med dem den uka de var hos pappa... Da fikk de seg en liten oppvekker som de heldigvis svelget og siden har vist å forstå. De fikk da rolig forklart at pappa er kanskje "kjedelig" fordi han både bruker tid på å reparere jordebil, 4-hjuling, båtmotor etc som ungene selv ødelegger når de får leke med det på jordene hjemme. Hele høsten i fjor var pappa mye opptatt, fordi han bygget på låven, så datteren skulle få hest hjemme, noe hun nå har fått...  Og nå bygger vi på huset, så vi skal få mer plass, noe som i all hovedsak gjøres med egen innsats, som jo tar mye tid. Og han kjører alle 3 på ulike aktiviteter flere ganger i uken, mange av dem er han også tilstede under, og de blir kjørt til og fra venner etc. 

Og det er da jeg spør... Hvordan har egentlig samfunnet blitt? Oppdrar vi vattdotter over det hele? Eller er det det som må til? Er jeg gammeldags? 

Anonymkode: 9f053...280

Dersom det du her  skriver er det tradisjonelle  mønsteret mellom  foreldre / barn  bør det vera grunn til allvorlige bekymringer. 

Mange foreldre klager over at de må kjøre barna til /fra trening,  og da har barna kanskje tilbrakt det meste av tiden til skjermbruk, TV-en etter skoletid.  før foreldre kommer hjem fra jobb.  Mange barn, og ungdomen kan nok  utmnerket godt gå /sykle til/fra trening.  Mange barn /ungdomer kan skrelle poteter, støvsuge i hjemmet, ta oppvasken, måke snø, slå plenen, male huset, etc. 

Hvor gode   er egentlig  dagens foreldre med i  å delegere /  aktivisere barna å ta del i de praktiske oppgavene i hjemmet.  ? 

Anonymkode: d34af...dbd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg lurer litt på hvorfor du skyller på samfunnet for et valg du har tatt. jeg leker ikke med mine store barn, men jeg gjør jo ting med dem. Dette for at jeg ønsker å ha en god relasjon til dem. 

Anonymkode: 39942...2c9

👆

Anonymkode: e7712...766