Er lei av mannen min - Vet bare ikke om jeg skal gå fra han etter 33 år

[AnonymBruker]

Vi har vært sammen i 33 år, har voksne barn og barnebarn. de første 20 årene var det fint, noen oppturer og nedturer var det, som  i alle forhold. Han er på AAP for andre gang nå, han har en kronisk sykdom som påvirker veldig mye, han er til tider veldig trøtt, irritabel og slik jeg oppfatter det småfrekk mot meg. Kan komme med, nå har jeg ryddet opp etter deg, ryddet i hele huset i en beskyldende tone, og jo han har sikkert ryddet, men jeg har da ryddet etter han også, vi et to som roter og to som rydder. jeg var hjemme med barna da de var små, og da ryddet jeg hele huset, vasket og lagde middag, handlet inn, fulgte opp skolen, var på møter med skolen, ja alt det som man gjør når barna er små. Nå er vi bare to og så klager han??  Han klager på at jeg sitter med telefonen hele tiden, men han er ikke noe bedre selv., Så klager han på at jeg prater om jobb eller at jeg har ditt eller datt ( har hatt lengere perioder med nakke og skuldre smerter) Vi gjør  ikke noe sammen, de gangene vi gjør noe er det sammen med venner hvor jeg tar initiativet til at noe skal skje. Foreslår jeg at vi skal dra på kino eller på konsert, så er svaret nei.

Han klager på at vi ikke har nokk sex og vi har ikke mye av det nei. Jeg har vært hos legen for å få hormoner for å dempe overgangsalderen og det tar tid før de virker, men nå forventer han at det alltid er jeg som skal ta initiativ. Men når klokken blir mange nok, så er jeg trøtt og vil sove, jeg har vært på jobb hele dagen og er sliten. Men  han sier rett og slett at han slutter å ta initiativ, han tigger ikke etter sex slik han sier. Men jeg ønsker at han innimellom klemmer litt på meg, gir meg komplement, vise på en måte at han begjærer MEG også, at alt ikke bare dreier seg om sex. Har snakket med han om det og han sier seg enig, men det skjer ikke noen endringer på sikt, går et par dager så er man tilbake til det gamle igjen. 

Han forteller ofte ikke sannheten om ting, det er små ting, det gjør han også ovenfor venner, og jeg dekker for han, jeg er lei av det, fordi da må jeg passe på hva jeg sier.  Om jeg er bekymret over økonomien (som han for øvrig styrer) så ordner alt seg. men jeg har ikke penger på konto slik at jeg kan gjøre det jeg har lyst til, kjøpe klær dra på kafebesøk da jeg alltid føler jeg må spørre etter penger. Han derimot bestiller og bestiller masse forskjellig fra nett, og når jeg spør hvorfor forteller han bare at det har jeg jo fortalt deg, men jeg kan  rett og slett ikke huske det. Jeg tjener godt og vil ha noe av det til meg selv, men om vi skulle dele alle utgiftene på 2 ville han ikke kunne betale halvparten av utgiftene vi har.

Når han har lyst å gjøre noe på huset og jeg ikke vil er det sure miner og ennå mer spydigheter. Eller når det er noe som han kan gjøre på huset så snakker han masse om det, men det blir ikke noe av det. Vi hadde en vannlekkasje som jeg oppdaget tidlig, men at parketten hadde en litt annen farge en resten, da var jeg bare teit og viste ikke hva jeg snakket om, men det viste seg da mye senere at vi hadde hatt en trypp lekkasje som hadde stått på over tid, hvorfor tok han ikke mine observasjoner seriøst? Vi har en garasje som mangler maling på noen vegger, men det er det heller ikke blitt gjort noe med. han kjøper masse forskjellig som han tror han kommer til å trenge på et prosjekt, men som regel blir det jo ikke noe av det, så da er pengene bortkastet.

Nå skal han gå på skole et stykke hjemmefra, som gjør at han må bo borte i ukedagene, som i og for seg er greit, men han har ikke fått det godkjent fra NAV ennå, men det er noe som han sier han bare må. Om jeg sier at det har jeg ikke lyst at han skal gjøre, at han må ikke avtale noe leieforhold, før det er godkjent av NAV, det er noe som han garantert kommer til å lyve til meg om, at det han han ikke gjort. Jeg kjenner han. Så jeg regner med jeg kommer til å være alene i ukedagene framover åkke som.

Vi er over 50 år begge to og det var ikke slik jeg forestilte meg at jeg skulle ha det i min alder, vi skulle ha penger til å reise, ha venner og være kjærester

Jeg vet ikke om jeg orker alt dette mer, men da vi hadde det siste prosjektet på huset endte det med at jeg måtte ta opp forbrukslån for å komme i havn med det, og etter at jeg har gjort det, har jeg ikke mulighet til å betjene alt alene. Huset må selges og jeg er ikke sikker på om vi vil få slik at mine lån som gikk til huset vil dekke inn all forbruksgjelden. Så er det ungene, de blir dradd inn i dette selv om de er voksne, barnebarn som vil savne bestefar, selv om det er jeg som gjør alt når de er hos oss. Jeg har en sønn fra tidligere forhold (var veldig ung da han ble født) men barna hans, kaller jo min mann for Bestefar, jeg vet ikke om han eller sønnen min vil ha kontakt om jeg og mannen min flytter fra hverandre. 

 

 

Anonymkode: 3e7e8...622

[AnonymBruker]

Å kjære vene. Jeg kjenner jeg blir veldig bekymret på dine vegne når det gjelder det økonomiske. At du må spørre ham om å få tilgang til dine egne penger er... jeg vil si det grenser til økonomisk vold. Du må få tilbake kontrollen over økonomien og en oversikt over hvor mye du skylder. Hvem vet hvor mye gjeld som står i ditt navn?

 

Anonymkode: 6b27d...544

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Å kjære vene. Jeg kjenner jeg blir veldig bekymret på dine vegne når det gjelder det økonomiske. At du må spørre ham om å få tilgang til dine egne penger er... jeg vil si det grenser til økonomisk vold. Du må få tilbake kontrollen over økonomien og en oversikt over hvor mye du skylder. Hvem vet hvor mye gjeld som står i ditt navn?

 

Anonymkode: 6b27d...544

Det er det første du tenker? 
 

Her er det jo kaos fra A-Å. Og de er over 50…

Anonymkode: 70572...3a8

[AnonymBruker]

Du må ta over styringen av økonomien. Din egen, og helst begges (med mindre dere skiller lag før jul). 
La han lese akkurat det du skriver her, og spør om han er åpen for å endre seg, om dere to kan gå i parterapi og hva hans tanker om livet deres sammen fremover er. Så tar du en avgjørelse om du gidder å gi ham en sjanse (hvis det er det han ber om), eller om du bare skal gå uten å prøve noe mer. 

Anonymkode: 9f964...90e

[IrisIrene]

jeg reagerte også mest på det økonomiske.... 

ellers virker han kanskje litt deprimert, skjønner at det er slitsom for deg å stå i, men om han "egentlig" er en snill og god mann, bør du ta det rolig og se om det kan hjelpe at han kommer seg ut i skole osv

[AnonymBruker]

Og du: om barnebarna og særkullsbarnet vil savne ham eller ikke er helt og holdent opp til ham. Det er da virkelig ikke ditt ansvar. 

Anonymkode: 9f964...90e

[AnonymBruker]

Herregud, få styr på økonomien din!?  

Anonymkode: 6187d...026

[AnonymBruker]

Aiaiai.. Du må ta kontroll over egen økonomi først og fremst. Dette er økonomisk vold/misbruk fra hans side. Ta kontakt med lønnsavdelingen å få egen lønn på egen konto. 

Vi gjør det slik at lønn kommer inn på egen konto, så setter vi et avtalt beløp inn på felleskonto som vi begge har tilgang. Vi er gift, men det er viktig å ha egne penger likevel. 

Anonymkode: 1408a...d8b

[Rødvinsfilosofen]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Vi har vært sammen i 33 år, har voksne barn og barnebarn. de første 20 årene var det fint, noen oppturer og nedturer var det, som  i alle forhold. Han er på AAP for andre gang nå, han har en kronisk sykdom som påvirker veldig mye, han er til tider veldig trøtt, irritabel og slik jeg oppfatter det småfrekk mot meg. Kan komme med, nå har jeg ryddet opp etter deg, ryddet i hele huset i en beskyldende tone, og jo han har sikkert ryddet, men jeg har da ryddet etter han også, vi et to som roter og to som rydder. jeg var hjemme med barna da de var små, og da ryddet jeg hele huset, vasket og lagde middag, handlet inn, fulgte opp skolen, var på møter med skolen, ja alt det som man gjør når barna er små. Nå er vi bare to og så klager han??  Han klager på at jeg sitter med telefonen hele tiden, men han er ikke noe bedre selv., Så klager han på at jeg prater om jobb eller at jeg har ditt eller datt ( har hatt lengere perioder med nakke og skuldre smerter) Vi gjør  ikke noe sammen, de gangene vi gjør noe er det sammen med venner hvor jeg tar initiativet til at noe skal skje. Foreslår jeg at vi skal dra på kino eller på konsert, så er svaret nei.

Han klager på at vi ikke har nokk sex og vi har ikke mye av det nei. Jeg har vært hos legen for å få hormoner for å dempe overgangsalderen og det tar tid før de virker, men nå forventer han at det alltid er jeg som skal ta initiativ. Men når klokken blir mange nok, så er jeg trøtt og vil sove, jeg har vært på jobb hele dagen og er sliten. Men  han sier rett og slett at han slutter å ta initiativ, han tigger ikke etter sex slik han sier. Men jeg ønsker at han innimellom klemmer litt på meg, gir meg komplement, vise på en måte at han begjærer MEG også, at alt ikke bare dreier seg om sex. Har snakket med han om det og han sier seg enig, men det skjer ikke noen endringer på sikt, går et par dager så er man tilbake til det gamle igjen. 

Han forteller ofte ikke sannheten om ting, det er små ting, det gjør han også ovenfor venner, og jeg dekker for han, jeg er lei av det, fordi da må jeg passe på hva jeg sier.  Om jeg er bekymret over økonomien (som han for øvrig styrer) så ordner alt seg. men jeg har ikke penger på konto slik at jeg kan gjøre det jeg har lyst til, kjøpe klær dra på kafebesøk da jeg alltid føler jeg må spørre etter penger. Han derimot bestiller og bestiller masse forskjellig fra nett, og når jeg spør hvorfor forteller han bare at det har jeg jo fortalt deg, men jeg kan  rett og slett ikke huske det. Jeg tjener godt og vil ha noe av det til meg selv, men om vi skulle dele alle utgiftene på 2 ville han ikke kunne betale halvparten av utgiftene vi har.

Når han har lyst å gjøre noe på huset og jeg ikke vil er det sure miner og ennå mer spydigheter. Eller når det er noe som han kan gjøre på huset så snakker han masse om det, men det blir ikke noe av det. Vi hadde en vannlekkasje som jeg oppdaget tidlig, men at parketten hadde en litt annen farge en resten, da var jeg bare teit og viste ikke hva jeg snakket om, men det viste seg da mye senere at vi hadde hatt en trypp lekkasje som hadde stått på over tid, hvorfor tok han ikke mine observasjoner seriøst? Vi har en garasje som mangler maling på noen vegger, men det er det heller ikke blitt gjort noe med. han kjøper masse forskjellig som han tror han kommer til å trenge på et prosjekt, men som regel blir det jo ikke noe av det, så da er pengene bortkastet.

Nå skal han gå på skole et stykke hjemmefra, som gjør at han må bo borte i ukedagene, som i og for seg er greit, men han har ikke fått det godkjent fra NAV ennå, men det er noe som han sier han bare må. Om jeg sier at det har jeg ikke lyst at han skal gjøre, at han må ikke avtale noe leieforhold, før det er godkjent av NAV, det er noe som han garantert kommer til å lyve til meg om, at det han han ikke gjort. Jeg kjenner han. Så jeg regner med jeg kommer til å være alene i ukedagene framover åkke som.

Vi er over 50 år begge to og det var ikke slik jeg forestilte meg at jeg skulle ha det i min alder, vi skulle ha penger til å reise, ha venner og være kjærester

Jeg vet ikke om jeg orker alt dette mer, men da vi hadde det siste prosjektet på huset endte det med at jeg måtte ta opp forbrukslån for å komme i havn med det, og etter at jeg har gjort det, har jeg ikke mulighet til å betjene alt alene. Huset må selges og jeg er ikke sikker på om vi vil få slik at mine lån som gikk til huset vil dekke inn all forbruksgjelden. Så er det ungene, de blir dradd inn i dette selv om de er voksne, barnebarn som vil savne bestefar, selv om det er jeg som gjør alt når de er hos oss. Jeg har en sønn fra tidligere forhold (var veldig ung da han ble født) men barna hans, kaller jo min mann for Bestefar, jeg vet ikke om han eller sønnen min vil ha kontakt om jeg og mannen min flytter fra hverandre. 

 

 

Anonymkode: 3e7e8...622

Orker du 33 år til med dette?

[AnonymBruker]

Du har en gylden anledning til å finne ut av ting når han er borte i ukedagene. Se etter papirer, lånekontrakter, kontoutskrifter og skattemeldingene for de siste årene. Siden dere er gift, så kan du be skatteetaten om innsyn i den manns skattedokumenter, det har du krav på uten at han får vite det. 

Men aller først hadde jeg ordnet meg egen privat e-post som er bare din og så hadde jeg lagt den inn hos Skatteetaten. 
Har du fortalt din sønn at du ikke får tilgang til egen lønn? Du burde gjøre det, kanskje han kan hjelpe deg med det ovenstående. 
Så får du vurdere da, om du vil ha 33 år til... 

Jeg hadde også fått en takstmann til å sjekke huset mens mannen er bortreist. Gjerne fått en verdivurdering fra megler også. 
Har du kredittsjekket deg selv? 

Anonymkode: eb4f0...1ed

[AnonymBruker]

Altså her må du skjerpe deg og ta ansvar. Han har kontroll over økonomien? Du har ingen unnskyldning. Greit nok at en person betaler regninger, men å ikke ha oversikt og tilgang? Det er så utrolig passivt og tiltaksløst. Uansett hva du velger å gjøre må du i hvert fall få full oversikt og kontroll. 

Anonymkode: db038...fd9

[AnonymBruker]

Summen og kombinasjonen av rot, løgner, snylting og økonomien tilsier at jeg synes du bør søke hjelp og avslutte forholdet. Du trenger noen som har innsikt og erfaring med økonomisk vold og får deg gjennom til du står på egne ben og har ting på stell.

Anonymkode: 198b7...af4

[Virrevirrevapp]

Rødvinsfilosofen skrev (6 timer siden):

Orker du 33 år til med dette?

Han får neppe 33 år på AAP til....

[Fighter83]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Vi har vært sammen i 33 år, har voksne barn og barnebarn. de første 20 årene var det fint, noen oppturer og nedturer var det, som  i alle forhold. Han er på AAP for andre gang nå, han har en kronisk sykdom som påvirker veldig mye, han er til tider veldig trøtt, irritabel og slik jeg oppfatter det småfrekk mot meg. Kan komme med, nå har jeg ryddet opp etter deg, ryddet i hele huset i en beskyldende tone, og jo han har sikkert ryddet, men jeg har da ryddet etter han også, vi et to som roter og to som rydder. jeg var hjemme med barna da de var små, og da ryddet jeg hele huset, vasket og lagde middag, handlet inn, fulgte opp skolen, var på møter med skolen, ja alt det som man gjør når barna er små. Nå er vi bare to og så klager han??  Han klager på at jeg sitter med telefonen hele tiden, men han er ikke noe bedre selv., Så klager han på at jeg prater om jobb eller at jeg har ditt eller datt ( har hatt lengere perioder med nakke og skuldre smerter) Vi gjør  ikke noe sammen, de gangene vi gjør noe er det sammen med venner hvor jeg tar initiativet til at noe skal skje. Foreslår jeg at vi skal dra på kino eller på konsert, så er svaret nei.

Han klager på at vi ikke har nokk sex og vi har ikke mye av det nei. Jeg har vært hos legen for å få hormoner for å dempe overgangsalderen og det tar tid før de virker, men nå forventer han at det alltid er jeg som skal ta initiativ. Men når klokken blir mange nok, så er jeg trøtt og vil sove, jeg har vært på jobb hele dagen og er sliten. Men  han sier rett og slett at han slutter å ta initiativ, han tigger ikke etter sex slik han sier. Men jeg ønsker at han innimellom klemmer litt på meg, gir meg komplement, vise på en måte at han begjærer MEG også, at alt ikke bare dreier seg om sex. Har snakket med han om det og han sier seg enig, men det skjer ikke noen endringer på sikt, går et par dager så er man tilbake til det gamle igjen. 

Han forteller ofte ikke sannheten om ting, det er små ting, det gjør han også ovenfor venner, og jeg dekker for han, jeg er lei av det, fordi da må jeg passe på hva jeg sier.  Om jeg er bekymret over økonomien (som han for øvrig styrer) så ordner alt seg. men jeg har ikke penger på konto slik at jeg kan gjøre det jeg har lyst til, kjøpe klær dra på kafebesøk da jeg alltid føler jeg må spørre etter penger. Han derimot bestiller og bestiller masse forskjellig fra nett, og når jeg spør hvorfor forteller han bare at det har jeg jo fortalt deg, men jeg kan  rett og slett ikke huske det. Jeg tjener godt og vil ha noe av det til meg selv, men om vi skulle dele alle utgiftene på 2 ville han ikke kunne betale halvparten av utgiftene vi har.

Når han har lyst å gjøre noe på huset og jeg ikke vil er det sure miner og ennå mer spydigheter. Eller når det er noe som han kan gjøre på huset så snakker han masse om det, men det blir ikke noe av det. Vi hadde en vannlekkasje som jeg oppdaget tidlig, men at parketten hadde en litt annen farge en resten, da var jeg bare teit og viste ikke hva jeg snakket om, men det viste seg da mye senere at vi hadde hatt en trypp lekkasje som hadde stått på over tid, hvorfor tok han ikke mine observasjoner seriøst? Vi har en garasje som mangler maling på noen vegger, men det er det heller ikke blitt gjort noe med. han kjøper masse forskjellig som han tror han kommer til å trenge på et prosjekt, men som regel blir det jo ikke noe av det, så da er pengene bortkastet.

Nå skal han gå på skole et stykke hjemmefra, som gjør at han må bo borte i ukedagene, som i og for seg er greit, men han har ikke fått det godkjent fra NAV ennå, men det er noe som han sier han bare må. Om jeg sier at det har jeg ikke lyst at han skal gjøre, at han må ikke avtale noe leieforhold, før det er godkjent av NAV, det er noe som han garantert kommer til å lyve til meg om, at det han han ikke gjort. Jeg kjenner han. Så jeg regner med jeg kommer til å være alene i ukedagene framover åkke som.

Vi er over 50 år begge to og det var ikke slik jeg forestilte meg at jeg skulle ha det i min alder, vi skulle ha penger til å reise, ha venner og være kjærester

Jeg vet ikke om jeg orker alt dette mer, men da vi hadde det siste prosjektet på huset endte det med at jeg måtte ta opp forbrukslån for å komme i havn med det, og etter at jeg har gjort det, har jeg ikke mulighet til å betjene alt alene. Huset må selges og jeg er ikke sikker på om vi vil få slik at mine lån som gikk til huset vil dekke inn all forbruksgjelden. Så er det ungene, de blir dradd inn i dette selv om de er voksne, barnebarn som vil savne bestefar, selv om det er jeg som gjør alt når de er hos oss. Jeg har en sønn fra tidligere forhold (var veldig ung da han ble født) men barna hans, kaller jo min mann for Bestefar, jeg vet ikke om han eller sønnen min vil ha kontakt om jeg og mannen min flytter fra hverandre. 

 

 

Anonymkode: 3e7e8...622

Her ville jeg hvertfall begynt med økonomien før du gjør noe annet kluss med forholdet. Ta et møte med banken som du og mannen din har penger og lån i. Hvet du ikke hvilken det er så har du vel et bankkort som kan rettlede deg noe til hvilken bank det er. Få banken til å hjelpe deg til å få kontroll og oversikt, jeg tror virkelig ikke mannen din er den du bør gå til for å få oversikt og mer kontroll ang økonomien ihvertfall. Han vil jo bare dytte deg lengre ned psykisk så da vil han benytte alle sjanser om du spør om økonomien. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Vi er over 50 år begge to og det var ikke slik jeg forestilte meg at jeg skulle ha det i min alder, vi skulle ha penger til å reise, ha venner og være kjærester

Jeg vet ikke om jeg orker alt dette mer, men da vi hadde det siste prosjektet på huset endte det med at jeg måtte ta opp forbrukslån for å komme i havn med det, og etter at jeg har gjort det, har jeg ikke mulighet til å betjene alt alene. Huset må selges og jeg er ikke sikker på om vi vil få slik at mine lån som gikk til huset vil dekke inn all forbruksgjelden. Så er det ungene, de blir dradd inn i dette selv om de er voksne, barnebarn som vil savne bestefar, selv om det er jeg som gjør alt når de er hos oss. Jeg har en sønn fra tidligere forhold (var veldig ung da han ble født) men barna hans, kaller jo min mann for Bestefar, jeg vet ikke om han eller sønnen min vil ha kontakt om jeg og mannen min flytter fra hverandre. 

Det springende punktet her er hvorfor du skal vurdere et samlivsbrudd ut fra økonomisk ståsted? Dersom det er viktig for deg å starte siste tredel av livet alene, og du har voksne barn som ikke bor hjemme, så er det vel helt i orden med en treroms leilighet eller noe sånt? Hvis ikke motivasjonen for å være alene er større enn at økonomien stopper deg, så vil du ikke nok være alene.

Fighter83 skrev (1 time siden):

Her ville jeg hvertfall begynt med økonomien før du gjør noe annet kluss med forholdet. Ta et møte med banken som du og mannen din har penger og lån i.

Dersom du har lyst å gå fra noen, så skal du altså først bruke lang tid på å ordne det best for deg økonomisk? 

Dersom det er slik du tenker, så synes jeg det er moralsk forkastelig å holde en annen for narr over lang tid, fordi du skal sikre deg best mulige økonomiske kår før du stikker. 

Anonymkode: efd77...df4

[AnonymBruker]

Jeg har tenkt på dette innlegget siden i går, fordi det minner meg om ekteskapet til min bror og svigerinne. De har vært sammen siden tenårene, og samspillet er blitt så energitappende for dem begge. Tror det er noen mønstre fra tenårene som har befestet seg, som ingen voksen kvinne hadde godtatt hvis de ble sammen som voksne. Hun gjør definitivt for mye, og broren min viser ingen takknemlighet for det. Måten de snakker til hverandre gjør meg litt uvel

Hver for seg er de annerledes.  Livligere, pratsomme. Men sammen suger de all energi fra hverandre

I motsetning til deg har disse barn i grunnskolen. Ikke at det er en god grunn til å holde sammen. Barna lever jo i dette og lærer dysfunksjonelle mønstre 

For din del tenker jeg at skilte besteforeldre ikke er så farlig. Brutalt sagt, men barn vokser helt fint uten bestefar. Ikke uvanlig at menn dør tidligere. Dine barn vil kanskje bare bli glad. Det er ikke behagelig å se og kjenne på et dårlig forhold 

Anonymkode: 8bbcd...802

[Fighter83]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det springende punktet her er hvorfor du skal vurdere et samlivsbrudd ut fra økonomisk ståsted? Dersom det er viktig for deg å starte siste tredel av livet alene, og du har voksne barn som ikke bor hjemme, så er det vel helt i orden med en treroms leilighet eller noe sånt? Hvis ikke motivasjonen for å være alene er større enn at økonomien stopper deg, så vil du ikke nok være alene.

Dersom du har lyst å gå fra noen, så skal du altså først bruke lang tid på å ordne det best for deg økonomisk? 

Dersom det er slik du tenker, så synes jeg det er moralsk forkastelig å holde en annen for narr over lang tid, fordi du skal sikre deg best mulige økonomiske kår før du stikker. 

Anonymkode: efd77...df4

Uenig i at dette er egoistisk. Jeg tror faktisk han bedriver en type psykisk vold mot henne, at hun da prøver å få kontroll på noe men ikke får det da hun blir utsatt for mer spydigheter mm men ikke får tilgang til hvordan økonomien ligger an er jo utrolig tøft å stå i. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Dersom du har lyst å gå fra noen, så skal du altså først bruke lang tid på å ordne det best for deg økonomisk? 

Dersom det er slik du tenker, så synes jeg det er moralsk forkastelig å holde en annen for narr over lang tid, fordi du skal sikre deg best mulige økonomiske kår før du stikker. 

Ærlig talt, hun har null kontroll over økonomien sin/deres og det er urimelig eller moralsk forkastelig å få orden og oversikt over ting før hun går fra han? Er du passe idiot eller?

Anonymkode: db038...fd9