Jeg føler jeg er i en livskrise - og tviler på forholdet.. Hjelp!

[AnonymBruker]

Jeg er en kvinne på rundt tretti år, har en kjæreste/samboer jeg har vært sammen med i to år.

Oppveksten min var preget av en kjærlig, men fraværende far. Mor var tilstede, men svært autoritær, opptatt av straff/konsekvens, og at jeg skulle gjøre det bra. Ting var aldri bra nok; hvis jeg fikk 5+ på en prøve var det utspørring om hvorfor jeg ikke fikk 6, og svartmaling av mine valg (f.eks valgt og se barne-TV istedenfor å lese litt til) som hadde ledet dit. Hvis jeg fikk toppkarakter var det lite skryt og få, for det var sånn det skulle være.

Hvis jeg hadde utfordringer med venner fikk jeg streng beskjed om å tenke meg om hva jeg hadde gjort for å få de til å oppføre seg slik mot meg, og at det måtte være min egen skyld at det var slik. Mine følelser ble latterliggjort, og alle mine forsøk på å uttrykke meg fikk tilsvar at jeg "ikke kunne kontrollere meg" - som igjen gjorde at jeg ble mer sint, frustrert og lei meg.

Foreldrene mine hadde, og har enda, en svært usunn dynamikk, fylt med konflikter og spydighet (spesielt fra min mors side). De angrer på valget om livet sammen, og jeg tenker ofte at det er en stor sorg at ting ble som det ble for dem. Jeg unner dem begge frihet. Jeg hadde ofte et behov for å "rømme" hjemmefra, enten ved å stikke til skogs eller trekke meg tilbake på rommet og være alene.

Som voksen kjenner jeg igjen mange av disse tingene. Jeg har et sterkt behov for at ting skal være "perfekt", og alt annet oppleves som et nederlag, latskap etc. Plikter må utføres før man kan kose seg. Jeg har i de 7 årene etter jeg var ferdig med utdanning jobbet hardt og mye, spart penger og lagt meg opp godt økonomisk. Jeg har et sterkt behov for å "få det til" sosialt, være et slags samlingspunkt for venner. Jeg har absolutt venner, men der andre har "gjenger" fra tidligere i livet (skoletid, studietid, hjemsted) har jeg for det meste enkeltvenner her og der. Jeg er svært takknemlig for å ha de vennskapene jeg har, og det er viktig for meg å opprettholde dem. Jeg føler en sterk indre frykt for å bli alene (vennemessig). 

Jeg har den siste tiden, etter "nyforelskelsen" har lagt seg, begynt å tvile på samboer. Han er bare snill og grei, men inntrykket mitt av ham har endret seg mye det siste året. Fra å fremstå ambisiøs, en som tar vare på seg selv, prioriterer egne hobbyer, sosial etc... Fremstår han som det rake motsatte. Han har endt opp med å jobbe i en ufaglært jobb som han mistrives i og tjener dårlig i. Han har i stor grad sluttet med trening og annet, og gått over til mange (mange) timer med gaming i uka. Fra at jeg møtte han på fest flere ganger etc, er han nå bare hjemme. Han tar lite initiativ til å bedre egen situasjon, og ting går treigt. Han har det ikke så bra han heller, det har jeg etter hvert klart å dra ut av ham. Men han føler "ting er på bedringens vei" og "han har en plan" - og i mellomtiden er det gaming og ingenting som gjelder.

Selv føler jeg totalt panikk rundt det å være sammen med ham, og jeg vet ikke om det er mine "barndomstraumer" som prater (det er nok i stor grad det). Særlig nå som det er snakk om å avansere forholdet (hus, barn etc), ser jeg til mine foreldres forhold og er livredd for å bli sittende fast i noe, med noen, som ikke lever det livet jeg ønsker meg. En annen tanke er; blir det noen gang perfekt? 

Jeg var på en fest her for litt siden, og så en mann jeg synes var kjekk og interessant. Min venninne sa i etterkant at han synes jeg var søt og hadde lurt på om jeg var singel, og jeg kjente alt raste etter det. Jeg tenker på det mange ganger per dag. Ikke fordi jeg nødvendigvis er så interessert i ham (hvis jeg følte ting var bra på hjemmebane), men fordi jeg føler behov for å rømme vekk fra nåværende situasjon. Kanskje til noen som faktisk har utdanning og relevant jobb, som fremstår mer voksen. Jeg forstår at dette ikke er reell kjærlighet, men det satt griller i hodet på meg.

Samboer tenker lite på det meste og satser på at ting bare ordner seg. For meg som tenker mye, gjør hans laissez-faire holdning til at jeg tenker enda mer. Jeg føler meg eneansvarlig for at livet vårt skal gå i ordning. Hans råd er at "jeg må ikke tenke så mye på ting jeg ikke kan gjøre noe med"... Men jeg opplever det ikke slik, og opplever hans holdning som provoserende. 

Jeg trodde liksom alltid jeg skulle få meg en partner in crime, om jeg kan si det slik. At vi begge skulle jobbe hardt, være "på ballen", fullføre ting vi startet på, støtte hverandre og.. Ja. På sett og vis være et slags power-couple. Nå opplever jeg at han bare dasser rundt (det er slemt og si), ikke følger opp sin del av pakka, og at jeg står fortvilet på siden og ser på.. Jeg er nok ingen voldsom god støtte for ham heller, selv om jeg selvsagt forsøker å lytte til hans utfordringer og gi ham anerkjennelse for hvordan han har det. Han har selv sagt at han "håpet at jeg skulle komme med en løsning på hans problemer", og at han opplevde det at jeg frarådet han fra å gå inn i yrke X (som jeg selv jobber i) så oppfattet han det som negativt og at jeg ikke støtter ham. 

Inni meg kjente jeg meg direkte sint i etterkant. Frustrert over at han tenker at jeg skal løse hans problemer, at jeg skal gi støtte i alle valg uten å stille kritiske spørsmål, og at vi generelt bare skal sitte på sofaen hjemme og se i veggen (neida, han sitter jo og spiller). Jeg føler meg helt gal av situasjonen. Jeg er aldri alene hjemme, fordi han er aldri noe sted som helst. Jeg kan aldri ha venninner hjem på sosialt samvær. Og jeg føler istedenfor å gjøre noe, så må jeg bare sitte og glo, eller vaske opp vår felles drit, fordi han spiller...

Nå er dette selvsagt skrevet i affekt og med mye følelser, og ting er ikke så sort hvitt som det ser ut som.. Men er det noen som har vært i lignende situasjon som har noen innspill eller gode råd? Opplever at jeg blir helt ko-ko, og at mye går ut over samboer. Selv om jeg er frustrert over ham, så forstår jeg at det er utfordrende for ham å ha en kjæreste som gråter i tide og utide, som hele tiden er skeptisk til hans innsats (deler ikke dette med ham hele tiden, men han vet at jeg ønsker feks mer innsats på hjemmefronten), og som hverken vet hva eller hvor hun vil.

Anonymkode: 1fec1...4e3

[AnonymBruker]

Gjør det slutt og gå videre.

Anonymkode: be7f6...265

[AnonymBruker]

du beskriver ikke en kjærlig oppvekst og jeg tror du må ta et oppgjør med reaksjonenene du får på triggere før du er i en relasjon 

Anonymkode: 7a833...aac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

du beskriver ikke en kjærlig oppvekst og jeg tror du må ta et oppgjør med reaksjonenene du får på triggere før du er i en relasjon 

Anonymkode: 7a833...aac

Nei, det var på mange måter ikke det. Min far var alltid kjærlig, men jeg så ham lite, og han var alltid på vei ut døra. Så på mange måter var han mer som en onkel enn en far. Min mor har endret seg  (i relasjon til hvordan hun oppfører seg mot meg) nå i voksen alder, og har et behov for at vi skal ha et nært forhold. Jeg sliter virkelig med henne, både med tanke på min oppvekst, men også hvordan hun oppfører seg i dag. 

Jeg har tidligere gått i terapi og følte jeg fikk gjort en del ift mine triggere, men jeg føler samboer har røsket opp mange av dem igjen. Jeg vet ikke om det er fordi han faktisk gjør det (at ting er reelt), eller at nå når ting føles seriøst så er det plutselig "mye på spill", og at det er det som viser seg nå..

TS

Anonymkode: 1fec1...4e3

[AnonymBruker]

For det første, så hadde ikke jeg orket å leve sammen med en person som prioriterer gaming over alt annet. Nå høres det jo også ut som han har «gitt opp», og flykter inn i gamingen for å slippe å forholde seg til det. Med andre ord, dere er ikke kompatible. Det vil bare føre til et større og større gap mellom dere, og frustrasjonen vil iallefall ikke bli mindre fra din side. 
 

Men for det andre, så har nok du også behov for å bearbeide gamle traumer, du er fortsatt langt ifra i mål. Jeg ville nok også gjort det slutt med denne slappfisken av en fyr, og så fokusere på deg selv en stund fremover. Da vil du nok også lettere tiltrekke deg en mann på sikt som vil være en mye bedre match for deg. 

Anonymkode: c77cd...8f9

[AnonymBruker]

At ting ikke føles greit med samboeren tror jeg veldig mange kunne kjent på i din situasjon... Uansett om det skyldes oppvekst eller ikke (jeg tror egentlig ikke det) så har du rett til å ønske deg en viss partner og det er helt greit å si nei takk når en person viste seg å være annerledes enn du trodde.

Anonymkode: c12ef...826

[Kullsyrevann]

Jeg skal være brutalt ærlig nå: Ikke date en gamer hvis det ikke er for deg. Folk kan mene det bare er småplukk. Men det er en altfor stor del av hverdagen og hva man bruker tid på til at man kan se gjennom fingrene. Jeg gamer selv. Ikke mye, men nok til at jeg ikke kan være sammen med en som ikke gamer. Så mye som det krangles om det her på KG er det tydelig at det fører til mye konflikt. Spesielt for de som får barn sammen! Kan du ikke bare være ærlig med deg selv? Han er ikke på ditt nivå, og det er helt greit. Er du heldig er han i en dårlig fase. Er du veldig uheldig tok han på seg en maske som singel for å få seg dame. Og nå ser du hvordan han er så fort han føler seg komfortabel.

Er du sammen med han fordi du vil - eller fordi du syns synd på han? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

For det første, så hadde ikke jeg orket å leve sammen med en person som prioriterer gaming over alt annet. Nå høres det jo også ut som han har «gitt opp», og flykter inn i gamingen for å slippe å forholde seg til det. Med andre ord, dere er ikke kompatible. Det vil bare føre til et større og større gap mellom dere, og frustrasjonen vil iallefall ikke bli mindre fra din side. 
 

Men for det andre, så har nok du også behov for å bearbeide gamle traumer, du er fortsatt langt ifra i mål. Jeg ville nok også gjort det slutt med denne slappfisken av en fyr, og så fokusere på deg selv en stund fremover. Da vil du nok også lettere tiltrekke deg en mann på sikt som vil være en mye bedre match for deg. 

Anonymkode: c77cd...8f9

Jeg føler absolutt det er en slags virkelighetsflukt for ham. Da vi ble sammen visste jeg at han spilte, men jeg fikk også inntrykk (ut i fra det han sa) at det var veldig lite. Jeg tenkte kanskje noen timer her og der på vinterstid, og en gang i uka på sommerstid. Det er vel heller 20 timer i uka vil jeg si - noe jeg synes er veldig mye. Jeg føler han er mindre interessert i å gjøre ting med meg; han mener jeg bare vil gjøre ting som koster penger. Det er ikke reelt (jeg vil også gjerne dra og bade, gå tur, ta en kaffe (billig) etc), men det er jo slik han opplever det. Jeg tror det er vanskelig for ham å ikke ha det så romslig økonomisk som han skulle ønske. Han har (muligens) en karrieremulighet på nyåret 2026, så inntil det så... Sturer ting og går, opplever jeg det som. 

På den ene siden føler jeg at jeg skal være forsiktig med å dømme han for hardt for hvordan han håndterer ting han sliter med - for jeg håndterer ikke mitt så godt heller. På den andre siden lurer jeg på - som du sier - om vi rett og slett er grunnleggende forskjellige. 

Uansett høres det ut som jeg, antageligvis, burde ta meg en ny runde hos psykolog. Jeg føler at ting har begynt å vokse seg helt ukontrollert, uten at jeg klarer å gjøre noe med det. Tankene kverner døgnet rundt. 

TS

Anonymkode: 1fec1...4e3

[AnonymBruker]

Kullsyrevann skrev (2 minutter siden):

Jeg skal være brutalt ærlig nå: Ikke date en gamer hvis det ikke er for deg. Folk kan mene det bare er småplukk. Men det er en altfor stor del av hverdagen og hva man bruker tid på til at man kan se gjennom fingrene. Jeg gamer selv. Ikke mye, men nok til at jeg ikke kan være sammen med en som ikke gamer. Så mye som det krangles om det her på KG er det tydelig at det fører til mye konflikt. Spesielt for de som får barn sammen! Kan du ikke bare være ærlig med deg selv? Han er ikke på ditt nivå, og det er helt greit. Er du heldig er han i en dårlig fase. Er du veldig uheldig tok han på seg en maske som singel for å få seg dame. Og nå ser du hvordan han er så fort han føler seg komfortabel.

Er du sammen med han fordi du vil - eller fordi du syns synd på han? 

Det er veldig vanskelig. Han ga uttrykk for at han gamet betydelig mindre enn han i realiteten gjør, og jeg synes det er vanskelig. Han forsvinner inn i spillet mange timer om dagen, og min opplevelse av det er at "her sitter jeg alene på sofaen og kjeder meg all den tid jeg egentlig kunne tenke meg å tilbringe kvalitetstid med min partner".  Jeg er også bekymret for å skulle få barn sammen ift dette, men han sier jo så hardnakket at det ikke ville blitt noe problem (selv om jeg ikke klarer å legge fra meg bekymringen). 

Jeg er sammen med ham (har vært, inntil nå i alle fall) fordi jeg ønsker det. Men jeg føler også jeg tviler mer, grunnet det jeg skriver. Jeg synes ikke direkte synd på ham (for jeg vet han er i stand til å gjøre bedre enn dette). Men jeg føler meg blant annet ansvarlig fordi han ikke kunne klart seg økonomisk i den byen vi bor i, uten meg. Det er en kompliserende faktor for min del.

TS

Anonymkode: 1fec1...4e3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Ting var aldri bra nok; hvis jeg fikk 5+ på en prøve var det utspørring om hvorfor jeg ikke fikk 6, og svartmaling av mine valg (f.eks valgt og se barne-TV istedenfor å lese litt til) som hadde ledet dit.

Anonymkode: 1fec1...4e3

Når jeg var gammel nok til å få karakterer på skolen så så jeg aldri på barne-TV. Da burde virkelig en 5er være innenfor.

Anonymkode: befa2...c5b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Når jeg var gammel nok til å få karakterer på skolen så så jeg aldri på barne-TV. Da burde virkelig en 5er være innenfor.

Anonymkode: befa2...c5b

Ungdomsskolen da. Jeg så på Nickelodeon, Cartoon Network, Disney etc. I mitt hode er det "barne-TV", selv om det ikke er sendingen som går kl 18:00 på NRK.

TS.

Anonymkode: 1fec1...4e3

[CAPS LOCK]

Ingen er perfekt. Hvis du bytter ham ut med en annen mann, så vil heller ikke den nye mannen være perfekt. 

[AnonymBruker]

CAPS LOCK skrev (2 minutter siden):

Ingen er perfekt. Hvis du bytter ham ut med en annen mann, så vil heller ikke den nye mannen være perfekt. 

Nei, det er jo det jeg tenker også. Men det er vel fryktelig enkelt og tenke at "hvis jeg bare løper fra dette så vil noe perfekt stå rundt hjørnet". Selv om jeg vet at det ikke er sånn.

TS

Anonymkode: 1fec1...4e3

[Kullsyrevann]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er veldig vanskelig. Han ga uttrykk for at han gamet betydelig mindre enn han i realiteten gjør, og jeg synes det er vanskelig. Han forsvinner inn i spillet mange timer om dagen, og min opplevelse av det er at "her sitter jeg alene på sofaen og kjeder meg all den tid jeg egentlig kunne tenke meg å tilbringe kvalitetstid med min partner".  Jeg er også bekymret for å skulle få barn sammen ift dette, men han sier jo så hardnakket at det ikke ville blitt noe problem (selv om jeg ikke klarer å legge fra meg bekymringen). 

Jeg er sammen med ham (har vært, inntil nå i alle fall) fordi jeg ønsker det. Men jeg føler også jeg tviler mer, grunnet det jeg skriver. Jeg synes ikke direkte synd på ham (for jeg vet han er i stand til å gjøre bedre enn dette). Men jeg føler meg blant annet ansvarlig fordi han ikke kunne klart seg økonomisk i den byen vi bor i, uten meg. Det er en kompliserende faktor for min del.

TS

Anonymkode: 1fec1...4e3

Det er litt av problemet med gaming som hobby. Det er ganske altoppslukende. Selv om man ikke føler det er et problem, så kan det være et problem for partneren. Hvis man er i stand til å sitte der i fem timer kan plutselig to timer kjennes ut som "ikke et problem". Men for du som må sitte der i sofaen ved siden av han og kjede deg så er det jo en evighet. Rullegardinen går helt ned når jeg gamer og det unner jeg ikke for en partner som ikke kan sitte ved siden av meg og gå inn i samme modus. Hadde følt meg lurt hvis jeg ble sammen med en fyr som reklamerte for en livsstil som ikke stemmer overens med virkeligheten. 

[AnonymBruker]

Kullsyrevann skrev (2 minutter siden):

Det er litt av problemet med gaming som hobby. Det er ganske altoppslukende. Selv om man ikke føler det er et problem, så kan det være et problem for partneren. Hvis man er i stand til å sitte der i fem timer kan plutselig to timer kjennes ut som "ikke et problem". Men for du som må sitte der i sofaen ved siden av han og kjede deg så er det jo en evighet. Rullegardinen går helt ned når jeg gamer og det unner jeg ikke for en partner som ikke kan sitte ved siden av meg og gå inn i samme modus. Hadde følt meg lurt hvis jeg ble sammen med en fyr som reklamerte for en livsstil som ikke stemmer overens med virkeligheten. 

Ja, det er utfordrende. Han bemerker ofte at det er vanskelig for han at han føler seg så skyldig når han spiller og at han ikke kan "kose seg med det" fordi han vet jeg ønsker å gjøre noe annet/ikke trives med å sitte og se på TV i timesvis. Samtidig så er det jo slik at jeg ikke får gjort mange av de aktivitetene jeg pleide å gjøre da jeg var singel (ha venner på besøk, gå på dates etc) som fylte kveldene mine tidligere.. Jeg hadde nok ikke vært like gira på et forhold med ham heller hvis jeg visste at han gjerne ville spille kveld inn og kveld ut hver dag (satt på spissen). Det stemmer liksom ikke med det livet jeg ønsker å leve. Samtidig som det er vanskelig å skulle "nekte ham å ha en hobby".

Jeg føler også det blir en slags snøball; jo mer han spiller, jo mer alene føler jeg meg, jo mer irritert føler jeg meg - og når jeg blir irritert har han mindre lyst til å finne på ting med meg. Jeg er sikker på at han hadde synes det var kjipt hvis jeg var opptatt fra 19-22 flere dager i uka, men det er liksom ikke det samme med gaming siden han "er hjemme" (men sitter med headset på og er sånn sett sjekket ut av hverdagen).

TS.

Anonymkode: 1fec1...4e3

[Elle Melle]

Men HVORFOR skal du være sammen med en mann som vil leve et helt annet liv enn det du vil? Når dere verken har hus eller barn sammen? 

I tilfellet han kanskje plutselig en dag endrer seg og blir en person som passer deg bedre? 

Da er det kanskje lettere å finne en som passer i utgangspunktet.

Han er den han viser deg at han er, ikke den du håpet at han skulle være. 

Det er prisverdig at du tenker gjennom hva som er ditt og hva som er hans, og tar ansvar for dine greier og viser forståelse for hans, men det betyr jo likevel ikke at du faktisk trenger å satse på en mann du ikke passer sammen med. Det kan dere jo begge ende opp med å bli ganske ulykkelige av.

Det er ikke feil å ha visse krav til en partner, det har alle helt uavhengig av oppvekst.

[AnonymBruker]

Elle Melle skrev (13 minutter siden):

Men HVORFOR skal du være sammen med en mann som vil leve et helt annet liv enn det du vil? Når dere verken har hus eller barn sammen? 

I tilfellet han kanskje plutselig en dag endrer seg og blir en person som passer deg bedre? 

Da er det kanskje lettere å finne en som passer i utgangspunktet.

Han er den han viser deg at han er, ikke den du håpet at han skulle være. 

Det er prisverdig at du tenker gjennom hva som er ditt og hva som er hans, og tar ansvar for dine greier og viser forståelse for hans, men det betyr jo likevel ikke at du faktisk trenger å satse på en mann du ikke passer sammen med. Det kan dere jo begge ende opp med å bli ganske ulykkelige av.

Det er ikke feil å ha visse krav til en partner, det har alle helt uavhengig av oppvekst.

Jeg synes det er vanskelig å skille hva som er hans krise, hva som er han, hva som er meg, og hva som er min krise.. Det var jo ikke slik i begynnelsen (men det er det jo aldri, når man viser seg fra sin beste side). 

Er han slik nå fordi han er i en egen krise, grunnet mangel på karrierefremgang og fravær av mestring? Hvor lenge skal man holde ut en "krise"/dårlig periode? Hvordan kan man være til støtte for hverandre når begge to har det dårlig?

Jeg er helt enig med deg i at man ikke bør ende opp sammen "bare fordi" - og det er kanskje derfor jeg laget denne tråden også.

Jeg har sendt e-post til et psykologkontor og bedt om å sette opp en time. Kjenner jeg må begynne å få orden på ting.

TS

Anonymkode: 1fec1...4e3

[Perfume]

Ville bare si at jeg føler med deg og håper du finner ut av det ❤️