Usikker på veien videre i forholdet

[AnonymBruker]

Jeg har vært sammen med en mann i litt over ett år. Vi er begge voksne (40+) og har barn. 
 

Vi har begge to hele veien visst at vi er forskjellige, men har tenkt at vi på sett og vis utfyller hverandre. Jeg er svært glad i ham og jeg får positiv energi av å være med ham. Men tanken på at vi kanskje ikke har noen fremtid slipper meg ikke, og jeg har kommet dit i livet at jeg ikke vil være i et forhold over mange år som ikke fungerer. 
 

Vi kan ha ganske like meninger om ting, men forskjellen går på dette med ryddighet i hjem, kosthold, barneoppdragelse.. Har inntrykk av at jeg ikke passer inn i hans familie og vennegjeng og han ikke passer inn i min. Dette tror jeg han er klar over også, derfor har vi ikke møtt hverandres venner og familie enda. 
 

Jeg har i alle forholdene jeg har vært i, gått inn med en ubevisst holdning om at jeg vil fikse opp i ting og prøve å forandre den andre parten. Jeg tenker f.eks at dersom vi skulle bodd sammen, hadde jeg måttet ta ansvar for rydding, matlaging etc, siden hans nåværende standard ikke holder mål for meg. Det som gjelder hans personlighet og barneoppdragelse tenker jeg selvfølgelig ikke jeg skal fikse. 
 

Iløpet av den siste tiden har det også kommet frem at vi nok er forskjellige i kommunikasjon også. Det har bydd på litt frustrasjon, særlig for min del. Dette vet jeg kan ha noe med min væremåte også, ved at jeg ofte overtenker og har behov for trygghet. Opplever at jeg også mangler litt dypere samtaler, og at vi begge kvier oss litt for å ta opp det som har med fremtiden å gjøre. Forholdet er liksom veldig her og nå, mest oss to. Føler jeg ikke blir kjent med ham på andre plan. Samtidig er jeg litt redd for å introdusere ham for min familie og venner også, så kan jo ikke kreve at han introduserer meg. 
 

Det er også veldig vanskelig for ham å si E-ordet etter 15 måneder sammen. Jeg sa det én gang og da merket jeg at han ble overrasket. Derfor ble det med den ene gangen for min del, fordi jeg merket at han ikke mente det. Det gjør at jeg begynner å tvile på hva han vil. 

Er redd for at dersom jeg tar dette opp med ham, blir han lei av styret. Vi har allerede gjort det slutt en gang, men fant tilbake til hverandre da vi er veldig glad i hverandre. Samtidig er jeg usikker på om vi ble sammen igjen fordi vi ikke vil være alene og vi begge har behov for bekreftelse og god sex. 
 

Jeg kan ikke la dette ture og gå, men kvier meg skikkelig for å ta det opp med ham. 

Anonymkode: 043f0...d41

[AnonymBruker]

Over ett år uten å møte familie og venner. Det er utrolig merkelig. Hvor seriøst er det egentlig?

Anonymkode: 6e667...318

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Over ett år uten å møte familie og venner. Det er utrolig merkelig. Hvor seriøst er det egentlig?

Anonymkode: 6e667...318

Min familie bor et lite stykke unna. Har noen venner her jeg bor nå, men mange av vennene mine bor også andre steder i fylket. Det er vel kanskje litt av forklaringa. Han er nok litt introvert, og har den senere tiden sagt at han liker ikke å treffe nye folk. 
 

Forholdet er ifølge ham seriøst. Jeg har vært nødt til å spørre ham om det et par ganger, da jeg har blitt litt usikker akkurat pga det du peker på. Men nå har det gått såpass lang tid at det bare er slik… 

Anonymkode: 043f0...d41

[AnonymBruker]

Etter 4 mnd ville han ha meg med på konfirmasjon og møte hele familien.

Måneden etterpå offisielt på FB.

7 mnd etter visste han at han elsker meg.

Han er stolt over å introdusere meg til venner og kollegaer.

Etter 12 mnd var vi forlovet.

Etter 1 1/2 år har vi kjøpt hus sammen.

Neste sommer gifter vi oss.

Vi har like verdier, livssyn og syn på barneoppdragelse og økonomi.

Mht å utfylle hverandre så liker vi det den andre ikke liker. Som at jeg vasker huset, han vasker klær, bretter og skifter sengetøy etc.

Ingen av ønsker å endre hverandre.

Vi ønsker derimot å vokse sammen og gro inn i hverandre og bli bedre versjoner av oss selv.

Han er Tvillingsjelen min. Bestevennen min. En likeverdig partner og elskeren min.

Han er som å komme hjem❤️

Anonymkode: 82f2e...28f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Etter 4 mnd ville han ha meg med på konfirmasjon og møte hele familien.

Måneden etterpå offisielt på FB.

7 mnd etter visste han at han elsker meg.

Han er stolt over å introdusere meg til venner og kollegaer.

Etter 12 mnd var vi forlovet.

Etter 1 1/2 år har vi kjøpt hus sammen.

Neste sommer gifter vi oss.

Vi har like verdier, livssyn og syn på barneoppdragelse og økonomi.

Mht å utfylle hverandre så liker vi det den andre ikke liker. Som at jeg vasker huset, han vasker klær, bretter og skifter sengetøy etc.

Ingen av ønsker å endre hverandre.

Vi ønsker derimot å vokse sammen og gro inn i hverandre og bli bedre versjoner av oss selv.

Han er Tvillingsjelen min. Bestevennen min. En likeverdig partner og elskeren min.

Han er som å komme hjem❤️

Anonymkode: 82f2e...28f

Hvem i alle dager er det du svarer? 

Anonymkode: d7371...63f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Min familie bor et lite stykke unna. Har noen venner her jeg bor nå, men mange av vennene mine bor også andre steder i fylket. Det er vel kanskje litt av forklaringa. Han er nok litt introvert, og har den senere tiden sagt at han liker ikke å treffe nye folk. 
 

Forholdet er ifølge ham seriøst. Jeg har vært nødt til å spørre ham om det et par ganger, da jeg har blitt litt usikker akkurat pga det du peker på. Men nå har det gått såpass lang tid at det bare er slik… 

Anonymkode: 043f0...d41

Det er ikke avstanden som er årsaken i følge deg selv, du sier rett ut at dere ikke er klare for å møte hverandres familie og venner. 

Men jeg synes det er alt for tidlig å si at man elsker hverandre, og at forholdet er veldig seriøst, når man ikke er klar for å introdusere hverandre for venner engang. 

Men hva gir han deg? Du sier du mangler nære samtaler samtaler, han holder ikke din standard verken i matlaging eller husarbeid, dere har ulike oppfatninger om kosthold og barneoppdragelse, dere er ikke trygge nok på hverandre til å introdusere hverandre for venner, og dere kan ikke snakke om fremtiden... Men dette gir deg likevel positiv energi? Det hadde tappet meg for all energi... 

Selv om man ikke passer inn i hverandres vennegjenger, så introduserer man kjæresten etter så lang tid.... Man trenger ikke bli bestevenner med hverandres venner, men en "hei, se kjæresten min eksisterer" er ett minimum.... 

Anonymkode: 8d46e...bc4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Vi har begge to hele veien visst at vi er forskjellige, men har tenkt at vi på sett og vis utfyller hverandre.

Noe som er lett å tenke når man er forelsket. Vi bruker nok det ofte for å overbevise oss selv om at dette kan gå. I virkeligheten er det vanskelig når man er så forskjellige.

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Samtidig er jeg usikker på om vi ble sammen igjen fordi vi ikke vil være alene og vi begge har behov for bekreftelse og god sex.

Her treffer du, alt du skriver tyder på at dere synes det er greit å ha en kjæreste i livet. Er du fornøyd med bare å ha det, så kjør på. Vil du ha noen du elsker, så bør du velge en annen vei. 

Anonymkode: 15c22...602

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Hvem i alle dager er det du svarer? 

Anonymkode: d7371...63f

TS.

Hvordan det BURDE føles i et forhold.

Anonymkode: 82f2e...28f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Det er ikke avstanden som er årsaken i følge deg selv, du sier rett ut at dere ikke er klare for å møte hverandres familie og venner. 

Men jeg synes det er alt for tidlig å si at man elsker hverandre, og at forholdet er veldig seriøst, når man ikke er klar for å introdusere hverandre for venner engang. 

Men hva gir han deg? Du sier du mangler nære samtaler samtaler, han holder ikke din standard verken i matlaging eller husarbeid, dere har ulike oppfatninger om kosthold og barneoppdragelse, dere er ikke trygge nok på hverandre til å introdusere hverandre for venner, og dere kan ikke snakke om fremtiden... Men dette gir deg likevel positiv energi? Det hadde tappet meg for all energi... 

Selv om man ikke passer inn i hverandres vennegjenger, så introduserer man kjæresten etter så lang tid.... Man trenger ikke bli bestevenner med hverandres venner, men en "hei, se kjæresten min eksisterer" er ett minimum.... 

Anonymkode: 8d46e...bc4

Han er fin å være sammen med, alltid i godt humør, vi ler mye sammen. Han kan være støttende. Vi har fantastisk sex. Jeg begynner å tenke litt på om kanskje jeg er problemet, da jeg ikke tørr å åpne meg. Litt med tidligere livserfaringer og forhold, der jeg opplevde at den andre parten ble fort stille og mutt.  
 

Jeg sa  tidlig da vi datet at jeg ville ta det veldig rolig. Kanskje han ikke vil pushe på? Jeg har jo heller ikke tatt initiativ til å møte min familie. 
 

Han stresser meg ikke slik du peker på. Jeg koblet helt av når vi er sammen. 
 

Ser et av tidligere svarene her når det ramses opp hvor fort hun og hennes kjære gikk frem. Vi er over 40 år, begge har tidligere vært gift, har små barn begge to, har stabil økonomi og eier vårt eget hus begge to. Dette beskriver jo kanskje mer to personer i 20-årene uten mine og dine barn.

Anonymkode: 043f0...d41