Å kutte ut foreldrene sine og veien videre

[AnonymBruker]

En tung, trist men absolutt nødvendig siste-avgjørelse etter at man har forsøkt alt.

Men… Når ble lettere? Har en ny ro i livet, men likevel latent uro på grunn av at alt blir annerledes mtp resten av slekt, hvordan man treffer hverandre (andre familiemedlemmer), høytider osv. Nesten 2 måneder inn og jeg gruer meg til de store merkedagene. 
Dere som har stått i noe lignende; når føles hverdagen «normal» igjen uten at man tenker på fraværet? 

Å åpne døra til mer dialog er det samme som selvskading, så det er ikke aktuelt. 

Anonymkode: 0113c...f3e

[AnonymBruker]

Alt blir jo påvirket. Du har tatt ditt valg. Men andre må også ta sitt. Du kan ikke kreve at andre tilpasser seg. 

Du kan velge om du kommer når de inviterer. De kan velge om de kommer når du inviterer. 

Og selvfølgelig vil det føre til store endringer. Det er en del av valget du har tatt. 

Anonymkode: 58169...188

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Alt blir jo påvirket. Du har tatt ditt valg. Men andre må også ta sitt. Du kan ikke kreve at andre tilpasser seg. 

Du kan velge om du kommer når de inviterer. De kan velge om de kommer når du inviterer. 

Og selvfølgelig vil det føre til store endringer. Det er en del av valget du har tatt. 

Anonymkode: 58169...188

Jeg ser poenget ditt, men jeg skrev egentlig ikke om at andre må tilpasse seg. Jeg er helt klar over at valget mitt får ringvirkninger og at alle parter gjør sine valg. Det jeg lurte på, er mer den praktiske erfaringen fra de som har gått veien før: Når opplevde dere at hverdagen føltes mer «normal» igjen, uten den konstante tanken på fraværet?

 

 

Anonymkode: 0113c...f3e

[AnonymBruker]

jeg kuttet ut min far for endel år siden, beste valget jeg har gjort, mine halvsøsken har gjort det samme.

Har også et meget anstrengt forhold til min mor og ikke sett henne på ett år, vel det gjør vondt, men endel jeg alltid har følgt ble bekreftet, at man er alene.

jul etc er ikke gøy, om du har mulighet til å reise på ferie den tiden feks til et varmere land der jul ikke feires så mye ville jeg vurdert det. Har selv gjort det flere ganger.

 

Anonymkode: b5b6e...ece

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

En tung, trist men absolutt nødvendig siste-avgjørelse etter at man har forsøkt alt.

Men… Når ble lettere? Har en ny ro i livet, men likevel latent uro på grunn av at alt blir annerledes mtp resten av slekt, hvordan man treffer hverandre (andre familiemedlemmer), høytider osv. Nesten 2 måneder inn og jeg gruer meg til de store merkedagene. 
Dere som har stått i noe lignende; når føles hverdagen «normal» igjen uten at man tenker på fraværet? 

Å åpne døra til mer dialog er det samme som selvskading, så det er ikke aktuelt. 

Anonymkode: 0113c...f3e

Gjorde dette for 15 år siden. Det ble ro med en gang, fikk mer ut av hverdagen min og bedre konsentrasjon. Så var det noen år jeg savnet å ha en mamma, en sånn mamma som "alle" andre hadde hatt hele veien, men en sånn kan man ikke trylle frem. Min hadde jo alltid vært avhengig av tabletter og alkohol, vært voldelig og trykket meg ned. 

Etter jeg fikk barn selv, 8 år siden jeg fikk første nå, så har jeg ikke følt noe savn i det hele tatt. 

Anonymkode: bdadb...a31

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

En tung, trist men absolutt nødvendig siste-avgjørelse etter at man har forsøkt alt.

Men… Når ble lettere? Har en ny ro i livet, men likevel latent uro på grunn av at alt blir annerledes mtp resten av slekt, hvordan man treffer hverandre (andre familiemedlemmer), høytider osv. Nesten 2 måneder inn og jeg gruer meg til de store merkedagene. 
Dere som har stått i noe lignende; når føles hverdagen «normal» igjen uten at man tenker på fraværet? 

Å åpne døra til mer dialog er det samme som selvskading, så det er ikke aktuelt. 

Anonymkode: 0113c...f3e

Å kutte ut sine foreldre er noe jeg ikke ville gjort om det ikke var absolutt, absolutt nødvendig. Og da tenker jeg på tilfeller der man har vært utsatt for overgrep, incest og vold. Det er visst en trend i tida at mange kutter ut foreldrene sine, fordi de ikke er helt fornøyd med dem. Enkelte legger sine egne skuffelser over livet på sine foreldre. Man føler på en indre uro og føler seg ikke lykkelig. Foreldrene og oppveksten får skylda for at man ikke har fått tatt utdanning eller ikke er der man ønsket å være i livet. Kanskje ser man jevnaldrende etablere seg, få barn, kjøpe bolig, og så føler man at man selv står på stedet hvil, at man ikke har lykkes. Det er lettere å skylde på foreldre og oppvekst enn å ta tak i eget liv og og egne demoner.

Forholdet til øvrig slekt og familie blir såklart påvirket når man tar et så drastsisk valg, som enkelte gjør i den tro at de skal få det bedre. Man mister kontakten med veldig mange i familien som følge av dette. Man bør spørre seg selv om det er verdt det, eller om man heller kunne hatt LITT kontakt, f eks noen ganger per år. Tror flere av disse som kutter foreldrene sine helt ut hadde vært lykkeligere med en slik løsning. 

Anonymkode: a97f5...479

[AnonymBruker]

For meg var dette en gradvis prosess. Jeg har det veldig bra med avgjørelsen. Ungene mine har det fint med dette. Jeg har kuttet ut familien rundt mine foreldre fordi de har levd i fornektelse. Jeg ser liten vits i å hykle med gaver til jul. Sender en og annen symbolsk gave til barna på den andre siden, siden man vet aldri. Kanhende vil vi møtes av en eller annen grunn i framtiden. Etter jeg kuttet ut mine foreldre og alle deres støttespillere har jeg hatt det rolig og bra for første gang i livet mitt. Jeg savner ikke bråk, uro krangel og drama. Hvis du trives med å kutte ut foreldre så tenker jeg dette er ikke så mye å tenke på. Les en bok, se en film eller finn på noe annet du liker. Til de som spør hva du skal i julen, vær gjerne åpen og forklar at du treffes ikke med familien. Min erfaring er at da slutter de å spørre.

Anonymkode: 44002...1cc

[Fighter83]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

En tung, trist men absolutt nødvendig siste-avgjørelse etter at man har forsøkt alt.

Men… Når ble lettere? Har en ny ro i livet, men likevel latent uro på grunn av at alt blir annerledes mtp resten av slekt, hvordan man treffer hverandre (andre familiemedlemmer), høytider osv. Nesten 2 måneder inn og jeg gruer meg til de store merkedagene. 
Dere som har stått i noe lignende; når føles hverdagen «normal» igjen uten at man tenker på fraværet? 

Å åpne døra til mer dialog er det samme som selvskading, så det er ikke aktuelt. 

Anonymkode: 0113c...f3e

Jeg lagde min egen lille familieklikk. Inviterte til diverse osv. Planla, dro på ferie med venner mm. Man MÅ ikke sette seg i en situasjon som blir vanskelig, man kan rett og slett ta kontroll og styring ved å arrangere selv osv. Må selvfølgelig ikke gjøre alt selv da man fint kan ta med annen familie i planleggingen men da får jo selvfølgelig de som planlegger vetorett 😅 Om noen er uønsket så blir jo ikke de invitert. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Å kutte ut sine foreldre er noe jeg ikke ville gjort om det ikke var absolutt, absolutt nødvendig. Og da tenker jeg på tilfeller der man har vært utsatt for overgrep, incest og vold. Det er visst en trend i tida at mange kutter ut foreldrene sine, fordi de ikke er helt fornøyd med dem. Enkelte legger sine egne skuffelser over livet på sine foreldre. Man føler på en indre uro og føler seg ikke lykkelig. Foreldrene og oppveksten får skylda for at man ikke har fått tatt utdanning eller ikke er der man ønsket å være i livet. Kanskje ser man jevnaldrende etablere seg, få barn, kjøpe bolig, og så føler man at man selv står på stedet hvil, at man ikke har lykkes. Det er lettere å skylde på foreldre og oppvekst enn å ta tak i eget liv og og egne demoner.

Forholdet til øvrig slekt og familie blir såklart påvirket når man tar et så drastsisk valg, som enkelte gjør i den tro at de skal få det bedre. Man mister kontakten med veldig mange i familien som følge av dette. Man bør spørre seg selv om det er verdt det, eller om man heller kunne hatt LITT kontakt, f eks noen ganger per år. Tror flere av disse som kutter foreldrene sine helt ut hadde vært lykkeligere med en slik løsning. 

Anonymkode: a97f5...479

For min del var det feil med litt kontakt. Jeg ble manipulert og utsatt for både fysisk og psykisk vold fra min mor selv i voksen alder. Ettersom jeg satte grenser for henne, eskalerte hun presset. Feriene mine var et helvete. Øvrig familie gjorde situasjonen vanskeligere for meg ved å insistere på en normal og overfladisk kontakt. For oss som har slike ekstreme relasjoner er det godt å gi slipp. For egen del ble jeg psykisk mye bedre av at jeg slapp å hele tiden tenke på neste trekk i kommunikasjonen med disse menneskene. Jeg har aldri ligget samfunnet til last. Jeg har to barn og alltid har en bra jobb med god inntekt. Det å kutte ut foreldrene mine gjorde at jeg for første gang i livet kunne nyte den materielle velferden som jeg selv har bygget rundt meg.Deilig!

Anonymkode: 44002...1cc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Gjorde dette for 15 år siden. Det ble ro med en gang, fikk mer ut av hverdagen min og bedre konsentrasjon. Så var det noen år jeg savnet å ha en mamma, en sånn mamma som "alle" andre hadde hatt hele veien, men en sånn kan man ikke trylle frem. Min hadde jo alltid vært avhengig av tabletter og alkohol, vært voldelig og trykket meg ned. 

Etter jeg fikk barn selv, 8 år siden jeg fikk første nå, så har jeg ikke følt noe savn i det hele tatt. 

Anonymkode: bdadb...a31

Så befriende å høre! 

Anonymkode: 0113c...f3e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

For meg var dette en gradvis prosess. Jeg har det veldig bra med avgjørelsen. Ungene mine har det fint med dette. Jeg har kuttet ut familien rundt mine foreldre fordi de har levd i fornektelse. Jeg ser liten vits i å hykle med gaver til jul. Sender en og annen symbolsk gave til barna på den andre siden, siden man vet aldri. Kanhende vil vi møtes av en eller annen grunn i framtiden. Etter jeg kuttet ut mine foreldre og alle deres støttespillere har jeg hatt det rolig og bra for første gang i livet mitt. Jeg savner ikke bråk, uro krangel og drama. Hvis du trives med å kutte ut foreldre så tenker jeg dette er ikke så mye å tenke på. Les en bok, se en film eller finn på noe annet du liker. Til de som spør hva du skal i julen, vær gjerne åpen og forklar at du treffes ikke med familien. Min erfaring er at da slutter de å spørre.

Anonymkode: 44002...1cc

 

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

For min del var det feil med litt kontakt. Jeg ble manipulert og utsatt for både fysisk og psykisk vold fra min mor selv i voksen alder. Ettersom jeg satte grenser for henne, eskalerte hun presset. Feriene mine var et helvete. Øvrig familie gjorde situasjonen vanskeligere for meg ved å insistere på en normal og overfladisk kontakt. For oss som har slike ekstreme relasjoner er det godt å gi slipp. For egen del ble jeg psykisk mye bedre av at jeg slapp å hele tiden tenke på neste trekk i kommunikasjonen med disse menneskene. Jeg har aldri ligget samfunnet til last. Jeg har to barn og alltid har en bra jobb med god inntekt. Det å kutte ut foreldrene mine gjorde at jeg for første gang i livet kunne nyte den materielle velferden som jeg selv har bygget rundt meg.Deilig!

Anonymkode: 44002...1cc

Samme her!

Jeg prøvde LITT kontakt, og selvsagt ble det katastrofe.... Null kontakt er eneste som funker.

For min del så har dessverre svertekampanjene gjort at de fleste i familien tar side med foreldrene mine. Eventuelt holder seg veldig taus. 1 person i familien har vist støtte og forståelse for meg. 

Jeg har sørget over foreldrene og familien jeg ønsket jeg skulle ha, men aldri fikk. Man må sørge mennesker som er i live. Man må også se at andre familiemedlemmer vender ryggen til og at de også har deltatt på svertekampanjene til mine narsissistiske foreldre. De mishandlet meg i barndommen såvel som i voksen alder. 

Jeg kuttet først ut far og farsiden begynnelsen av 2024, så mor og de fleste på morsiden slutten av 2024 og uti dette året 2025. 

Det er ensomt og tøft. MEN! Jeg har det ekstremt mye bedre psykisk! Jeg har gått ifra å være redd, engestelig, stressa og deprimert, til å være fri fra nesten alt. Depresjonen er jeg blitt kvitt ❤️ 

Jeg synes det er bra flere har kuttet kontakt med mishandlerene sine. Om det er foreldre eller ekser spiller ingen rolle. Dette er et tegn på at vi verdsetter oss selv og våre barn høyt. Vi har begynt å elske oss selv igjen etter å ha blitt ødelagt av dem.

Til deg: 

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Å kutte ut sine foreldre er noe jeg ikke ville gjort om det ikke var absolutt, absolutt nødvendig. Og da tenker jeg på tilfeller der man har vært utsatt for overgrep, incest og vold. Det er visst en trend i tida at mange kutter ut foreldrene sine, fordi de ikke er helt fornøyd med dem. Enkelte legger sine egne skuffelser over livet på sine foreldre. Man føler på en indre uro og føler seg ikke lykkelig. Foreldrene og oppveksten får skylda for at man ikke har fått tatt utdanning eller ikke er der man ønsket å være i livet. Kanskje ser man jevnaldrende etablere seg, få barn, kjøpe bolig, og så føler man at man selv står på stedet hvil, at man ikke har lykkes. Det er lettere å skylde på foreldre og oppvekst enn å ta tak i eget liv og og egne demoner.

Forholdet til øvrig slekt og familie blir såklart påvirket når man tar et så drastsisk valg, som enkelte gjør i den tro at de skal få det bedre. Man mister kontakten med veldig mange i familien som følge av dette. Man bør spørre seg selv om det er verdt det, eller om man heller kunne hatt LITT kontakt, f eks noen ganger per år. Tror flere av disse som kutter foreldrene sine helt ut hadde vært lykkeligere med en slik løsning. 

Anonymkode: a97f5...479

Ville du ha gitt samme råd til en med voldelig og farlig kjæreste? Hvis svaret er nei burde det være lettere å forstå vår situasjon også. 

Anonymkode: e4271...2e5

[AnonymBruker]

Jeg kuttet ut min mor når jeg var 16 år og i samme slengen så kuttet jeg ut familien på den siden helt. Var tungt de første årene, men ble bedre jo gamlere jeg ble. Er 38 nå og livet føles herlig🙂

Anonymkode: dd40c...b64

[AnonymBruker]

Man blir mellom barken og veden noen ganger, og det vil det nok fortsette å være i årene som kommer.

Jeg led meg igjennom en barnedåp i vår, men kommer til å takke nei til et bryllup neste høst; det koster for mye mentalt å stille opp. Skulle gjerne vært der, men ikke sammen med "marerittet" selv. 

Har blokkert alle kommunikasjonskanaler. Om så hele resten av familien snur ryggen til meg, så er det greit. Jeg vil bare leve i fred og ro. 

Anonymkode: dd93e...11f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Å kutte ut sine foreldre er noe jeg ikke ville gjort om det ikke var absolutt, absolutt nødvendig. Og da tenker jeg på tilfeller der man har vært utsatt for overgrep, incest og vold. Det er visst en trend i tida at mange kutter ut foreldrene sine, fordi de ikke er helt fornøyd med dem. Enkelte legger sine egne skuffelser over livet på sine foreldre. Man føler på en indre uro og føler seg ikke lykkelig. Foreldrene og oppveksten får skylda for at man ikke har fått tatt utdanning eller ikke er der man ønsket å være i livet. Kanskje ser man jevnaldrende etablere seg, få barn, kjøpe bolig, og så føler man at man selv står på stedet hvil, at man ikke har lykkes. Det er lettere å skylde på foreldre og oppvekst enn å ta tak i eget liv og og egne demoner.

Forholdet til øvrig slekt og familie blir såklart påvirket når man tar et så drastsisk valg, som enkelte gjør i den tro at de skal få det bedre. Man mister kontakten med veldig mange i familien som følge av dette. Man bør spørre seg selv om det er verdt det, eller om man heller kunne hatt LITT kontakt, f eks noen ganger per år. Tror flere av disse som kutter foreldrene sine helt ut hadde vært lykkeligere med en slik løsning. 

Anonymkode: a97f5...479

Med "vold", mener du da utelukkende fysisk vold? Hva med psykisk og/eller emosjonell vold? Som bare fortsetter og fortsetter så lenge man tillater kontakt, selv som voksen og med egne barn? Når dine egne barn blir brukt mot deg av dine egne foreldre? Er det innafor da?

 

Det er sikkert noen som kutter kontakten litt for "lett" også, vil jeg tro. Samtidig, for de fleste vil jeg tro at det er litt mer som ligger bak, for ganske mange. Som oftest ting som foregår nå, i voksen alder. En ting er traumer etter å ha fått ris på rumpa som barn. En annen er kontrollerende atferd og emosjonell utpressing som fortsetter lenge etter at du har blitt voksen og selv har stiftet egen familie. Når dine søsken og din partner blir brukt til å lage krangler og drama rundt forelderen din. Som oftest mener forelderen seg å være det godhjertede men misforståtte offeret for alle andre sine påståtte/sterkt overdrevne ugjerninger. Stadig hakking, bakhåndskompliment, "vitser" på din bekostning som sårer, der reaksjonen din blir ledd bort som at du er den følsomme. "Hjelp" som er mer til bry enn til faktisk hjelp, som senere blir kringkastet til resten av slekta som noe han/hun ble tvunget til å gjøre for deg. Etc etc etc.

Anonymkode: 0b548...1cc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Med "vold", mener du da utelukkende fysisk vold? Hva med psykisk og/eller emosjonell vold? Som bare fortsetter og fortsetter så lenge man tillater kontakt, selv som voksen og med egne barn? Når dine egne barn blir brukt mot deg av dine egne foreldre? Er det innafor da?

 

Det er sikkert noen som kutter kontakten litt for "lett" også, vil jeg tro. Samtidig, for de fleste vil jeg tro at det er litt mer som ligger bak, for ganske mange. Som oftest ting som foregår nå, i voksen alder. En ting er traumer etter å ha fått ris på rumpa som barn. En annen er kontrollerende atferd og emosjonell utpressing som fortsetter lenge etter at du har blitt voksen og selv har stiftet egen familie. Når dine søsken og din partner blir brukt til å lage krangler og drama rundt forelderen din. Som oftest mener forelderen seg å være det godhjertede men misforståtte offeret for alle andre sine påståtte/sterkt overdrevne ugjerninger. Stadig hakking, bakhåndskompliment, "vitser" på din bekostning som sårer, der reaksjonen din blir ledd bort som at du er den følsomme. "Hjelp" som er mer til bry enn til faktisk hjelp, som senere blir kringkastet til resten av slekta som noe han/hun ble tvunget til å gjøre for deg. Etc etc etc.

Anonymkode: 0b548...1cc

Dette! 😞

Anonymkode: e4271...2e5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Å kutte ut sine foreldre er noe jeg ikke ville gjort om det ikke var absolutt, absolutt nødvendig. Og da tenker jeg på tilfeller der man har vært utsatt for overgrep, incest og vold. Det er visst en trend i tida at mange kutter ut foreldrene sine, fordi de ikke er helt fornøyd med dem. Enkelte legger sine egne skuffelser over livet på sine foreldre. Man føler på en indre uro og føler seg ikke lykkelig. Foreldrene og oppveksten får skylda for at man ikke har fått tatt utdanning eller ikke er der man ønsket å være i livet. Kanskje ser man jevnaldrende etablere seg, få barn, kjøpe bolig, og så føler man at man selv står på stedet hvil, at man ikke har lykkes. Det er lettere å skylde på foreldre og oppvekst enn å ta tak i eget liv og og egne demoner.

Forholdet til øvrig slekt og familie blir såklart påvirket når man tar et så drastsisk valg, som enkelte gjør i den tro at de skal få det bedre. Man mister kontakten med veldig mange i familien som følge av dette. Man bør spørre seg selv om det er verdt det, eller om man heller kunne hatt LITT kontakt, f eks noen ganger per år. Tror flere av disse som kutter foreldrene sine helt ut hadde vært lykkeligere med en slik løsning. 

Anonymkode: a97f5...479

Det er virkelig ikke en trend å kutte kontakt med sine egne foreldre. Man trenger heller ikke at andre skal godkjenne årsaken. Det går i mot ens biologi å gjøre det, og det er virkelig ikke lett. Det du skriver om at man gjør det for filleting er feil. Jeg heier på alle som står opp for seg selv og velger å beskytte seg og ikke la noen som behandler en stygt ha tilgang på en.

Ts, det tok rundt 6mnd før ting føltes normalt for meg. Jeg har aldri angret et sekund, og jeg er faktisk glad for alle familiemedlemmer jeg mistet kontakten med. Hva godt ville jeg fått ut av relasjoner med mennesker som tror at jeg lyver om så alvorlige ting? Og mennesker som tror meg, men som ønsker å ha kontakt med meg og de som har traumatisert meg. Jeg fortjener ikke det, jeg fortjener trygge mennesker rundt meg. Ingen av de fortjener meg. Jeg har det MYE bedre nå, uten foreldre og andre familiemedlemmer. Jeg har min egen familie, heldigvis❤️

Anonymkode: ad9f1...6ab

[AnonymBruker]

Jeg bodde på andre siden av landet da kontakten ble kuttet. Det gjorde nok det hele lettere. Det var ingen naturlige kontaktpunkter. Hverdagen føltes med en gang lettere, å slippe å forholde meg til de. 

Det tok nesten 10 år før vi skulle på samme begivenhet. Da ignorerte jeg de helt. Anerkjente ikke deres nærvær i det hele tatt. Heldigvis gjorde de det samme. 

Anonymkode: 81907...8f5

[AnonymBruker]

Sist gang jeg så noen fra pappas side av familie var i konfirmasjonen min. De fleste lever fremdeles, og bor i samme by, men vi har aldri hatt noe god relasjon. Jeg var så ung når vi mistet kontakt med de at jeg ikke brukte lang tid på å bli vant til det.

Tok noen måneder før det føltes normalt.

Anonymkode: 1de43...c79

[AnonymBruker]

Jeg ønsker deg styrke til å finne veien din, TS.

Anonymkode: 44002...1cc

[AnonymBruker]

For meg er det 20 år siden jeg kuttet kontakt med foreldre. Alle familierelasjoner ble påvirket og jeg har knapt hatt kontakt med noen på årene som har gått. Et par andre (søsken og søskenbarn) har etter hvert også kuttet kontakt og det har vært mulig å ta opp relasjonene igjen. Men det blir aldre det samme. Ikke bare fordi man har kuttet kontakt, men fordi man kommer fra en dysfunksjonell familie. 

For meg var det først en lettelse og jeg kunne endelig når jeg var 20 år puste og leve. I senere år når jeg fikk en egne barn kom sorgen. Så går det bedre igjen. Høytider har aldri vært noe problem for meg, da de ikke var noe hyggelige med mine foreldre uansett. Jeg har brukt disse dagene til å jobbe eller med egenskapt familie.

Du må nok akseptere at det er en livssorg. For min egen del har sorgen handlet mindre om de jeg kuttet kontakt med og mer om alt jeg så gjerne skulle ønske var anderledes. 

Anonymkode: fc88f...e58