Flytte fra hverandre, 2 barn og gravid med tredje

[AnonymBruker]

Jeg står i en situasjon som føles helt håpløs ut. 
 

Skal prøve å fatte meg kort.
Jeg og min samboer har 2 barn sammen, jeg er gravid med tredje barnet. Vi har vært sammen siden 2018 og har egentlig et fint og stødig forhold, eller vi hadde frem til 1 barnet kom til verden. Jeg ble uplanlagt gravid ganske tidlig i forholdet, men vi valgte å beholde. Jeg fikk barseldepresjon og var deprimert i ca 8 måneder etter en veldig tøff og traumatisk fødsel. Lite forståelse fra samboer og hans familie, litt sånn ”bit tennene sammen og kom deg videre“ opplegg. Når jeg omsider kom meg ut av depresjonen ble ting bedre igjen mellom oss og det har egentlig holdt seg fint frem til vinterstid 2024, da er minstemann 1år og samboer bestemmer seg for å være utro. Går litt tid før jeg oppdager dette, men går selvsagt i krisemodus når jeg så finner det ut. Ting roer seg, han lover det ene og det andre og pga barn bestemmer vi oss for å prøve å legge det bak oss. 3 måneder senere finner vi ut at jeg er gravid, når jeg finner ut av det er jeg 4 måneder på vei så det å skulle gjøre noe med det er ikke et alternativ. Vi hadde i utgangspunktet sett for oss at 2 barn holdt i massevis for oss, spesielt etter alt som har skjedd, men nå var vi altså i den situasjonen og må stå i det. 

Har nå nettopp funnet ut at samboer har vært utro igjen, med samme dame som tidligere. Gud vet hvor lenge det egentlig har pågått. Han har plutselig endret helt holdning til både meg og barna. Ønsker ikke å være med noen av oss, hjelper ikke til hjemme med hverken husarbeid eller barna og snakker ordentlig stygg og nedsettende til meg, foran barna. 
 

Jeg vil åpenbart ikke være i forhold med han lengre, ikke bo under samme tak heller. Men vi har 2 (snart 3) barn sammen og jeg vet ikke hvor jeg skal starte eller hva jeg skal gjøre. Jeg er ganske gravid med risikosvangerskap og kjenner veldig på dette. Sikkert ekstra hormonell også, men sliter skikkelig.. Håper noen har gode råd! 

Anonymkode: 5f8ac...c06

[AnonymBruker]

Har du mulighet til å flytte ut? Egenkapital? Leie leilighet til deg og barna? Med tre barn må han jo betale et rimelig solid barnebidrag, er han villig til det? 
 

Vet den «nye dama» at du er gravid? 

Anonymkode: ae8be...157

[AnonymBruker]

Vi eier et nybygget hus sammen så han må evt kjøpe meg ut av det og da kan jeg kjøpe leilighet, men i første omgang må jeg nok leie noe ganske umiddelbart. 
 

ja, hun vet det. Det er dessverre en nabo 

Anonymkode: 5f8ac...c06

[AnonymBruker]

Ønsker du å bo der du bor nå (området) helt til alle tre barna er ferdig med skolen? Om du ønsker å flytte nærmere familie, til et sted med bedre jobbmuligheter eller lignende, så er det lettest å flytte nå. 
 
Har du mulighet til å bo sammen med noen? F.eks. forelder, søsken, en kusine, en nær venninne. Så får du hjelp med barna.  
Jeg hadde tenåringen til min fetter boende hos oss (fordi hun ønsket å gå en spesiell linje på VGS), og hun hjalp en del til med barna. Det hjalp veldig mye i det daglige at hun kunne hente i barnehagen. 

Anonymkode: f335a...541

[AnonymBruker]

Kan du bo hos foreldrene  dine eller på hotell noen dager? I så fall, gjør det. La ham ta seg av ungene sine og hverdagen en stund. Så får du føttene under deg igjen og kan bruke denne tiden til å planlegge fremtiden din. 

Anonymkode: e0524...079

[AnonymBruker]

Vet du hva? Dette ordner seg! 
 

var i samme situasjon selv da jeg var høygravid selv med vårt 4. barn, og mannen fortalte han ikke hadde følelser for meg lenger. Da babyen var et par måneder gammel flyttet han ut og ble sammen med bestevenninnen på jobb… 

 

jeg snakket med banken, og fikk kjøpt han ut fra huset. Med barnebidrag, barnetrygd og overgangsstønad klarte jeg meg ganske bra! Nå 5 år senere klarer vi oss fortsatt fint, han har yngste også 50/50 nå:) det var kjempetøft i starten, og jeg gikk rett i kjelleren. Jeg var jo alenemor til en baby og 3 rlxre som skulle ha oppfølging de ukene de var hos meg. Jeg var bekymret for økonomien og det praktiske, i tillegg til en enorm kjærlighetssorn, og drømmen om familielivet som gikk i knas. Og barna var knust, 

 

Men det gikk bra❤️ barna har det greit nå, jeg har det veldig bra! Men jeg kommer aldri til å tilgi eksen for det han gjorde mot meg og barna

Anonymkode: f8d3b...852

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Vet du hva? Dette ordner seg! 
 

var i samme situasjon selv da jeg var høygravid selv med vårt 4. barn, og mannen fortalte han ikke hadde følelser for meg lenger. Da babyen var et par måneder gammel flyttet han ut og ble sammen med bestevenninnen på jobb… 

 

jeg snakket med banken, og fikk kjøpt han ut fra huset. Med barnebidrag, barnetrygd og overgangsstønad klarte jeg meg ganske bra! Nå 5 år senere klarer vi oss fortsatt fint, han har yngste også 50/50 nå:) det var kjempetøft i starten, og jeg gikk rett i kjelleren. Jeg var jo alenemor til en baby og 3 rlxre som skulle ha oppfølging de ukene de var hos meg. Jeg var bekymret for økonomien og det praktiske, i tillegg til en enorm kjærlighetssorn, og drømmen om familielivet som gikk i knas. Og barna var knust, 

 

Men det gikk bra❤️ barna har det greit nå, jeg har det veldig bra! Men jeg kommer aldri til å tilgi eksen for det han gjorde mot meg og barna

Anonymkode: f8d3b...852

Jeg og eksen bodde forresten annenhver uke i huset med barna frem til han fant ny plass å bo. Jeg og babyen bodde hos foreldrene mine den andre uken.

 

et vennepar som skiltes gjorde også dette. De leide en hybel, og byttet på huset og hybelen noen måneder. 

Anonymkode: f8d3b...852

[Rødvinsfilosofen]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg står i en situasjon som føles helt håpløs ut. 
 

Skal prøve å fatte meg kort.
Jeg og min samboer har 2 barn sammen, jeg er gravid med tredje barnet. Vi har vært sammen siden 2018 og har egentlig et fint og stødig forhold, eller vi hadde frem til 1 barnet kom til verden. Jeg ble uplanlagt gravid ganske tidlig i forholdet, men vi valgte å beholde. Jeg fikk barseldepresjon og var deprimert i ca 8 måneder etter en veldig tøff og traumatisk fødsel. Lite forståelse fra samboer og hans familie, litt sånn ”bit tennene sammen og kom deg videre“ opplegg. Når jeg omsider kom meg ut av depresjonen ble ting bedre igjen mellom oss og det har egentlig holdt seg fint frem til vinterstid 2024, da er minstemann 1år og samboer bestemmer seg for å være utro. Går litt tid før jeg oppdager dette, men går selvsagt i krisemodus når jeg så finner det ut. Ting roer seg, han lover det ene og det andre og pga barn bestemmer vi oss for å prøve å legge det bak oss. 3 måneder senere finner vi ut at jeg er gravid, når jeg finner ut av det er jeg 4 måneder på vei så det å skulle gjøre noe med det er ikke et alternativ. Vi hadde i utgangspunktet sett for oss at 2 barn holdt i massevis for oss, spesielt etter alt som har skjedd, men nå var vi altså i den situasjonen og må stå i det. 

Har nå nettopp funnet ut at samboer har vært utro igjen, med samme dame som tidligere. Gud vet hvor lenge det egentlig har pågått. Han har plutselig endret helt holdning til både meg og barna. Ønsker ikke å være med noen av oss, hjelper ikke til hjemme med hverken husarbeid eller barna og snakker ordentlig stygg og nedsettende til meg, foran barna. 
 

Jeg vil åpenbart ikke være i forhold med han lengre, ikke bo under samme tak heller. Men vi har 2 (snart 3) barn sammen og jeg vet ikke hvor jeg skal starte eller hva jeg skal gjøre. Jeg er ganske gravid med risikosvangerskap og kjenner veldig på dette. Sikkert ekstra hormonell også, men sliter skikkelig.. Håper noen har gode råd! 

Anonymkode: 5f8ac...c06

Å, herre! 
Noe så forferdelig! 
 

Jeg tenker at det mest opplagte må være er at han flytter ut. 
Om dere så må dele på hans husleie. 
 

Det er så og si umulig å få tak i en OK bolig til tre barn og en voksen på leiemarkedet. 
 

Så han får finne seg selv på en liten hybel, om det så må være. 
 

Snakk med banken din, og gjerne med Husbanken. 
Hør med NAV i samme slengen.
 

Jeg ville også forsøkt å skaffet psykologisk hjelp, da dette er en heftig livskrise, og du har et risikosvangerskap. 🫂