når datter med borderline ødelegger egen psykisk helse

[Grüner]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det er vel ikke basert på bare det, men også måten moren omtaler datteren sin på, ang. kommentaren om å finne henne død. Det er ganske brutalt å si.

Anonymkode: 3886b...7a1

Tror ikke du skal legge for mye i akkurat det. Det var vel bare et hjertesukk fra en utslitt mor, og en måte å si at det er veldig krevende å være nærmeste pårørende til en person med borderline, og en visshet om at det er en kronisk lidelse som ikke går over og at hun dermed ikke får fri før én av dem er borte. Det betyr likevel ikke at hun ønsker livet av datteren sin. 
 

 

[AnonymBruker]

Jenta har vel også en far som har vert med å påvirke oppveksten. 

Anonymkode: 2252e...f81

[Callista]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Borderline kommer jo fra et sted, altså oppveksten, så kan jo kanskje være bittelitt kritisk til hvordan denne moren har vært mot datteren i oppveksten...

Anonymkode: 7babd...db2

Ja, det tenkte jeg også på. Jeg har en venninne med Borderline som har blitt mye friskere. Terapi har hjulpet henne. Ingen visste hvordan hun hadde hatt det under oppveksten. På overflaten så virket hjemmet hennes veldig bra.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Borderline kommer jo fra et sted, altså oppveksten, så kan jo kanskje være bittelitt kritisk til hvordan denne moren har vært mot datteren i oppveksten...

Anonymkode: 7babd...db2

Samme tenkte jeg, ja. Altså at maska til mor glapp litt og så fikk du se hennes sanne jeg. Jeg tror at det er sånne grusomme holdninger som moren kommer med som har gitt henne sykdommen.

Anonymkode: cc582...fea

[AnonymBruker]

Grüner skrev (12 minutter siden):

Tror ikke du skal legge for mye i akkurat det. Det var vel bare et hjertesukk fra en utslitt mor, og en måte å si at det er veldig krevende å være nærmeste pårørende til en person med borderline, og en visshet om at det er en kronisk lidelse som ikke går over og at hun dermed ikke får fri før én av dem er borte. Det betyr likevel ikke at hun ønsker livet av datteren sin. 
 

 

Nei, men da bør hun søren meg ikke ta de ordene i sin munn da, om hun ikke mener det. Det går an å regulere seg. Det er ikke normalt å ha sånne tanker.

Anonymkode: cc582...fea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Borderline kommer jo fra et sted, altså oppveksten, så kan jo kanskje være bittelitt kritisk til hvordan denne moren har vært mot datteren i oppveksten...

Anonymkode: 7babd...db2

Det kan jo også være andre forhold som har bidratt til forstyrrelser. Det trenger ikke ha skjedd i hjemmet. Skole, miljøet, mobbing, og overgrep f.eks.  

Jeg har også i frustrasjon luftet meg til venner om egen familie pga psykisk sykdom hos dem. Det er ikke det at jeg ikke bryr meg om dem, behandler dem ulikt osv, men det er krevende å ha nære relasjoner som er alvorlig psykisk syk. 

Anonymkode: 63680...52d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (59 minutter siden):

Tror du skal være forsiktig med å trekke konklusjoner her. Borderline er en diagnose man får på grunn av et oppvekstmiljøet som har vært utrygt og uforutsigbart. Det er ikke noe man bare utvikler av seg selv. Så tror du skal ta hun der med en klype salt. Blant annet at hun sier at hun ikke får fred før hun finner datteren død. Det er bekymringsverdig at hun sier noe sånt. 

Anonymkode: af578...fcc

Dette er feil, mange har oppveksttraumer, slett ikke alle. Og det kan også være mobbing involvert her, det må ikke være en klin gal mor, hvor er far i historien f.eks? Men KG fornekter seg ikke, her har en gjeng damer bestemt at det er mor som er problemet, og da skal man våge seg for å si noe annet. 
 

Fra NHI;

Årsaken til tilstanden er uklar, men ser ut til å skyldes en kombinasjon av gener og miljø. Noen studier av tvillinger og familier tyder på at personlighetsforstyrrelser kan være arvelige eller sterkt forbundet med andre psykiske lidelser blant familiemedlemmer.
Mange som har emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, har opplevd en form for traume i barndommen. Dette kan være følelsesmessig, fysisk eller seksuelt misbruk, å være eksponert for langvarig redsel, omsorgssvikt, eller å vokse opp med et familiemedlem som har alvorlig psykisk sykdom eller rusproblem. Men også personer som har vokst opp uten traumer og i familier med støtte og omsorg, kan få denne personlighetsforstyrrelsen. Og motsatt, man kan ha en traumatisk oppvekst uten å utvikle emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse.

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Samme tenkte jeg, ja. Altså at maska til mor glapp litt og så fikk du se hennes sanne jeg. Jeg tror at det er sånne grusomme holdninger som moren kommer med som har gitt henne sykdommen.

Anonymkode: cc582...fea

Hennes sanne jeg? Har du levd med et barn med bipolar lidelse? Neppe, men kanskje du er syk selv om belaster de rundt deg. Det veldig, veldig vanlig at pårørende til pasienter med alvorlig psykisk sykdom eller ruslidelser tenker at de først får fred når vedkommende er død, fordi det er helt urealistisk med helbred. Og dette er så tabutanker at de ofte ikke tør si det høyt, nettopp pga fordømmelse som din. Du aner nok ikke hvordan det er å ha et barn som truer med å ta livet sitt, gjøre drastiske ting mot seg selv og andre, selvskader i ulike former og utagerer i tillegg på daglig basis. Du vet ikke hvordan det er å bli oppringt til alle døgnets tider av en som skal hoppe foran toget, hoppe fra ei bru, skjære seg i stykker med kniv, ta piller, kle seg naken og løpe rundt i byn og du vet ikke hverken hvem du skal ringe eller hvordan du skal skaffe vedkommende hjelp, for du vet at det ikke nytter. Akutt innlagt i dag er ut i morgen, og samme runden igjen og igjen. Det sliter ut en mor, selv om hun elsker barnet sitt aldri så mye, og kunne gitt hele verden for at hun ble frisk. Det er faktisk begrenset hva man får gjort som pårørende.

Jeg tenker helt motsatt av deg, hun viste ikke «sitt sanne ansikt», hun stoler nok på ts til å være årlig om jævlig hun faktisk har det. En enorm tillitserklæring. Og ts, det er ikke alltid andre kan hjelpe eller ordne det vi strever med. Noen ganger trenger man faktisk bare noen som kan lytte, og som kan dele den byrden man bærer gjennom å bli fortalt uten å fordømme. 

Anonymkode: d60c1...6b4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

I den forbindelse kom venninna mi med følgende utsagn; "jeg har ikke sjans på et avbalansert liv før jeg finner henne (altså dattera) død". 

Anonymkode: 8832c...5a2

Mammaen bør for det første lære seg litt om borderline. Det er mange andre muligheter her enn hennes datters død. Mange får det bedre med behandling, mange får det bedre med alderen. Hun kan også velge å ta avstand til henne, ikke bo sammen, ikke ha daglig kontakt osv. Hun må ikke nødt til å være et offer, det er jo et valg...

Anonymkode: 2592e...9b7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

min venninne har en voksen datter (25 år) med borderline. Denne dattera har nå bodd hjemme hos mor (min venninne) i fem måneder nå fordi hun ble kastet ut der hun var. 

Jeg kjenner ikke dattera. Har bare møtt henne èn gang. Iflg mor er hun manipulerende, lyver, og truer støtt og stadig med å ta livet sitt.

Igår var jeg og venninna mi sammen hele dagen. Badet, spiste, koste oss. Pratet selvsagt om alt mulig, og kom også inn på temaet psykisk helse. I den forbindelse kom venninna mi med følgende utsagn; "jeg har ikke sjans på et avbalansert liv før jeg finner henne (altså dattera) død". 

Hva kan man gjøre som utenforstående for å gi støtte i slike situasjoner? Hun er en type som virker ekstremt sterk og selvsikker. Men når man føler det slik kan man jo ikke ha det særlig godt. 

For å gi litt ramme rundt; vi har ikke kjent hverandre så lenge, og når vi gjør ting sammen handler det mest om å ha det gøy og nyte livet. Ut på drink, spise god mat og slike ting. I starten da vi ble kjent følte jeg meg faktisk underdanig i hennes selskap, nettopp fordi hun gir inntrykk av å være så sterk, har masse venner og full kontroll på livet. Men under det harde skallet ser det anderledes ut. Jeg vil bare finne ut av hvordan jeg kan støtte på best mulig måte. 

(pluss, bare så det er sagt; vi bor ikke i Norge og hun snakker ikke norsk, så det er ingen fare for at hun gjenkjennes her)

Anonymkode: 8832c...5a2

De må i behandling for å kunne leve rundt folk. Ingenting annet fungerer. Og de tar sjeldent livet sitt, det skjer jo, men håper mor melder bekymring til legen. 

Anonymkode: 8b31b...e3c

[AnonymBruker]

Det er ingenting som er mer humoristisk og dels sjokkerende enn å lese svarene på  Kvinneguidens "kropp og helse". 

Tror vi alle skal være ytterst glad for at de svarene vi får her aldri blir en realitet i det virkelig liv. Tenk om, bare tenk om de fikk makt for en dag, hvor mange saker som ville blitt opprettet hos pasientombudet, statsforvalteren, sivilombudsmannen.

 

Anonymkode: 33f86...11c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det Steps programmet finner man over alt og ikke bare i Norge 🙂 Er verdt ett forsøk. 

Anonymkode: a02b0...038

På nettsiden ser det ut som det er i Trondheim Namsos Levanger og Stjørdal så ikke over hele Norge men hvis du bor et av de stedene er det sikkert et godt tilbud.

Anonymkode: acaa5...e55

[Fighter83]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

min venninne har en voksen datter (25 år) med borderline. Denne dattera har nå bodd hjemme hos mor (min venninne) i fem måneder nå fordi hun ble kastet ut der hun var. 

Jeg kjenner ikke dattera. Har bare møtt henne èn gang. Iflg mor er hun manipulerende, lyver, og truer støtt og stadig med å ta livet sitt.

Igår var jeg og venninna mi sammen hele dagen. Badet, spiste, koste oss. Pratet selvsagt om alt mulig, og kom også inn på temaet psykisk helse. I den forbindelse kom venninna mi med følgende utsagn; "jeg har ikke sjans på et avbalansert liv før jeg finner henne (altså dattera) død". 

Hva kan man gjøre som utenforstående for å gi støtte i slike situasjoner? Hun er en type som virker ekstremt sterk og selvsikker. Men når man føler det slik kan man jo ikke ha det særlig godt. 

For å gi litt ramme rundt; vi har ikke kjent hverandre så lenge, og når vi gjør ting sammen handler det mest om å ha det gøy og nyte livet. Ut på drink, spise god mat og slike ting. I starten da vi ble kjent følte jeg meg faktisk underdanig i hennes selskap, nettopp fordi hun gir inntrykk av å være så sterk, har masse venner og full kontroll på livet. Men under det harde skallet ser det anderledes ut. Jeg vil bare finne ut av hvordan jeg kan støtte på best mulig måte. 

(pluss, bare så det er sagt; vi bor ikke i Norge og hun snakker ikke norsk, så det er ingen fare for at hun gjenkjennes her)

Anonymkode: 8832c...5a2

Beste du kan gjøre er å støtte venninnen din til å finne på andre ting i lag med deg og andre voksne på deres alder. Gjøre positive ting som gir henne energi og lysten til å leve. Fokusere på helsa si, sosiale og morsomme ting med andre folk osv. Få henne ut av huset.

Dattera til venninna di må nesten være venninna ditt sitt prosjekt. Og dattera må nesten finne sin egen vei. 

Endret 17. august av Fighter83

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

 

Hennes sanne jeg? Har du levd med et barn med bipolar lidelse? Neppe, men kanskje du er syk selv om belaster de rundt deg. Det veldig, veldig vanlig at pårørende til pasienter med alvorlig psykisk sykdom eller ruslidelser tenker at de først får fred når vedkommende er død, fordi det er helt urealistisk med helbred. Og dette er så tabutanker at de ofte ikke tør si det høyt, nettopp pga fordømmelse som din. Du aner nok ikke hvordan det er å ha et barn som truer med å ta livet sitt, gjøre drastiske ting mot seg selv og andre, selvskader i ulike former og utagerer i tillegg på daglig basis. Du vet ikke hvordan det er å bli oppringt til alle døgnets tider av en som skal hoppe foran toget, hoppe fra ei bru, skjære seg i stykker med kniv, ta piller, kle seg naken og løpe rundt i byn og du vet ikke hverken hvem du skal ringe eller hvordan du skal skaffe vedkommende hjelp, for du vet at det ikke nytter. Akutt innlagt i dag er ut i morgen, og samme runden igjen og igjen. Det sliter ut en mor, selv om hun elsker barnet sitt aldri så mye, og kunne gitt hele verden for at hun ble frisk. Det er faktisk begrenset hva man får gjort som pårørende.

Jeg tenker helt motsatt av deg, hun viste ikke «sitt sanne ansikt», hun stoler nok på ts til å være årlig om jævlig hun faktisk har det. En enorm tillitserklæring. Og ts, det er ikke alltid andre kan hjelpe eller ordne det vi strever med. Noen ganger trenger man faktisk bare noen som kan lytte, og som kan dele den byrden man bærer gjennom å bli fortalt uten å fordømme. 

Anonymkode: d60c1...6b4

Hvor står det noe om bipolar lidelse? 

Anonymkode: 3886b...7a1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Hvor står det noe om bipolar lidelse? 

Anonymkode: 3886b...7a1

Beklager, skrev feil. (Som burde vært åpenbart i sakens kontekst).

Anonymkode: d60c1...6b4

[Grüner]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Nei, men da bør hun søren meg ikke ta de ordene i sin munn da, om hun ikke mener det. Det går an å regulere seg. Det er ikke normalt å ha sånne tanker.

Anonymkode: cc582...fea

Det er ganske normalt når en er utslitt. Helt normale folk med barn uten diagnoser kan også si at de skulle ønske de ikke hadde fått barn når de er utslitt.

[AnonymBruker]

Kanskje de rundt hun som er syk skal prøve å se henne fra en annen side for å så møte henne også på en annen måte kan hjelpe enn gå rett på ganske hardt? Trenger ikke å være oppveksten som har gjort at hun sliter men alt rundt som hun har møtt hvis noen forstår 

Anonymkode: 98326...c0d

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke latt mitt barn bo hos meg i denne situasjonen. Så jeg ville rådet venninnen din til å avslutte det at datteren bor hjemme hos henne. 

Anonymkode: e1854...f52

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Tror du skal være forsiktig med å trekke konklusjoner her. Borderline er en diagnose man får på grunn av et oppvekstmiljøet som har vært utrygt og uforutsigbart. Det er ikke noe man bare utvikler av seg selv. Så tror du skal ta hun der med en klype salt. Blant annet at hun sier at hun ikke får fred før hun finner datteren død. Det er bekymringsverdig at hun sier noe sånt. 

Anonymkode: af578...fcc

Det er ikke riktig at borderline er noe man kun utvikler på grunn av et dårlig oppvekstmiljø. Det er langt mer komplisert enn det.

Utviklingen av borderline antas å være forårsaket av en kombinasjon av genetiske og miljømessige faktorer- uten at noen av dem alene er ansvarlig for utviklingen.

De tror en kombinasjon av gener kan skape en disposisjon til å utvikle borderline, og har identifisert flere gener som mulige bidragsytere. Har man som barn en genetisk disposisjon mot borderline, er man mer utsatt for å utvikle borderline (eller forsterke symptomene) om oppvekstmiljøet er dårlig/mindre ideelt. Deretter havner disse barna til slutt i et rom med en psykiater hvor de blir diagnosert, som fører til at mange tror at det kun handler om oppvekst siden "alle" med borderline hadde en dårlig oppvekst.

Har man en genetisk disposisjon mot borderline, er man også mer sensitiv til turbulens, så et oppvekstmiljø som er helt greit for "normale" barn, vil kanskje virke traumatiserende for noen som er genetisk disponert for å utvikle borderline. Og har man først begynt å utvikle noen symptomer, vil en trøblete atferd føre til at man støter på flere vegger, som igjen fører til en forsterkning i symptomene. Det er en slippery slope. 

 

 

 

 

 

 

 

Anonymkode: 9f573...304

[AnonymBruker]

Borderline er vondt for oss som har noen man er veldig glad i som har denne diagnosen.

Er bare så utrolig vond å få kritikk,kjeft og juling av den du elsker over alt på jord. 

Anonymkode: 357fc...14c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Dette er feil, mange har oppveksttraumer, slett ikke alle. Og det kan også være mobbing involvert her, det må ikke være en klin gal mor, hvor er far i historien f.eks? Men KG fornekter seg ikke, her har en gjeng damer bestemt at det er mor som er problemet, og da skal man våge seg for å si noe annet. 
 

Fra NHI;

Årsaken til tilstanden er uklar, men ser ut til å skyldes en kombinasjon av gener og miljø. Noen studier av tvillinger og familier tyder på at personlighetsforstyrrelser kan være arvelige eller sterkt forbundet med andre psykiske lidelser blant familiemedlemmer.
Mange som har emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, har opplevd en form for traume i barndommen. Dette kan være følelsesmessig, fysisk eller seksuelt misbruk, å være eksponert for langvarig redsel, omsorgssvikt, eller å vokse opp med et familiemedlem som har alvorlig psykisk sykdom eller rusproblem. Men også personer som har vokst opp uten traumer og i familier med støtte og omsorg, kan få denne personlighetsforstyrrelsen. Og motsatt, man kan ha en traumatisk oppvekst uten å utvikle emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse.

Hennes sanne jeg? Har du levd med et barn med bipolar lidelse? Neppe, men kanskje du er syk selv om belaster de rundt deg. Det veldig, veldig vanlig at pårørende til pasienter med alvorlig psykisk sykdom eller ruslidelser tenker at de først får fred når vedkommende er død, fordi det er helt urealistisk med helbred. Og dette er så tabutanker at de ofte ikke tør si det høyt, nettopp pga fordømmelse som din. Du aner nok ikke hvordan det er å ha et barn som truer med å ta livet sitt, gjøre drastiske ting mot seg selv og andre, selvskader i ulike former og utagerer i tillegg på daglig basis. Du vet ikke hvordan det er å bli oppringt til alle døgnets tider av en som skal hoppe foran toget, hoppe fra ei bru, skjære seg i stykker med kniv, ta piller, kle seg naken og løpe rundt i byn og du vet ikke hverken hvem du skal ringe eller hvordan du skal skaffe vedkommende hjelp, for du vet at det ikke nytter. Akutt innlagt i dag er ut i morgen, og samme runden igjen og igjen. Det sliter ut en mor, selv om hun elsker barnet sitt aldri så mye, og kunne gitt hele verden for at hun ble frisk. Det er faktisk begrenset hva man får gjort som pårørende.

Jeg tenker helt motsatt av deg, hun viste ikke «sitt sanne ansikt», hun stoler nok på ts til å være årlig om jævlig hun faktisk har det. En enorm tillitserklæring. Og ts, det er ikke alltid andre kan hjelpe eller ordne det vi strever med. Noen ganger trenger man faktisk bare noen som kan lytte, og som kan dele den byrden man bærer gjennom å bli fortalt uten å fordømme. 

Anonymkode: d60c1...6b4

Tøv. Det er ingen som får en alvorlig personlighetsforstyrrelse, som i stor grad handler om relasjonelle vansker, av genetikk alene. Trygghet, kjærlighet og omsorg kan ikke trigge pf. Kptsd og bpd er en vanlig kombo. Ellers er det vanlig å ha opplevd kronisk invalidering/emosjonell neglekt.

 

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

De må i behandling for å kunne leve rundt folk. Ingenting annet fungerer. Og de tar sjeldent livet sitt, det skjer jo, men håper mor melder bekymring til legen. 

Anonymkode: 8b31b...e3c

1 av 10 begår selvmord. Jeg håper du er enig i at de tallene antyder at det ikke skjer «sjeldent».

Anonymkode: 0cdb5...2bd