venn fra ungdomstiden som ruser seg

[AnonymBruker]

Som sagt, vi var venner som tenåringer men sluttet å henge sammen pga hen begynte å ruse seg og selge dop. Senere ble hen rusfri men ganske ødelagt og skadet av livet som rusmissbruker. Vi snakket sammen i den tiden men skadene sto i veien for ett likeverdig vennskap (hen hadde stagnert som 13 åring). Hen røk utpå så det sang etter tre år rusfri. Ingen klarte å stille nok opp for hen, vi burde organisert oss i vennegjengen slik at hen fikk det den trengte til å stabilisere livet sitt over tid. Uten hjelp fra noe  som kunne forklare skadene og traumene for oss, hvordan  vi burde håndtere timg etc så gikk alt på halv åtte og min venn hen ramlet ut i rus igjen.  Så gikk noen år og plutselig får jeg telefon, nå går al så bra. Hen har blitt helt rusfri, kjøpt hus , fått seg en god verge. Alt har vert strålende i 15 år...ikke 16. Nå er hen på kjøret igjen og jeg er så skuffet og lei meg pga det. Jeg tror hen selger dop og vet hen bruker dop. Hen skal alltid snakke med meg, ha klem og gir kyss på kinnet og jeg liker det ikke, nå som hen er på kjøret vil jeg ikke snakke mere med hen og det glir ikke inn i en hjerne som er 13 år i en kropp som er 50. 

Jeg fulgte hen hit, gjennom mange skuffelser og jeg har bekymret meg mye men jeg trodde på hen hver gang når hen klarte å komme.me seg bort fra rusen. Nå er det nok, jeg orker ikke mere. 

Jeg vet ikke hvor jeg ville med dette men...

 

Anonymkode: da7e9...61f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Som sagt, vi var venner som tenåringer men sluttet å henge sammen pga hen begynte å ruse seg og selge dop. Senere ble hen rusfri men ganske ødelagt og skadet av livet som rusmissbruker. Vi snakket sammen i den tiden men skadene sto i veien for ett likeverdig vennskap (hen hadde stagnert som 13 åring). Hen røk utpå så det sang etter tre år rusfri. Ingen klarte å stille nok opp for hen, vi burde organisert oss i vennegjengen slik at hen fikk det den trengte til å stabilisere livet sitt over tid. Uten hjelp fra noe  som kunne forklare skadene og traumene for oss, hvordan  vi burde håndtere timg etc så gikk alt på halv åtte og min venn hen ramlet ut i rus igjen.  Så gikk noen år og plutselig får jeg telefon, nå går al så bra. Hen har blitt helt rusfri, kjøpt hus , fått seg en god verge. Alt har vert strålende i 15 år...ikke 16. Nå er hen på kjøret igjen og jeg er så skuffet og lei meg pga det. Jeg tror hen selger dop og vet hen bruker dop. Hen skal alltid snakke med meg, ha klem og gir kyss på kinnet og jeg liker det ikke, nå som hen er på kjøret vil jeg ikke snakke mere med hen og det glir ikke inn i en hjerne som er 13 år i en kropp som er 50. 

Jeg fulgte hen hit, gjennom mange skuffelser og jeg har bekymret meg mye men jeg trodde på hen hver gang når hen klarte å komme.me seg bort fra rusen. Nå er det nok, jeg orker ikke mere. 

Jeg vet ikke hvor jeg ville med dette men...

 

Anonymkode: da7e9...61f

Syns det var en gog og realistisk skildring av hvordan det er å være pårørende/venn av en rusmisbruker. Stadige skuffelser. Det er  en grunn til at på et visst punkt så anbefaler til og med pårørendesenteret å bryte kontakt med sine nærmeste om de har havnet langt nok utpå. Rett og slett for å verne seg selv. Det virker hjerteskjærende og umenneskelig å liksom gi en person opp og snu ryggen til når noen sliter. Men narkomane har den grusomme evnen til å bryte ned mennesker de omgås tett. Mange mister evnen til empati. Alt handler om dem og rusen. 

Det blir litt som å være på et skip som synker. Etter å ha forsøkt å redde noen uten å få det til…så må man på et tidspunkt gi opp og fokusere på å redde seg selv. Hvis ikke blir begge dratt ned i bølgene. Denne sterke metaforen ble brukt til en mor som brukte 24 timer i døgnet på å forsøke å redde og bekymre seg over sin narkomane datter💔

Nå er jo ikke denne vennen like nær for deg. Men konklusjonen er at du kan holde deg borte fra denne vennen med god samvittighet. For å verne deg selv.

Anonymkode: 0131a...0cb

[snillOnkel]

La ham være i fred. Vi velger selv hvordan vi lever livene våre. 

[AnonymBruker]

Rusavhengighet er en sykdom som vedkommende må leve med livet ut, nykter eller ei. Har man i tillegg havnet skjevt ut ift. jobb, utdannelse og familie på grunn av rus er det enda tøffere å faktisk holde seg rusfri. 

Jeg er pårørende til en som i dag kan karakteriseres som «late stage». Selv uten rus er personen ganske ødelagt med både fysiske, psykiske og mentale skader noe som selvsagt gjør det enda vanskeligere å velge bort rusen. 

Det er frustrerende, kjipt og vondt å forholde seg til, men det hjelper faktisk ikke å være skuffet eller ha for høye forventninger. Personen har sannsynligvis veldig lite livskvalitet både med og uten rusen. Det er tøft å forholde seg til, men dessverre harde fakta. 

Skulle jeg likt å løfte vedkommende ut, stake ut en kurs for han, filleriste og få han til å «skjerpe seg» om ikke annet enn av hensyn til de som er glad i han? Ja, det skulle jeg, men jeg vet at etter X antall forsøk på intervensjon så er det faktisk nyttesløst.

Det jeg gjør i stedet er å prøve å få med personen ut på litt turer og med på semi-sosiale greier. Lager mat til han og prøver å bidra med enkelte hyggelige ting, siden jeg vet at mesteparten av pengene går til rus. Er vedkommende for ruset eller ikke i form så sier jeg ifra om at vi ikke kan henge sammen når han er slik.

Jeg har sluttet å ligge våken om nettene de gangene vi ikke får tak i han og har akseptert at det kan komme en telefon om død når som helst. Har akseptert at det er slik og at han mest sannsynlig kommer til å dø (relativt) ung. Dette betyr også at jeg emosjonelt må distansere meg fra hvor glad jeg egentlig er i han fordi det blir for tungt å bære hver dag. Kjipt, men sånn er det bare. Man gjør det man kan for andre, men må også passe på seg selv. 

Anonymkode: 74713...995

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Jeg har sluttet å ligge våken om nettene de gangene vi ikke får tak i han og har akseptert at det kan komme en telefon om død når som helst. Har akseptert at det er slik og at han mest sannsynlig kommer til å dø (relativt) ung. Dette betyr også at jeg emosjonelt må distansere meg fra hvor glad jeg egentlig er i han fordi det blir for tungt å bære hver dag. Kjipt, men sånn er det bare. Man gjør det man kan for andre, men må også passe på seg selv. 

Du, samme her. Å jeg har flere ganger blitt kjeftet på av enkelte for at jeg ikke gjør nok. At jeg er slem som vender ryggen til. De skulle bare visst hvor mye jeg har prøvd. Man blir helt ødelagt. Mine nærmeste venner og selvfølgelig resten av familien forstår heldigvis. Men det er de på utsiden som dømmer. Mitt familiemedlem som ruser seg har begynt å snakke vondt om oss i familien, at vi har sviktet og ikke bryr oss. At vi har nektet å gi hn mat. Sistnevnte kan høres grusomt ut, men de som er inni dette selv forstår nok. Handler om at personen kommer for 28373 gang å spørr om penger til mat, og bruker det heller opp på dop som flere ganger har ført til overdose. Så man må faktisk skjerme seg selv når ting kommer til et visst punkt ts. Og til deg som skrev teksten jeg siterer, sender deg en hjertevarm klem. Vi er flere som frykter å få den beskjeden og det er en utrolig vond følelse 

Anonymkode: eed93...a4f

[AnonymBruker]

Bare dropp å hjelpe. Slike folk kan en ikke gjøre noe for.

Anonymkode: f141e...26a