Hvilken rolle har mannen på fødestua?

[AnonymBruker]

Når DU skulle føde, hva gjorde mannen/samboeren/ektefellen din? Holdt deg i hånda, strøk på deg, snakket med deg eller hentet vann eller isbiter? Greide han å holde seg på beina eller besvimte han? Var han inne på fødestuen sammen med deg gjennom hele fødselen?

Anonymkode: 41900...376

[Fame]

Han masserte meg, ga meg saft og lystgass. Da jeg var rundt 8-9 cm begynte ting å bli litt voldsomt for han så da stakk han før han besvimte og ventet på barsel til vi kom dit 4 timer senere

Dette var forresten planlagt og jeg la ikke merke til at han gikk. Han hadde ikke vært til hjelp hvis han besvimte 

[esk]

Ved første fødsel: Jeg hadde full panikk og det var kun mannen som nådde gjennom til meg. Han sto med meg i timesvis og hjalp meg å fokusere og puste, mens han trøstet og holdt meg.

De to andre fødslene trengte han ikke gjøre annet enn å hente vann, for jeg var så godt smertelindret og hadde det helt fint, samtidig som fødslene var over like raskt som de startet omtrent. Han var aldri i nærheten av å svime av nei, og var der hele tiden når han ikke hentet vann 🥰

Endret 16. august av esk

[AnonymBruker]

Jeg så for meg at mannen skulle gi meg massasje, stryke meg, gjøre alt for meg. 

I realiteten så havnet jeg i en egen boble der jeg helst ikke ville forholde meg til andre mennesker. Han strøk på meg og snakket til meg til jeg til slutt måtte be han om å sitte på mobilen eller gjøre noe annet, ble plagsomt med mye oppmerksomhet. 

Så helt på slutten satt han i en stol ved siden av meg og så på fotballkamp på mobilen mens jeg skviste hånda hans mens jeg hadde en rie. Ikke slik jeg trodde at jeg ville ha det, men var altså på min bestilling. 

Det eneste jeg angrer litt på er at jeg kunne bedt han om å holde koll på tiden: notere litt forløpet og hva som skjedde når, for alt er som en tåke for meg når jeg tenker tilbake på det. Men var en veldig fin opplevelse som jeg gjerne skulle husket flere detaljer fra. 

Anonymkode: 8559a...5bd

[AnonymBruker]

Og nei, aldri i nærheten av å besvime. Da hodet kronet seg spurte han om han fikk se og jeg lot han. 😂😅 

Anonymkode: 8559a...5bd

[AnonymBruker]

Moralsk støtte, minnet meg på å puste, fortalte meg at jeg var flink og sterk, kom med mat og drikke, la kald klut på pannen, ga en hånd å holde i, fortalte jordmor hva jeg trengte, hjalp til med lystgass og hjalp meg på do. For meg har mannen min vært like viktig som jordmor. Han var der gjennom hele fødslene ja.

Anonymkode: a7ea0...3d4

[AnonymBruker]

Han var sjåfør, jeg var impomert ober hvor rolig han var mens jeg satt i pasasjersetet og ulte. Mine fødsler var raske, ca 1 time på fødestua. Han holdt meg i hånda og var forståelsesfull og oppmuntrende. Rakk ikke å hente vann eller is eller kluter eller noe sånt, det gikk så fort. Han klipte navlestrengen.

Da baby var ute og jeg fossblødde, ble baby lempet over til far før jeg ble trillet på operasjonssrua. Far og baby var alene et par timer, avbrutt av at barnepleier målte og stelte, og den kontakten de da fikk gjorde at de fikk et veldig tett bånd videre.

Anonymkode: b494f...85b

[AnonymBruker]

Mannen min var med hele tiden. Han hadde en rie teller app så han informerte meg hele tiden hvor lenge riene hadde vart og tiden mellom. Det hjalp med å distrahere litt. På slutten hjalp han med lystgassen. 
Han holdt på å besvime på en av de første ultralydene, men klarte seg overraskende bra gjennom fødselen og klippet også navlestrengen.

Anonymkode: 0e50b...cbf

[AnonymBruker]

Min mann var på jobb, jordmor sendte ham avgårde fordi det kom til å ta så lang tid... 40 minutter etter var ungen ute og mannen kom ti minutter for seint😅

Anonymkode: 9ce65...f62

[AnonymBruker]

Hadde jeg vært dame og i barsel ville jeg blitt dritforbanna om en fyr hadde strøket meg på arma og spurt "går det bra?".

Men hva vet vel jeg, kanskje dette er hva fødende damer trenger.

Anonymkode: 45501...6ab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hadde jeg vært dame og i barsel ville jeg blitt dritforbanna om en fyr hadde strøket meg på arma og spurt "går det bra?".

Men hva vet vel jeg, kanskje dette er hva fødende damer trenger.

Anonymkode: 45501...6ab

Det hadde jeg også, men heldigvis er det nok ingen/få menn som spør om det 🤣 og stryker sikkert ikke på armen heller lol.

 

Han strøk meg på ryggen, støttet meg mens jeg bouncet på treningsballen. Ga meg tilbake lystgassen hver gang jeg hadde kastet den bort. Ga meg vann. Fortalte hva jordmor sa, hvis jeg ikke registrerte det.

og viktigst av alt; gråt av lykke med meg da baby var ute 💖

Anonymkode: 1601d...ddb

[AnonymBruker]

Under begge fødslene har vi mer eller mindre vært alene frem til pressingen. Han passet derfor på, slik at jeg kunne sitte i badekar selv om jordmor ikke hadde tid til å være på rommet med oss. Ja, hva hjalp han til med? Hentet jordmor når jeg fikk trykketrang, og holdt hendene mine mens jeg presset. Utenom dette merket jeg egentlig ikke at han var der 😅

Var veldig kjekt å ha han etter fødselen da! Han holdt babyen til jeg var ferdig med å bli bedøvd før sying, og kom med godteri til meg mens jeg lå med bena til værs og babyen på puppen.

Anonymkode: 5ffe5...672

[Million]

Da jeg var på fødeavdelingen åtte måneder på vei for en forhåndskontroll pga sterke ryggsmerter og en snodig, farget utflod, så viste det seg at jeg var i full fødsel. Ble derfor sendt i dusjen og iført sykehusskjorte, før jeg ble lempet opp i en fødeseng. De hentet fødesengen og trillet den helt bort til meg, fikk ikke lov å gå tvers over gangen til rommet på egne bein engang. De trodde kanskje ungen skulle ramle ut i korridoren?

Uansett, inn på et rom på fødeavdelingen, og da vi var kommet inn dit, sier mannen at han går ned for å hente en kopp kaffe og ta et par telefoner og informere familie. Han hadde jo "hørt" at fødsler tok hele natta og mer, så han trodde han hadde god tid, og tok seg derfor god tid. Så han ble lenge borte...

Husker godt at jordmoren sa lettere irritert nesten at "hvis ikke han mannen din kommer tilbake nå ganske snart, så kommer han til å gå glipp av hele greia her!"

Da han kom tuslende inn på rommet igjen med kaffekruset i hånda, lå jeg i full fødsel og ungen var nesten ute med hodet. Han holdt meg i hånda og jeg husker egentlig ikke at han var der bortsett fra et par kommentarer fra han. Ene var da jeg duppet av mellom noen rier, for jeg var så trøtt pga manglende søvn natten før (pga ryggsmertene). Da ropte han at "du må ikke sove nå, nå kommer det en rie til!" (han så på det apparatet som målte riene) 

Jeg var så fokusert på å presse og kjempe meg gjennom smertene, at jeg egentlig ikke la særlig merke til hans tilstedeværelse. Jeg hadde bare nedlagt forbud mot å gå ned i fotenden og glane, det fikk han ikke lov til, kun stå ved hodeenden av senga!

Det var ingen lang fødsel. Fra vi kom gående inn på fødeavdelingen og skulle til det vi trodde var en kontroll, og til barnet var ute, tok det bare en og en halv time. Etter fødselen gikk jordmoren bare ut i fra at jeg hadde lyst å se på de ekle greiene som kom ut av meg etter barnet. Det vil si morkaka med navlestreng og blod og gørr på. Jeg ropte at "nei, få de greiene vekk fra meg!" og da spratt mannen min opp og sa "jeg vil gjerne se!". Så ble han med jordmora bort i et hjørne i rommet, dit hun trillet trillebordet som morkaken hadde blitt lagt på.

Stort mer av mannen husker jeg ikke i løpet av fødselen. Det var ingenting jeg ikke hadde klart alene, faktisk. Hyggelig at han var der og fikk se hvordan sønnen hans kom til verden da. Det satte han pris på, og blod og gørr har aldri plaget han. Så ingen besvimelser eller grønn i trynet der.

[AnonymBruker]

Hadde keiserfødsel, var ikke på fødestue i forkant siden jeg ble hasteforløst grunnet alvorlig preeklampsi. Mannen var med hele tiden fra han kom på sykehuset til baby var ute. Han satt oppe litt bak anestesipersonalet, men jeg snakket ikke særlig med han under forløsningen siden jeg var alvorlig syk og opptatt med mitt kan du si. 

Når baby kom ut og ikke klarte å puste selv fikk jeg ikke det med meg, men mannen var med til asfyksibordet og holdt på å besvime siden han var så redd for at vi skulle miste barnet vårt. Så ble mannen med babyen til nyfødt intensiv og var med baby stort sett hele første døgnet og hadde barnet vårt på brystet sitt osv siden jeg ikke var der og kunne det. Dagen etter når jeg var bedre i form og vi var samlet alle sammen ble mannen min ganske dårlig fysisk som en reaksjon på alt. 

Anonymkode: 37a4d...939

[AnonymBruker]

Han var i rommet hele første fødsel, men jeg orket hverken bli tatt på eller snakket til pga helt sinnsyke rier, så det var ikke mye til hjelp han kunne være. Var glad han var der da barnet kom ut og fikk oppleve det sammen og den første tiden etterpå. Andre fødsel rakk han ikke være med på, men kom så fort han kunne. 

Anonymkode: 911c2...6b3

[AnonymBruker]

Min var tilstede hele fødselen. Snakket for meg jf fødeønsker når jeg var for smertepåvirket til å snakke selv. Hentet mat og drikke, åpnet vinduet, hold hånden min, hentet sykepleier om han ble redd for meg, hjalp meg i dusjen, holdt meg oppe når jeg hadde rier, og snakket meg rolig når jeg fikk panikkanfall da det ble hastekeisersnitt. 

Etter fødselen var han pappa som forventet, hentet ting for meg, skiftet bind på meg, skiftet bandasje, holdt dusjhodet mot analåpningen da jeg prøvde å basje en 3 kilos basj tre dager etter fødselen - i dusjen, ladet telefonen min, snakket om fødselen i detalj, hjalp med pumping/amming, og var generelt den beste støtten jeg kunne fått. En enkte mann med stor M. 

 

Anonymkode: 39184...ad0

[AnonymBruker]

Han var der og holdt meg med selskap og var moralsk støtte. Hentet mat og drikke og sånt for meg. Han hadde fått beskjed på forhånd om å be jordmor skjerpe seg om hun begynte å "puse" med meg, og heie og sånn. Akkurat der feilet han, så jeg måtte trykke til sånne irriterende heiarop og "du er så flink"- greier fra to jordmødre og to fødselsleger (risikofødsel). Ellers var han veldig flink på fødestua😊

Så trykket han på knappen for meg da trykketrangen kom så jeg skulle få hjelp av jordmor og fødselslege.

Han svimte ikke av, nei. 

Anonymkode: c3bcb...66a

[AnonymBruker]

Håndlanger,  moralsk støtte og passet på at ønskene mine ble respekterer selv etter jeg mistet evnen til å snakke godt for meg. 

Anonymkode: 7f6f7...c0f

[AnonymBruker]

Med nr 1 hadde jeg epidural og kjente ingeting. Så han fikk gå og sove. Da jeg skulle presse, holdt han hodet mitt oppe.

Men nr 2 var det styrtfødsel, rakk ikke smertestillende. Han masserte korsryggen, holdt meg i hånda...

Huser ikke alt. Han gjorde mye for meg. Hentet mat, var med og gikk tur, trøstet osv osv.

Anonymkode: 789c0...345

[AnonymBruker]

Han satt vel i et hjørne med nesa i telefonen. 

Anonymkode: 88e07...6f0