Jeg sliter med følelsene for min eks etter utroskap - ønsker råd om hvordan jeg skal klare å takle livet videre.

[AnonymBruker]

Kjære kloke fremmede der ute, 

Er det noen som orker å høre min historie og gi meg et råd eller to? Det er først nå jeg klarer å fortelle, og jeg håper noen vil lytte, for jeg har ingen akkurat nå. Jeg har hørt at det hjelper å skrive ting ut, så jeg gir dette et forsøk...Beklager langt innlegg på forhånd!

Det har nå gått nesten to måneder siden jeg tok min kommende eksmann på fersken med en annen kvinne i senga i vårt hjem. Eller, jeg så dem ikke i senga, men jeg visste at hun var der. Jeg og min sønn hadde vært på reise i min hjemby, og vi bestemte oss for å komme hjem tidligere for å overraske husbonden (for en klisjé!!!). Da jeg åpnet garasjeporten, var det en ukjent bil parkert ved siden av mannens. Allerede da fikk jeg bange anelser og vondt i magen. 

Vi låste oss inn og jeg smalt igjen døra. Merket at jeg allerede var sint. Det var voldsom romstering oppe i andre etasje. Jeg ba sønnen bli gå og pakke ut bilen, mens jeg gikk opp og fant mannen i boxeren med morgenkåpe. Jeg klarer nesten ikke å beskrive uttrykket hans - en blanding av skrekk og overraskelse. Han var veldig stressa og prøvde bokstavelig talt å få meg ut av huset ved å dra i armen min (!!!!). Jeg ante ikke hva som kom over meg, men jeg ble rett og slett rasende; stikk motsatt av det jeg egentlig burde vært. Jeg ropte og skrek til ham, prøvde å komme meg fri fra grepet hans. Jeg husker ikke alt jeg sa til ham mens jeg gråt, jeg ropte på henne og ba henne komme ut istedenfor å gjemme seg som en feiging. Han hindret meg i å bevege meg videre inn til rommene, og bedyret at "det er ikke sånn det ser ut som" (!!!!). Så hva i helv*** ser det ut som da?!? Akkurat der og da hatet jeg ham, og jeg hater ham fortsatt. Han har med dette ødelagt alt. Alt vi har hatt sammen, og alt vi drømte om å ha. Hvordan kunne han? Og hvordan kunne hun? Bildene av familien og oss henger på veggene i huset. Tingene mine er der. Håndkremen min på nattbordet...Reagerte hun ikke på noe av dette mens hun lå i senga mi??? 

Men vet dere, det verste av alt var at vår sønn på snart 10 måtte se og høre alt dette. Han kom jo opp til oss, og så hvordan jeg var, hvordan faren hans var. Jeg sto der i 10-15min, men det var 9-14min for lenge. Jeg tok med sønnen og dro igjen....Endte opp hos min bror og hans kone, og her har jeg vært siden. Jeg har vært helt ødelagt. Heldigvis har det vært sommerferie så jeg har fått huset deres for meg selv store deler av tiden, men til mandag er det skolestart og jeg må møte mannen igjen på et tidspunkt. Bare tanken gjør meg kvalm, trist og jeg har hatt det så vondt i det siste at jeg har vært helt tom for tårer. De renner nå igjen når jeg skriver dette. Hvordan kan jeg fortsatt elske en som har sveket meg så grovt? Jeg kommer aldri til å tilgi dette, men hjertet mitt vil fortsatt ha ham. Jeg hater å føle sånn. Og jeg sitter med tusen spørsmål, som jeg egentlig ikke vil ha svar på. Han har prøvd å ringe meg flere ganger, men jeg har ikke svart. Orker ikke. 

Utroskap er så vanlig, så det burde ikke forundre meg at det har rammet meg. Jeg hadde bare aldri trodd at smerten skulle være så stor, så overveldende, så brutal! Jeg trodde vi hadde det bra sammen, men tydeligvis ikke! Jeg er nok fortsatt i sjokk. Har nesten ikke klart å snakke med broren min om dette - jeg har vært helt nummen og prøvd å overleve fra dag til dag. Min sønn (ja, jeg har begynt å kalle ham MIN sønn av en eller annen grunn) har vært så tapper, og så sterk for meg. Han har aldri sett meg så lei meg før, og jeg har ikke klart å skjule gråtingen min heller, selv om jeg har prøvd. Det går bare ikke.  Jeg vet at jeg må ta meg sammen for hans skyld og ta vare på barnet mitt. Han er den eneste jeg har igjen av min lille familie. Jeg har brukt denne uken på å se etter nytt bosted, og lest om skilsmisse. Det første jeg skal gjøre på mandag er å bestille mekling på familievernkontoret. 

Og så vil jeg bare ha mannen ut av systemet mitt. Hvordan skal jeg klare å slette 15 år med ham? Følelsene mine er så sterke. Jeg vil ikke tenke på ham, vil ikke elske ham, vil ikke føle noe som helst for ham lenger. Jeg blir sint på meg selv fordi jeg føler meg så svak fortsatt. Og jeg sårer meg selv bare enda mer med alle bildene jeg ser for meg av de to sammen. Jeg vet ikke hvem hun er, har ikke lyst til å se henne heller. Nå kan hun bare ha ham. Jeg kjemper ikke for en mann som kan gjøre noe sånt mot meg. Han har blitt en fremmed for meg, for jeg kjenner ham ikke igjen, eller har jeg rett og slett vært blind for den han virkelig er? 

Gruer meg til tiden fremover nå. Håper jeg klarer å samle krefter til alt jeg vet jeg skal gjennom...Takk for at du leste. 

 

Anonymkode: 57fca...3af

[AnonymBruker]

Huff, så fælt! Vil bare gi deg en klem og si at du kommer deg over dette! Har du nære venner eller andre som kan støtte deg i dette? 

Sønnen din høres ut som en veldig fin gutt.

Anonymkode: 8c4c6...9d4

[AnonymBruker]

Du gjorde ikke noe galt i å bli opprørt. Du ble alvolrig sveket og det i eget hjem, det er helt naturlig at du blir sinnt og trist. 

Sønnen din kommer seg. Og en dag kommer du deg også ❤️

Er glad du ser han som en fremmed for han er ikke verdt deg. Han er en ufølsom tosk og verre enn det, han ødela alt. Det kan ta tid, og en dag er han den du og sønnen din snakker om en tilfeldog dag at ikke er en så grei person nå når du har det som føles ut som et nytt liv og det er mer som en observasjon enn en følelse. Selv om sønnen din er glad i han fordi han er hans far. Men ja, det er rart og bra at tiden slukker sjokket.

Nå må du bare holde ut, sørge også kommer de finere øyeblikkene igjen ❤️

Anonymkode: a2600...5d2

[AnonymBruker]

Kanskje det blir lettere for deg å akseptere alle de ulike følelsene du nå har hvis du deler opp synet ditt på mannen?

Du elsket den han en gang var.

Du trodde du elsket den han utga seg for å være før du avslørte ham, og du trodde du elsket ham fordi han ikke hadde fortalt deg hvem han er nå.

Du elsker ikke den han har vist deg at han er nå.

 

Hvis du greier å skille disse tre fra hverandre, så tror jeg det vil være enklere å akseptere de ulike følelsene dine for ham. Det er til og med mulig å fremdeles sette pris på mange av hans bedre sider, og likevel være fly forbanna på ham og ikke ønske å fortsette å ha noe forhold til ham mer. Hvis han stort sett har vært en god far før dette siste, så blir det kanskje enklere å sette pris på hans bedre sider fordi det sikkert også er sider som vil gjøre at han vil være en forholdsvis god far for barnet.

Du har ikke vært blind - han har helt bevisst spillt den rollen han alltid har gjort som "god ektemann og god far", selv om han innledet et forhold til en annen dame. Da har ikke du vært blind, du har blitt villedet, løyet for, ført bak lyset, lurt. Men blind er du ikke, for du hadde ingen grunn til å tro at han ville ønske eller var i stand til å gjøre det han nå gjorde.

Du skal ikke slette 15 år med ham. Du skal sette pris på det som var virkelig og det som var godt disse årene, og du skal sette pris på at du ut av det forholdet fikk en flott gutt. Det forholdet har også gitt deg mye, du hadde ikke vært den du er i dag hvis du ikke hadde hatt disse 15 årene med mannen. 

Men du kan velge at 15 år med ham var nok, mer enn nok, ut fra hva han nå gjorde mot deg. Du kan akseptere at det var nok nå. Da blir du ikke et hjelpesløst offer i dette, han har ikke kontroll på deg, du tar kontroll på eget liv og du velger nå ham bort.

Du er sterkere enn du føler deg, for du er allerede i ferd med å igangsette det som må gjøres for at du skal kunne skape et mer stabilt hjem for deg og gutten din, et hjem uten svik. Du har undersøkt rettigheter, du skal ringe for å avtale mekling på mandag. Du er igang!

 

Et tips - om du og mannen har felles kontoer i banken, så er det veldig viktig at sikrer at han alene ikke kan ta ut penger fra felles sparekonto, eller overføre penger fra slike kontoer til egne, private kontoer (som han ev. også kan forsøke å holde skjult for deg). En venninne av meg sikret ikke dette, og hun endte med å miste mye felles sparepenger, som hun faktisk hadde spart mest av, fordi de hadde felles tilgang til et par slike kontoer i banken, og mannen tømte kontoene da han visste at han var avslørt.

 

Oppfordrer deg også til å snakke med din fastlege og få en henvisning til psykolog som du kan prate med. Kommunen har også lavterskeltilbud som jeg tror du vil ha nytte av å snakke med. Jeg ville også snakket med legen din om din sønn, han er bare 10 år og har nå havnet i en situasjon hvor han tar på seg en litt for stor voksenrolle. Da bør han kanskje få noen å snakke med, enten det er helsesykepleier eller andre.

 

Du vil greie deg fint når du bare får ryddet opp i dette! ❤️ 

Anonymkode: b5a3f...79c

[Strigiformes]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Kjære kloke fremmede der ute, 

Er det noen som orker å høre min historie og gi meg et råd eller to? Det er først nå jeg klarer å fortelle, og jeg håper noen vil lytte, for jeg har ingen akkurat nå. Jeg har hørt at det hjelper å skrive ting ut, så jeg gir dette et forsøk...Beklager langt innlegg på forhånd!

Det har nå gått nesten to måneder siden jeg tok min kommende eksmann på fersken med en annen kvinne i senga i vårt hjem. Eller, jeg så dem ikke i senga, men jeg visste at hun var der. Jeg og min sønn hadde vært på reise i min hjemby, og vi bestemte oss for å komme hjem tidligere for å overraske husbonden (for en klisjé!!!). Da jeg åpnet garasjeporten, var det en ukjent bil parkert ved siden av mannens. Allerede da fikk jeg bange anelser og vondt i magen. 

Vi låste oss inn og jeg smalt igjen døra. Merket at jeg allerede var sint. Det var voldsom romstering oppe i andre etasje. Jeg ba sønnen bli gå og pakke ut bilen, mens jeg gikk opp og fant mannen i boxeren med morgenkåpe. Jeg klarer nesten ikke å beskrive uttrykket hans - en blanding av skrekk og overraskelse. Han var veldig stressa og prøvde bokstavelig talt å få meg ut av huset ved å dra i armen min (!!!!). Jeg ante ikke hva som kom over meg, men jeg ble rett og slett rasende; stikk motsatt av det jeg egentlig burde vært. Jeg ropte og skrek til ham, prøvde å komme meg fri fra grepet hans. Jeg husker ikke alt jeg sa til ham mens jeg gråt, jeg ropte på henne og ba henne komme ut istedenfor å gjemme seg som en feiging. Han hindret meg i å bevege meg videre inn til rommene, og bedyret at "det er ikke sånn det ser ut som" (!!!!). Så hva i helv*** ser det ut som da?!? Akkurat der og da hatet jeg ham, og jeg hater ham fortsatt. Han har med dette ødelagt alt. Alt vi har hatt sammen, og alt vi drømte om å ha. Hvordan kunne han? Og hvordan kunne hun? Bildene av familien og oss henger på veggene i huset. Tingene mine er der. Håndkremen min på nattbordet...Reagerte hun ikke på noe av dette mens hun lå i senga mi??? 

Men vet dere, det verste av alt var at vår sønn på snart 10 måtte se og høre alt dette. Han kom jo opp til oss, og så hvordan jeg var, hvordan faren hans var. Jeg sto der i 10-15min, men det var 9-14min for lenge. Jeg tok med sønnen og dro igjen....Endte opp hos min bror og hans kone, og her har jeg vært siden. Jeg har vært helt ødelagt. Heldigvis har det vært sommerferie så jeg har fått huset deres for meg selv store deler av tiden, men til mandag er det skolestart og jeg må møte mannen igjen på et tidspunkt. Bare tanken gjør meg kvalm, trist og jeg har hatt det så vondt i det siste at jeg har vært helt tom for tårer. De renner nå igjen når jeg skriver dette. Hvordan kan jeg fortsatt elske en som har sveket meg så grovt? Jeg kommer aldri til å tilgi dette, men hjertet mitt vil fortsatt ha ham. Jeg hater å føle sånn. Og jeg sitter med tusen spørsmål, som jeg egentlig ikke vil ha svar på. Han har prøvd å ringe meg flere ganger, men jeg har ikke svart. Orker ikke. 

Utroskap er så vanlig, så det burde ikke forundre meg at det har rammet meg. Jeg hadde bare aldri trodd at smerten skulle være så stor, så overveldende, så brutal! Jeg trodde vi hadde det bra sammen, men tydeligvis ikke! Jeg er nok fortsatt i sjokk. Har nesten ikke klart å snakke med broren min om dette - jeg har vært helt nummen og prøvd å overleve fra dag til dag. Min sønn (ja, jeg har begynt å kalle ham MIN sønn av en eller annen grunn) har vært så tapper, og så sterk for meg. Han har aldri sett meg så lei meg før, og jeg har ikke klart å skjule gråtingen min heller, selv om jeg har prøvd. Det går bare ikke.  Jeg vet at jeg må ta meg sammen for hans skyld og ta vare på barnet mitt. Han er den eneste jeg har igjen av min lille familie. Jeg har brukt denne uken på å se etter nytt bosted, og lest om skilsmisse. Det første jeg skal gjøre på mandag er å bestille mekling på familievernkontoret. 

Og så vil jeg bare ha mannen ut av systemet mitt. Hvordan skal jeg klare å slette 15 år med ham? Følelsene mine er så sterke. Jeg vil ikke tenke på ham, vil ikke elske ham, vil ikke føle noe som helst for ham lenger. Jeg blir sint på meg selv fordi jeg føler meg så svak fortsatt. Og jeg sårer meg selv bare enda mer med alle bildene jeg ser for meg av de to sammen. Jeg vet ikke hvem hun er, har ikke lyst til å se henne heller. Nå kan hun bare ha ham. Jeg kjemper ikke for en mann som kan gjøre noe sånt mot meg. Han har blitt en fremmed for meg, for jeg kjenner ham ikke igjen, eller har jeg rett og slett vært blind for den han virkelig er? 

Gruer meg til tiden fremover nå. Håper jeg klarer å samle krefter til alt jeg vet jeg skal gjennom...Takk for at du leste. 

 

Anonymkode: 57fca...3af

Kjære ts ❤️

Jeg føler så med deg i sorgen din...Du må huske på at den mannen du elsker finnes ikke. Han forsvant i det øyeblikket du tok han på fersken.

Om du kan klare å tenke at ekteskapet har vært basert på en illusjon fram til da, så kanskje det er lettere å bære for deg...Han har sveket deg på det groveste, og ord blir fattige i denne sammenheng..

Håper inderlig dere kan klare å samarbeide godt med tanke på sønnen deres selv om det er vanskelig...

Så flott at du klarer å ta tak i ting så fort som overhodet mulig ❤️ Det kan hjelpe dere i prosessen med å komme dere videre. 

Forstår at du kan sitte med tusen spørsmål i hodet ditt akkurat nå. Om du bare vil gå videre som du skriver, så gjør deg selv en tjeneste og glem denne mannen så fort som mulig...Det er ikke alt man kan få svaret på heller, eller egentlig vil ha svaret på?..

Dette må være litt av et sjokk! 

Sender dere mange varme tanker og ønsker dere lykke til 🤞❤️

[AnonymBruker]

å fytti katta! 

Jeg ble faktisk på gråten av å lese innlegget ditt TS! Jeg forstår din fortvilelse og vet hvordan det føles og hvordan det er. Skulle gjerne gitt deg en klem. 

Ta deg tid. 

Når det verste har lagt seg, så kan du kanskje overveie å ta en samtale med ham. For din egen del. Slik at du kan få svar på dine spørsmål. 

Anonymkode: 409f4...732

[AnonymBruker]

Kjære ts. 

Jeg har vært nesten i samme situasjon som deg. Og vil bare si at du kommer til å komme deg over han selv om det ikke føles sånn ut nå.

Det jeg vil be deg om er å sørg for at sønnen din har noen å snakke med. Prøv så godt du kan å ikke dra han for mye inn i dette.

Jeg var ikke flink nok til å se og skjerme mine barn da jeg knakk sammen under min skilsmisse og det ble et slags traume for dem. 

Husk at dette også er en livskrise for din sønn❤️ Han trenger at du informerer dem rundt ham (skole, familie, osv) så de forstår hva som ligger bak om han utagerer eller oppfører seg annerledes enn før. 

Pass også på at din sønn ikke mister sin far pga utroskapen. Han kan fort ende med å ta din side og hate faren og nekte å ha far i livet sitt. Dette er sjeldent til det beste for et barn. Barn trenger begge sine foreldre for å greie seg best mulig. 

Når dette er sagt så vil jeg råde deg til å få noen å snakke med du også etterhvert. Utroskap og påfølgende skilsmisse kan være like smertefullt som et dødsfall. På sett og vis døde den versjonen av mannen din, og familien din sånn du kjente den, den dagen og du må få lov å sørge over det.

Det har ikke gått så lang tid, og du må regne med at det nok kan ta år før du er skikkelig ferdig. Men sorgen kommer som regel i bølger. Man kan ha det fint lenge og tenke at man er over han før det plutselig kan komme en bølge av sorg skyllende over seg igjen. Spesielt sorgen over kjernefamilien var verst for meg.

Det som hjalp meg var å være aktiv. Både fysisk og psykisk. Og ikke la det være for mye rom til å sitte å tenke. 

Etter en stund satt jeg av tid til sorgen. Feks mellom kl 20-20.30 fikk jeg lov å tenke på han og sørge og gråte. Hvis tankene kom opp før eller etter sa jeg til meg selv at jeg ikke hadde tid til dette og at disse tankene og følelsene skulle jeg ta kl 20.  Men dette var litt lenger ut i prosessen.

 

Anonymkode: 4fc63...5d8

[Knocks]

Vondt å høre. Alt sammen. Ta godt vare på deg selv❤️

Hvis dere blir skilt kan jeg bare si at det viktigste tiltaket du kan gjøre er å ha et ryddig forhold til far når det gjelder sønnen din. Skille mellom ditt forhold til han og din sønns forhold til han. Dere må kunne snakke sammen, ikke via han. Snakk aldri stygt om barnefar eller la barnet måtte velge side eller ta hensyn til dine følelser når det gjelder disse tingene. Hvis du mislykkes her vil du få det igjen på sikt og det spiller ingen rolle hvem som har skyld i hva mtp bruddet eller hvor mye ansvar som blir lagt på deg og alt du gjør for din sønn. Eneste unntaket hvor man skal holde andre part utenfor er hvis det er snakk om vold.

Hilsen en som vet hvordan disse tingene setter spor resten av livet. 

[AnonymBruker]

Helt grusom situasjon, og jeg føler sånn med deg. Dessverre er det slik at du må forholde deg til han så lenge dere har barn sammen.

Sier som flere andre, du må skjerme sønnen din fremover. Han blir nok spist opp innvendig av sinne mot far samtidig som han elsker pappaen sin. Det er en utrolig vond situasjon å stå i, sannsynligvis vil dette prege ham mer enn deg videre i livet. Det viktigste du gjør er å trygge han i at han fortsatt har en pappa, og at voksne også kan gjøre fryktelig dumme ting. Det betyr ikke at han må velge side, bare at du og faren ikke kan bo sammen lenger. Vær ekstremt tydelig på at ingenting er sønnens feil, og at dere begge er glad i han uavhengig av hva som skjer mellom dere voksne. Han må ha trygghet i at alle følelser er ok, og at også vonde ting til slutt går over.

Anonymkode: 7d0a1...b4f

[AnonymBruker]

Skjønner alt du føler. Personlig fikk jeg mest vondt av gutten din.

m40

Anonymkode: 2d575...0e7