Å bli straffet med avvisning

[AnonymBruker]

Lurer litt på om det er meg eller familien min det er noe galt med... eller kanskje dette har blitt en ond sirkel for meg som jeg trenger egentlig terapi for. Antagelig, men har ikke råd. Så spør her 😄 Har en grei familie, vi har for det meste et bra forhold. Men hele livet har jeg fått høre at jeg er så vanskelig. At jeg blir for sint. At jeg er annerledes. Er introvert, og resten av familien har masse venner og er veldig utadvendte. Vet at jeg har temperament. Husker som barn at jeg måtte sitte mye på rommet mitt pga krangling. Ble sendt fra bordet stadig vekk.  Det var ikke rom for mine følesesutbrudd. Det spilte liksom ingen rolle om det var pga urettferdighet, eller at jeg var lei meg for å bli ekskludert av søsken f eks, det var alltid meg som overreagerte. Som voksen har dette fortsatt. Og jeg merker at jeg er veldig lukket overfor venner, redd for å vise følelser. Irriterer meg men svelger kameler og er konfliktsky på jobb. Prøver å gjøre folk fornøyd og lar meg tråkke på. Til det sprekker fordi jeg blir totalt dørmatte og utnyttet av folk som går for langt, og disse trekker seg unna selvfølgelig. Det er ikke som at jeg hyler og skriker, hever aldri stemmen, men blir synlig irritert, sånn at stemmen dirrer og får tårer i øynene og sier ifra hva jeg mener, på en sikkert litt sur måte.  Og jeg blir ensom. Det er så tungt. Og føler at dette blir brukt mot meg av familien min nå. Vi orker ikke forholde oss til deg når du er sånn, får jeg høre, hver gang jeg er irritert over noe,  og så kan det gå uker uten at de tar kontakt, helt til jeg ber om unnskyldning. De har jo fullt opp med andre ting, og tenker vel ikke over det engang.  Er ikke langsint, og vil heller ha familien enn å ha rett liksom... prøver å forklare meg, men da vil de bare ikke snakke mer om det. Så det er jo effektivt, for de som kjenner meg, å bare trekke seg unna og la meg komme krypende tilbake. Selvfølelsen blir jo knust, går og grubler i flere dager, ser for meg julen alene, tenker at jeg er verdens verste menneske med masse personlighetsforstyrrelser og at ingen liker meg..  Men av og til er det jo ting de gjør, de er jo ikke perfekte, som de kanskje kunne ha bedt om unnskyldning for..  F eks ulik fordeling av arv eller at jeg alltid ender opp med rengjøring av felles hytte etter ferien osv. Nå sitter jeg her og tenker at denne gangen vil jeg ikke komme krypende, jeg har jobbet med selvfølelsen på jobb og andre områder og tenker faktisk at det er på tide å rette ryggen litt og kreve å bli behandlet med respekt. Beklager langt innlegg, håper kanskje på litt støtte og at noen kjenner seg igjen eller har noen råd.. 

Anonymkode: 73502...3ba

[AnonymBruker]

Det er slitsomt å forholde seg til folk som plutselig blir overdrevent sinte og lager dårlig stemning. Mulig din familie også oppfører seg dårlig, men jeg forstår at de trekker seg litt unna hvis du er slik.

Du bør jobbe med deg selv og heller si fra på en ordentlig og saklig måte tidligere når du er uenig i noe. Du når sjelden gjennom hos folk når du venter til du eksploderer.

Anonymkode: 24829...d23

[anon01]

Basert på det lille du skriver:

Du har blitt lært opp til av din familie å legge lokk på følelsene dine. Du har ikke hatt lov til å ha følelser. Du har bare vært en byrde om du har hatt følelser. Derfor gjør du som du gjør mtp venner og arbeidsted.

Stakkars deg, for det er faktisk synd på deg. Slik jeg leser det, så driver din familie med psykisk mishandling. De straffer deg fordi du ikke har "riktige følelser" utifra hva din familie mener er riktig. 

Du må finne ut hva som blir riktig for deg, det kan være greit å ta noen timer inne på terapirommet med en profesjonell part. Husk at det er din helse det er snakk om, og selv om "man ikke har råd", så snakker du igjen om din egen helse. Du velger selv hva du bruker penger på, men ett tankekors at vi kan bruke penger på medisiner, fastlege, fysioterapi og lignende, men ikke psykolog? Du trenger nok ikke mange timene, men noen så psykologen forstår din bakgrunn og hvordan du kan få ett verktøy som du kan bruke for å takle avvisningen fra din familie samt hvordan du skal takle dette med at følelsene dine "bygger seg opp" når du lar deg bli tråkket på over tid. Det finnes muligheter til å få til en balanse for det. Du må ikke leve sånn resten av livet. Nei det er ikke noe galt med deg, men det er noe alvorlig galt med hvordan din familie velger å forholde seg til """"""vanskelige"""""" følelser.

 

Jeg har min bagasje, og jeg har valgt å fjerne meg fra mennesker som gjør som din familie. Mine følelser er mitt ansvar, men jeg må få lov til å være lei meg, trist, forbanna, men også glad, forelsket og på en midlertidig lykkerus uten at min familie kan si "Vi orker ikke å forholde oss til deg når du er sånn". 

[AnonymBruker]

Du… familien din er ikke så snill som du tror.

 

Bryt fantasien og se dem for slik de er. 

Anonymkode: b6240...2d4

[miss summers]

anon01 skrev (38 minutter siden):

Basert på det lille du skriver:

Du har blitt lært opp til av din familie å legge lokk på følelsene dine. Du har ikke hatt lov til å ha følelser. Du har bare vært en byrde om du har hatt følelser. Derfor gjør du som du gjør mtp venner og arbeidsted.

Stakkars deg, for det er faktisk synd på deg. Slik jeg leser det, så driver din familie med psykisk mishandling. De straffer deg fordi du ikke har "riktige følelser" utifra hva din familie mener er riktig. 

Du må finne ut hva som blir riktig for deg, det kan være greit å ta noen timer inne på terapirommet med en profesjonell part. Husk at det er din helse det er snakk om, og selv om "man ikke har råd", så snakker du igjen om din egen helse. Du velger selv hva du bruker penger på, men ett tankekors at vi kan bruke penger på medisiner, fastlege, fysioterapi og lignende, men ikke psykolog? Du trenger nok ikke mange timene, men noen så psykologen forstår din bakgrunn og hvordan du kan få ett verktøy som du kan bruke for å takle avvisningen fra din familie samt hvordan du skal takle dette med at følelsene dine "bygger seg opp" når du lar deg bli tråkket på over tid. Det finnes muligheter til å få til en balanse for det. Du må ikke leve sånn resten av livet. Nei det er ikke noe galt med deg, men det er noe alvorlig galt med hvordan din familie velger å forholde seg til """"""vanskelige"""""" følelser.

 

Jeg har min bagasje, og jeg har valgt å fjerne meg fra mennesker som gjør som din familie. Mine følelser er mitt ansvar, men jeg må få lov til å være lei meg, trist, forbanna, men også glad, forelsket og på en midlertidig lykkerus uten at min familie kan si "Vi orker ikke å forholde oss til deg når du er sånn". 

 

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Du… familien din er ikke så snill som du tror.

 

Bryt fantasien og se dem for slik de er. 

Anonymkode: b6240...2d4

Enig med disse to. Jeg vokste opp slik jeg også. Jeg har gått i terapi for å faktisk lære meg hva følelser er. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er slitsomt å forholde seg til folk som plutselig blir overdrevent sinte og lager dårlig stemning. Mulig din familie også oppfører seg dårlig, men jeg forstår at de trekker seg litt unna hvis du er slik.

Du bør jobbe med deg selv og heller si fra på en ordentlig og saklig måte tidligere når du er uenig i noe. Du når sjelden gjennom hos folk når du venter til du eksploderer.

Anonymkode: 24829...d23

Enig. 

Anonymkode: 8419c...603

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i både deg og familien din. Jeg er utbrent og orker ofte ikke å forholde meg til det ene barnet som minner om deg, slik du beskriver deg selv.

Anonymkode: c3855...646

[Hannabanna]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er slitsomt å forholde seg til folk som plutselig blir overdrevent sinte og lager dårlig stemning. Mulig din familie også oppfører seg dårlig, men jeg forstår at de trekker seg litt unna hvis du er slik.

Du bør jobbe med deg selv og heller si fra på en ordentlig og saklig måte tidligere når du er uenig i noe. Du når sjelden gjennom hos folk når du venter til du eksploderer.

Anonymkode: 24829...d23

Barn kan ikke kontrollere følelser som voksne kan.

Ts prøver sitt beste i voksen alder men blir møtt med en familie som minner om Mean Girls. Ts: Oppfører foreldrene dine seg også slik?

[Hannabanna]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg kjenner meg igjen i både deg og familien din. Jeg er utbrent og orker ofte ikke å forholde meg til det ene barnet som minner om deg, slik du beskriver deg selv.

Anonymkode: c3855...646

Tror du at det er løsningen? Barnet har det vondt. Kan ikke kontrollere egne utbrudd. Du er den voksne. Ta deg sammen. Be om hjelp. Ikke driv med forskjellsbehandling bassert på dine følelser.

Endret 15. august av Hannabanna

[AnonymBruker]

Dette kunne vært skrevet av min bror. Vi har samme giftige oppvekst jeg og han. Han velger å være sint, dra opp ting og være bitter. Jeg er også sint men forsto at jeg måtte legge det bak meg for å komme noen vei med meg selv og mitt liv. 

Han kan bli som deg, ts. Og ja, jeg har flere ganger gitt han beskjed om å stoppe. Og også tatt avstand til han er ferdig med å kjefte og ødelegge enhver sammenkomst. Barna mine er usikre på han og eldste takker ofte nei til å bli med om han hører at hans onkel også skal dit. 

Jeg er helt sikker på at min bror går rundt å snakker stygt om både meg, andre søsken, foreldre og besteforeldre. Har fått høre det det fra tredjepart flere ganger. Greit, vær sint på foreldrene våre. Det er jeg også til en viss grad. Men meg??

Så før dere kapper hodet av ts' familie her folkens så husk at ts kan fremstille denne relasjonen akkurat som h*n vil. Vi vet ikke hvordan det er for ts' familie 

Anonymkode: c33ac...642

[AnonymBruker]

Det er ikke så hyggelig med en familie som ikke tåler reaksjoner på ting de gjør som er kjipt, nei. Som krever god stemning selv om de gjør kjipe ting. Ut fra hva du skriver, ser jeg på familien din som problemet. Du bør IKKE krype tilbake etter å ha reagert på noe som er kjipt. De klarer ikke ta ansvar for det. Sånn er det bare. Mine foreldre ligner noe. De får ikke lenger mine reaksjoner. Siden de alltid har avvist de følelsene som krever noe av dem, kjenner de meg ikke lenger. Sånn blir det bare. De blir gjerne ofte overrasket over hvordan jeg er i selskap, fordi jeg er livligere og mer levende blant andre enn med dem, der jeg føler ubehag og går på glass. Det er på grunn av dem at jeg er to versjoner og de ikke får den autentiske. De skjønner ikke at barna deres faktisk blir enklere å ha med å gjøre, hvis de faktisk anerkjenner alle følelsene deres, også de ubehagelige. Da blir man nettopp trygg på dem, og familielivet går mer sømløst.

Anonymkode: 1c0ad...bf7

[AnonymBruker]

Hannabanna skrev (11 minutter siden):

Barn kan ikke kontrollere følelser som voksne kan.

Ts prøver sitt beste i voksen alder men blir møtt med en familie som minner om Mean Girls. Ts: Oppfører foreldrene dine seg også slik?

Noen foreldre forholder seg faktisk delvis til barna sine som voksne, eller som jevnbyrdige. Jeg har fått høre flere ganger av dem at et av mine søsken var det mest krevende. Eller at et annet søsken var "en utfordring". De definerer barna ut fra hvor enkle eller vanskelige de er å ha med å gjøre, for DEM. For dem er barns ubehagelige følelser noe som plager dem, eller noe som "feiler" dem og gjør dem vanskelige for de voksne. 

Anonymkode: 1c0ad...bf7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Dette kunne vært skrevet av min bror. Vi har samme giftige oppvekst jeg og han. Han velger å være sint, dra opp ting og være bitter. Jeg er også sint men forsto at jeg måtte legge det bak meg for å komme noen vei med meg selv og mitt liv. 

Han kan bli som deg, ts. Og ja, jeg har flere ganger gitt han beskjed om å stoppe. Og også tatt avstand til han er ferdig med å kjefte og ødelegge enhver sammenkomst. Barna mine er usikre på han og eldste takker ofte nei til å bli med om han hører at hans onkel også skal dit. 

Jeg er helt sikker på at min bror går rundt å snakker stygt om både meg, andre søsken, foreldre og besteforeldre. Har fått høre det det fra tredjepart flere ganger. Greit, vær sint på foreldrene våre. Det er jeg også til en viss grad. Men meg??

Så før dere kapper hodet av ts' familie her folkens så husk at ts kan fremstille denne relasjonen akkurat som h*n vil. Vi vet ikke hvordan det er for ts' familie 

Anonymkode: c33ac...642

Du velger jo å ha kontakt med din bror, til tross for at han ødelegger sammenkostene deres.

Hvorfor det?

MÅ man ha kontakt med mennesker man ikke har det bra med, bare fordi man er i slekt? 

Anonymkode: 59214...6a8

[AnonymBruker]

Hannabanna skrev (14 minutter siden):

Tror du at det er løsningen? Barnet har det vondt. Kan ikke kontrollere egne utbrudd. Du er den voksne. Ta deg sammen. Be om hjelp. Ikke driv med forskjellsbehandling bassert på dine følelser.

Selvfølgelig ikke. Men har du prøvd å helle basketball ut av en tom kopp? Går ikke. Jeg har prøvd alt jeg kan å søke på diverse private og offentlige løsninger for å ha noe å gi. Går ikke når man er utbrent for hundredeogørtiende år på rad. Tro du meg. Hadde det  vært mulig ville jeg selvsagt gjort ting annerledes. Ts.

Anonymkode: c3855...646

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Selvfølgelig ikke. Men har du prøvd å helle basketball ut av en tom kopp? Går ikke. Jeg har prøvd alt jeg kan å søke på diverse private og offentlige løsninger for å ha noe å gi. Går ikke når man er utbrent for hundredeogørtiende år på rad. Tro du meg. Hadde det  vært mulig ville jeg selvsagt gjort ting annerledes. Ts.

Anonymkode: c3855...646

Skulle stå helle væske, ikke basketball.  Aner ikke hvordan det ble det.

Anonymkode: c3855...646

[Hannabanna]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Selvfølgelig ikke. Men har du prøvd å helle basketball ut av en tom kopp? Går ikke. Jeg har prøvd alt jeg kan å søke på diverse private og offentlige løsninger for å ha noe å gi. Går ikke når man er utbrent for hundredeogørtiende år på rad. Tro du meg. Hadde det  vært mulig ville jeg selvsagt gjort ting annerledes. Ts.

Anonymkode: c3855...646

Du er ikke 100 år. Vi har også ett utfordrende barn, men at barnet føler seg anderledes, blir behandlet anderledes og ikke føler seg trygg i familien hjelper ikke!!

[AnonymBruker]

Hannabanna skrev (Akkurat nå):

Du er ikke 100 år. Vi har også ett utfordrende barn, men at barnet føler seg anderledes, blir behandlet anderledes og ikke føler seg trygg i familien hjelper ikke!!

Dette er en utgave av "ta deg sammen" som ikke hjelper mye. Men takk for tips.

 

Første innlegget var for å si at jeg forstår hvorden det kan bli sånn, ikke at jeg syns det er greit å vokse opp sånn.

Anonymkode: c3855...646

[Hannabanna]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Dette kunne vært skrevet av min bror. Vi har samme giftige oppvekst jeg og han. Han velger å være sint, dra opp ting og være bitter. Jeg er også sint men forsto at jeg måtte legge det bak meg for å komme noen vei med meg selv og mitt liv. 

Han kan bli som deg, ts. Og ja, jeg har flere ganger gitt han beskjed om å stoppe. Og også tatt avstand til han er ferdig med å kjefte og ødelegge enhver sammenkomst. Barna mine er usikre på han og eldste takker ofte nei til å bli med om han hører at hans onkel også skal dit. 

Jeg er helt sikker på at min bror går rundt å snakker stygt om både meg, andre søsken, foreldre og besteforeldre. Har fått høre det det fra tredjepart flere ganger. Greit, vær sint på foreldrene våre. Det er jeg også til en viss grad. Men meg??

Så før dere kapper hodet av ts' familie her folkens så husk at ts kan fremstille denne relasjonen akkurat som h*n vil. Vi vet ikke hvordan det er for ts' familie 

Anonymkode: c33ac...642

Forskjellen her er at du og din bror begge ble behandlet dårlig. Ts må derimot forsatt tåle å bli behandlet anderledes og sett ned på.

[Hannabanna]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Dette er en utgave av "ta deg sammen" som ikke hjelper mye. Men takk for tips.

 

Første innlegget var for å si at jeg forstår hvorden det kan bli sånn, ikke at jeg syns det er greit å vokse opp sånn.

Anonymkode: c3855...646

Det er ikke bare å ta seg sammen. Det forstår jeg veldig godt. Det er en hjertesorg, fortvilelse, hjelpeløshet... Men å forsette å straffet barnet i voksen alder og si at man forstår familien er etter min mening helt feil. Spesielt når det gjelder foreldrene.

Endret 15. august av Hannabanna