Hvis vi får barn...

[Ylvalin]

Vi har ikke barn, og vi har ikke konkrete planer om å få barn. Innstillingen til å ha barn, derimot, har endret seg etter som vårt forhold har vart lenge, og ser ut til å fortsette med det. Før var det "ALDRI I LIVET". Nå er det "det som skjer, det skjer".

Hvis vi får barn har jeg en del tanker om ansvarsfordeling. Det er ikke mitt barn, det er VÅRT. Det innebærer at min kjære skal være hjemmepappa i like stor grad som jeg er hjemmemamma. Hvis barnet skal ha mat, er det ingen selvfølge at det er puppen min som skal til pers. Vi kan ha morsmelk i fryseren, og han kan gi barnet flaske. Det er ikke bare fordi jeg skal slippe, jeg tror den opplevelsen med kroppskontakt og trygghet mellom forelder og barn er viktig for alle. Heldigvis har vi ganske lik oppfatning om dette, og det kan godt hende det har sammenheng med at min kjæres far hadde pappapermisjon i sin tid. Kjæresten min har mange gode minner om en pappa som var hjemme hele dagen, laget mat og var morsom å leke med.

Noen ganger har jeg hørt om menn som lemper barnet over til mor for å få skiftet bleie. Finnes det virkelig slike menn? Og finnes det virkelig kvinner som finner seg i det?? :o

Jeg synes det er fint å snakke om "hvis vi får barn"-temaet. Det er greit å kartlegge på forhånd hvor innstillt mannen er på å ta sin del (dvs halvparten) av ansvaret!

Pink

- med røde sokker

[gla]

For et nyfødt barn finnes det ikke noe tryggere enn mammas lukt og mammas stemme, og derfor foretrekker barnet mamman fremfor pappan. Sånn er det bare.

Pumping av brystmelk er mer enn å pumpe. Du skal ha steril pumpe og flaske og sånt tar tid.

Det er faktisk mindre pes å amme barnet direkte enn å skulle dele opp jobben ved å pumpe melka ut. Dessuten er det tryggest å amme p.g.a. bakterier.

[Ylvalin]

Gla: Hvis jeg forstår deg rett så har du to argumenter for at mor skal ta hele ansvaret for trygghet og amming. 1) Barnet foretrekker mor fordi sånn er det bare. 2) Mor skal ha puppen klar hele døgnet fordi pumping og flaskemating tar lang tid og utsetter barnet for bakterier.

Jeg tror ikke noe bare er sånn.

Jeg er ikke redd for bakterier.

Min kjære er forresten lege, så jeg ville følt meg veldig trygg på at han vet hva hva som er bra og ikke for barnet.

[Gjest Mzfire]

Det er sikkert noen år enda til vi får barn sammen. Likevel tror jeg det er viktig at man snakker sammen på forhånd om oppdragelse og ansvarsfordeling. Da blir det ingen overraskelser og sinne eller skuffelse.

Da vet begge forhåpentligvis hva de går til. Man er jo to om å lage et barn.Det er veldig viktig for et barn å få tid med de voksne, begge foreldrene. Selv er jeg oppvokst med kun moren min. Hun gjorde en fenomenal jobb, stolt av henne .Likevel kunne hun ikke erstatte en farsfigur. Noe jeg har savnet hele livet mitt.

Flott at det er mer likestilling nå til dags. Begge er i full jobb og mor er mindre hjemme enn i gode "gamle dager". Det viktigste jeg har å si er at hvis man først vil ha barn, er det viktig å ha tid til de å.

Ha tid til å ta vare på , være sammen med og lytte til dem

[Gjest Lisen]

Hei

Syns det er veldig fint at dere gjør dere en del tanker rundt dette å få barn. Selv har jeg to. Men jeg vil også si det at praksis og teori ikke alltid er det samme. Å skulle tine og varme morsmelk til en unge som vræler av sult er ganske stressende! Men tanken er god. Min erfaring er at oppgavene fordeler seg selv i barnets første leveår. Hos oss tok foreksempel min mann kveldsstellet. Det var dagens høydepunkt for de begge. Han badet sammen med den lille, og de koste seg veldig.

Mener ikke å ta motet fra dere, jeg syns det er kjempefint at man har meninger om dette. Jeg var den første i vennineflokken som fikk barn, og mine venninder hadde helt klare meninger om hvordan de ville gjøre dette når det ble deres tur. De endte opp med å svelge ganske mange kameler! Inklusiv meg selv.

En ting til: det å bli mor er det største man opplever, og man blir rett og slett tussete!

Lykke til alle sammen

Lisen

[Gjest Frøken Dings]

Vi snakket også mye om dette før vi fikk barn, og ble enige om veldig mye når det gjelder ansvarsfordeling, noe jeg er glad for i dag. Allikevel vil jeg nok råde deg til ikke å planlegge for mye, det er nemlig som andre sier, enorm forskjell på teori og praksis.

Når det gjelder amming og flaske er jeg enig i at det er en fordel om pappa kan flaskemate fra begynnelsen av dersom mamma skal ut. Selv var jeg ute en tur da sønnen vår var 2 uker (tidligere hadde jeg kun vært korte turer på butikken o.l.) og da hadde vi i forkant øvd litt på flaskemating og jeg hadde med mobil i tilfelle krise. Etterpå brukte vi flaske ved behov, men i og med at jeg ville amme lenge gjorde jeg helst det.

En annen ting er at morsmelk er hovednæringen til barnet kun i 6 korte måneder, og når en tenker på hvor kort det er i et livsperspektiv, så skal ikke jeg stå på barrikadene og kreve 50/50 deling med pappa-flaske-mating i alle fall!

[Gjest Anonymous]

Noen ganger har jeg hørt om menn som lemper barnet over til mor for å få skiftet bleie. Finnes det virkelig slike menn? Og finnes det virkelig kvinner som finner seg i det??  :o  

Pink

- med røde sokker

Ja slike menn finnes. Og de lemper ikke bare barnet over til mor når det skal sikfte bleie..Min eks. deltok ikke i noe som gjaldt stell av babyen, han ble bl.a kjempesint og slo til meg da jeg ba om hjelp til å varme opp flaska om natta, og stilte ikke opp da jeg hadde over 40 i feber. Om jeg fandt meg i det? NEI..jeg ble så skuffet og har helt mistet respekten for han..Imidlertid skulle han ha delt omsorg da samlivet ble slutt og ungen fortsatt gikk med bleie(dog litt eldre)Han har nok blitt flinkere nå, og maser fælt om at vi skal gjenoppta samlivet..men nei. Alle mine følelser for denne mannen er borte, og jeg stoler ikke på han om vi skulle få en unge sammen en gang til..og han ville sikkert lempe over ansvaret på meg likefullt når hanikke var nødt å gjøre noe selv. Svigermor som så gjennom vinduet, syntes forresten jeg var fæl som lot ungen sitte i leikegrinda alene en liten stund...Da jeg flyttet fikk jeg både eksen og svigers på nakken, verre person enn meg hadde de aldri møtt.

[Gjest Anonymous]

Ja slike menn finnes. Og de lemper ikke bare barnet over til mor når det skal sikfte bleie..Min eks. deltok ikke i noe som gjaldt stell av babyen, han ble bl.a kjempesint og slo til meg da jeg ba om hjelp til å varme opp flaska om natta, og stilte ikke opp da jeg hadde over 40 i feber. Om jeg fandt meg i det? NEI..jeg ble så skuffet og har helt mistet respekten for han..Imidlertid skulle han ha delt omsorg da samlivet ble slutt og ungen fortsatt gikk med bleie(dog litt eldre)Han har nok blitt flinkere nå, og maser fælt om at vi skal gjenoppta samlivet..men nei. Alle mine følelser for denne mannen er borte, og jeg stoler ikke på han om vi skulle få en unge sammen en gang til..og han ville sikkert lempe over ansvaret på meg likefullt når hanikke var nødt å gjøre noe selv. Svigermor som så gjennom vinduet, syntes forresten jeg var fæl som lot ungen sitte i leikegrinda alene en liten stund...Da jeg flyttet fikk jeg både eksen og svigers på nakken, verre person enn meg hadde de aldri møtt.

Og før noen påpeker eventuelt at han hadde jobb i tillegg..Nei, han var faktisk så "heldig" at han hadde fri 2-3 uker i strekk. Når han var på jobb da var jeg helt alene i 2 uker. Men da trengte jeg jo bare lage mat til en voksen....

[Usikker]

Må kommentere en ting jeg: Overskriften på innlegget - den likte jeg!

Det er nemlig ikke noe selvfølge å få barn!

Hvor mange kan si at de har tenkt/sagt: Hvis jeg får barn????

I løpet av mitt "lange" liv, så har jeg nesten bare hørt: Når jeg får barn. :-?

Lykke til alle sammen! 8)

[Gjest Zalomine]

For meg ER det "når vi får barn" for barn vil jeg ha! Ja, jeg vet at ikke alle får dem selv, men jeg regner det som en "når vi får barn" selv om vi så skulle ende opp med å "måtte" adoptere. For det vil jeg gjøre om vi ikke klarer få egen barn. For barn vil jeg ha.

Men over til tema for tråden. Fordeling av oppgaver. Dette er noe vi ikke har snakket så mye om enda (vel, vi har fastslått at om p-pillene svikter, ja da blir han pappa. Lengre har vi ikke snakket om tema, for jeg vil ikke skremme ham, han liker ikke snakke om ting som etter hans mening ligger langt frem i tid. Vi skal nok snakke om dette når det nærmer seg)

Men jeg vet at vi har jo automatisk en fordeling av oppgavene nå som vi er to, hvorfor skulle da ikke det også gjelde babyen? Jeg mener at så lenge babyen ammes, ja så ammer jeg den. For jeg er motstander av at hver og en av oppgavene skal deles 50/50. Mer tilhenger av at summen av oppgaver delse 50/50. Så, om jeg lager mat, så vasker han opp. Hvorfor skal vi bytte på dette annenhver dag når jeg heller lager mat enn vasker opp, og han heller vasker opp enn å lage mat? Vi deler på oppgavene, selv om ikke begge tar del i alt. Slik anser jeg det naturlig også når det gjelder en baby/unge. Jeg ammer. For det tilfaller mor. Like naturlig tilfaller faktisk det å venne ungen av med natteamming far. (fordi han kan bære på en skrikende unge til den stopper å skrike. Når mor bærer den vil ungen kjenne lukta av melk, og da gir den ikke opp)

Man får komme fram til fordelinger som passer den enkelte familie. At pappa tar kveldsstellet, det er en fin vane, for da får de litt tid sammen, bare de to, fast rutine. Mor tar jo ofte morgenstell og stell midt på dagn, så lenge hun er hjemme. Når pappa har permisjon, kanskje skal mamma da overta kveldsstellet? Dette finner man nok ut av. Det er fint å tenke gjennom slike ting på forhånd, men teori og praksis er og blir ikke det samme. Men tanker om hvordan man vil ha det, kan gjøre det lettere å gjennomføre noe som LIGNER i alle fall

Lykke til.

[Ylvalin]

Man må selvfølgelig selv komme frem til hvordan oppgaver skal fordeles, og det er klart at så lenge summen av det hele blir ganske lik på begge så er det ikke noe problem.

Jeg vet at hvis jeg en dag blir mor kan det hende jeg vil tenke annerledes om hvem som skal gjøre hva enn jeg gjør i dag. Det som er, er at min kjære gjerne vil delta i mating helt fra begynnelsen av. Det er ikke noe jeg skal tvinge ham til. Eller nekte ham. Noen mødre saboterer alt ved å kun la mannen holde barnet bittelittegrann og da kun under strengt oppsyn. Det er kanskje da man risikerer å få barnet i retur med våt bleie og beskjed om å skifte på "ungen sin"?

[Gjest Zalomine]

La det være helt klart, jeg er tilhenger av at ungen er VÅR, ikke MIN. Tviler ikke på at sambo kan ta seg minst like godt av den som meg (nå snakker jeg som om vi har en, og det har vi jo ikke...) og han kan helt klart holde den, skifte på den, leke med den, trøste den, etc. Uten strengt oppsyn. Det er mulig at en del fedre føler seg usikker, og derfor vil ha mors "forsikringer om at dette går bra" og så tolker mor det som at "pappa klarer ikke dette selv" og vips så har man problemer. Kommunikasjon er viktig, her som alle andre steder

[Gjest Anonymous]

Noen mødre saboterer alt ved å kun la mannen holde barnet bittelittegrann og da kun under strengt oppsyn. Det er kanskje da man risikerer å få barnet i retur med våt bleie og beskjed om å skifte på "ungen sin"?

Jeg har aldri holdt min samboer under "strengt oppsyn" snarere tvertimot. Hadde gladelig latt han få prøve seg uten mitt oppsyn. Han var da faktisk med da vi "lærte" å bade og stelle ungen på fødeavdelingen! Men det jeg oplevde var at han bl.a bare satt helt apatisk og så på tv, mens ungen lå og skrek i senga si...Han gadd ikke engang å forsøke. Han satt bare og ventet på at jeg skulle komme, dvs. han forlangte at jeg kom. Likefullt kalte han meg en dårlig mor.

Jeg synes du bør revurdere din holdning litt!!

[Ylvalin]

Gjest: Jeg skrev at "det er kanskje da man får barnet i retur osv." Det var et forsøk på å se en sammenheng mellom hva mor gjør og hva far reagerer med å gjøre i de tilfellene hvor mor ikke lar far ta ansvar. Årsakssammenhengen var ment omvendt av det du forteller om. Det finnes sikkert menn som er like udugelige uansett hva mor gjør, og du har tydeligvis funnet deg en.

[Gjest Anonymous]

Gjest: Jeg skrev at "det er kanskje da man får barnet i retur osv."  Det var et forsøk på å se en sammenheng mellom hva mor gjør og hva far reagerer med å gjøre i de tilfellene hvor mor ikke lar far ta ansvar. Årsakssammenhengen var ment omvendt av det du forteller om. Det finnes sikkert menn som er like udugelige uansett hva mor gjør, og du har tydeligvis funnet deg en.

Hadde funnet...lever ikke med han lenger. Men beklager den sinte tonen min, leste visst ikke godt nok hva du skrev. Blir av og til litt for "engasjert".. :oops:

[Ylvalin]

Hadde kanskje en liten tone jeg også... Håper du ikke tok den ille opp.

[Gjest Frøken Dings]

Glemte i mitt siste innlegg: Avtal å dele permisjonen mellom dere! Altfor mange mødre tviholder på permisjonen og mange prøver endatil å karre til seg pappas lovbestemte 4 uker.

[Kosepia]

Hei!

Dessverre er noen menn slik.. Noen vil ikke ta sin del av stellet, men kan like fullt elske ungen over alt på jord. Og det finnes de som omtrent ikke tåler å se ungen... :/ Heldigvis er ikke alle menn slik!

Jeg tror at dersom man får barn, så må man snakke om hvordan man vil ha det når dette barnet kommer til verden. Jeg tror man bør være enige om hvordan man sammen vil oppdra barnet, og hvordan vi kan være best mulige foreldre. Og hvordan kommer vi dit?

Jeg tror at man da kommer inn på hvordan man skal fordele ansvar for trygghet, stell osvosv.

Men, HVIS jeg blir gravid (det er nemlig ikke like enkelt for alle... :cry: ) så tror jeg at jeg vil ta et "hovedansvar" for barnet i begynnelsen. Det er jo jeg som har bært på dette vidunderet i 9 måneder... Og det er min morsmelk som barnet er avhengig av... Og den tiden man ammer får man aldri igjen. Og.. det er jeg som er hjemme med barnet i starten.

Nå sier jeg IKKE at jeg ikke vil la min kjære være den herlige faren jeg vet han vil bli. Selvfølgelig skal han få ta sin del. Og nå er jeg i den heldige posisjonen at jeg VET at han vil bytte bleier, tørke gulp og ta tak når barnet gråter, enten det er om natten eller om dagen.

Men jeg tror likevel ikke på at ansvaret på mat, stell, trygghet osv skal være 50/50 mens barnet er spedbarn... Jeg tror at delingen kommer mer til syne når barnet slutter å få morsmelk. Da blir det kanskje enkelere å dele 50/50?

Ja, jeg har mange tanker rundt dette.. og som det sies, så er det nok ikke alltid at teori og praksis funker like bra sammen. Men jeg tror på at god kommunikasjon fra starten er viktig. Han skal selvfølgelig ikke føle seg utenfor!

-Kosepia

[Kosepia]

Hei!

Dessverre er noen menn slik.. Noen vil ikke ta sin del av stellet, men kan like fullt elske ungen over alt på jord. Og det finnes de som omtrent ikke tåler å se ungen... :/ Heldigvis er ikke alle menn slik!

Jeg tror at dersom man får barn, så må man snakke om hvordan man vil ha det når dette barnet kommer til verden. Jeg tror man bør være enige om hvordan man sammen vil oppdra barnet, og hvordan vi kan være best mulige foreldre. Og hvordan kommer vi dit?

Jeg tror at man da kommer inn på hvordan man skal fordele ansvar for trygghet, stell osvosv.

Men, HVIS jeg blir gravid (det er nemlig ikke like enkelt for alle... :cry: ) så tror jeg at jeg vil ta et "hovedansvar" for barnet i begynnelsen. Det er jo jeg som har bært på dette vidunderet i 9 måneder... Og det er min morsmelk som barnet er avhengig av... Og den tiden man ammer får man aldri igjen. Og.. det er jeg som er hjemme med barnet i starten.

Nå sier jeg IKKE at jeg ikke vil la min kjære være den herlige faren jeg vet han vil bli. Selvfølgelig skal han få ta sin del. Og nå er jeg i den heldige posisjonen at jeg VET at han vil bytte bleier, tørke gulp og ta tak når barnet gråter, enten det er om natten eller om dagen.

Men jeg tror likevel ikke på at ansvaret på mat, stell, trygghet osv skal være 50/50 mens barnet er spedbarn... Jeg tror at delingen kommer mer til syne når barnet slutter å få morsmelk. Da blir det kanskje enkelere å dele 50/50?

Ja, jeg har mange tanker rundt dette.. og som det sies, så er det nok ikke alltid at teori og praksis funker like bra sammen. Men jeg tror på at god kommunikasjon fra starten er viktig. Han skal selvfølgelig ikke føle seg utenfor!

-Kosepia

[Linemor]

Det er jo fint og snakke sammen om ting, men det finnes situasjoner som ikke engang verdens beste planlegging for gjordt noe med. Jeg og sambo sankket litt om oppdragelse og noen retningslinjer da vi var gravide, men vi var også enige om at barnet faktisk har et ord med i saken. man vet ikke hvem barnet er før det er der. At fedre skal skifte bleier og bade og kose med den lille er en selvfølge, men jeg tror ammingen blir min oppgave, noe jeg ser fremtil med neste mann som jeg håper vil få leve mer en tre og halv uke (det var ikke med i planleggingen men det skjedde)

Istede for at far skal drive med flaskemating kan han jo ta klesvasken og få barnet til og rape etterpå. og når barnet etterhvert skal ha mer enn bare morsmelk, da er det jo en gylden mulighet for far.