Hvordan håndtere tapet av frihet? (Livet med nyfødt).

[AnonymBruker]

Jeg er nybakt mor med en baby på 7 uker. Alt i alt går det bra, og vi koser oss en del. Men, jeg strever tidvis enormt med tapet av frihet som kommer med denne nye rollen. Og nei- jeg lengter ikke etter å være borte fra barnet mitt. Jeg savner; å kunne ta en dusj uten at det er en operasjon/må be far ta over, kunne ta en tur på butikken for å kjøpe melk når det trengs (f eks når far er på jobb), generelt bare ta en tur ut når jeg ønsker- skal sies baby ikke liker vogn eller bæretøy- ellers hadde jeg dratt ut en hel del. Ganske basic behov mao. Jeg vet at dette er normalt og som å forvente. Men jeg merker en økende bitterhet mot barnets far som kan ta seg en dusj med selvfølgelighet, dra ut, ligge og slappe av litt, sove en hel natt.. jeg fullammer og baby spiser veldig mye, så baby må nesten alltid tilbake til.meg uansett hvor mye han busser og trøster.  han synes babytiden sålangt går superbra,men han har jo aldri kjent på hvor låst man blir. Han hjelper med det han kan: bleier, husarbeid osv. Men han drar på trening, er med venner osv når han kan. Han skjønner ikke at det er vanskelig for meg å være såpass låst.. dette medfører et ganske intenst sinne hos meg som jeg holder inni meg. Jeg kan kjenne et sterkt raseri når mannen går i dusjen eller legger seg litt nedpå mens jeg sitter med gråtende baby som er for overtrøtt til å ta brystet. Jeg synes nesten alt er lettere når mannen er på jobb, for da blir jeg ikke påminnet verden utenfor og kan være i min og babys boble. . Så egentlig er kanskje problemet ikke bare tap av frihet, men at han fremdeles har sin, med påfølgende bitterhet.. føler meg fæl som skriver dette! Noen som har noen råd? Er dette normalt? Tror ikke jeg har fødselsdepresjon., men kjenner meg igjen i det å kunne bli mer irritabel. Har bare gode efølelser mot barnet. Som sagt trenger jeg ikke mer tid borte fra barnet, så ser ikke helt hvordan man kunne løst dette.

Anonymkode: be997...753

[AnonymBruker]

Det er ganske normalt, vil jeg si. Jeg husker at jeg følte en sterk bitterhet fordi mannen fikk sove og ble ikke vekket av baby en gang, mens jeg måtte amme hver 3. time natten gjennom. Men det er bare sånn det er i barsel/babytiden. Det blir bedre!

Anonymkode: 44b0a...517

[AnonymBruker]

Jeg hadde det også sånn. Hadde en unge som var ekstremt grinete med kolikk i tillegg. Det verste var at ungen taklet ikke noen andre en meg. Ble bitter som f. Og i tillegg validerte ikke far meg i det hele tatt. 

Når jeg ser tilbake på den tiden, så skulle jeg ønske jeg bare kunne slengt ungen på han uavhengig av grining. Men det er lettere sagt en gjort. 

Bare vær forsiktig så bitterheten ikke spiser deg opp. Sørg for å ta vare på deg selv. For min del, ble det kun med. Den ene ungen. Rett og slett for min egen psyke. 

Anonymkode: 61b9b...f5a

[AnonymBruker]

Det første barnet kan være et sjokk, men du må jo bare gjøre det beste ut av det, tenker jeg. Det at barnet ikke liker sele eller vogn, det må det vel være mulig å venne barnet til? Jeg ville i hvert fall tatt med meg ungen på butikken og andre steder når jeg hadde behov for å gå ut selv om ungen ikke stortrives. Det vil som regel gå seg til. Begynn med korte turer som tilvenning. Gjerne benytte sjansen til en trilletur når det er sovetid.

Det er naturlig å misunne fars frihet når du som mor fullammer og nesten aldri får tid for deg selv, men prøv å utnytte de øyeblikkene du har. Ta den dusjen, eller les det bladet i fred og ro når far har barnet litt. 

Det går seg til.

Anonymkode: 92a3b...5f7

[AnonymBruker]

Helt normalt. Men hvordan takle det er et helt annet spørsmål. Jeg måtte bare suck it up hvis du skjønner. Har nå 3 barn og eldste er 7. er ikke før nå jeg føler jeg kan ha litt egentid

Anonymkode: c97c9...39d

[Heln]

Jeg forstår godt frustrasjonen. I mitt neste liv vil jeg være pappa, ikke mamma🙈 men for å gi deg noen konkrete tips; 

-ta med baby i dusjen, eller sett baby i vippestol utenfor. Og om babyen gråter, gjør det noe? Den vet jo at du er der, i de ti minuttene du er opptatt. 
-samme gjelder egentlig uansett hva. Oppgaver som tar få minutter, det overlever baby helt fint. Selvom de oppfører seg som om det er verdens undergang. 
-nyt at babyen er så liten at den ikke har rutiner enda! Dra på butikken, dra på den turen. Bær babyen om nødvendig, men den kan med stor sjangs for hell vennes til vogn. Plutselig er barnet 8 måneder gammel og alt styres av duppetider og leggetider, la overgangen heller bli gradvis for din del.

[Amy71]

Barnet spiser ikke 24/7 så da må far stille opp mere. Istedet for at han går i dusjen eller legger seg ned når barnet er urolig så får du ta de pausene istedet. Han kan dusje før jobb og får sove hele natta. 

Har du prøvd å ta inn vogna og la barnet ligge inne for å venne seg til vogna? Kanskje du må prøve å trille flere ganger om så korte turer? 

[AnonymBruker]

Ting kommer gradvis til å bli bedre. Når babyen blir 3-4 mnd gammel er ammingen mer forutsigbar, og det er tid til at du kan gå ut en tur alene rett etter amming. Sannsynligvis vil det gå bedre med vogn eller bæresele også. 

Du bør snakke med mannen din om det. Det sinnet er jo egentlig ikke rettet mot din mann personlig, men er knyttet til hvor fastlåst du både er og føler deg. Det er ikke egentlig han som gjør noe feil nødvendigvis, men han kan likevel ta hensyn til deg i noen uker nå og begrense hvor mye han stikker ut på andre ting. Man kan bli veldig bitter og sur over at mannen lever videre som om ingenting har skjedd, selv om livet faktisk er snudd på hodet. 

Anonymkode: 7f26c...30f

[RaraA]

Kjenner meg utrolig godt igjen i dette. Var særlig sint om natten når mannen porket og sov og ikke hadde våknet om så en bombe ble sluppet over huset. Å komme seg ut av huset krevde et helt rituale. Riktignok mista jeg raskt lysten på å dra ut for ungen hang konstant på brystet, og hun gulpet så sykt at man måtte ha flere skift til både babyen og meg selv. Men det endrer seg.

7 uker er en ganske liten baby og ting vil endre seg ganske mye på bare noen måneder. Det blir en rutine å komme seg ut og gjøre de tingene man ønsker etterhvert, med baby. Min baby var egentlig ikke sånn superbegeistra for bæretøy før hun kunne være vendt utover og se verden. Det gjorde ting absolutt bedre og da kunne jeg ta henne med overalt egentlig. Når jeg skulle dusje eller ordne meg satte jeg henne i vippestol på badet. Jeg måtte ofte stikke hånden ut av dusjen for å gi vippestolen litt fart, og da var hun som oftest fornøyd.

Tror man må ha god kommunikasjon med hverandre og fortelle hva man har behov for. F.eks. måtte jeg sette ned foten fordi mannen var invitert i tre julebord når babyen var 2 måneder…

[AnonymBruker]

Far kan vel gi morsmelk på flaske? Det har vi gjort med begge fra start. Da har jeg hatt friheten, han har kunne steppe inn og ta like mye ansvar, ingen har blitt så ødelagt av søvn og stress.
Byttet på hvem som har tatt på natten, jeg har ammet når jeg har tatt baby, far gir flaske når han tar natten. 
 

Man MÅ ikke slite seg totalt ut… men klart, om du velger å bare amme så må du bare stå i det, det er jo opp til deg. 

Anonymkode: bfa68...070

[AnonymBruker]

Du kan ikke ha det sånn, at du føler et enormt sinne. Det åpenbare svaret er at far må ta babyen mer. Bortsett fra akkurat mens du ammer kan far gjøre alt, så du får dusjet, gått deg en tur osv. Ja, babyen gråter kanskje, men so what? Det kommer den til å gjøre i åresvis. 😅

Jeg anbefaler også at du pumper ut litt melk (f.eks. 150 ml) og så kan far gi flaske. Da får du et lengre strekk hvor du kan sove eller gå tur eller whatever.

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver, men man må bare begynne å ta grep.

Anonymkode: 68890...0b5

[AprilLudgate]

Klarer du pumpe/babyen ta flaske?

Evt prøveøve så du og kan få mer fristunder?

Delamming eller mme innimellom/ofte/alltid er og mulig. 

Endret 14. august av AprilLudgate

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Far kan vel gi morsmelk på flaske? Det har vi gjort med begge fra start. Da har jeg hatt friheten, han har kunne steppe inn og ta like mye ansvar, ingen har blitt så ødelagt av søvn og stress.
Byttet på hvem som har tatt på natten, jeg har ammet når jeg har tatt baby, far gir flaske når han tar natten. 
 

Man MÅ ikke slite seg totalt ut… men klart, om du velger å bare amme så må du bare stå i det, det er jo opp til deg. 

Anonymkode: bfa68...070

Det er ikke alle som får til å pumpe, eller i alle fall ikke nok til at det kan erstatte et ammemåltid. Pumping og sterilisering av utstyr tar jo dessuten også tid og energi.

Anonymkode: 7f26c...30f

[AnonymBruker]

Hadde det HELT likt som deg i starten! Følte overraskende stor sorg over livet som var før, og at jeg tidvis mistrives i min nye rolle som mor, selv om jeg elsket barnet mitt enormt!  Mitt råd er å snakke med barnefar om dette, ikke sitt alene med følelsene dine. Det kan være irrasjonelt å være sinna for slikt min likevel er det verdt å anerkjenne følelsene, de føles mye lindre overveldende når de blir delt ❤️

Anonymkode: 95a39...56b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Far kan vel gi morsmelk på flaske? Det har vi gjort med begge fra start. Da har jeg hatt friheten, han har kunne steppe inn og ta like mye ansvar, ingen har blitt så ødelagt av søvn og stress.
Byttet på hvem som har tatt på natten, jeg har ammet når jeg har tatt baby, far gir flaske når han tar natten. 
 

Man MÅ ikke slite seg totalt ut… men klart, om du velger å bare amme så må du bare stå i det, det er jo opp til deg. 

Anonymkode: bfa68...070

Tro meg, vi prøver. Men det er ikke bare å pumpe når produksjonen fremdeles driver og stabiliserer seg. Men om baby plutselig sover litt lengre pleier jeg pumpe, og det hjelper veldig de gangene det går!

Anonymkode: be997...753

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg er nybakt mor med en baby på 7 uker. Alt i alt går det bra, og vi koser oss en del. Men, jeg strever tidvis enormt med tapet av frihet som kommer med denne nye rollen. Og nei- jeg lengter ikke etter å være borte fra barnet mitt. Jeg savner; å kunne ta en dusj uten at det er en operasjon/må be far ta over, kunne ta en tur på butikken for å kjøpe melk når det trengs (f eks når far er på jobb), generelt bare ta en tur ut når jeg ønsker- skal sies baby ikke liker vogn eller bæretøy- ellers hadde jeg dratt ut en hel del. Ganske basic behov mao. Jeg vet at dette er normalt og som å forvente. Men jeg merker en økende bitterhet mot barnets far som kan ta seg en dusj med selvfølgelighet, dra ut, ligge og slappe av litt, sove en hel natt.. jeg fullammer og baby spiser veldig mye, så baby må nesten alltid tilbake til.meg uansett hvor mye han busser og trøster.  han synes babytiden sålangt går superbra,men han har jo aldri kjent på hvor låst man blir. Han hjelper med det han kan: bleier, husarbeid osv. Men han drar på trening, er med venner osv når han kan. Han skjønner ikke at det er vanskelig for meg å være såpass låst.. dette medfører et ganske intenst sinne hos meg som jeg holder inni meg. Jeg kan kjenne et sterkt raseri når mannen går i dusjen eller legger seg litt nedpå mens jeg sitter med gråtende baby som er for overtrøtt til å ta brystet. Jeg synes nesten alt er lettere når mannen er på jobb, for da blir jeg ikke påminnet verden utenfor og kan være i min og babys boble. . Så egentlig er kanskje problemet ikke bare tap av frihet, men at han fremdeles har sin, med påfølgende bitterhet.. føler meg fæl som skriver dette! Noen som har noen råd? Er dette normalt? Tror ikke jeg har fødselsdepresjon., men kjenner meg igjen i det å kunne bli mer irritabel. Har bare gode efølelser mot barnet. Som sagt trenger jeg ikke mer tid borte fra barnet, så ser ikke helt hvordan man kunne løst dette.

Anonymkode: be997...753

 Normal håper jeg! Kjenner meg veldig igjen. Kom vel bare gjennom det. Nå, to barn og flere år senere kan man vel si at jeg vel har brukt det da jeg endelig kunne komme meg ut av huset igjen. De siste årene har jeg vært mye mer ute enn han  så nå føles det greit  Så, trøsten er at din tid kommer. Kanskje gjør det det lettere å stå i nå. Han skylder deg egentlig litt for evig, haha. Så når det er fest og ingen barnevakt er det innlysende hvem som får dra i endel år fremover  Bare å minne han om at du tok jobben de første par årene (eller hva det ender med). 

Men om ikke lenge er baby stor nok til at du også må få deg litt egentid. Må ikke være til leggetid osv, en times tur med en venninne en lørdag formiddag mens han tar seg av dupp osv gjør underverker. Så putt inn de små mulighetene når du kjenner tiden er inne og ting er mer stabilt. MYE av det skjer bare de bikker 3 mnd faktisk, så du er snart over verste kneika  

Anonymkode: 718d5...e65

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Det er ikke alle som får til å pumpe, eller i alle fall ikke nok til at det kan erstatte et ammemåltid. Pumping og sterilisering av utstyr tar jo dessuten også tid og energi.

Anonymkode: 7f26c...30f

Og mange babyer nekter å ta flaske uansett hvor mye man prøver. Min inkludert. Jeg var fullstendig låst frem til jeg begynte å jobbe igjen når baby var 11 måneder. Praktisk talt danset inn på kontoret av glede og kommer aldri til å glemme følelsen av å sette meg til lunsj den dagen og spise i ro og fred. Tenker tilbake på den tiden med veldig blandede følelser. Jeg vet at jeg er en person som verdsetter friheten min utrolig høyt og ingen kan forberede deg på babytiden og i mitt tilfelle hvor baby kun aksepterte meg, fullammet og samsov så ble det en tid som var langt fra bare positiv. 
Skal sies at det blir bedre. Man må bare stå i det og den nye rollen kommer til og føles mer naturlig etter hvert. Hadde omtrent nøyaktig samme type baby som nr 2, men mine følelser rundt det var totalt annerledes og jeg koste meg mye mye mer.

Anonymkode: 4ff16...190

[AnonymBruker]

Det er en skikkelig overgang! Men du blir vandt. Og så går det seg til. Det er snakk om en veldig kort periode, selv om det ikke føles sånn når man er oppi den

Anonymkode: 2ff0f...b2d

[Supersmurf]

Her kjente jeg meg igjen fra da jeg fikk førstemann! Det blir bedre, men det føles for alltid når du står midt oppi det. Prøv å snakke med mannen din om hvordan du har det, forklar det på samme måten som du skrev her. Kanskje du kan gå deg en tur når babyen er rolig og far passer på. 

[Vulpes]

Jeg tok overgangen relativt greit ettersom vi allerede hadde usikker og klengete unghund med separasjonsangst, så mye av friheten min var borte allerede. Men jeg kjenner meg likevel godt igjen i det å føle på en bitterhet mot pappaen som ikke ble like låst i begynnelsen som jeg ble. Babyen vår gråt en del, sov dårlig, hang konstant på puppen og hatet vogn, bæresele og bilstol i lang tid. Det å ta med babyen ut for å gjøre ærender var et helvete og endte i HYLSKRIK. 

Det som hjalp meg var å prøve å forklare samboeren min hvordan jeg følte det, samt å høre fra mange venner og bekjente at de hadde lignende opplevelser selv. Og at det blir bedre! Husk på det. Det blir bedre. Plutselig har du en baby som klarer seg i noen timer uten pupp, som elsker tur ut i vogna med pappaen sin og som kanskje tar flaske sånn at du har mulighet til en liten kveld ute med venner. Og plutselig synes babyen det er helt ok å ligge i vippestol på badet mens du dusjer eller går på do. 

Dette varer ikke evig, men det er vanskelig og slitsomt mens det står på. Prat med dine nærmeste om det, og hold ut ❤️